På Internasjonale Sosialisters pinseleir var temaet "En verden i kaos – Kampen om framtida. Vi gjengir her utdrag fra to av innledningene. Alex Callinicos åpna seminaret med en innledning om Kapitalismen i dag. Knut Øygard innleda til diskusjon om “Nasjonalisme - en ideologi i vekst”
Alex Callinicos
Det gikk en vits da Berlinmuren falt om at nå var den kalde krigen slutt – og at Japan og Tyskland hadde vunnet. Mange så for seg at Tyskland ville skyve til side de andre maktene og overta rollen som den dominerende makten. Man fikk en bølge av folk på høyresida og dessverre også på venstresida som snakket om tysk ekspansjonisme.
Men se på Tyskland i dag. Revolusjonene i Øst-Europa og gjenforeningen har ikke gjort tysk kapitalisme sterkere, men tvert om gjort Tyskland til et senter for ustabilitet. Den økonomiske byrden av gjenforeningen har gjort at Tyskland, i likhet med en rekke mindre vellykkede kapitaler som USA og Storbritannia har et såkalt dobbeltunderskudd.
Tyskland i dag importerer for mer enn den eksporterer for, handelsbalansen er negativ, og offentlige utgifter er større enn inntektene. Den tyske staten må låne penger. I løpet av få år har den økonomien som har stått for stabilitet og sikker vekst nå fått de samme problemene som de svakere kapitalene.
Det er ikke bare at tysk kapital er i økonomisk krise, men de sosiale og politiske konsekvensene er store. Vi så streikene i offentlig sektor i fjor og nå nylig metallarbeiderne i øst. Det er viktig å forstå hva metall arbeidernes streik dreidde seg om.
Ledelsen i IG Metall, som antagelig er verdens største fagforbund måtte aksjonere i et forsøk på å hindre at sjefene rev opp klassesamarbeidsavtaler som har underbygget det tyske samfunnet siden slutten av 40-åra.
Sjefene sier at de ikke lenger kan forhandle om alt med fagbevegelsen, eller betale velferdsgoder for å opprettholde samfunnets sosiale basis. “Profittene trues, vi må gå på offensiven” tenker de.
Det er påfallende at lederne for arbeiderbevegelsen ikke har noe å svare med. Er det tilfeldig at lederen for IG Metall, Steinkühler, måtte trekke seg pga ulovlig aksjehandel i millionklassen, eller at lederen for Sosialdemokratene måtte trekke seg pga en skandale?
Den mest skamfulle dagen i tysk sosialdemokratiets historie, og de har hatt en del skamfulle dager, var i forrige uke da SPDs representanter i Riksdagen stemte for den nye asylloven som vil stenge grensene. Dette gjenspeiler det faktum at de som har stått for det sosiale markedet ikke har svar når kapitalismen går til angrep. Dette er en side av den mer generelle krisa i sosialdemokratiet.
Den tidligere sosialistiske statsministeren i Frankrike skjøt seg nylig. De fleste topp-politikerne i Italia kan havne i fengsel pga korrupsjon. Statsministeren i Spania kan bli kasta delvis fordi hans regjering har vært involvert i skandaler.
Dette moralske forfall i sosialdemokratiet uttrykker at de som ville stå for kapitalismens menneskelige ansikt er blitt sugd inn i det kapitalistiske systemet. Hvis man først aksepterer tankegangen til kapitalismen – hvorfor skal man ikke tjene noen kroner samtidig?
SPDs aksept av asylloven illustrerer dette. Det er utrolig når man hører fremtredende folk på venstresida si at de gjerne vil ta imot flyktninger, men at det vil bare tjene ytre høyre. — Mord på utlendinger betyr at vi må stenge utlendinger ute istedenfor å bure inn fascistene. Mordet på 3 tyrkiske kvinner i Möln blir brukt til å rettferdiggjøre stengte grenser. Dette er galehusets logikk. Det viser hvordan reformistene aksepterer at de skal administrere systemet uansett.
Sosialdemokratiets krise er et aspekt av den mer generelle krisa. En krise som rammer begge de store kapitalistiske modeller. Det frie marked betyr skarpere svingninger i økonomien, det fungerer ikke. Keynesianisme, dvs regulert kapitalisme, fungerer heller ikke. De nye høyre ideene ble populære nettopp pga keynsianismens fallitt. Å satse på statlig intervensjon i denne situasjonen ville gjøre saken verre. Det kunne utløse inflasjon og dermed føre mere sprengstoff inn i det sosiale bildet.
Alt dette betyr ikke at sosialister kan sitte og le av utviklingen. Hvem ser folk til når de reagerer på forfallet rundt seg? Reformistene blir oppfatta som en del av problemet. Det oppstår et vakuum som ofte blir fylt av ekstremt reaksjonære krefter. Republikanerne i Tyskland, Front National i Frankrike, den Nordlige Liga i Italia. Disse fascistiske eller ytre høyre bevegelsene utnytter folks desillusjon og forbannelse med krisa i kapitalismen.
De etablerte politikernes falitt kan nøre opp under ytre høyre hvis ikke et annet alternativ står fram, et alternativ som vi representerer, revolusjonær sosialisme. Hvis utgangspunkt er arbeiderklassens posisjon i samfunnet, den utbyttede klassen. Et alternativ som ser arbeiderklassens makt. Marx påpekte at arbeiderklassen var en internasjonal klasse hvis interesser gikk på tvers av grensene.
Vi må ha et alternativ, ikke bare til rasisme og fascisme men også til de nasjonalistiske kriger som pågår på Balkan og i det tidligere Sovjet. Vi står for et alternativ som avviser ideen om at arbeidere skal drepe hverandre.
Vi representerer alternativet, men vi har ikke styrke, derfor er det ekstremt viktig å bygge IS og grupper som IS over hele verden. Og det er en oppgave som haster.
Jeg sier med Marx: “Filosofene har fortolket verden, det det komme an på er å forandre den”.
Knut Øygard
For nasjonalister kan det være et paradoks at når nasjonalismen nå er i vekst så skjer det på verdensplan. Nasjonalismen dukker opp som svaret på folks problemer.
Nasjonalismen vokser fra Sovjet til India, fra Sri Lanka til Canada. Deler av venstresida i Skottland og i Norge er veldig prega av nasjonalisme.
Nasjonalisme er et mangehodet troll. Nasjonalismen kan være en ideologi for undertrykking eller mot undertrykking. Men ideene i bånn er like. Det er ingen grunn til å undres over at både AKP og FMI bruker det samme symbolet, selv om de er helt forskjellige bevegelser. Nasjonale bevegelser kan bevege seg på det politiske spekteret ut i fra hvilken motstand de møter.
Nasjonalistene i Baskerland ved begynnelsen av dette århundret var konservative. Men de kom i konflikt med fascisten Francos spanskgjøring av Baskerland. Fra å være en høyrebevegelse ble de en del av den anti-fascistiske kampen. På samme måte kan bevegelser gå fra venstre til høyre dersom forholdene endrer seg.
Nasjonalismen på 70 tallet var forbundet med frigjøringsbevegelsene i 3. verden. Den var anti-imperialistisk. Disse kampene ble ledet av deler av middelklassen. Målet var å lage duplikater av land i vesten eller av Sovjet. Selv om de kunne svekke imperialismen, var det aldri snakk om virkelig sosial frigjøring.
Revolusjonene i Øst-Europa satte nasjonalisme øverst på dagsorden. Selv om opposisjonen starta med demokratiske krav, tok de fort opp i seg nasjonale krav. Spesielt viktig var det for deler av det gamle byråkratiet.
De gamle stalinistiske byråkratene kunne si at problemet var i Moskva. Bevegelser rettet seg også imot reell nasjonal undertrykking, og fikk dermed gjenklang i folks virkelig erfaringer. Kommunismen ble sett på som et utenlandsk fenomen. Men nasjonalismen blir også brukt av Jeltsin når han sier at “vi må kvitte oss med landa som snylter på Russland”.
Jeg har møtt argumenter som påstår at nasjonalismen ligger i menneskets natur. Det er bare å gå i en hvilken som helst barnehage, unntatt den som er her på seminaret, og se hvorfor det er slik at folk føler seg som norske. Når toåringer lærer å feire 17. mai er det ikke rart at slike ideer stikker dypt.
I praksis ser man hvordan den herskende klasses ideer blir de herskende ideer. Ideen om nasjonalt fellesskap er den viktigste bastion og grunnlaget for borgerlig ideologi. Det finnes andre ideer, fri konkurranse, vanlige folk kan ikke styre, osv — men alt hviler på ideen om nasjonalstaten på en eller annen måte.
Dette er ikke bare lureri. Hva er folks erfaringer? Hvem er det man henvender seg til for å få jobb? Et norsk pass er nødvendig. Om jeg blir arbeidsløs, må jeg henvende meg til den norske stat. Alle disse ting bidrar til å bygge opp identiteten knyttet til staten. Det er ikke bare sjefene som løper til staten. Verftsarbeiderne krevde at oppdrag i Nordsjøen måtte til norske verft. Det er ganske logisk, de tok utgangspunkt i de ideene som rår og formet sine krav ut i fra det.
Det er bare slik at sånne krav ikke løser problemene. Det sporet fører til at man aksepterer konkurranseevne - argumentene. Mer profitt for våre sjefer blir målet, heller enn profitt til spanske sjefer.
Nå er nasjonalisme i kraftig vekst. Vil den fortsette å vokse som handlingsalternativ? Det er tvilsomt. Verden er så integrert at umuligheten av å løse problemene innafor nasjonalstaten blir mer åpenbart. Flere stiller spørsmål ved nasjonalismen, de ser hva som skjer på Balkan. Folk sier de er patrioter, men vil ikke være nasjonalister.
De prøver å lage skiller mellom god og dårlig nasjonalisme. Det betyr at nasjonalismen i det hele tatt har problemer. Det er ikke lett å være nasjonalist på venstresida – og ikke kunne si hvordan det skiller deg fra nasjonalister på ytre høyre.
Mennesker er sosiale vesener – vi trenger noe å høre til. Vårt alternativ er klassetilhørigheten. Vi har sett i arbeiderbevegelsens historie at oppslutning om nasjonalistiske ideer svinger voldsomt. Marcus Thrane sa at 17. mai ikke var vår dag, og appellerte til danske kongen over hodet på det norske borgerskapet. I perioden fram til 1905 var de aller fleste for løsrivelse. Etter 1917 ble det norske flagg sparka ut av 1. mai tog. Einar Gerhardsen sa at 17. mai var borgerskapets dag – 1.mai var vår dag, vi skulle ikke feire nasjonaldagen.
Da Ap inngikk klassesamarbeid kom parolen “Gjenreis 17.mai som hele folkets dag”. Erfaringene etterpå styrket dette. Styrkeforholdene avgjør hvilke ideer dominerer. Helt avgjørende er at sosialister ikke gir konsesjoner til nasjonalisme. Vi må ofte slåss sammen med folk med nasjonalistiske ideer. Som f.eks. verftsarbeiderne- vi støtter kampen, men påpeker at vi skal ikke slåss mot verftsarbeidere i Gøteborg.
Vårt forhold til nasjonal undertrykking er det samme som til andre former for undertrykking. Religiøs undertrykking, kvinneundertrykking eller rasisme. Sosialister bekjemper alle former for undertrykking, men aksepterer ikke ideene innafor en bevegelse. Vi gir ikke konsesjoner til feminismen fordi vi er imot kvinneundertrykking, det er enormt viktig at vi ikke gi konsesjoner til nasjonalismen.
Lenin formulerte det veldig klart:
“Slåss mot nasjonal undertrykking? Ja, selvsagt. Slåss for noen form for nasjonal utvikling eller nasjonale kulturer generelt? Selvsagt ikke. Utviklingen av nasjonaliteter generelt er prinsippet til borgerlig nasjonalisme. Proletariatet påtar seg ikke å fremme den nasjonale utvikling til hver nasjon, tvert imot advarer den massene mot slike illusjoner. Den står for den dypeste utvikling av den kapitalistiske samkvem og ønsker velkommen alle former for assimilering av nasjoner unntatt den som skjer på grunnlag av makt og privilegier.”
Med andre ord er oppgaven å bekjempe både undertrykking og nasjonalismen som ideologi, og det er forutsetninga for å kunne få internasjonal sosialisme fram som et svar og som et alternativ.