I Norge har det hersket en slags offentlig oppfatning om at oljeindustrien er så mye mer human enn i andre deler av verden. Lengre fra sannheten er det vanskelig å komme.
Da de internasjonale oljeselskapene skjønte at det kunne være olje i Nordsjøen fløy sine eksperter på politisk manipulasjon direkte til Oslo fra andre oljeprovinser rundt om i verden. Disse skjønte snart at i Norge trengte man ikke en gang å benytte seg av korrupsjon. Arbeiderpartiregjeringen i 1965 lot likegodt jurister fra Esso og Shell utforme konsesjonssystemet som senere har dannet grunnlaget for både produksjon og leting etter olje.
Den internasjonale oljeindustrien har vært kjent for å være en av verdens mest arbeiderfiendtlige. Det ble bekreftet til fulle i Nordsjøen. Fagforeninger var tabu, sikkerhet et fremmedord. Arbeidere som forsøkte å protestere kunne bli sendt hjem på dagen.
Norske myndigheter var midt på 70-tallet kjent for å føre en radikal oljepolitikk. Nasjonal er et mer treffende uttrykk. Politikken gikk nemlig ut på å sikre Norge en større del av overskuddet gjennom Statoil.
Norske myndigheter lot imidlertid oljeselskapene lenge ture fram som de ville overfor oljearbeiderne. De slapp å ta hensyn til Arbeidervernloven fra 1956, og da man skulle innføre Arbeidsmiljøloven midt på 70-tallet ønsket Industridepartementet og Oljedirektoratet at selskapene skulle få unntak også her. Et meget høyt ulykkesnivå og protester fra oljearbeiderne gjorde imidlertid dette politisk umulig for en arbeiderpartiregjering som nettopp hadde mistet en betydelig del av sine velgere til SV.
På slutten av 70-tallet rant begeret over for oljearbeiderne. De kunne ikke lenger akseptere det ekstremt høye ulykkesnivået, den stadige trakasseringen fra arbeidsledere og elendige lønnsforhold. Først ute var arbeiderne i Brown-aker på Ekofisk som streiket i mai 1978 for å få sparket en voldelig amerikansk arbeidsleder. Rett etter streiket de cateringansatte. Siden fulgte streik på streik i et grunnplansopprør som savner sidestykke i norsk fagbevegelses nyere historie.
Det ble streiket for retten til å organisere seg, for et bedre arbeidsmiljø og for lønn. De offisielle statistikkene viser at mellom 1978 og 1985 var det 25 ganger flere streiker i Nordsjøen enn på land.
I 1981 økte forbitrelsen ytterligere. Ved Ekofisk tippet en boligplattform i sjøen. Alexander Kielland-ulykken krevde 123 menneskeliv. Kravet om sikkerhet kom enda sterkere opp. Og arbeiderne oppnådde virkelig resultater.
Britiske oljearbeidere trekker i dag fram de norske sikkerhetsregelene som ble kjempet fram på slutten av 70-tallet som eksempler til etterfølgelse. Rett før valget i 1981 klarte operatørene gjennom en ulovlig streik å løfte lønnsnivået for mange oljearbeidere med 30%!
Streikeopprøret i Nordsjøen ble også et opprør mot LO. Flertallet av de som streiket var i utgangspunktet med i LO-forbund. De opplevde imidlertid gang på gang at LO så det som sin hovedoppgave å holde lønnsnivået i Nordsjøen nede, og ikke fremme arbeidernes interesser. Tusener meldte seg ut av LO og inn i det uavhengige Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS).
Da Willoch ble statsminister i 1981 innkalte han samtlige oljeselskap og fortalte dem at nå måtte det bli slutt på det høye lønnsnivået i Nordsjøen. Han oppfordret en venn til å ta over som leder av oljearbeidsgiverforeningen. Siden da har oljeselskap, og stat (med og uten Gro) hatt som målsetting å knekke de sterke fagforeningene i Nordsjøen. Fram for noe vil de knekke OFS.
Både arbeidskjøperne og staten har tydelig vist at de heller ønsker seg det ansvarlige LO framfor det uregjerlige OFS. Siden 1981 har oljearbeiderne opplevd tvungen lønnsnemnd nesten hvert eneste år. Unntaket var i 1986 da det ble lockout i 20 dager uten at man brukte noen lønnsnemnd. Oljeprisen var nemlig på et lavmål og staten ønsket å redusere produksjonen for å vise godvilje overfor OPEC. Da passet det bra å tømme OFSs streikekasser samtidig.
I 1990 hadde staten og oljeselskapene planlagt å sette inn det endelige støtet. Få timer etter at OFS var gått til streik vedtok regjeringen en provoserende lønnsnemnd. På produksjonsplattformene gikk arbeiderne til ulovlig streik.
Arbeidskjøperne var forberedt på dette og kjørte en ekstremt aggresiv linje overfor de streikende. På flere plattformer kom det til håndgemeng. Ved å kutte kommunikasjonen utstede oppsigelser og kjøre psykisk terror på høytaleranlegg, klarte arbeidskjøperne å knekke streiken. OFS ble alvorlig skadet, men ikke knekt.
I dag er medlemstallet større enn noensinne - og det trengs. Statoil og andre selskap ønsker å redusere antall faste ansatte til britisk nivå. Som en følge av EØS-avtalen vil man stadig oftere bruke kontraktører. Det betyr større fare både for arbeidsulykker, miljøkatastrofer og press på lønningene.
Oljearbeiderne trodde lenge at bare de fikk norske arbeidskjøpere ville forholdene bli bedre. Derfor har de støttet opp om regjeringens fornorskningslinje av oljeindustrien.
I dag har et klart flertall av arbeiderne på norsk kontinentalsokkel norske arbeidskjøpere. Oljearbeiderne har imidlertid erfart at under streiken i 1990 og i en rekke andre sammenhenger er det Statoil som har vært den mest aggressive arbeidskjøperen.
Statoils linje har blitt en råtten kombinasjon av amerikansk “union busting”-kultur og norsk klassesamarbeid. Akkurat som de multinasjonale gigantene bruker Statoil vesentlige deler av sine budsjetter til lobbyvirksomhet.
Statoil har inngått en samarbeidsavtale med BP. I Gros visjoner for fremtiden skal Statoil sammen med Norsk Hydro bli norske “vinnere” internasjonalt. Statoil opptrer like arbeiderfiendtlig som et hvilket som helst annet oljeselskap. Og man kan bare tenke seg hva som vil skje den dagen Statoil setter i gang produksjon utenfor kysten til et land i 3. verden.
Hva skjer om dette landet forlanger oljeinntektene selv? Eller hvis arbeiderne gjør opprør? Veien fra Statoils direktør til Stoltenberg til Pentagon eller like sannsynlig EF-hæren, vil neppe være lang.
“Hell! No! We won´t go! We won´t die for Texaco!” “Nei til blod for olje!” ropte vi under gulfkrigen. Vi kan rope det i dag. USA-styrkene i Somalia hadde hovedkvarter i hovedkontoret til oljeselskapet Chevron i Mogadishu. Chevron håper på store funn utenfor kysten av Somalia. Og vi kommer til å rope det i fremtiden.
I forrige århundre var ordet imperialisme nært knyttet til de rike stormaktenes hensynsløse jakt etter råvarer og markeder i den fattige delen av verden. I dag er de rike landene selvforsynt med de aller fleste råvarer. Men det er et viktig unntak; Olje! Oljen er overlegent den viktigste råvaren på verdensmarkedet i dag.
Man må legge sammen de tre nest viktigste varegruppene, jernmalm, kull og korn, for å komme opp i en omsetning som tilsvarer omsetningen av olje. Tidligere var de to supermaktene USA og Sovjet selvforsynte med olje. USA var den overlegent største oljeprodusenten.
Men etter et århundre med ukontrollert utvinning av naturressursene, er oljekildene i USA i ferd med å gå tørre. For hver dag som går faller produksjonen, og importen må økes tilsvarende.
Også i Russland og Aserbadsjan er oljeproduksjonen fallende. Det aller meste av de resterende oljeressursene på jordkloden befinner seg i den 3. verden. Forstår du hvorfor vesten er villig til å gå til krig for olje? Hvis ikke, ta et lite blikk på oljens blodige historie.
Det var John D. Rockefeller med sitt selskap Standard Oil som først utnyttet oljens strategiske betydning. Gjennom skitne triks sikret han seg monopol på det amerikanske markedet. Rockefeller klarte å kontrollere tilførselen til markedet og bestemte dermed prisene selv.
Han kunne derfor sikre seg en fortjeneste som lå langt over det andre kapitalister var i stand til å oppnå. Rockefeller ble utrolig upopulær i USA. Standard Oil måtte oppløses, men gjenoppsto snart som de internasjonale gigantene Esso, Mobil og Chevron. Esso og Mobil har sammen med Texaco, Gulf, BP og Shell (de syv søstre) lenge vært dominerende i oljeindustrien.
De har delt verden mellom seg og sammen har de kontrollert prisene. Pek på et av de oljeproduserende landene i 3. verden på kartet. Vær sikker på at et eller flere av disse selskapene i løpet av dette århundret har vært involvert i kupp, militære intervensjoner, blokade aksjoner, - og miljøterrorisme.
“Alt materiell i oljefeltene ble ødelagt, man sprengte dynamitt i borehullene, gigantiske oljetanker ble satt i flammer. Ved enkelte installasjoner ville “Imerie Jack” gjerne tenne på selv. (…) Oljedalen var i oppløsning, store røde flammer gikk høyt opp i en himmel som var dekket av en tett, svart røyk. Man kunne ikke lengre se solen.”
Tror du dette er en beskrivelse fra Kuwait 1991? Nei, dette er en beskrivelse av hvordan britiske oljeinteresser raserte den rumenske oljeindustrien for å unngå at den falt i hendene på tyskerne under første verdenskrig.
Listen over oljeselskapenes grusomme meritter er lang. Noen få “høydepunkter”:
1938: Mexico ble utsatt for en total boikott etter at landet forsøkte å ta over oljeproduksjonen selv.
1953: CIA og oljeselskapene sto bak sjahens kupp i Iran.
1963: CIA og oljeselskapene bak kupp i Irak.
1967: Israel rustet til tennene av USA går til krig mot araberstatene. Vesten ønsker seg en stabil alliert i verdens viktigste oljeprovins, Midt-Østen.
I løpet av 60- og på begynnelsen av 70-tallet fikk man en endring av oljeverdenen. De oljeproduserende landene ønsket større kontroll over oljeressursene.
“Dere må gjerne intervenere i Vietnam, men hvis dere forsøker å gripe inn militært her, må dere ha en soldat bak hver sandbanke”
sa oljeminister Yamani i Saudi Arabia til USA.
Og de internasjonale oljeselskapene og deres viktigste politiske redskap, det amerikanske militærapparatet, godtok større frihet for de oljeproduserende statene. Verken oljeselskapene eller USA trodde de hadde så mye å tape på det.
Oljeindustrien i USA var på slutten av 60-tallet svekket av fallende oljepriser. Ved at OPEC-landene samarbeidet om å holde prisene oppe, kunne den amerikanske innenlandske oljeindustrien forlenge sin levetid.
De oljeproduserende statene brukte det meste av de nye inntektene til å kjøpe våpen, resten ble plassert i amerikanske banker. Og hvem var det som kjøpte og distribuerte oljen? Jo, de store multinasjonale selskapene.
Mens den øvrige kapitalismen i 1974 opplevde det største økonomiske tilbakeslaget siden 30-tallet, kunne Esso vise til det største overskuddet for noe selskap noen sinne!
Fallet i oljeprisene i 1986 har svekket oljeselskapene. Nedgangen i verdensøkonomien har ført til redusert etterspørsel etter olje. De vestlige landenes avhengighet av olje fra Midtøsten øker likefullt for hver dag som går. Når USA under gulfkrigen bombet den irakske oljeindustrien sønder og sammen, og gikk til angrep selv etter at Irak hadde sagt de ville trekke seg ut av Kuwait, var det helt i tråd med USAs kortsiktige interesser - en noe høyere oljepris.
Dessuten var det den amerikanske oljeindustrien som fikk i oppdrag å reparere de oljeinstallasjonene Irak ødela i krigens sluttfase.
På lang sikt er det et overordnet mål både for USA og resten av den rike oljeavhengige verden å sørge for at man til enhver tid har maktforhold i Midtøsten som sikrer dette. For å oppnå dette tillot man Saddam Hussein å gasse kurdiske landsbyer i 1987. Da Hussein ble for sterk, kunne en massiv militærmaskin drepe 200.000 mennesker; for olje. Hva blir det neste?
Siden nordsjøolja dukket opp på 70-tallet har miljøbevegelsen vært på vakt. Farene ved rutineutslipp og utblåsninger fra brønnene var åpenbare. Høye bølger og lav vanntemperatur reduserer sterkt både effekten av opprensingsarbeidet og den naturlige nedbrytinga av olja.
Derfor gikk miljøbevegelsen tidlig inn for begrensninger i utvinninga, og mot all oljeaktivitet nord for Trøndelag. Ettersom oljearbeiderne var sterke nok til å presse gjennom best mulig sikkerhet på platformene, har det ikke oppstått det ikke flere katastrofer enn Bravo-utblåsningen i 1977.
I dag er det viktig å støtte miljøbevegelsens motstand mot oljeutvinning Barentshavet. Sultne oljeselskaper og et fattig Russland kan bli harde pådrivere for oljeutvinning i et ekstremt sårbart og allerede belasta område. Og greier vi ikke hindre oljeaktiviteten, er det viktig å støtte oljearbeidernes kamp for organisering og bedre arbeidsforhold. Sterke arbeiderorganisasjoner er den beste garanti mot miljøødeleggelser.
Satsninga på gasskraft på Tjeldbergodden kunne betydd satsing på mer miljøvennlig energiutnytting. Men lekkasjene ved frakt, lagring og forbrenning av metan vil øke utslippet av en viktig drivhusgass. Gass har likevel ei stor framtid i energiforsyninga, som drivstoff i motorer, i kraftverk og i brenselcelle-batterier. Derfor vil krav til forbedret teknologi med etterbrenning og tette transportsystemer være riktigere enn å gå imot kraftverket.
Uansett om sparetiltak kan gi like mye som 20 gassverk, og energibehovet i Norge ikke øker, er gasskraft langt å foretrekke framfor atomkraft. At det gir tap å selge kraft i dag, tar vi aldri hensyn til.
Allerede tidlig i dette århundret kunne man lage elektriske biler. Hvor fornuftig hadde det ikke vært om samtlige store byer på denne kloden hadde basert seg på effektiv kollektivtransport i stedet for privatbilisme? Muligheten for aktiv bruk av solenergi har vært kjent i over 30 år, uten at den er utviklet videre. Lurer du på hvorfor?
Ta en titt på listen over USAs og verdens største selskap. Ti av USAs 16 største selskap i 1990 var enten oljeselskap eller bilprodusenter. Bare Esso har en omsetning som er en og en halv gang så stor som det norske nasjonalproduktet. Og syns du den norske staten har et stort byråkrati?
I Esso og de andre selskapene som er knyttet til det teknologiske komplekset som er basert på forbruk av oljeprodukter, finnes det et antall jurister og lobbyister som gjør det norske statsapparatet til et lite fylkeskontor.
Tro ikke at disse folkene argumenterer for fornuftige menneskevennlige, miljøvennlige løsninger når de fatter beslutninger som påvirker fremtiden.
De enorme oljeprofittene har skapt disse selskapene. Mye skal til før de går med på å utvikle andre energiformer. På 70-tallet så det ut som om atomkraft skulle bli det nye store, og oljeselskapene gikk inn i dette. Etter ti år klarte de så vidt å komme seg unna atomkraftas økonomiske fiasko. Selv ressursene som blir brukt til utviklingen av én ny bilmodell ville være nok til å bringe utviklingen av miljøvennlig teknologi stormskritt frem. Men det skjer ikke. Det vil heller ikke skje før det er folk flest og ikke kapitalen som kontrollerer investeringene.