Få personer i verdenshistoria har vært så forgudet, forhatt, misbrukt og fordømt som Marx. For å forstå hvorfor analyser og teorier skrevet for over 100 år sia stadig er gyldige, må man se på hjertet i teorien. Utgangspunktet er drømmen om en bedre verden. Som Marx sa: “Tidligere filosofer har fortolket verden, målet er å forandre den”.
Men forandring kommer ikke av seg sjøl. Man kan ikke føre en slagkraftig kamp for å forandre verden om man ikke prøver å forstå hvordan den fungerer.
Alle har alle ei forklaring på hvordan samfunnet henger sammen. Om de mener de ikke har noen, så kommer de med “sannheter” på hvordan ting henger sammen. Eksempler: “Mennesket tenker først og fremst på seg sjøl og alle kan nå til topps hvis de arbeider hardt nok”. “Samfunnet er som det er fordi at moralen er for dårlig”. “Hadde det ikke vært for de rike var det ingen til å skaffe oss arbeid”. “For å forandre samfunnet må man først forandre seg sjøl”.
Alle disse synspunktene er forsøk på å definere hvordan samfunnet henger sammen, hvordan situasjonen for mennesker kan bli bedre. At de ikke kaller det teori betyr det at de ikke har klargjort standpunktene sine, generalisert dem, prøvd å sette dem i sammenheng. Samfunnsteorier er det likefullt.
Marxismen er en levende teori. En vitenskapelig metode i konstant utvikling, som må avvise fastlåste dogmer. Når Marx i heftet Klassekampen i Frankrike om 1848 avskrev borgerskapet som en progressiv og revolusjonær klasse, og sa at arbeiderklassen måtte være den ledende og drivende krafta i kampen for forandringer, var ikke ideene tatt rett ut av lufta. Dette var dagsaktuelle erfaringer fra slutten på den første store periode med nederlag for arbeiderklassen.
Det vil alltid være en kamp om ideer, derfor trengs revolusjonær teori. Vi sier ofte at de herskende ideer er den herskende klassens ideer. En stadig eksistens av en marxistisk massebevegelse og kapitalismen er derfor en umulighet, for det store flertall av arbeiderklassen oppnår ikke revolusjonær bevissthet før under revolusjonær kamp. I slike situasjoner står ideer, teori og handlingsalternativer steilt opp mot hverandre. Tankegang og motsetninger brynes for alvor når folk i stor skala river seg løs fra det gamle tankesettet. Da utvikles forståelse, ideer og bevissthet i expressfart. Fordi at marxismen er en levende teori blir poenget med marxismen at den i tillegg til å være analyserende også er retningsgivende.
Seinere marxister har måttet utvikle teorien videre i lys av deres erfaringer. Nødvendigheten av Lenins partiteori viste seg i 1917 og åra etter. Mens utforminga av teorien begynte for alvor med utgivelsen av boka “Hva må gjøres” i 1902. Den seira i 1917 etter en omfattende videreutvikling med lang og hard debatt. En negativ bekreftelse av behovet for et revolusjonært parti fikk man da den tyske revolusjon ble knust i åra etter.
Marx i manifestet skreiv følgende:
“Kommunistenes grunnsetninger hviler ikke på ideer og grunnsetninger som er oppfunnet eller oppdaget av en eller annen verdensreformator. De er det allmene uttrykk for de faktiske forhold som knytter seg til en eksisterende klassekamp, til en historisk bevegelse som foregår rett foran øynene på oss”.
De viktigste bidragene til arbeiderklassens marxistiske teoribank er derfor utvikla av folk i revolusjonære brytningstider. De er utviklet som svar på de problemer en arbeiderklasse i kamp for å forandre verden står overfor på bakgrunn av konkrete historiske erfaringer.
Arbeiderklassen har vist seg istand til å ta kontrollen over samfunnet gang på gang. Streiker, arbeiderorganisering, revolusjon og opprør, seire og nederlag, alt sammen er utvikling av revolusjonæres skolering, teori og kunnskap. Teorien er en forutsetning ikke bare for å analysere samfunnet men for å finne fram til en riktig praksis.
Som Lenin skreiv i boka “Venstreradikalismen”:
“Korrekt revolusjonær teori antar den endelige form kun i tett sammenheng med en ekte revolusjonær massebevegelses praktiske aktiviteter”.
Neste nummer: Hvorfor arbeiderklassen