“Av alle de klasser som i dag står overfor borgerskapet, er det kun proletariatet som er en virkelig revolusjonær klasse” skrev Marx for 150 år sia. Hva er spesielt med arbeiderklassen i forhold til andre klasser, og hva betyr dette i dag?
Marx beskreiv bøndene, den største klassen i verden på den tida, som en sekk poteter: er de trua av en ytre fiende kan de stå sammen og sloss med det utroligste pågangsmot. Men når det ytre er fjerna ramler de utover, hulter til bulter.
Bøndenes umiddelbare interesser er å skaffe seg sin egen jordlapp. Det betyr at bøndene ender opp hver for seg. Atomisert og isolert med beinhard intern konkurranse. Kollektivet blir ikke den naturlige og nødvendige måte å organisere seg på. Hverken etter seier eller i motgang.
Utgangspunktet til arbeiderklassen er derimot det motsatte. Det er i grunnen ganske logisk. Mens bøndene ender opp som en gjeng som sloss seg imellom i konkurranse på markedet, blir svaret for arbeiderklassen fellesskapet. En arbeider kan ikke ta kontroll over sin egen postluke, sitt eget klasserom, en sykeseng eller sin egen bit av et samlebånd uten å samarbeide med andre.
Kollektivet er ikke bare nødvendig, det også den naturlige måten å organisere seg på. Arbeidere er avhengige av hverandre for å produsere noe i det hele tatt. Kollektivet er den eneste måten proletariatet kan føre en effektiv kamp for et bedre liv, den eneste måten å organisere et nytt samfunn på etter å ha tatt kontroll over egne liv.
På arbeidsplassen henger produksjon av varer og tjenester sammen og krever koordinering. Og økonomi og samfunnsliv under kapitalismen er vevd sammen i et direkte avhengighetsforhold til andres produksjon. Derfor er fellesskapet med andre arbeidere noe en arbeider er uløselig knytta til.
Kapitalismen domineres av to hovedklasser. Arbeiderklassen er den største klassen i verden. Mens det er arbeiderklassen som skaper verdiene, er verdiskapningen kontrollert av borgerskapet, kapitalistklassen.
Når Marx skreiv at borgerskapet var som en gjeng med “krigende brødre”, betydde det to ting: at kapitalisme betyr konkurranse mellom kapitalister, men at herskerklassen samlet hele tiden prøver å ta en større del av kaka som arbeiderklassen produserer. Når lønna di er inne på kontoen tilsvarer den bare en liten del av de verdiene du har skapt. Resten går i lomma på kapitalisten, et tjuveri i form av profitt.
For å konkurrere trengs det et overskudd som kan reinvesteres i bl.a. arbeidskraftbesparende teknologi og utstyr.
Derfor er arbeiderne den klassen som har økonomiske interesser av å knuse kapitalismen. Den revolusjonære klassen som kan bygge et samfunn hvor dette tjuveriet er avskaffa. Det klasseløse samfunn.
Hele eksistensen til borgerskapet som klasse, hele det økonomiske fundamentet, avhenger av evnen til å utbytte andre folks arbeidskraft. Derfor er det helt opplagt at dette gir verdens arbeiderklasse en helt enorm makt.
Uten arbeidere som produserer for parasittklassen og underkaster seg, ramler kapitalismen sammen som et korthus. Dette klassesamfunnet er tufta på at arbeiderne blir kontrollert.
Uten denne kontrollen vil hele det økonomiske fundamentet rase sammen.
Mange hevder at dette kunne stemme for 150 år sia. Men i dag derimot har klassesamfunnet opphørt å eksistere. Det er på mote å mene at arbeiderklassen er død, eller rett og slett oppkjøpt og borgerliggjort.
Men at dreiebenken er erstatta med kassa på “Rimi” eller en PC på et kontor, har kun forandra på to ting: Arbeiderklassen har andre klær på seg, og arbeiderklassen er større. Det er flere arbeidere i Sør-Korea i dag enn det var i hele verden på Marx si tid.
Utbyttinga har ikke blitt mindre sjøl om arbeiderklassen kjører bil. Å hevde at proletariatet er blitt borgerliggjort er det samme som å si at arbeidere kontrollere sin egen arbeidskraft.
Om det er arbeiderne ved Tollpost Globe, eller kabinpersonalet som måtte sloss for å få innflytelse over egen arbeidssituasjon, svarte sør-afrikanere som streiker mot undertrykking, eller tyske metallarbeidere som krever ei lønn å leve av er klassemotsetningene avgjort tilstede. Kampmetodene har endret seg lite.
Arbeiderklassen er ubestridelig og fortsatt den klassen som har interesse av og muligheten til å skape et nytt samfunn.
Neste nummer: Klassebevissthet