“Vi har heldigvis ingen jødeproblemer å kjempe med her i landet, således som de har i Tyskland … vi bør imidlertid stelle oss slik at vi heller ikke får noget jødespørsmål.”
Sentralpasskontoret ved nazistenes maktovertakelse i 1933.
“Det kan ikke være tvil om at tyskernes aksjon mot jødene i disse dager skaper en en forsterket jødesympati ute i verden, som disse Israels sønner neppe fortjener”
Aftenposten april 1933
Statens behandling av Kosova-albanerne er grotesk. Gravide kvinner sendes tilbake til byer uten sykehus og småbarn deporteres fordi de ikke kan bevise at sine foreldre er døde. Dessverre er verken statens oppførsel eller argumentene de bruker noe nytt. Frans-Arne Stylegar forteller den grusomme historien fra 30-åra.
De fleste av de argumentene vi blir servert med i dag kunne man også høre på tredve-tallet, den gang anvendt for å rettferdiggjøre utestenging av jødene som ble forfulgt over hele Øst-Europa og seinere på det verste i Tyskland.
Norske myndigheter krevde at jødene var individuelt forfulgt, akkurat som de gjør med albanerne i dag. Å være jøde alene i Hitlers Tyskland var ikke ansett som grunn nok til å “belaste” den norske stat.
“La oss ikke glemme, at Norge er for nordmændene,” skrev Aftenposten i 1914. På det tidspunkt var førkrigstidens “innvandringsliberalisme” slutt. Den norske statens forhold til jødene i de neste 25 år er en skammens historie.
Særlig etter 1917 ble fremmedlovene praktisert med hard hånd. Revolusjonsfrykt, reaksjon og antisemittisme smeltet sammen. Verst gikk det utover jødene, selv om de var en forholdsvis liten minoritet i Norge. Det var aldri flere enn 1500 jøder her i landet i mellomkrigsårene.
Sommeren 1924 dro Aftenposten i gang en kampanje mot “Moskvajødenes diktatur” og jødisk innvandring. En lederskribent uttrykte sin glede over at russiske jøder bare unntaksvis slapp inn i Norge, men helt trygg var han likevel ikke:
“...racen formerer seg sterkt, ikke bare ved knopskytning. De norske borgerlige autoriteter bør gi stadige oplysninger om antallet. Bare vent og se. De har mange hjælpere…”
Justisdepartementet hadde allerede i 1918 nedsatt en komité som skulle drøfte mulighetene for å begrense utlendingers adgang til å drive næringsvirksomhet innenfor Norges grenser.
Om denslags restriksjoner skrev for eksempel politimesteren i Bergen:
“Det er utvilsomt, at bestemmelserne har bidrat til at hindre lavtstaaende utlændinger - “russjøder”, “handelsjøder” og andre fra at drive erhverv ved omreisende virksomhet. ... Alt, hvad der kan bidra til at hindre denslags folk fra at reise omkring og handle, bør opretholdes.”
En litauisk jøde ble utvist i januar 1929. Utvisningen ble anket, men avslått. I begrunnelsen fra Justisdepartementet het det blant annet at
“… vi står vel altså her overfor en av disse påtrengende jøder som klorer seg fast til landet så snart de på en eller annen måte får en fot innenfor grensen. … Jeg mener vi har flere enn nok manufakturjøder her i landet. … (M)en to jøder kan gjøre dobbelt så meget skade som en. Der må gjøres noget for å demme op mot denne invasjon”.
De troende jødenes spesielle slaktemetode, schächtningen, ble slått hardt ned på. Schächtningspørsmålet var oppe i Stortinget for første gang i 1914, og i årene som fulgte var det en fanesak for dyrebeskyttelsen. I 1929 - som første land i verden - vedtok Norge et lovforbud mot denne slaktemåten. Tyskland, for eksempel, fikk ikke noe forbud før etter nazistenes maktovertakelse i 1933.
“Skal kristne eller hedenske verdier styre normenns ferd?” spurte Nationen. Bondepartiet førte an i hetsen mot de jødiske religiøse skikkene, og stilte som kategorisk krav at jødene måtte tilpasse seg norsk kultur hvis de ville bli i landet. (Hørt den før?)
Bondeparti-representanten Olav Os mente at jødene fikk se til å bli norske. “Ein lyt alltid læra å finne sig i de love, skikkar og den tenkjemåte som er gjeldende hjå dei folk ein vil vera gjestar hjå,” sa han i debatten om schächtningen i Stortinget.
Helt fram til krigsutbruddet i 1940 ble jødiske flyktninger stanset ved Norges grenser. Allerede i 1921 nektet Kristiania-politiet en jødisk kvinne fra England midlertidig oppholdstillatelse i Oslo. Hun skulle besøke norske slektninger.
Et par senere laget Sentralpasskontoret vanskeligheter for en jødisk kjøpmann. Kjøpmannen hadde bodd i Telemark siden 1916, men barna hans gikk på skole i Tyskland. Nå ville han ha hjem sin eldste sønn, men Sentralpasskontoret sa nei. Familegjenforening var ikke den norske statens sterke side - heller ikke i mellomkrigstiden.
Borgerskapets aviser, med Aftenposten i spissen, agiterte ivrig - helt frem til krigen - mot enhver jødisk innvandring.
“De (jødene) kommer ind som sildestim. De sætter sig fast over hele byen. Der er snart ikke en fruktbutik, et utsalg av brukte klær, et lager av ure og andet kram uten at der staar en smilende jøde bak disken. Osterhaugsgaten er fremtidens Ghetto eller jødekvarter. Men bare vent, om nogen tid finder vi dem snart som smarte eiere av villaer paa vestkanten. ... Snart har de foten indenfor en avis, en bank, universitetet og Nationalgalleriet,”
skrev Aftenposten på redaksjonell plass i 1924.
Arbeiderpartiet ville gjerne hjelpe de stakkars jødene, men “hensynet til norske arbeidsplasser” veide tyngre.
Fremmedloven av 1927 åpnet for ytterligere innstramming. Sigøynere ble kort og godt nektet adgang til landet. Forfølgelsene i Østeuropa i årene etter første verdenskrig satte i gang en strøm av jødiske flyktninger vestover. Nå ville myndighetene demme opp, slik at Norge skulle unngå å sitte igjen med “emigrasjonsstrømmens bunnfall”. Det siste henviste til at innvandringslandet USA fra 1924 av bare tok imot innvandrere fra visse land.
I propagandaen veide hensynet til det “stramme” arbeidsmarkedet tyngst. Dessuten var folk flest (dvs. arbeiderklassen) sånne fæle rasister, slik at fortsatt innvandring ville føre til verre kår for dem som allerede var her.
Politiet bidro med sitt. De kunne fortelle at et forbausende stort antall av de kriminelle hadde utenlandske foreldre.
Da den økonomiske krisen forverret seg utover i 20- og 30-årene, ble det vanlig å kreve at innvandrere måtte “stå på egne ben”. En svensk anleggsarbeider som hadde bodd i Norge i 40 år, ble forsøkt utvist fordi “han er nu 56 år, og man kan ikke gjøre regning på at han lenger vil være arbeidsfør. Han vil sikkert falle det offentlige til byrde”.
Fremmedlovgivningen ble skjerpet nok en gang i 1932, da politikerne ville stenge grensene for personer som kunne bli en belastning for sosialbudsjettene i Norge.
Med Hitlers maktovertakelse i januar 1933 fulgte jødeforfølgelser i sin mest ekstreme form. I løpet av 1933 flyktet 50.000 mennesker, de fleste jøder, fra Tyskland.
I Tyskland ble jødene forfulgt fordi de var jøder. Likevel insisterte norske myndigheter på at jødene måtte føre bevis for at de var forfulgt på grunn av sin politiske overbevisning, dersom de skulle få bli i Norge. Det var selvsagt umulig å oppfylle et slikt krav for de flestes vedkommende - jøder ble ikke anerkjent som politiske flyktninger.
Utenriksdepartementet sendte følgende beskjed til den norske legasjonen i Berlin:
“Den her herskende arbeidsløshet og de trykkende økonomiske forhold gjør det desværre lite mulig å kunne gi plass for de tyskerne som på grunn av den inntrådte situasjonen ønsker å reise ut av Tyskland”.
Høsten 1934 henvendte FNs forløper, Folkeforbundet, seg til Norge for å skaffe plass til 100 tyske flyktninger. Henvendelsen ble forsiktig besvart med at norske myndigheter selvsagt ville behandle individuelle søknader “med all den velvilje de foreliggende omstendigheter muliggjør”.
Internt i departementet het det imidlertid at “(s)elvom vi nemlig aldri så gjerne vil søke å hjelpe disse flyktninger, er vi dog oss selv nærmest. Skulde vi forsømme å ta dette i betragning, vilde det alene føre til at de flyktninger som måtte få komme hit, og som formentlig alle er jøder, vilde bli uglesett. En slik situasjon er ingen, og aller minst flyktningene selv, tjent med”.
Den norske staten hadde ikke noe “jødeproblem”, og man ville for enhver pris unngå å skaffe seg et. Den var en slik tankegang som fikk Sentralpasskontoret til å ta kontakt med tyske, nazistiske myndigheter midt på 30-tallet - i den hensikt å undersøke om det var mulig å sende flyktninger tilbake til Tyskland!
Fremmedpolitets grensekontroller var et kapittel for seg. Måling av ører, gjennomlysning av hår og sjekking av politisk bakgrunn var rutine.
Justisdepartementet vurderte på sin side så sent som høsten 1939 å internere flyktningene i særskilte leire...
Hundretusener av jøder var på flukt i Europa i 1930-årene. Ved krigsutbruddet i 1940 hadde bare 400 av dem fått oppholdstillatelse i Norge. Under okkupasjonen ble det norske statsapparatet brukt til å kartlegge og seinere deportere norske jøder. 700 av 1500 norske jøder døde i leirene.
At staten og de borgerlige ideologene på nytt har funnet frem fremmedfrykt-spøkelset og igjen snakker om kulturkonflikter bør ikke overraske oss. Innvandring var ikke et problem i det hele tatt i 60-åra da norsk kapital trengte mer arbeidskraft enn den hjemlige arbeiderklassen kunne hoste opp.
Hvorvidt borgerskapet betrakter innvandring som et gode eller et problem bestemmes av deres grunnleggende økonomiske behov. I dårlige tider unnlater ikke borgerskapet å utnytte eksistensen av innvandrere for å avlede misnøyen.
Jødene var 30-åras syndebukker, i dag er det som oftest muslimer eller innvandrere fra fattige land som blinkes ut. Hvorvidt rasistiske ideer får fotfeste i befolkningen avhenger av motstanden de møter. Historien om de vestlige statenes unnfallenhet og samarbeid med nazistene, i en forfølgelse som endte med mordet på seks millioner jøder i KZ-leierene er viktig å ha med seg.