Helge Ryggvik
I hele etterkrigstiden ble vi fortalt at alt USA og den vestlige alliansen, NATO, foretok seg kun dreide seg om forsvar. Enorme ressurser gikk med til å “forsvare” den vestlige kapitalismen mot trusselen fra øst. I dag er trusselen fra øst borte. Likefullt rustes det opp som aldri før rundt om i verden. De vestlige regjeringene feiret seg selv i 1990. I dag ligger drømmen om et “Pax Amerika”, en fredelig verden dominert av en sterk men rettferdig militærmakt, dynket i blod i Sarajevos, Mogadishus og Bagdads gater. Denne utviklingen bør ikke overraske noen. Fra slutten av forrige århundre og frem til i dag har verden vært preget av imperialisme. Riktig nok har imperialismen endret karakter etter Berlinmurens fall, men det har den også gjort tidligere.
Mange har forsøkt å forklare imperialisme som en følge av spesielle særtrekk ved bestemte befolkningsgrupper. Tyskere med en spesiell hang til aggressiv ekspansjon,som en følge av den prøysiske militaristiske tradisjon Russeres og tsarismens hang til imperiebygging osv. Slike forklaringer har naturligvis kun blitt brukt om “de andre”. Ved utbruddet av første verdenskrig var det spesielt liberalere og delvis sosialdemokrater som hadde behov for en intellektuell forklaring på hvorfor de skulle gå til krig mot hverandre, som klamret seg til slike forklaringer.
Vi ser lignende tendenser i dag. En liberal avis som Dagbladet skriver gang på gang om spesielle aggressive militaristiske trekk i den tyske folkesjelen. Liberale politikere som Odd EinarDørum som var støttespiller til fredsbevegelsen på 80-tallet, står i dag frem som de mest høylydte forkjempere for vestlig aggresjon mot “de ekspansjonistiske serberne”.
Marxister som Hilferding, Bukharin og Lenin påviste allerede tidlig i dette århundret at kapitalismen i det de kalte sitt høyeste stadium, imperialismen, ubønnhørlig leder til krig. Imperialisme var et utslag av den moderne kapitalismens trang til å stadig vokse. Industri- og bankkapital vokste sammen.
Man fikk gigantiske selskap, mange av dem nasjonale monopoler. Disse kunne bare ekspandere internasjonalt, og ble backet opp av sine respektive nasjonalstater. Militær konfrontasjon var en logisk konsekvens.
Men sier egentlig denne beskrivelsen noe om utviklingen i dag? Hva kjennetegner imperialismen i 1993?
Utviklingen har utvilsomt vært anderledes enn noen kunne tenke seg før første verdenskrig. Fra 1945 og frem til i 1990 var verden dominert av to imperialistmakter, USA og Sovjet, uten at sammensmeltingen av bankkapital og industrikapital spilte noen fremtredende rolle. Etter 1990 er verden tilbake til en situasjon med flere imperialistmakter som konkurrerer med hverandre.
Vi ser stadige kompliserte alliansespill som minner om situasjonen før første verdenskrig. Mens USA brukte vesentlige deler av sitt nasjonalprodukt i etterkrigstiden til å ruste opp, investerte land som Vest-Tyskland og Japan i nye maskiner. USA har fremdeles den største nasjonaløkomonien i verden, men de andre har tatt betydelig innpå.
Spesielt kostet den siste runden med økt opprustning under Reagan USA dyrt. USA står tilbake fra den kalde krigen med en gigantisk gjeld til utlandet og en økonomisk krise som aldri vil gå helt over.
USAs militærapparat er imidlertid intakt som det overlegent sterkeste i verden. Og hva er vel ikke mer naturlig enn at USAs herskere i en presset økonomisk situasjon ønsker å utnytte seg av dette for å vinne økonomiske og politiske gevinster.
Gulfkrigen demonstrerer tydelig viktige elementer i den moderne USA imperialismen. Krigens viktigste mål var naturligvis å sikre tilgang til olje. USA med 5% av verdens befolkning forbrenner 40% av verdens oljeresussjer. USAs egen oljeproduksjon faller kraftig. Gjennom sitt militære alliansespill hadde USA sikret seg viktige støttespillere i regionen. Den viktigste av dem, Saudi Arabia, betalte en vesentlig del av regningen for USAs krigsinnsats. Etter krigen fikk den amerikanske oljeindustrien en vesentlig del av kontraktene i gjennoppbyggingen av Kuwait.
Både under Gulfkrigen og nå sist i Somalia har USA via FN klart å samle støtte fra de andre store kapitalistiske statene bak sin militære intervensjon. Betyr dette at den moderne imperialismen først og fremst er et redskap de rike landene bruker mot den 3. verden?
Så lenge USA og de vestlige landene besitter et overlegent militærapparat vil vi gang på gang oppleve at det vil bli brukt overfor svakere parter i den 3. verden. Konfrontasjon med de fattige landene er imidlertid på ingen måte kjernen i imperialismens indre logikk.
Det finnes rett og slett ikke ressurser i den 3. verden til at de kan betale for de gigantiske ressursene som i dag brukes til våpen. Bortsett fra olje er de rike landene selvforsynt med de aller fleste råvarer
Hoveddelen av utenlandsinvesteringer går i stadig sterkere grad mellom de rikeste landene mens de fattigste sakker akterut. Afrika med sine 240 millioner innbyggere har i dag et bruttonasjonalprodukt som ikke er større enn Belgias, med sine 11 millioner innbyggere.
Når USA, EF og Japan forhandler om kommaer i diverse handlestraktater er den økonomiske betydningen mange ganger større enn hvor vidt oljeselskapet Conoco slipper til i Somalia under stabile forhold eller ikke.
Betyr så dette at det på ny er fare for krig mellom de ulike vestlige nasjonene?
En krig mellom USA og Japan, eller for den saks skyld USA og Europa, er på ingen måte nært forestående. Men en slik utvikling er ikke umulig en gang i framtida. Forholdet mellom de ulike kapitalistiske nasjonene er preget av en rekke motstridenede tendenser. Det tar tid å tilpasse seg den nye situasjonen.
De ulike flernasjonale samarbeidsinstitusjonene som ekisterer er alle konstruert med den kalde krigen som bakgrunn. Man kan f. eks. fremdeles oppleve at amerikanske politikere argumenterer for at EF-land skal bruke større ressurser til militære formål for “å avlaste USAs byrder.”
En av de såkalte byrdene er å skape “stabilitet” i det tidligere Jugoslavia. Vestlige politikere bruker gjentatte ganger ordet “stabilitet”. Alle de som tror at vestens ulike mislykkede forsøk på å intervenere har noe med menneskerettigheter, rettferdighet eller humanisme å gjøre bør merke seg det.
Når de vestlige imperialistmaktene med Stoltenberg og Owen som mellom-menn aksepterer etnisk rengjøring for å oppnå stabilitet er ikke det bare fordi de frykter at konflikten skal spre seg, men også fordi de ønsker å skape de nødvendige forutsetningene for at deres ulike multinasjonale selskap skal kunne investere. Problemet som gang på gang kommer til uttrykk er at de ulike vestlige statene har ulike interesser.
Mange har trodd at den sterke internasjonaliseringen av den kapitalistiske produksjonsprosessen skulle føre til at det ble lettere for de ulike statene å samarbeide. Det har vært mye snakk om kapitalistiske selskap som opererer i ulike land og som ikke lenger føler seg tilknyttet en bestemt stat. Det finnes utvilsomt slike selskap. I en analyse av imperialismen må en forholde seg til en slik utvikling.
Men da krisa slo til for fullt fra 1990 så en samtidig hvordan de store selskapene løp tilbake til sine respektive stater med bønner om støtte. Som en følge av den tiltagende krisa har man opplevd et økt konfliktnivå både mellom “blokkene” EF, USA og Japan og internt mellom de ulike EF landene. Når f. eks. Tyskland velger en mer selvstendig linje overfor det tidligere Jugoslavia har det sammenheng med den økonomiske utviklingen.
Med Hellas’ støtte til Serbia har man allerede i dag en situasjon der ulike NATO-land støtter forskjellige parter i en militær konflikt. Sannsynligheten er stor for at også de største kapitaliststatene kan bli stående mot hverandre på den måten. Dermed vil veien være kort til en ny type “kald” krig tilsvarende den USA og Sovjet kjempet mot hverandre i ulike land i den tredje verden.
USA og FN viser sin fredsskapende vilje på en imponerende måte. Den 26 juni sendte de 23 krysserraketter mot det de hevdet var Saddam Hussains etterretningssenter i Bagdad. Samtidig gikk de stadig hardere til verks i Somalia, og trappet opp terroriseringen av Mogadishus befolkning.
Angrepet på Bagdad var et utrolig kynisk trekk. Clinton-administrasjonen hevdet at dette var et svar på Saddams påståtte attentatplaner mot Bush da han var i Kuwait. Etter alt å dømme var hele påskuddet oppdiktet av CIA og Kuwaits politi.
Men selv om det var noe i attentatplanene, hvor mange regimer er det ikke rundt om i verden som vil kvitte seg med gangsterne i Det Hvite Hus? USAs ledere er klar over dette, bare idioter ville oppleve dette som et sjokk. Det lå andre motiver bak.
Statssekretær Warren Christopher sa at målet med angrepet var å sende en klar melding til Sudan og Iran, de andre mulige bråkmakerne i Midt-Østen.
Clinton så samtidig med gru på at han bare hadde rundt 36% oppslutning på meningsmålingene. Han opplevde at de aller fleste av valgløftene sine rant ut i sanda, verken kongressen eller de forskjellige lobbyene gikk med på selv de minste reformer.
Clinton er ingen liberaler, men en litt mindre besluttsom oppfølger av Reagainsmen. Og det siste gjorde at også de delene av borgerskapet som støttet Clinton har mistet mye av tilliten.
Bombingen av Bagdad var et forsøk på å rette opp noe av dette. Og Clintons oppslutning på meningsmålingene økte litt - men bare litt - med mellom 2 og 10%. Hans forsøk på å kopiere Reagans bombing av Libyas Ghadaffi i senga, ga ikke samme uttelling.
En av USAs avis-spaltister kommenterte kynisk at barn og gamlesom ble drept i senga si “var uheldige som ble født i Irak og ikke i Sverige”. Da hadde de ikke blitt henrettet bare for å sikre USAs president bedre nattesøvn!
Statsterroristene i Det Hvite Hus kan slippe unna med den mest syltynne motivasjon for mord.
Samtidig utviklet Somalia-aksjonen som angivelig hadde vært motivert ut i fra humanitære hensyn, til en åpen krig mellom FN og somalierne. Under påskudd av å stoppe general Aidids provokasjoner fikk pakistanske tropper beskjed om å angripe en Aidid-kontrollert radiostasjon. Ikke uventet så ble over 20 soldater drept. Nettopp derfor fikk andre soldater denne jobben - aksjonen ville miste støtte i USA dersom likkister begynte å vende hjem fra Somalia.
Etter dette har USA terrorisert somalierne under påskudd av å jakte på Aidid. Demonstrerende kvinner og barn ble meid ned, boligområder ble truffet av maskingevær og raketter. FN-styrkene bomba også kontoret til hjelpeorganisasjonen “Leger uten grenser”, som uttalte på CNN; “at nå var deres årelange hjelpeprosjekt i Somalia lagt i grus”.
“Hjelpearbeidet er dødt” sa Jeanie McGoldrich fra Redd Barna. “Dette har blitt en rein militær operasjon”
USA har samtidig gått inn for sterkere deltakelse i Balkan-krigen, og har sendt 300 mann til Skopje, Makedonia. De har hittil mislykkes i å få resten av sikkerhetsrådet med på økt intervensjon i Bosnia og våpensendinger til muslimene. Nå må de nå gå inn for å hindre en mulig konfrontasjon mellom NATO-partnerne Hellas og Tyrkia om Makedonia.
FN har alltid vært et redskap i imperialistmaktenes hender. Hvem tror vel at regimer med så skitne internasjonale rulleblad som England, Frankrike, Sovjet/Russland, Kina og USA skulle bli noe bedre dersom de slo seg sammen?
I dag står de bak en krigshissende aktivitet som forsøker å opprettholde USAs interesser rundt om i verden. Å tro at FN i det hele tatt kan løse noen problemer med sine våpen, er å tro på julenissen.