I november i fjor ble den sørkoreanske sosialisten Choi Il-Bung dømt til to års fengsel for å ha utgitt sosialistisk litteratur. Han ble dømt samtidig som myndighetene i Sør-Korea vil skape inntrykk av at landet er på vei mot å bli et demokrati.
I fengselet har Choi sammen med to andre sosialister gjennomført en sultestreik for fangers rett til å motta post og litteratur. Som straff har de blitt trakassert og sendt til forskjellige fengsler.
Det er satt i gang en internasjonal kampanje for Choi. 2. juni var det demonstrasjoner i flere land. Blant annet i New York, Chicago, Toronto, London, Tokyo, Sydney, Athen, København og Oslo. I mai adopterte Amnesty International Choi som samvittighetsfange, Internasjonalt press har bidratt til at Chois dom er redusert med seks måneder.
Vi gjengir her utdrag av forsvarstalen Choi holdt i retten da han ble dømt:
“Jeg er en intellektuell som har blitt anklaget for å ha offentliggjort propaganda mot regjeringa. Jeg er den yngste sønn av en rik familie. Hverken bestemte personer eller spesielle begivenheter har gjort meg til sosialist. Derimot er det en rekke begivenheter og personer som til sammen har rystet min bevissthet. Det er dette sjokk som har gjort meg til det jeg er.
Borgerlig demokrati betyr fri utbytting og undertrykking og “demokratisk” delinga av utbyttet blant kapitalistene. Det representative valgsystemet er bare en formalitet.
Internasjonale Sosialister og jeg har kritisert dette hykleriet, svindel og bedrag og forklart det som et permanent karaktertrekk ved den kriserammede kapitalismen. Vi har argumentert for å endre den begrensede og udemokratiske måten det borgerlige demokratiet fungerer på. Hvis vi innskrenker folks frihet, som de nasjonale sikkerhetslovene påstår at de vil forsvare, så er det fordi vi har innskrenket makthavernes mulighet til å lyve ved å avsløre deres løgner i våre publikasjoner og taler
Er Internasjonale Sosialister og jeg ansporet eller ledet av Nord-Korea eller deres tilhengere? Det mest karakteristiske ved vår tendens er vår oppfatning av at stater som Nord-Korea, Kina, det tidligere Sovjetunionen og de tidligere østeuropeiske statene er eller var statskapitalistiske.
Påtalemyndigheten er klar over dette. De anklager oss ikke for å støtte Nord-Korea, men for å utbre propaganda mot det etablerte samfunnssystem. Internasjonale Sosialister og jeg har aldri utgjort en klar trussel i oss selv.
Er det ikke heller den generelle situasjonen som er trusselen? Er den generelle situasjonen så desperat at det ikke er det konkrete opprør, men propaganda og oppfordring til det som er en fare?
Hvis påtalemyndigheten svarer ja, innrømmer den at kapitalismen og den borgerlig demokratiske staten er i permanent krise. Hvis påtalemyndigheten benekter dette vil den få det vanskelig med å rettferdiggjøre undertrykkelsen.
Selv om jeg ble overbevist om massenes potensiale gjennom opplevelsene i perioden juni til august 1987, var jeg enda ikke kommet til en konkret konklusjon om hva jeg skulle gjøre.
Til å begynne med forsto jeg ideene om at arbeiderne skal frigjøre seg sjøl på en beskjeden måte. Arbeiderne skulle stå for organiseringen og jeg skulle levere det nødvendige diskusjonsmaterialet.
I januar 1989 startet jeg Shyngpyongron — et antistalinistisk og venstreorientert forlag. Vi utga bøker med et høyt teoretisk nivå. Det sto ingen organisasjon bak forlaget, og det var knappe økonomiske ressurser og stor konkurranse fra store forslag. Forlaget gikk konkurs i 1990.
Sammenbruddet i Øst-Europa etterlot venstresida i Sør-Korea i en uendelig forvirring.
Jeg konkluderte at det var nødvendig å bygge opp en uavhengig organisasjon. Jeg møttes derfor med Lee Seong Bok og andre, og ble enige om å bygge en slik organisasjon. Det gjorde meg til det jeg er i dag. Jeg har lært mer gjennom min aktivitet de to siste åra enn de foregående 15 åra. Jeg føler at jeg lever et nytt liv …
Jeg vil slutte med å vise hvor uærlige og utroverdige makthaverne i Sør-Korea er.
Etter å ha nytt sin ungdom i 30 år er den sørkoreanske økonomien i ferd med å bli like senil som den vestlige kapitalismen.
Den strukturelle og permanente karakteren av den krisa ses tydelig på den kroniske ustabilitet i finansmarkedet. President Kim Young Sams “koreanske sykdom” er en uhelbredelig sykdom. Selvfølgelig kan det komme tidsbegrensede oppsving og en mer gunstig utvikling. Men en fullstendig helbredelse er umulig fordi hovedårsaken til krisen ligger i verdensøkonomien.
Skulle makthaverne føle seg truet, så kommer trusselen fra arbeiderklassen — en arbeiderklasse som gjør motstand mot å skulle betale krisen, og ikke fra Internasjonale Sosialister.
Den sørkoreanske regjeringas mangel på ærlighet kan ikke være klarere. De vet at hovedfienden er arbeiderklassen her hjemme. Jeg vil gi makthaverne dette råd:
Si klart fra at arbeiderne er deres fiender. Erklær krig mot dem hvert år, og erklær deretter krig mot oss ved å si at Internasjonale Sosialister støtter fienden og de kan skape masse bråk.
Hvis påtalemyndigheten og retten kan svare klart på bare ett av de mange spørsmål jeg har stilt, så vil jeg innrømme alt. Hvis ikke, er jeg ikke skyldig.”