Helge Ryggvik
Midt på 80-tallet ble jappeboomen ukritisk tiljublet i næringslivets aviser og tidskrifter. I det siste året har tonen vært tilsvarende pessimistisk på systemets vegne. Mange snakker om at verdensøkonomien er på vei inn i en kriseperiode tilsvarende den man hadde på 30-tallet. Er dette riktig?
Svært mange av de viktigste begivenhetene i kapitalismens historie i dette og det forrige århundre kan plasseres i Marx’ lille teoretiske skjema. I samtlige kriser har arbeidsgiverne forsøkt å utnytte arbeidsløsheten til å få arbeiderne til å jobbe mer for mindre for på den måten øke profittene. Det har da også skjedd under kriseperioden som ble innledet fra 1973. På 70-tallet og særlig under Reagan på 80-tallet har den amerikanske arbeiderklassen opplevd drastiske reallønnsreduksjoner. Mellom 1974 og 1987 ble reallønnen for mannlige arbeidere som kun hadde videregående utdannelse, redusert med 12%. For en svart uten høyere utdannelse ble reallønna i samme periode redusert med hele 44%.
Når reallønnene ble så kraftig redusert i USA på 80-tallet førte det til at den samlede merverdien som fløt omkring mellom kapitalistene var blitt større. Dette var avgjort en viktig faktor bak oppgangen i USA på 80-tallet, en oppgang som etter hvert dro med seg hele den vestlige økonomien.
Den viktigste årsaken til boomen som startet for fullt våren 1983 var imidlertid Reagans massive opprustning. Store bilfabrikker, flyfabrikker og skipsverft måtte ansette nye arbeidere. Opprustningen ble finansiert gjennom store lån i utlandet. Allerede etter få år hadde USA en gigantisk gjeld i utlandet. I Europa og Japan lyktes det ikke kapitalistene i samme grad som i USA å redusere reallønnen, men til gjengjeld økte produktiviteten sterkere enn i USA. Det vil si at hver arbeider produserte mer enn før uten å få tilsvarende lønnstillegg. Utbyttingen var med andre ord økt og som i USA kontrollerte kapitalistene en større mengde merverdi enn før.
Spørsmålet for kapitalistene i de vestlige landene ble så; hvor skulle man plassere de store mengdene merverdi som fløt rundt om? Enkelte foretok utvilsomt produktive investeringer. Den sterkeste veksten fikk man imidlertid i finanssektoren. Verdiene på aksjer og fast eiendom skjøt til himmels. Det samme gjorde glasspalassene som innhylstret børsmeklerne og banksjefenes frenetiske virksomhet. Yappebegrepet som ble så moderne hadde utvilsomt et reelt innhold. Kapitalistenes konsum økte kraftig. I 1990 forbrukte de rikeste 5 prosent av den amerikanske befolkningen hele 26 prosent av landets totale inntekter. De rikeste 20% forbrukte halvparten av de totale inntektene. Utslagene var ikke like sterke i alle land. Men overalt ble 80-tallet de rikes ti-år.
I en artikkel i siste nummer av Internasjonal Socialism ser Chris Harman på utviklingen i kapitalismen i de siste ti-året og stiller spørsmålet hva slags utsikter vi har for resten av dette tiåret (Internasjonal Socialism 58). I en en bok for ti år siden konkluderte Harman med at den krisen verdenskapitalismen hadde slitt med siden 1973 ville fortsette til den enten hadde dratt verden med seg i barbari eller til man eventuelt fikk en seierrik arbeiderrevolusjon. Han understrekte imidlertid at:
“En overordnet tendenes til stagnasjon vil fortsatt kunne avløses av mindre oppganger. Hver av dem vil imidlertid øke problemene i systemet som helhet og dermed kunne føre til ytterligere stagnasjon og ødeleggelse i deler av systemet.”
Med barbari mente Harman at kapitalismen bare kunne løse sine innebygde problemer ved å renovere seg selv gjennom massearbeidsløshet og konkurser, som på 30-tallet, og massiv destruksjon av kapital, som under andre verdenskrig. Vi har sett nok av barbari rundt om i verden siden tidlig på 80-tallet. I betydelige deler av Afrika har hele økonomier rett og slett sluttet å fungere.
I land som Brasil og Argentina har kapitalistene sikret seg et nytt grunnlag for vekst ved å redusere lønningene til under eksistensminimum. I de statskapitalistiske landene i øst ser vi tilsvarende angrep. I de vestlige landene fikk man imidlertid en ikke ubetydelig oppgang på 80-tallet. I Norge ble denne oppgangen avsluttet allerede i 1987 som en følge av fallende oljepriser. I USA og Storbritannia fikk man en alvorlig nedgang fra høsten 1990, i Tyskland og Japan fra 1992.
Nedgangen i USA og Storbritannia de siste årene skiller seg fra foregående ved at den har vært mer langvarig. Selv om arbeidsløsheten ikke har vært fullt så høy som i 1982, må man tilbake til 30-tallet for å oppleve en tilsvarende pessimisme blant kapitalistene. Kapitalistene er flokkdyr til tross for sin individualisme og er gjerne preget av svartsyn like før konjunkturene snur oppover igjen. Men Harman viser at bekymringene på mange måter er berettiget. Man har sett tegn til oppgang både i USA og Storbritannia i det siste, men ingen fundamentale problemer løst. Sannsynligheten for at man får en ny og alvorlig nedgang allerede før folk flest har merket noen oppgang er derfor til stede.
I Norge, så vel som i andre land, strever økonomer og andre intellektuelle med å forklare hva som egentlig gikk galt på 80-tallet og hvordan det har ledet oss opp i problemene verden står overfor i dag. Under Preben Munthes ledelse har en komité behandlet bankkrisen i Norge. En konklusjonen er at institusjonene i det norske pengemarkedet var for uerfarne til å takle dereguleringen under Willoch. I Storbritannia og USA blir Reagan og Thatcher kritisert for at de i kjølvannet av børskrakket oktober 1987 pøste penger ut i økonomien for å holde hjulene i gang. Hadde det ikke vært for denne slepphendte politikken kunne man kommet seg ut av jappeboomen med en “mykere landing”, heter det.
Harman viser at dette er overfladiske forklaringer. Han tar i stedet utgangspunkt i Marx. Marx var alltid opptatt av innebygde motsetninger. Han fant en rekke innebygde motsetninger i det kapitalistiske systemet, den viktigste var profittratens fallende tendens.
Marx tok utgangspunkt i at det var arbeiderne som tilførte varene verdier gjennom sitt arbeid. Forskjellen mellom kapitalistenes totale utlegg for å produsere en vare (råvarer, maskiner, lønn osv) og prisen varene blir solgt for, kalles merverdi. Merverdien er kilden til kapitalistenes profitter. Selv om det er arbeiderne som skaper merverdien vil den kapitalisten som sikrer seg de mest effektive maskinene klare seg best i konkurransen. I kapitalistenes regnskapsbøker vil man derfor oppleve at den andelen av utlegg som går til kapitalgjenstander (råvarer, maskiner osv) blir stadig større enn den andelen som går til arbeiderne. Men jo færre arbeidere pr. maskin, jo færre er det som kan tilføre varene en merverdi. Forhold mellom merverdien og kapitalistenes samlede utlegg, eller sagt på en annen måte, forholdet mellom produksjonens overskudd og det kapitalistene hadde investert på forhånd vil derfor minke.
Når profittraten faller vil kapitalistene være mere forsiktige med å investere, dermed kastes økonomien ut i en krise.
Marx teoretiske skjema er tvers gjennom logisk. Det har imidlertid blitt avvist ved enten å vise til at man ikke kan se noen historisk tendens til at profittraten faller, eller ved å vise til så mange tendenser som virker mot et fall i profittraten, at det er umulig å beskrive den som en lovmessighet.
Nå var Marx fullt klar over at det var flere forhold som kunne motvirke et fall i profittraten. Kapitalistene kunne alltid øke profittraten ved å redusere lønningene eller ved å få arbeiderne til å jobbe hardere. Det samme vil man oppnå hvis prisene for nye maskiner og råvarer ble redusert. Men lavere priser kunne bare løse problemene til enkelte kapitalister på bekostning av andre, i og med at alle vil være avhengige av å oppnå så høye priser som mulig for sine produkter.
Det kan virke rart å omtale forurensende bilfabrikker som produktive. Skillet mellom produktive og uproduktive investeringer er likefullt viktig. Kapitalismens suksess er avhengig av dens evne til å fornye seg. I Storbritannia, mellom 1979 og 1989, stagnerte investeringene i industri og jordbruk, distribusjonssektoren fordoblet seg og finanssektoren tredoblet seg. Tilsvarende tall finner man i andre land. Å flytte penger frem og tilbake er opplagt ikke produktivt. “Såpebobleøkonomi” er betegnelsen japanerne har gitt perioden fra slutten av 80-tallet til begynnelsen av 90-tallet.
Målinger av profittraten viser at den falt i de fleste vestlige land frem til 1981, for så å stige fra 1982/83 frem til slutten av 80-tallet. Enkelte har hevdet at dette motbeviser at fall i profittraten kan være en underliggende forklaring på krisen fra tidlig på 90-tallet. Men selv om profittraten var stigende på 80-tallet, var den fremdeles lavere enn på 50- og 60-tallet. Vi har vært inne på tiltak som har bidratt til å øke profittraten. Ved betydelige skatteletter for bedriftene økte Reagan profittene ytterligere. Men dette var kunstig stimulig da utenlandsgjelden samtidig økte kraftig samtidig. Harman mener imidlertid at profittene fremsto som kunstig høye fordi de fleste sektorer direkte eller indirekte ble trukket med i den unaturlige verdsettingen i bobleøkonomien. Mange industribedrifter tok ut større gevinster gjennom eiendomsspekulasjon ved egen drift. Det høye rentenivået fra midt på 70-tallet tyder på det samme. I og med at høye profitter innebærer en rik tilgang på kapital burde dette i teorien ha ført til et lavt rentenivå.
I følge Harman er det først og fremst intervensjon fra staten og ikke systemets “selvrenovasjon” som har hindret et sammenbrudd i verdensøkonomien i det siste tiåret. Etter krakket i 1987 ble det pumpet store mengde penger ut i økonomien for å holde hjulene i gang. Staten har satt i gang gigantiske operasjoner for å redde nøkkelselskap.
Selv om kapitalistene i kriser alltid har gjort det de kunne for å redusere arbeidernes lønninger, har den viktigste kriseløsningen vært konkurser og sanering av ulønnsom kapital. De gjenlevende kapitalistene har kjøpt produksjonsutstyr og råvarer billig og med plagsomme konkurrenter satt ut av spill kunne de heve prisene på egne varer. Rått og brutalt, men systemet fungerte. Men etter hvert som de kapitalistiske selskapene ble større ble dette en farlig strategi. På 30-tallet fikk man konkurser som var så store at hele systemet var i ferd med å gå i stå.
Problemet er like stort, om ikke større, i dag. I Norge har vi sett en rekke statlige redningsaksjoner de siste årene. I USA var det kjente bilselskapet Chrysler i realiteten konkurs, men ble i siste liten reddet av staten. Tidlig på 90-tallet har man riktignok flere store konkurser. Pan Am, Skandalebanken BCCI og Maxwell Communication er kjente internasjonale eksempler. Men dette er ikke nok. Konkurser har ikke den samme “rensende” effekten for systemet som det hadde tidligere. Når Uni Storebrand gikk konkurs ble store deler av norsk næringsliv på en eller annen måte trukket med. Sammenvevingen mellom finanskapital og industrikapital er i dag så tett at alle eier hverandre.
Dermed blir alle dradd med ned når et stort selskap får problemer. Hadde det ikke vært for den norske staten og oljepengene ville norsk økonomi brutt fullstendig sammen for litt over ett år siden. Dette blir naturligvis mer alvorlig hvis det skjer i et av de største landene i verdensøkonomien. Og til nå har myndighetene i de rike industrilandene, uavhengig av politisk farge, gjort det de kunne for å unngå store konkurser. Men mange virkelig store selskap har alvorlige problemer. Loyds, General Motors, IBM vakler, en svak oppgang kan redde dem. Hvis ikke kan regningen bli meget stor.
Kapitalistene, deres politiske representanter og deres intellektuelle leietenkere er i villrede. Enkelte argumenterer nå for at man skal la ulønnsomme selskap gå konk, selv om de er store, og på den måten la systemet “rense seg selv”. Faren er en nedadgående spiral som er umulig å stoppe og at systemet kan gå i stå som på 30-tallet. En annen løsning er å tillate inflasjon for på den måten så fort som mulig kvitte seg med gjelda fra jappetida og redusere lønningene. Kapitalistene vet imidlertid at en slik politikk alltid har ført til økt aktivitet i arbeiderklassen.
Talsmenn for disse ytterliggående handlingsalternativene og ulike kombinasjoner av dem, strides nå i samtlige kapitalistiske land. Chris Harman spår at de neste ti årene vil bli hardere og skitnere både for kapitalistene og oss. Samtlige kriseløsninger innenfor det kapitalistiske systemet innebærer harde angrep på vanlige folk. Men den interne striden blant kapitalistene vil føre til gjentatte politiske kriser, kriser som kan utløse eksplosive kamper nedenfra.