Tim Robinson
Journaliststreiken, som lammet NRK i mai, reiste spørsmålet om det er riktig å støtte en gruppe høytlønte som krever store lønnsøkninger i ei tid når de fleste får ingenting. Noen vil komme seg unna spørsmålet ved å simpelthen definere journalistene ut av arbeiderklassen, de tilhører “mellomlaga” eller middelklassen får vi høre.
Vi mener: 1) Journalistene er en del av arbeiderklassen og 2) Hvert øre de kan få ut av sine sjefer er til fordel for alle andre arbeidere, både med og uten jobb. Hvordan forklarer vi det?
1) Det som kjennetegner arbeiderklassen er ikke møkk under neglene, men hvilket forhold man har til produksjonsmidlene. En arbeider er en som selger sin arbeidskraft uten å ha kontroll over den eller andres arbeidskraft.
En formann med 200 000 i lønn har som oppgave å kontrollere arbeiderne der hvor produksjonen foregår, han tilhører ikke arbeiderklassen. En oljearbeider med 300 000 i lønn har kun en oppgave; nemlig å produsere mer for sine sjefer enn de betaler henne i lønn.
Det er ingen grunnleggende forskjell mellom å bore olje og å sitte ved et dataskjerm i en forsikringselskap eller en bank. Man skal levere en viss mengde arbeid innafor gitte tidsrammer.
Om funksjonærer, lærere og journalister ikke produserer varer som kan selges, er arbeidet de gjør likefullt en nødvendighet for kapitalistene.
Media arbeidere kan ha en viss frihet i hva de formidler og hvordan de gjør det men det er en frihet innafor nokså stramme rammer. Rammene settes av de som kontrollerer media og skolene, dvs den samme klassen som eier og kontrollerer oljeplattformene og forretningsgårdene.
Det er disse forhold som tvinger journalistene til å handle på nøyaktig den samme måten som fabrikkarbeidere gjorde for 100 år siden. De organiserer seg i fagforeninger og slåss kollektivt for å forsvare seg.
Et av bildene fra NRK streiken som best uttrykker journalistenes posisjon var et bilde av nyhetsoppleseren Einar Lunde. En “kjendis” som daglig er på TV i beste sendetid sto utafor porten på Marienlyst med et bind på armen der det sto “streikevakt”, omringet av kolleger med påtrykte knyttnever på T-skjortene sine.
Om journalistene er “høytlønte” er ikke det fordi de tilhører en gruppe oppkjøpte arbeidere eller middelklassen, men fordi de har brukt sin organisasjon og sin makt som arbeidere til å skaffe gode betingelser.
2) Et blikk på kapitalismens historie, eller de siste fem års norsk historie er nok til å innse at om en gruppe gir avkall på lønnsøkninger hjelper ikke det noen andre. Unntatt kapitalistene som innkasserer større proffiter.
Fem års “moderasjon” har gitt oss lavere lønninger og rekordstor arbeidsløshet. Det er ikke moderasjon men arbeiderklassens organiserte styrke som kan bekjempe arbeidsløshet og slåss for bedre forhold.
Hver streik, hver aksjon fra en gruppe arbeidere gjøre det vanskeligere for borgerskapet å skalte og valte med oss. Offensive streiker, for lønnsøkninger eller kortere arbeidstid kan inspirere andre arbeidere til kamp for sine interesser. En bølge av streiker kan snu hele den politiske stemningen vekk fra en kamp om smuler arbeiderne i mellom til en generalisert kamp mot kapitalens herjinger.
Når høytlønte vinner gjennom med sine krav bidrar ikke det til at lavtlønte får mindre. Tvert imot, det hever den gjennomsnittlige levestandarden til arbeiderklassen. Presset for at andre også skal få lønnsøkninger blir større. Denne “domino-effekten” når også ut til de arbeidsløse. Trygdesatsene for de uten arbeid gjenspeiler lønnsnivå og levestandarden til arbeiderne med jobb.
Velferdsordninger gjenspeiler også styrkeforholdene mellom klassene. Hvorvidt sjefene og deres stat tør å skvise pensjonister eller arbeidsløse avhenger av hvor mye sjøltillit de har, hvor mye motstand de møter på arbeidsplassene bestemmer dette.
Heismontørene har streiket for å få rullerende permitteringer istedet for oppsigelser. De har direkte hindret at flere har blitt arbeidsløse. I 1990 krevde heismontørene at de ansatte i en bedrift som ble kjøpt opp fikk jobb hos sine nye sjefer. Sjefene hater Heismontørene ikke først og fremst fordi de er høytlønte, men fordi de utfordrer styringsretten på arbeidsplassene. Det er nettopp slike grupper som oftest har vært de første til å støtte andre arbeidere i kamp.
Sosialisters holdning til krav fra de som “har nok fra før” er derfor klar. Vi vil at de skal slåss for mer, og når de gjør det støtter vi dem etthundre prosent og uten betingelser.