Hvordan kan ISere gå rundt å snakke optimistisk om sosialisme når verden så tydelig har sett hvor galt det har gått i alle sosialistiske land?
10 % av husholdningene disponerer over 50% av samlede formue i Norge i dag.
50 % av husholdningene disponerer bare 6% av formuen.
Rikmannsklubben på 5 000 personer økte sin netto realinntekt med 21,4% fra 1980 til 1987.
Alle nordmenn i gjennomsnitt måtte nøye seg med en vekst på under 3%.
Forholdet i inntekt mellom de rike og gjennomsnittet økte fra 10:1 i 1980 til 12:1 i 1987, i de rikes favør.
Den fattigste 1/10 av befolkningen må nøye seg med 2,5% av samlede inntekter.
Den rikeste 1/10 kan til gjengjeld bruke 25% av disse inntektene.
Kilde: Fritz Nilsen: Norsk sosialisme - hva nå? (tall hentet fra FAFO-rapport 1991).
Det er sagt mange ganger før i denne avisa, men det kan ikke gjentas nok. Det systemet vi ser og har sett i land som Sovjet, Polen, Kina, Cuba osv har ikke noe med sosialisme å gjøre. Sosialister er i utgangspunktet ekstreme demokrater som innser at for å oppnå et rettferdig og menneskevennlig samfunn trenger vi ikke bare politisk, men også økonomisk demokrati. Dette kan umulig gjennomføres uten å oppheve den private eiendomsretten.
De såkalte kommunistiske statene er så langt unna dette som det går an å tenke seg. Den internasjonale IS tendensen har alltid beskrevet dem som statskapitalistiske klassesamfunn. Herskerklasser med tilknytning til kommunistpartiene har hatt diktatorisk kontroll over arbeiderklassen. Produksjonen har vært innrettet mot alt annet en folks behov.
Hva er det som er så annerledes med det IS mener er sosialisme? Hvorfor hadde det ikke vært nok med at f.eks. SV og RV kom i flertall på Stortinget? Hvordan mener vi egentlig at sosialisme vil se ut i Norge?
Vi kan ikke si så mye om hvordan sosialismen vil se ut. Det er jo noe av poenget. Marx sa at “arbeiderklassens frigjøring må være arbeiderklassens eget verk”. En frigjøring som bare kan utføres gjennom en revolusjon der ikke bare samfunnet, men også menneskene forandrer seg.
Vi vet ikke hvor utviklingen vil gå når folk som i dag bruker hele sin energi på å finne nye måter å betale regningene på, eller sin psykologiske innsikt til å spekulere på hvilke kjendiser som skiller seg neste gang, i stedet bruker sine evner og ressurser til aktiv politisk handling.
Noe vet vi fra tidligere opprør og revolusjoner. Gang på gang har arbeiderne spontant utviklet demokratiske maktorganer som har tatt kontrollen over hele eller deler av samfunnet. Fenomenet har fått mange navn, vi kaller det arbeiderråd. Første gang i Paris i 1871, sist i Polen i 1980.
Rundt om på arbeidsplassene har arbeiderne valgt delegater som har møtt hverandre i råd på tvers av fagskiller. De lokale rådene sender så delegater til et sentralt råd. Sosialisme vil man ha når en slik demokratisk rådsstruktur tar all makt.
Stortinget, embetsverket og militærapparatet må oppløses. Arbeiderne rundt om på arbeidsplassene må ta kontrollen over produksjonen og selv velge sin egen ledelse. Planlegging og samordning av produksjonen må skje i et samarbeid mellom de sentrale arbeiderådene og de lokale arbeidsplasskomitéene.
“All makt i denne sal” blir det sagt om det norske stortinget. Alle vet at dette egentlig er humbug. Fra det øyeblikk en stortingsrepresentant er valgt og en regjering er utnevnt er politikerne utsatt for press som er langt sterkere enn stemmen til folk som har valgt dem.
Tenk deg at vi i stedet hadde et arbeiderråd, der delegater fra hele landet møttes, f. eks. i Oslo Spektrum. I motsetning til stortingsrepresentantene kunne disse representantene skiftes ut på dagen hvis arbeiderne lokalt bestemte seg for det. Vi ville da ha et maktorgan der politisk og økonomisk makt smeltet sammen, mange ganger så demokratisk som stortinget.
Hvordan kan et slikt organ være demokratisk når bare arbeiderne deltar?
Når arbeiderne tar over kontroll på en arbeidsplass vil det ikke lenger være noen som eier eller på en eller annen måte representerer eierne. Enkelte vil kanskje jobbe alene, befinne seg på gamlehjem, (hvis man da ikke finner noen bedre måte å organisere alderdommen) eller befinne seg på sykeinstitusjoner, (hvis man fortsatt behandler syke ved å isolere dem fra andre).
Disse vil selvsagt på lik linje med de som i dag blir regnet som arbeidere, få bestemme over sin egen hverdag og velge delegater til de sentrale maktorganene. I 1936 i Barcelona sendte skopussere, 12 årige gategutter, sine representanter til arbeiderkomitéene!
Men hvordan skal man klare å produsere noe som helst når alle skal være med og bestemme? Vil ikke et forsøk på å styre produksjon etter demokratiske prinsipper føre til byråkrati og kaos?
Hvorfor skulle det skje? Selv under kapitalismen er det en rekke sektorer i økonomien som er drevet helt beskyttet fra markedet, uten at de går noe spesielt dårligere enn de private bedriftene.
De østeuropeiske landa ble framstilt som noen byråkratiske hengemyrer. Det er riktig, sjefer på lokalt nivå jukset med tall for å få bedre resultater. Men faktum er at også i vestlige selskaper eksisterer enorme byråkratier.
Selskaper som IBM og Ford er like byråkratisk som statsbedriftene i øst. Hele avdelinger er ansatt for å lage rapporter om rapporter. Også her prøver man å jukse seg til gode resultater.
Folk som kunne gjort noe produktivt, ting som det er behov for, bruker tida på meningsløsheter. De flernasjonale selskapene bruker flere statsbudjetter årlig på reklamer.
Det er først når vi fjerner konkurransen, selve drivkraften i kapitalismen, at vi fjerner behovet for omfattende kontroll av arbeiderne. Og først da kan vi få slutt på at millioner av folk kaster bort tid med forsøk på å skaffe seg nye markedsandeler.
Men da ville vi fjerne grunnlaget for nytenkning. Vil ikke vi få et stivt system der ingen lenger tar initiativet?
At sosialismen dreper initiativ hos mennesker er en av kapitalismens største løgner. Kapitalismen kveler initiativ systematisk. På et hverdagslig nivå kan vi vise til at det har lenge vært mulig å lage evigvarende lyspærer. Det blir ikke gjort. Det er mulig å produsere miljøvennlig drivstoff, det skjer ikke.
Men det største sløseriet i kapitalismen er det menneskelige. Vi får høre fra vi er små at det er sjefene og ekspertene som får alt til å fungere, vi skal gjøre det vi får beskjed om. Det er en enorm mengde med menneskelige ressurrser og kreativitet som aldri kommer til syne. Fordi vi får ikke anledning til å utfolde oss som individer og fordi vi ikke tror på våre egne evner.
En revolusjon dreier seg nettopp om en realisering av disse evner. Etter en revolusjon, når vi erfarer at vi har mer og mer kontroll over våre egne liv, vil nye initiativer, en vedvarende oppblomstring av individualitet være det naturlige.
Selv om vi fikk sosialisme i Norge vil ikke resten av verden akseptere det. Vil ikke revolusjonen måtte spre seg?
JA! Sosialisme i ett land er en selvmotsigelse. Økonomien i dag er sammenvevd på verdens plan. En revolusjon noen sted i verden oppleves som en trussel av de største kapitalistmaktene. For at den skal overleve er en revolusjon avhengig av internasjonal støtte.
En fornuftig og demokratisk organisering av produksjonen krever en internasjonal organisering. Sosialisme må nødvendigvis være internasjonal sosialisme.
Skal revolusjon skje samtidig i flere land? Det er vel helt utopisk?
Revolusjonen må starte et sted, men det er ikke utopisk å tro at den vil spre seg. Arbeidere i Norge har ofte blitt radikalisert gjennom erfaringer fra andre land.
I Thranitt bevegelsens spede begynnelse kom påvirkninga fra en revolusjonær bølge som strømma gjennom Europa i 1848. Den russiske revolusjon inspirerte til dannelse av arbeiderråd også i Norge. Mai opprøret i Frankrike i 1968 bidro til å øke kamplysten over hele Europa. Alle disse bevegelsene inspirerte norske arbeidere, og sosialistiske ideer fikk brått større oppslutning.
Seks land i Øst-Europa opplevde revolusjoner i løpet av noen måneder i slutten av 1989. Folk lar seg inspirere. Og det de kan inspireres til er ikke bare å velte det gamle, men å oppdage uante evner og lage et nytt, demokratisk og langt rikere samfunn enn verden har sett til nå.
En av de mer utbredte mytene er at Norge er mindre kapitalistisk, eller ihvert fall mer demokratisk enn andre land. Etter krigen og fram til slutten av 70-tallet med den økonomiske oppgangen fikk vi riktignok en del viktige forbedringer. Noen av de viktigste reformene var folketrygden, sykelønnsloven og arbeidsmiljøloven.
Men sammen med krisa kommer den sanne karakteren av kapitalismen fram også i Norge. Alle de viktige reformene er under angrep.
Noen spekulasjoner mot krona, en nedgang på børsen og vi er uten en fridag, mens sjefene får enorme skattelettelser.
Å stole på at folketrygden vil sikre dagens førti-åringer en trygg alderdom er å leve farlig. Med de nedskjæringene som er planlagt i dag, kommer livet som pensjonist til å bli fattig. Og enda er det tjue år å kutte mer på.
Sosial nød er en del av den nye virkeligheten. Fattigdommen, offisielt utrydda for et par årtier siden, kommer krypende tilbake. Grunnen er enkel: sjefenes grådige tyveri de siste åra. Sjefenes og politikernes fantasi når det gjelder hvordan penger og ressurser kan tas fra folk flest er grenseløs.
Sammen med reformene fikk vi et altomfattende regelverk som skulle sikre fred mellom klassene. Norsk kapitalisme skulle få vokse i fred, den hadde råd til å kjøpe freden gjennom innrømmelser til arbeiderklassen.
Prisen for klassesamarbeidet fra vår side var strenge begrensninger i streikeretten. I dag er mangelen på streikerett garantien for at Norge er minimalt demokratisk.
Det er samtidig garantien for at et mindretallet av kapitalister i fred og ro skal presse politikerne til flere nedskjæringer. Garantien for at nedskjæringer og angrep på viktige reformer skal kunne gjennomføres mot flertallets vilje og interesser, er at folk ikke bryter loven og streiker for å forsvare sine interesser.
Mangel på streikerett, og få kamper mot angrepene, har faktisk betydd at Norge på område etter område er i ferd med å få et dårligere sosialt sikkerhetsnett enn flere land i EF.
Reallønna for fagarbeidere i Norge er blant de laveste i Europa. Høyres arbeidsminister Kristin Clemet innrømmet i 1991 at italienske arbeidere tjente bedre enn norske.
Kampen mot idéen om at Norge er et spesielt bra land er avgjørende for sosialismens mulighet i dette landet.
Det er like avgjørende for å reise en kamp mot de angrepene som hele tiden pågår for å ta fra de fattige og gi til de rike.
Fredsplikten, som effektivt betyr at norske arbeidere ikke har den grunnleggende demokratiske rettigheten til å legge ned arbeidet, og resten av hovedavtalens tvangstrøye betyr at det er vanskeligere for streiker å komme i gang i Norge enn i mange andre land. Det gjør også at de fleste streiker regnes som ulovlige og at presset på de streikende økes. Det blir lettere for byråkratiet å holde kontrollen.
På den andre siden betyr det altomfattende lovverket at konflikter fort antar en politisk karakter. Oljearbeiderne har gang på gang streiket bare for å bli møtt med voldgift, uansett om konflikten har vært lovlig.
De norske reglene gjør at arbeidere ikke kan forsvare seg i det hele tatt uten å bli stemplet som lovbrytere. En ulovlig konflikt bringer arbeidere i konfrontasjon ikke bare med arbeidsgiverne, men med hele systemet. Vi kan godt få oppleve at de samme reglene som har tilfredstilt kapitalistene i 40 år også kan bli deres bane.
Når man har hatt en lang periode med relativt fredelige forhold i arbeidslivet, kan situasjonen eksplodere slik at ingen er i stand til å vinne kontroll. Klassesamarbeid fungerer som et lokk på motsetningene som alltid har vært der. Når motsetningene blir så store at lokket blåses av kan alt skje. Og det kan skje fort.