"De herskende ideer er den herskende klassens ideer", hevda Marx. Folk i dag er prega av egoisme, rasisme og sexisme, og det er en etablert sannhet at menneskets natur er en barriere som er uforanderlig og uoverstigelig.
Men ideer og bevissthet er ikke slavisk bundet til den herskende ideologi. Sjøl om den legger ideologiske rammer har folk til stadighet gjort opprør mot de samme rammene. Folk skaper allikavel historie. Under Spartakus opprøret reiste slavene seg mot Rom. Stadige bondeopprør prega middelalderen. Voldsomme klassekampoppsving med bølger av revolusjonsforsøk har feid over verden under kapitalismen.
Hvor sterk bevisstheta om at man er en del av et klassefellesskap, som har motstridende interesser til den herskende klassen, har vært en avgjorende faktor i opprør og revolusjonsforsøk opp gjennom historia. Samtidig ble klassebevissthet, entusiasme og pågangsmot erstatte av motløshet og frustrasjon i det øyeblikket bevegelsene ble slått tilbake.
Marxister hevder at arbeiderklassen er klassen som kan forandre verden. Men spør du folk på gata om de er hypp på revolusjon tror de du er gal. Sjøl på spørsmålet om de tilhører arbeiderklassen vil svært mange arbeidere i dag nekte. For å forklare hvorfor det i en periode er slik at millioner av arbeidere definerer den viktigste motsetningen i sammfunnet som klassemotsetning, og i neste synes det er nedverdigende å være arbeider må man se på kapitalismens natur.
Kapitalismen er et system med innebygde motstninger, med stadig tilbakevendende kriser. I det lange løp kan ikke kapitalismen gi arbeid til alle. Den kan ikke sikre dagens levestandard mot de kriser den sjøl skaper i morra. Vi er hjernevaska til å i stor grad godta de kapitalistiske ideene om at det frie markedet er det naturlige, og at alle er sin lykkes smed. Skulle noen falle utafor er staten den store beskytter som verner alle. Derfor godtar folk også mange av angrepa på levekåra som nøvendigvis følger av klassesystemet.
Folk oppdager til stadighet at deres egne erfaringer ikke stemmer med de forklaringer de er lært opp til å tro på. Forklaringa om at stadige nedskjeringer og angrep er nødvendig for at vi skal få det bedre og derfor er i nasjonens og dermed alles interesse, mister innholdet når folk havner i arbeidsløshetskøa, mister trygda eller må flytte fra hus og heim.
Om man når punktet hvor flertallet ikke vil være med lenger henger nøye sammen med sjøltilliten. Resultatet av kamp, og mulighetene for kamp er nært knytta til tru på at det nytter, at man føler styrke.
Egenaktivitet er nøkkelen til ei slik utvikling. En seier styrker trua på at det å stå sammen med andre arbeidere nytter og at verden kan forandres. Noe som igjen kan bidra til å skjerpe klassemotsetningene og kampen mot herskerklassen enda mer.
Når det skjer begynner arbeiderne å motarbeide de kapitalistiske ideene de tidligere aksepterte. Solidaritet med andre arbeidere blir viktigere enn nasjonens interesser. Man ser lettere at mannlige og kvinnelige, svarte og hvite arbeidere har felles interesser.
Ei erfaring med streikekamp for bevaring av arbeidsplasser fører ikke nødvendigvis til en erkjennelse av at samfunnet må forandres. Men graden av klassebevissthet avhenger først og fremst av kampens styrke, ikke av de ideene folk hadde i hodet før kampen starta.
Sjøl om de i utgangspunktet er for kapitalisme, så gjør kapitalismen at de stiller spørsmålstegn ved nettopp kapitalisme, og dens ideer. Når de nye ideene generaliseres vil allikavel endel av de gamle henge igjen. Derfor opptrer bevissthet som både motsetningsfylt og sammensatt.
En rasist på en arbeidsplass kan godt være den første til å argumentere for streik hvis en arbeidsgiver prøver å si opp svarte arbeidskamerater. Fordi i en konflikt situasjon settes det folk trur på og det de erfarer, opp mot hverandre. Og det er nettopp i kamp og aktivitet at de store forskyvninger i bevisstheta kommer. Folk som alltid har akseptert medias framstilling av verden setter spørsmåltegn ved dette når deres egen virkelighet blir forvrengt i avisene.
De gamle splittende ideer blir under kamp og aktivitet satt på prøve, og nye ideer og erfaringer utvikles. Derfor sier vi som Marx:
“Revolusjonen er altså ikke bare nødvendig fordi den herskende klasse ikke kan styrtes på noen annen måte, men også fordi den styrtende klasse bare i en revolusjon kan komme så langt at den kvitter seg med den gamle dritten og blir i stand til å grunnlegge samfunnet på nytt”.
neste nummer: Parti og klasse