Dag Marcus Eide
I mai for 25 år siden presset arbeiderklassen verdens fjerde supermakt i kne. Frankrike ble lammet av 9 millioner arbeidere i streik og okkupasjoner av arbeidsplasser og universiteter. Et opprør som kom som lyn fra klar himmel, og som spredte seg raskere enn ild i tørt gress.
Sekstiåttere er blitt et kjælenavn på ansvarlige studentopprørere. Og det i Norge, der opprøret knapt kunne merkes. Rundt om i verden satte opprøret sterke spor, og enkelte steder varte oppsvinget i klassekampen i nesten ti år etterpå.
Spontanitet kjennetegnet opprøret i 1968. Studenter og arbeidere konfronterte systemet uten langvarige forberedelser. Den franske president De Gaulle rømte til og med til Vest-Tyskland for å finne en måte å stoppe arbeiderklassen.
Internasjonal spredning og internasjonal solidaritet var det andre kjennetegnet (ved 1968). Opprøret ble stimulert av den vietnamesiske frigjøringsbevegelsens seire mot USA, og de svarte amerikanernes stadig mer militante aksjoner. Da opprøret alt var i gang spredte det seg over hele Vest-Europa, over til Praha. I Teheran og Kabul demonstrerte studentene mot undertrykking, i Kairo brukte regimet tanks mot universitetene.
I Paris startet alt med noe som kunne virke som en bagatell. Studentene slåss mot elendige forhold på internatene. Så stengte ledelsen Sorbonne universitetet og sendte inn politiet. Natta til 10. mai blokkerte politiet Latinerkvarteret i Paris, og 30 000 studenter bygde barrikader og gikk til motangrep. Politiets tåregass og køller ble besvart med brostein.
“Tusener hjalp til” skrev et øyenvitne. “Kvinner, arbeidere, tilskuere og folk i pyjamas lagde kjeder for å forsyne fronten med steiner og barrikademateriale. Beboerne kastet ting ut av vinduene, politiet svarte med gassgranater inn i leilighetene.”
Motstanden førte til at regjeringa trakk seg tilbake, statsminister Pompidou gjenåpnet universitetet. “… bedre enn å se studentene ta Sorbonne tilbake med makt” skreiv han seinere.
Opprøret hadde allerede gått for langt til at slike innrømmelser var nok. Studentenes motstand hadde tent en gnist i arbeiderklassen. Lederne i fagbevegelsen følte presset nedenfra og arrangerte en demonstrasjon sammen med en dags generalstreik mot politivolden.
Demonstrasjonen satte skrekken i herskerne. Nær en million mennesker gikk bak røde flagg og parolen Studenter, lærere, arbeidere, solidaritet. “Det virket som om alle fabrikker, alle arbeidsplasser var representert” skrev en journalist. Og sinnet rettet seg mot systemet, ikke bare politiet.
Fagforeningsledelsen og regjeringen håpet at dette ville dempe gemyttene. Tvert i mot.
En gruppe arbeidere på Sud Aviation i Nantes hadde i flere uker lagt ned arbeidet et kvarter hver tirsdag. Denne tirsdagen gikk de ikke tilbake til jobb etter 15 minutter. De blokkerte i stedet sjefens kontor.
Gnisten ble til et lyn. I kveldingen hadde 2000 arbeidere barrikadert fabrikken. Dagen etter hørte Renault-arbeiderne om aksjonen og gjorde det samme på sin arbeidsplass. Arbeidere over hele landet okkuperte arbeidsplassene sine. I løpet av den kommende uka var alle bilfabrikker, det meste av flyindustrien, skipsverftene og jernbanen okkupert. Folk i bank, forsikring, trykkerier og supermarkeder gikk ut i streik.
I løpet av to uker var nesten 10 millioner arbeidere i streik. Fotballspillere, dansere - alle - aksjonerte. Selv politiet gjorde ingen ting. Samfunnet var lamma. Men arbeiderne gjorde det som var nødvendig for folk flest. Sykehusene fungerte, folk fikk gass, elektrisitet og vann selv om arbeiderne streiket. En radiofabrikk laget walkie-talkier til streikevaktene. Ved atomenergisenteret Saclay overtok en streikekomité av forskere, teknikere og vaskehjelper og laget kun isotoper for sykehusene. Folk begynte å organisere samfunnet sjøl.
Lengst gikk det i Nantes. Der organiserte arbeiderne en sentral streikekomité som organiserte renovasjon og forsyninger, og lagde avtaler om matlevering med bøndene omkring byen.
Frankrike var paralysert. Regjeringa og fagbyråkratiet lette febrilsk etter en løsning. Men selv et forslag om 35% lønnsøkning ble avvist av arbeiderne. De Gaulle ville holde folkeavstemning, men kunne ikke finne noe trykkeri som ville lage stemmesedlene.
“Generalstreiken hadde blitt en festival” sa en fagforeningsleder.
Lenger opp i fagbyråkratiet ble ikke festivalen like entusiastisk vurdert. Tvert i mot, det ble byråkratene i CGT, den stalinist-kontrollerte fagbevegelsen, som sikret at bevegelsen døde ut. Engelske The Observer skreiv 19. mai:
“ – Paradokset er at kommunistenes fagforeninger og regjeringa de later som de utfordrer egentlig står på samme side. De forsvarer det franske samfunnet slik vi kjenner det.…Som et politi i fransk økonomi, har kommunistene stoppet trafikken. …Bare gjennom mobilisering av sine tropper kan det ortodokse kommunistpartiet overby student-agitatorene og isolere det revolusjonære virus.”
Og det var nettopp det de gjorde. Under massedemonstrasjonen 13. mai lagde de en 20 000 mann sterk kjede som skulle skille studentene fra arbeiderne. Der de hadde innflytelse, stengte de fabrikkportene for studenter som kom på streikevakt. På alle måter holdt de tilbake streikebevegelsen.
I et opprør vil det alltid dukke opp en ledelse. Renault arbeiderne fungerte som en ledelse for arbeiderne på bedriftene rundt bilfabrikkene, studentenes og arbeidernes aksjonskomiteer ble sentrale på Citroën. CGT og kommunistpartiet greide å få kontroll over bevegelsen fordi de hadde en sterk og disiplinert organisasjon. Selv om CGT bare organiserte10% av arbeiderklassen, var de den sterkeste organiserte krafta. De tok også ansvaret for forbindelsene mellom streikekomiteene, en tillit de brukte til å splitte streiken.
De ville vise regjering og bedriftseiere at de hadde kontroll, og dermed måtte få større innflytelse i parlamentet. De Gaulle innså at dette var hans allierte. Etter at CGT hadde stoppet arbeiderklassen, begynte motangrepene.
Høyresida mobiliserte til motdemonstrasjoner, opprørspolitiet ble brukt i stadig større grad mot arbeiderne. CGT ble trukket med i stadig flere forhandlinger, og overbeviste så arbeiderne om at de kunne skaffe dem bedre lønn. Bare arbeiderne skjønte at de måtte velge kommunister inn i parlamentet for å få gjennom sine politiske krav. Da De Gaulle oppløste parlamentet og lovte nyvalg, stoppet CGT de aller fleste streiker i løpet av tre dager.
Selv om mange streiker fortsatte, var bevegelsen død i løpet av juni. Arbeiderne fikk riktignok 10-14% lønnsøkning. Tragedien var at det ikke var noen sosialistisk organisasjon stor nok til å kunne utfordre stalinistenes kontroll over bevegelsen.
Opprøret i Frankrike, og studentopptøyene rundt om i verden kom ikke uten et forspill. Fra 1964 hadde det vært en sterk bevegelse blant studentene i USA, med massedemonstrasjoner mot Vietnamkrigen og okkupasjoner der nasjonalgarden ble satt inn. Den svarte borgerrettsbevegelsen hadde vokst fram de siste 7 åra, og ble stadig mer militant.
Arbeiderklassen tok ennå ikke del i kampen. Det gjorde at ledende venstreside-intellektuelle begynte å avskrive arbeiderklassen. Herbert Marcuse så studentene som krafta til å endre samfunnet, og mente arbeiderne var blitt “manipulert til å bli en del av systemet”. Andrè Gorz skrev like før 1968 boka Farvel til proletariatet.
Mai-opprøret gjorde disse “teoriene” til skamme. Arbeiderklassen viste at den var den viktigste krafta til å endre samfunnet. Den ble avsporet i Frankrike. I Italia startet et tiår med hard klassekamp, og stadig flere arbeideraksjoner i Portugal var med på å styrte diktaturet der i 1974. Tusener av studenter og arbeidere var med på Praha-våren som presset kommunistpartiet inn på en mer liberal kurs, en kurs som ble stoppet i august av sovjetiske tanks.
Franske arbeidere og studenter tok igjen etter årevis med angrep fra herskerne; hardere disiplin og politivold mot mislykka streikeaksjoner. De hadde fått smake at en svak nedgang i kapitalismen skulle skyves over på arbeiderne. Det samme gjorde folk i andre land. Da opprøret først kom et sted, så også folk i andre land en mulighet til å slå tilbake de angrep de hadde vært utsatt for.
Men ingen steder var arbeiderne i stand til å skjære igjennom ledernes propaganda om at endringer bare var mulig innafor sjefens system.
I dag er bitterheten og aggresjonen mot systemet mye større enn i 1968. Langt flere arbeidere og undertrykte verden over er fullstendig klar over at verdenssystemet holder dem nede.
Og i dag er stalinismens stilling betydelig knekt etter Sovjets fall. Derfor er utfallet av nye opprør langt mere usikkert enn for 25 år siden.
Ingen kan si hvor og når opprørsgnisten tennes neste gang.
Da er det viktig at det finnes sosialister som argumenterer og slåss for at bevegelsen skal gå framover og utfordre sjefenes makt.
Da er det viktig at vi er mange nok.