Sosialdemokratiets rolle som forkjemper for arbeidsfolks interesser er i praksis borte i dag. I 1985 var Arbeiderpartiets valgkamp parole “Tid for reformer”, i 89 var den blitt til “Nye tak for Norge”. Siden har vi opplevd at Arbeiderpartiet går i spissen for beinharde angrep på våre levekår.
Aps velgere stemte ikke for økt MOMS og en krisepakke som var en gavepakke til de rikeste. “Arbeid til alle” er kanskje Aps mest ironisk parole. Det er ingen som mener alvorlig at de kan avskaffe arbeidsløshet.
Istedet får vi omfattende tiltak som arbeid for trygd. Ikke siden tredvetallet har folk blitt kastet ut av arbeid i så stor omfang, for så å jobbe for trygd i offentlig, og i økende grad privat virksomhet.
SV, som burde vært den naturlige motvekt til Aps omfavning av høyrepolitikken, følger istedet den samme logikken. Også hos SV, som skimter regjeringssamarbeid i horisonten er det viktigste å bevise at de er et ansvarlig parti.
Partiet er opptatt av å vise at de ikke støtter en “Ole Brumm politikk” og er stolte over at de er i stand til å fortelle folk i nød at penga ikke finnes.
På lokalt plan i Oslo har både SV og Ap markert seg som ansvarlig. Ikke overfor sine velgere, men overfor systemet som utbytter deres velgere. Rune Gerhardsens idiotiske, men farlige utkjør mot innvandrere er et eksempel på dette. SVeren Raymond Johansens oppsigelse av arbeidere på Grønmo var et annet, han var langt hardere enn sine forgjengere fra Høyre ville våget.
Fagbevegelsen er ikke like ansvarlig for norsk kapitalisme som regjeringa er. Det skulle man ikke tro når man hører Yngve Hågensens budskap. Fem år til med moderasjon er oppskriften til tross for at de siste fem åra har gitt rekordstor arbeidsløshet.
Dessverre føyer våre ledernes feighet inne i en lang rekke av sosialdemokratisk ettergivenhet overfor kapitalismens verste krise siden tredve-tallet.
Sosialistpartiet i Frankrike led et dundrende nederlag i valget nylig etter å ha ført en høyrepolitikk i tolv år. SPD i Tyskland har svart på nazi-vold ved å akseptere innskrenkninger i asyl-lovene. Labour i England tapte sitt fjerde strake valg da de etterplapret høyresida istedenfor å knytte an til økende misnøye og kampvilje hos arbeiderne.
Ingen sted finner vi sosialdemokratiske ledere som er i stand til å si det som burde vært det opplagte. De burde sagt at det ikke er vår feil at sjefenes system er i krise. De burde stilt seg i spissen for alle som vil slåss for å forsvare seg mot stadige nye angrep. De burde vært prinsipielt imot alle former for undertrykking.
Det viktigste prinsippet hos våre ledere i dag synes å være deres lojalitet overfor kapitalismen. I flere tiår etter krigen kunne de være lojal overfor systemet og samtidig levere viktige reformer.
I dag er det ikke lenger plass for store reformer. Lojalitet overfor kapitalismen i dag er ensbetydende med støtte til angrep på arbeiderklassen. Vi har sagt at nitti-åra vil bli preget av reformisme uten reformer. Vi har vært for snill med sosialdemokratiet. Det vi opplever i dag er ikke bare reformismen uten reformer: Det er reformismen i revers.
Om det er rasistisk hets, tvangsarbid eller økte skatter, presenteres angrep på våre levekår som om de var reformer til vårt eget beste.
Da de svenske sosialdemokratene gikk med på Carl Bildts massive nedskjæringer ifjor fikk de ros fra Arbeiderpartiets Gunnar Berge. Sosialdemokratene hadde sørget for at nedskjæringene var fornuftige het det.
LO-sekretær Trygve Johnsens bidrag til 90 åras reformismen er å foreslå at polske gjestearbeidere utestenges slik at arbeidsløse kan tvinges til å plukke jordbær!
Med ledere som disse er det virkelig på tide å bygge opp en kjempende organisasjon som ikke er opptatt av å redde norsk kapitalisme, men av å slåss for et bedre samfunn.