I dag er Vance-Owen planen død. Den innebar en oppdeling av Bosnia i 10 autonome områder. Fra første stund har det vært et signal til de stridene partene om at man aksepterte etnisk rensing, og at det gjaldt å kontrollere mest mulig territorium.
Sikkerhetsrådets nye plan innebærer at det skal etableres sikre områder, men det er først og fremst FN-styrkene som skal sikres.
Mange, også på venstresida har gitt støtte til Vance-Owen planen og krevd at Vesten må rykke inn med militære styrker. Det er oppskriften på en fortsatt lang krig. Tilsvarende delinger etter etniske grenser har blitt gjennomført på Kypros, Libanon og Irland. Ikke noe sted har det ført til varige fredsløsninger.
I dag er det to krefter som jobber mot krigen på Balkan. Fredsgruppene i alle de tidligere republikkene er viktig. Selv om de ikke er store i dag og jobber under vanskelige forhold, er det viktig at noen reiser et banner mot krig. At noen stiller seg opp i mot det blodbadet som foregår, og sier at fiendene ikke er dem som er medlemmer av andre nasjonaliteter, men herskerne i Serbia, Kroatia og Bosnia.
Den andre krafta mot krigen er den voksende sosiale misnøyen. Når halvparten av arbeiderne i Kroatia gjennomfører en halvtimes streik mot den fallende levestandarden, er det et viktig uttrykk for misnøyen. Det er det også når titusener av serbere har desertert fra det militære. Selv om denne misnøyen ikke er like klart uttrykt, er den mye mer omfattende.
Dagens fredsgrupper er rent pasifistiske og skiller mellom økonomisk og politisk misnøye. Ved å knytte de to sammen kunne man fått en bevegelse som ville gjøre det umulig for de nasjonale lederne å fortsette krigen. Det er den eneste måten å få en holdbar fred i området.
Lenge før krigen begynte i det tidligere Jugoslavia var det bevegelser og kampanjer mot krig. Stort sett har det vært kampanjer ledet av små grupper pasifister. Ettersom krigen har utvikla seg har disse kommet under et kraftig press. De blir stempla som landssvikere.
Mens de i noen perioder har kunnet samle store demonstrasjoner, kan krigshandlingene få motstanderne til å skrumpe inn til bitte små grupper.
Det britiske månedsmagasinet Socialist Review har intervjua representanter for fredsgrupper i Bosnia, Serbia, Kroatia og Vojvodnia. Gruppene er små, men de representerer et viktig fokus i kampen mot krigen. Vi gjengir utdrag av intervjuene.
At EF og USA så tydelig har stempla Serbia som den store aggressive parten har ført til at serbiske ledere virkelig har vært i stand til å piske opp nasjonalismen. Sanksjonene gir den serbiske lederen Slobodan Milosovic den unnskyldningen han trenger for å si at det ikke er hans ansvar at økonomien er i ruiner.
Krigen på Balkan splitter gamle naboer. Den brutale måten alle parter fører krigen på har til hensikt å tvinge gjennom nasjonalistiske skiller. Mens folk tidligere så på hverandre som gode naboer, og giftemål på tvers av nasjonale skiller var vanlig — I Bosnia var 30% av alle ekteskap på tvers av slike nasjonale skiller — blir de nå tvunget til å se på hverandre som gamle fiender.
Det er grunnen til at massakrer og voldtekter har en brutal og logisk rolle i krigen. Det gjelder å skape så dype sår at vanlige folk ikke skal kunne finne sammen mot sin felles fiende.
Nå må de velge/bestemme seg for “hva de er”. Mirko Mandrino fra fredsbevegelsen i Vojvodnia forteller:
I Hellas har regjeringa kjørt en knallhard kampanje mot nasjonale minoriteter, først og fremst mot makedonere. Fem medlemmer av gresk IS har blitt stilt for retten sikta for landssvik etter å ha skrevet, utgitt og solgt et hefte som forsvarer makedonernes rettigheter, og går mot den greske regjeringas krigspropaganda.
Etter en omfattende støttekampanje, der bl.a. flere av de største fagforbundene i Hellas ga sin støtte, ble de fem frikjent under rettssaken i mai.
Endelig sluttstrek er ikke satt, fordi statsadvokaten har varsla at han vil anke saken. Kampanjen var viktig for å stoppe den nasjonalistiske bølgen i Hellas. Det kan også få betydning for andre antikrigsakivister som er dømt for plakatklistring og løpeseddel utdeling mot krigshissing og den nasjonalistiske bølgen i Hellas. Det kan også få betydning for andre antikrigs aktivister som er dømt for plakatklistring og løpeseddel utdeling mot krigshissing.
“En av vennene mine ble intervjua av folketellinga. Han sa han var Jugoslav, men ble fortalt at den kategorien ikke eksisterte — han og familien hans måtte tilhøre en av de etniske gruppene — han er halvt serber, halvt slovak, gift med en kvinne av blandet jødisk, tysk og ungarsk bakgrunn. Svaret hans var at barna hans var amerikanske indianere fra Iroqouis-stammen”.
Vesna Pesic er koordinator for Senteret for Antikrigs arbeid i Beograd:
“Vi er fanget midt i en krig som flertallet av innbyggerne ikke vil ha, men som de er ute av stand til å stoppe. Vi etablerte vårt senter mot krigen i juli 1991. Krigen ble starta fordi våre tre nasjonale ledere Milosovic, Tudjman og Kucan nekta å akseptere en fredelig løsning på krisa i Jugoslavia. Vi føler oss ikke bundet av de lovene og reglene slike folk setter opp. Vi representerer dem som ikke ser det som vår krig, og som vet at etniske stater ikke kan etableres på Balkan — ikke engang med tap av mange menneskeliv.
Vårt mål er å unngå krig, minske skadene av krigen, å spre antikrigs propaganda og fremme demilitarisering på hele Balkan. Vi støtter militærnektere og flyktninger og holder demonstrasjoner mot krigen. I fjor hadde vi en rockekonsert i Beograd der 100000 deltok under slagordet “Ikke regn med oss!”.
Vi utgir et magasin annenhver måned, Republika, som kommer i et opplag på 5000. Nylig hadde vi en demonstrasjon med 1500 deltakere. Serbisk TV kaller oss forrædere, mens en uavhengig TV-stasjon nylig presenterte oss som “denne ukas inntrykk”.
Vi liker ikke Vance-Owen planen, men det er en begynnelse. Det er det minste som må til for å få en slutt på krigen. Ut fra det kunne partene komme sammen og finne en langsiktig løsning. Når det gjelder intervensjon: Hva skulle det være godt for?”
Sidika Musakadic er fra det Internasjonale Fredssenteret i Sarajevo:
“Den eneste muligheten vi har til å overleve er ved å hjelpe hverandre. I blokka der jeg bor er det tre serbiske familier, to muslimske to jødiske og to fra Kosova. Folk tror Bosnia er et muslimsk område men det er ikke tilfelle. Fortsatt bor 50000 serbere og 30000 kroater i Sarajevo, sammen med mange muslimske flyktninger fra andre steder i Bosnia.
Til å begynne med venta folk på en militær intervensjon. Vi ble anerkjent som egen stat av FN, og folk trodde at verdenssamfunnet ikke ville la dette skje. FN styrkene kom, men ingenting skjedde, det ble heller verre, så folk ga opp. Vi jobber mest med å få i stand tverrnasjonale aktiviteter, festivaler og utstillinger, uten telefon og strøm. Hver dag lever vi under trusselen fra snikskyttere.
Vance-Owen planen er underlig fordi folk bor så blanda. Planen innebærer dannelsen av separate stater med eget pengesystem, skoler og sjukehus. Det er ikke mulig. Til og med et samla Bosnia ville ha problemer med å greie seg for det er så fattig.
Vi håpet virkelig på vestlig intervensjon, men har gitt opp for lenge siden.”
Vesnia Treselic er fra Antikrigs kampanjen i Kroatia:
“Antikrigskampanjen i Kroatia ble starta i 1991, mens krigen i Kroatia var i full gang. Utgangspunktet var et opprop for ikkevold. Seinere har de fleste av organisasjonene som støtta oppropet gått over til å kreve serberne fjerna fra kroatiske områder med makt. Nå er vi et nettverk av grupper som fremmer ikkevold metoder.
Vi utgir et magasin for ikkevold, Arkzin, som kommer annen hver måned. Det er viktig i Kroatia der uavhengige aviser forsvinner en etter en, og bare dem som støtter regjeringas politikk fortsetter. Vi jobber med å bygge opp kontaktene med fredsbevegelsene i de andre delene av Jugoslavia. Da krigen begynte ble kontakten med Beograd brutt, men vi har nylig greidd å etablere kontakt gjennom elektronisk post.
Masseaktivitet er umulig. Folk er for fattige. De har ikke nok å spise og har ingen interesse for politikk. De er bare opptatt av økonomiske spørsmål. I mars var det en halv times generalstreik i protest mot fallende levestandard. Streiken var utkalt av den uavhengige fagbevegelsen, og tvang Tjudman til å skifte ut regjeringa.
Vi jobber ikke med slike saker. Vi har mer enn nok med å jobbe med sivile rettigheter. For eks. forsvarer vi serbere som blir kasta ut av boligene sine, t.d. dem som bodde i boligene til den tidligere Jugoslaviske hæren. Vi ga dem støtte og juridisk hjelp. Vi sa til dem at de måtte bli, og ikke la seg skubbe rundt. Likevel reiste mange fordi de var redde. Truet av kroatisk milits.
Folk har rett til selvforsvar, men vi har viktige innvendinger mot militær intervensjon. Hvis det skulle vært, måtte den ha kommet tidligere, før den etniske rensingen begynte.”