Ian Taylor (Socialist Worker)
Mange har sett filmen Malcolm X, og mange lurer på hva som skjedde etter at han ble skutt i februar 1965. Like før sin død forutsa Malcolm at “1965 vil bli den lengste, varmeste og blodigste sommeren. De gamle metodene har ikke virka.”. Han hadde rett. Det var mer enn 300 ghetto-opprør mellom 1965 og 1967, og de berørte alle de viktigste byene.
De spredte seg fra Wattsdistriktet i Los Angeles, der 75 kvadratkilometer av byen ble lagt i ruiner, til Detroit, der myndighetene brukte stridsvogner og panser-helikoptere for å opprette “orden”. Hundrevis ble drept. Avisene sammenligna ødeleggelsene i Detroit med Vietnam.
Undersøkelser i Watts fant at en av seks hadde deltatt i opprøret, og opptil halvparten sa de støtta det. De kalte det et “opprør”, en “oppstand”, en “revolusjon”.
Svarte amerikanere hadde juridiske borgerrettigheter. Men de led under dobbelt så høy arbeidsløshet som hvite, de hadde de verste boforholdene, de laveste lønningene, og ble utsatt for rutinemessig politivold. Fremdeles ble svarte myrda av rasister, og den rasistiske guvernøren George Wallace var klar til å stille som president.
Parola Black Power (svart makt) begynte å erstatte “Frihet nå”, ettersom folk krevde mer enn borgerlige rettigheter. Parola ble reist første gang i 1966 av studentaktivisten Stokeley Carmichael i en marsj i Mississippi. Den ble holdt i protest mot mordet på den første svarte studenten ved Mississippi University, James Meredith.
Demonstranter ropte slagordet mot rasistiske bøller og politi som trua dem. Carmichael var en av lederne for Studentenes ikke-voldelige koordineringskomite. Medlemmene erkjente nå at forandring av lovene ikke ville være nok for å forandre Amerika.
De var uenige om hva de skulle gjøre, fordi Black Power kunne tolkes på flere måter. Det kunne bety å opprette forretningsvirksomhet eid av svarte, stille svarte kandidater til valgene, det kunne innebære et ønske om total adskillelse fra det amerikanske samfunnet, eller det kunne bety å organisere svarte for å styrte det rasistiske amerikanske samfunnet.
Ghetto-oppstandene viste raseriet blant de svarte, men ikke noen klar vei forover. Amerika ble også ramma av en annen form for masseprotest, bevegelsen mot Vietnamkrigen. Hundretusener var på gata og sloss mot politiet.
Flertallet av antikrigsdemonstrantene var hvite studenter. Men krigen for å opprettholde USAs makt i Sørøstasia tilførte svart politikk en ekstra dimensjon. Hæren gjenspeilte diskrimineringa som eksisterte over hele resten av samfunnet. Ca 30 % av de svarte kvalifiserte ble innkallt mot 18 % av hvite.
En større andel svarte ble brukt som kampsoldater, og i 1967 var en av fem som døde i krigen svarte, nesten dobbelt så mange som fordelinga av svarte og hvite i befolkninga skulle tilsi. Hvorfor skulle unge svarte menn dø i Vietnam for et “demokrati” de ikke så noe til hjemme?
Som verdensmesteren i tungvektsboksing Muhammed Ali uttalte det; “Ingen Vietcong har noengang kalt meg ´nigger´”
Begrensningene i borgerrettighetene, krigen og oppstandene gjorde Black Power´s svarte knyttneve-hilsen til et kraftfullt symbol. Med bildene av de svarte amerikanske vinnerne i OL i 1968, ble det spredd verden over. Nivået på urolighetene ga næring til håpet om å velte det amerikanske sammfunnet.
Martin Luther King var ikke-voldens frontfigur, borgerrettighetenes talsmann. Han ble pipi ut da han besøkte Watts etter opprøret i 1965. Han ble påvirka av forandringene. I 1967 oppfordra han USA til å trekke seg ut av Vietnam, myndighetene svarte med å hundse ham.
Han begynte å snakke om behovet for å “restrukture hele det amerikanske samfunnet”. Han oppfordra til en”radikal redistribuering av rikdom og makt” og starta en kampanje for “Fattige folks marsj til Washington”.
Han ble skutt ned i Memphis i april 1968, mindre enn tre uker før Fattigfolks-kampanja skulle starte. Det er nesten helt sikkert at regjeringsagenter sto bak. Ikke-voldens profet døde på samma måte som Malcolm X. Det ga det svarte opprøret en ny dytt mot venstre.
Nå framsto Black Panther Party som en nasjonal kraft. Pantherne vokste fort, de ble starta som en motvekt til politivold i de svarte ghettoene i Oakland, ved San Francisco.
“Vår bror Martin Luther King avkreftet ikke-voldens midler med sitt liv”, sa de. “Vi vil forsvare oss”.
Huey Newton og Bobby Seale starta Black Panthers blant de unge i ghettoene, “brødrene i nabolaget”. Pantherne var en svart revolusjonær organisasjon basert på begrepet “væpna sjølforsvar”. “Du har ditt gevær, purk, “ sa Huey Newton. “Jeg har mitt”.
De hadde et 10-punkts program som krevde “makta til å avgjøre vårt svarte samfunns skjebne”, “umiddelbar slutt på politivold” og “frihet for alle svarte fanger”. De ville “utdanne massene til politikken for å forandre systemet” og ha etablerte lokalsamfunns kampanjer som deres “frokost til barna-kampanje”.
Pantherne var en organisasjon kun for svart ghettoungdom. Men de avviste ideén om at kampen mot rasismen skulle overlates til svarte aleine. Svarte var en minoritet i befolkninga. De trengte allierte for å bli fri. “Arbeiderklassefolk av alle farger må forene seg mot herskerklassen” sa Bobby Seale. “Det er ikke en rasekamp. Det er en klassekamp”.
Myndighetene satte igang for å knuse dem. På to år skjøt politiet ned og drepte 28 panthere. Noen, slik som Fred Hampton og Mark Clark, ble drept mens de lå og sov. Opp imot 400 flere ble arrestert og fengsla på falske anklager.
Til slutt ble undertrykkinga for stor. Partiet gikk tilbake like så fort som det hadde vokst. På tross av snakket om å sloss sammen med andre, hadde ikke pantherne greid å bryte ut av de svarte ghettoene. To faktorer var årsaken til denne feilen. Den ene var den situasjonen Pantherne befant seg i.
Massen av hvite arbeidere led ikke under den samme ekstreme fattigdommen som mange svarte. Begynnelsen på en liten streikebølge seint i ´60-åra ble slått tilbake av en økonomisk nedgang i 1969-71. Heller ikke ble hvite utsatt for politivold i samme grad.
Den andre var Panthernes egen politiske forvirring. Partiet var stort sett hivi sammen av ren nødvendighet, av behovet for sjølforsvar. De følte ikke behov for teori. I den grad at de hadde noen teori var det en blanding av geriljastrategi og et program for å “tjene folket”.
Men å bære våpen sto i motsetning til det å servere frokost. Den ene krevde en undergrunns-organisasjon, den andre åpen aktivitet. Pantherne vakla mellom de to. De hadde også et annet problem.
De mente at det var sjiktet av mer eller mindre permanent arbeidsløs svart ungdom, som ikke hadde noe å vinne i samfunnet, som ville lede omstyrtingen av det. Men som Marx påpekte ett hundre år tidligere er dette sjiktet så å si maktløse i forhold til organiserte arbeidere. Pantherne ble lett infiltrert av politiagenter og revet i stykker.
Erfaringene til militante svarte bilarbeidere i Detroit, viste at det var mulig å gå lengre og føre svart politikk inn på arbeidsplassene. I 1968 var nesten 50% av Detroits bilarbeidere svarte. En gruppe med sosialistisk bakgrunn oppretta DRUM, (Dodge revolusjonære faglige bevegelse). De leda uoffisielle streiker.
DRUM erkjente makta til svarte arbeidere som nøkkelen i kampen for frigjøring. “På en fabrikk har vi 10 000 folk under de samme betingelsene. Når du stenger produksjon for en dag koster du Chrysler 1 000 biler. Aksjonsformer som kan tas i bydelene er ikke like effektive som de vi kan ta innafor fabrikken”.
På et tidspunkt i 1968-69 vokste organisasjonen rundt DRUM til den hadde 60 heltids organisatorer. Men den økonomiske nedgangen gjorde DRUM-lederne til lette mål for trakassering fra bedriftene. Spesielt fordi DRUM ikke engang ville dele ut løpesedler til hvite arbeidere. Den betrakta fremdeles rase, og ikke klasse, som det grunnleggende skillet i samfunnet.
Opprøret i slutten av 60-åra førte til reelle forbedringer for svarte amerikanere. Svarte studenter vant opprettelsen av svarte studieretninger ved universitetene, etter en sterk kampanje. USAs herskere reagerte på to måter.
Den første var en “lov og orden” innskjerping mot politiske protester som førte til at 5,5 millioner folk ble arrestert i 1969. Den fordobla antall fengselsinsatte til nesten 500 000, halvparten av dem svarte. Og den provoserte periodens siste store svarte opprør, som også var den mest blodige fra statens side, på Attica Statsfengsel i New York i 1971, der soldater drepte 43 folk.
Den andre reaksjonen var å oppmuntre svarte ledere til å se på valg (og sine egne karrierer) som veien til forbedringer. Det demokratiske partiet forandra sine rasistiske regler for å åpne opp for større svart representasjon. Man fikk et sjikt av svarte politikere.
Da Malcolm X døde, var det ikke flere enn 100 valgte svarte politikere. I dag er det over 7 500 på alle nivåer i regjering og stat. Svarte borgermestere styrer de fleste av de byene som så opptøyer på 60-tallet. Flere svarte gjorde det bra som sjefer, svarte kom med i TV-programmer og i filmindustrien, som gjenspeilte forandringene. Men for de aller fleste svarte amerikanere ble situasjonen den samme. Bortsett fra at den ble verre da opprørsperioden var forbi. I dag lever en tredjedel under den offisielle fattigdomsgrensa.