Knut Øygard
På LO-kongressen i mai kommer det opp forslag om en omorganisering av LO. Et av forslagene er en full sammenslåing av alle forbund til et forbundsløst LO. Et annet innebærer sammenslåing av forbundene til fire store karteller. Alle forslag innebærer at de lokale Samorganisasjonene avskaffes. Tidlig i dette århundret var det et sentralt krav fra den radikale opposisjonen i fagbevegelsen å begrense forbundsstyrenes byråkratiske makt. I dagens situasjonen vil imidlertid både en oppløsning av forbundene og fram for alt oppløsning av samorgene bety en ytterligere byråkratisering av fagbevegelsen. For å forstå den situasjonen LO står overfor i dag kan det være nyttig å se tilbake på historen.
Mange av de første fagforeningene ble til i en brytning med de gamle håndverkslaugene. Laugene var organisasjoner som hadde monopol på all produksjon innafor et håndverk. Var man ikke med i lauget, fikk man heller ikke jobbe med håndverket. Mesterne satt med kontrollen i et strengt hierarkisk system, der de faglærte svennene fant sin plass over læreguttene, i påvente av at de alle sammen en dag skulle bli mester i egen bedrift.
På slutten av 1800-tallet fikk man en industrialisering av hådverksfagene. Enhetene ble større. Utsiktene til et en svenn en dag skulle bli mester var betydelig redusert. Samtidig gikk mesterne inn i en tradisjonell arbeidsgiverrolle. Ofte ble faglerte svenner erstattet med ufaglært arbeidskraft. Motsetningen mellom mester og svenn ble derfor viktigere. Likevel tok mange av de første fagforeningene med seg mye av laugstradisjonen. Fagforeninga skulle være for de faglærte. Ofte stilte de krav som kom i motsetning til andre arbeidere. Typografene kan være et godt eksempel. Det var først etter nederlag i to streiker i 1889 og 1902 at Typografforbundet satset på rekruttering av kvinner og ufaglærte.
For samtlige fagforeninger var det avgjørende å samle alle arbeidere innen for samme fag for å sikre at man sto samlet og ikke lot seg spille ut mot hverandre i forhandlinger og konflikter. Dette innebar imidlertid ikke automatisk noen enhetsfølelse overfor andre arbeidere. Tvert imot. Flere av de gruppene som vi i dag automatisk definerer til arbeiderklassen hadde lenge som strategi å definere seg ut av arbeiderklassen for å på den måten sikre seg en særstatus. “Vi er haandtverkere, ikke arbeidere” uttalte lederen for Haandtverkssvennenes forening i Bergen i 1886.
Men i årene som fulgte opplevde arbeiderne i konflikt etter konflikt hvordan ulike arbeidergrupper var avhengig av hverandre. Økonomiske bidrag fra andre arbeidere var ofte avgjørende i langvarige streiker. Man opplevde dessuten at hvis først en gruppe vant fram med offensive krav var det lettere for andre å oppnå det samme. En streik som seiret virket inn på selvbevisstheten også hos andre arbeidere. Tilsvarende kunne et nederlag gi arbeidsgiverne slevtillit til å presse gjennom sine ønsker.
Også sosialismens frammarsj blant arbeiderne var med å øke oppslutningen om fagforeningene. Arbeiderpartiet fungerte i perioder som en streikestøttebevegelse. ”Arbeidere foren eder” var en av partiets viktigste paroler. Mange sosialister så det som sin hovedoppgave å samle en arbeiderbevegelse som spriket i alle retninger.
Fagforeningene fikk flere medlemmer og oppnådde forhandlingsrett og det ble etablert hjelpekasser. Men det kom ikke så mye ut av forhandlingene. Arbeiderklassens sjøltillit vokste i en periode med kraftig økonomisk vekst. Samtidig hadde mange av de sterkeste fagforbundene bundet seg til lange tariffavtaler. En femårs avtaleperioder var ikke uvanlig.
Samtidig som organisasjonene ble bygd, jobba ledelsen for å isolere fra medlemmenes innflytelse. Jo mer utålmodig medlemmene ble, jo viktigere var det å unngå presset fra “uansvarlige” medlemmer. På LO-kongressen i 1910 la sekretariatet f.eks. fram et forslag om at 2/3 av medlemmene måtte forkaste et forhandlingsresultat før man kunne gå til streik. Forslaget ble forkastet, men sekretariatet beholdt retten til å kunne gå inn og avslutte konflikter over hodet på dem som var i streik.
Man vil alltid ha et spenningsforhold mellom grunnplansaktivitet og byråratisering i fagbevegelsen. Fagforeningenes oppgave er å organisere arbeiderne for å selge arbeidskraften dyrest mulig. Men i og med at de fungerer innenfor et system der arbeidsgiverne kontrollerer produksjonmidlene, må de hele tiden inngå kompromisser. Fagforeningslederne kommer da lett i en meglingsposisjon mellom arbeiderne og kapitalistene. Et selvstendig grunnplan blir fort betraktet som et forstyrrende element i arbeidet med å vinne forståelse og samarbeid fra arbeidsgiverne. Det bygges raskt opp et skikt av organisasjonsmennesker som får interesser i et stort byråkrati og stabile forhold.
De første fagforeningene ble raskt byråkratisert. Men de viste seg fort at selv om fagbyråkratene syntes det var behagelig med et godt “samarbeidsklima”, ga det liten uttelling for arbeiderne. Fagopposisjonen av 1911 med Martin Tranmæl i spissen var en motreaksjon mot denne utvilklingen. I motsetning til den omorganiseringen vi ser i fagbevegelsen i dag ønsket fagopposisjonen å føre initiativet til bake til grunnplanet.
Hovedpunktene i fagopposisjonen program var;
- ingen kompromiss med arbeidsgiverne. Langsiktige tariffavtaler binder arbeiderne mer enn arbeidsgiverne. I stedet for tariffavtaler skal man gjennom styrke slåss for “anerkjente arbeidsvilkår”.
- Ny kampformer må utvikles. Direkte aksjon med streik, sympatistreik, blokade, sabotasje og obstruksjon måtte tas i bruk.
- Medlemmene må sikre seg makta i fagbevegelsen.
- Fagbevegelsen skal være en kamporganisasjon og ikke drive med forsikringer eller hjelpekasser eller andre tiltak som være til hinder for kampevnen eller viljen.
- Fagbevegelsen må bli en klasseorganisasjon, en organisasjon som samla alle uansett fag, alder eller kjønn. For å virkeliggjøre dette skulle samorganisasjonene bli den viktigste grunnenheten innafor LO.(min uth. K.Ø.)
Ved siden av at samorganisasjonene skulle bli den viktigste enheten gikk fagopposisjonens tilhengere inn for at forbundene skulle organiseres etter industrier og ikke etter snevre fag. En rekke forskjellige fagforeninger på samme arbeidplass var en hemsko i den faglige kampen.
Fagopposisjonens program var offensivt. Alle bånd til arbeidsgiverne måtte kuttes. Kampen på arbeidsplassene var det viktige. Samorganisasjonene representerer altså en stolt tradisjon som utgangspunkt for grunnplansaktivitet.
Men samorganisjonene fikk aldri den plassen innen for arbeiderbevegelsen som de mest radikale hadde tenkt seg. Fra 1920 gikk arbeidsgiverne på offensiven. Tranmæl-fløyen som omtrent samtidig hadde overtatt makten i Arbeiderpartiet og styrket sin posisjon i LO-byråkratiet endret syn.
Fra 1920 og frem til LO-kongressen i 1923 var det en omfattende debatt om samorganisasjonenes rolle. Samorgene fikk ikke selvstendig myndighet til å vedta streik. Hovedoppgaven ble å drive lokal propagandavirksomhet på vegne av arbeiderbevegelsen. Men samorgene forble likefullt lokale organer med representanter valgt på tvers av ulike fagskiller. Samorgene ble dessuten en arena der representanter fra de ulike partiene kunne diskutere politikk. Samorgene kunne dessuten vedta politiske resolusjoner og arrangere demonstrasjoner. I den forbindelse ble naturligvis 1. mai viktig.
Men LO-kongressen i 1923 vedtok med klart flertall at organisasjonen skulle bygges opp rundt industriforbund. Det tok likevel tid før vedtakene ble satt i ut livet. Et eksempel kan være dannelsen av et felles grafisk forbund, som ikke kom før 44 år etter at det ble vedtatt.
I etterkrigstida har fagbyråkratene gjort det de kunne for å redusere grunnplanet til passive støttespillere for et stadig større lag av valgte og ansatte heltidspamper. De tillitsvalgte skulle ordne opp innafor de rammene lov- og avtaleverket setter. Rammer som legger et tett lokk på all former for egenaktivitet blant medlemmene. Med få unntak er all lokal kamp forbudt. Alle tvister skal tas hele veien opp til toppen i organisasjonene.
Når LO-ledelsen nå på ny foreslår en omfattende omorganisering er ikke de en følge av aktivt press nedenfra. Tvert imot. Et viktig motiv er å finne organisatoriske løsninger som beskytter ledelsen mot et selvstendig tenkende og handlende grunnplan. LOs største problem er at organisasjonen på 70- og 80-tallet har fått stadig større konkurranse fra YS og AF. Det er jo tross alt antallet medlemmer som utgjør det økonomiske grunnlaget for LOs store byråkrati.
I YS og AF finner man både profesjonsgrupper, som gjør det de kan for å avgrense seg fra arbeiderklassen, og grupper som like gjerne kunne vært medlemmer av LO. Mange er offentlige ansatte som gjentatte ganger har opplevd LO som en lojal støttespiller for Arbeiderpartiregjeringers angrep på deres rettigheter. Når det viser seg at LO-medlemskap er en bremsekloss på kamp, er det heller ikke merkelig at f.eks. flesteparten av oljearbeiderne på plattformene har organisert seg utafor LO.
LOs organisasjonsprosjekt går ut på å vinne medlemmer ved å knytte flere velferdsordninger til medlemskapet. Med flere forsikringstilbud og pensjonsordninger skal medlemsboka bli et gullkantet papir. For noen år tilbake foreslo Yngve Hågensen at LO skulle forhandle fram pristilbud for sine medlemmer i noen av de store forretningskjedene. Utspillet fra LO-forbundet Skolenes Landsforbund overfor Lærerlaget uttrykker klart filosofien. Når LO ikke lenger klarer å kjempe fram forbedringer, må man sørge for at alle de som ikke er medlemmer får mindre enn oss.
LO skal bli en mer effektiv serviceorganisasjon, med store rasjonelle enheter, heter det. Når det snakkes om desentralisering, er det på linje med bydelsforvaltningen i Oslo. LO-apparatet skal spres over landet, men sekretariatet skal beholde kontrollen. Mens fagopposisjonen slåss for store forbund for å øke kampkrafta og minske motsetningene mellom arbeidere innafor ulike bransjer og faggrupper, er opplegget for LO-ledelsen å minske medlemmenes innflytelse og handlekraft.
Det burde ikke være noen tvil om at det trengs en fornying av fagbevegelsen i Norge. Det siste tiår har vi mista stadig flere rettigheter og sosiale ordninger ellers i samfunnet er under angrep. Fordi de tillitsvalgte føler seg låst til avtaleverket, er de ute av stand til å svare på de angrepene som kommer.
Men styrke kommer ikke gjennom organisasjonsendringer. En ting er at endringer i arbeidslivet kan gjøre det logisk å slå sammen forbund. Vi trenger fagforbund som er sterke nok til å samle alle arbeidere innafor samme bransje, men det er mye viktigere at vi får en form der lokalorganisasjonene har kontroll med det som skjer. Når Tele- og Dataforbundet diskuterer sammenslåing med Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbund for å samle alle dem som jobber innafor kraftforsyning, telenett og dataleveranser innafor et forbund kan det bety større slagkraft, og ikke minst hindre at byråkratene bruker tid på å slåss om hvem som skal ha medlemmene. Men en virkelig styrking av fagbevegelsen får vi først når medlemmene får større makt og innflytelse. Det er først når LO viser seg som en kamporganisasjon at folk vil strømme til.
Dannelsen av Fellesforbundet ved sammenslåing av Jern- og Metall, Bygning, Skog og Land, Bekledning og Papir hadde til hensikt å gjøre dem sterkere innafor LO. Resultatet er at byråkratiet er større enn tidligere.
LO-ledelsen vil erstatte samorganisasjonene med egne distriktskontor. I innpakningspapiret som skal gjøre avskaffelsen mer spisleig heter det at de nye distriktskontorene skal få flere ressurser enn samorgene. Tro det den som vil. Poenget er at det som trengs i dag er ikke flere byråkrater, men mer åpne demokratiske diskusjoner og samordna aktivitet fagorganiserte imellom.
Mange samorganisasjonene er tomme skall, som ikke har drevet det til stort annet enn festlige markeringer 1. mai. Likevel er de det eneste stedet der alle fagforeninger innafor et geografisk område kan komme sammen på et demokratisk grunnlag. Derfor har det vært naturlige organisasjoner for å ta opp kamp mot sykehusnedleggelser, kommunale nedskjæringer osv. Noen steder har de stilt seg i spissen for streikestøttearbeid, andre steder er de drivende i kampen mot EF-medlemsskap.
Samorgenes demokratiske struktur åpner nettopp opp for at de kan fange opposisjonelle stemninger rundt om på arbeidsplassene. Samorganisasjonen har i løpet av det siste blitt den viktigste arenean for opposisjonen i Arbeiderpartiet.Det er derfor ingen tilfeldighet at både LO ledelsen gjerne kunne tenkt seg å avskaffe denne overlevningen fra fortiden. Samorgene må forsvares. Men ikke bare de de må omgjøres til det de virkelig var tenkt som. Kamporganer for grunnplanet, på tvers av fagskiller.