Jan Hårstad
Det kan godt være at Ryggvik og jeg oppfatter betydningen av ordet “nasjonalisme” ulikt og derved misforstår hverandre litt. Denne debatten vi har gående er etter mitt syn svært viktig og jeg skal klargjøre mitt syn.
Jeg har nettopp lest den siste Trotsky-biografien av Dimitri Wolkogonow hvor han i kapitel 1 behandler Trotskys forhold til Russland. Wolkogonow skriver : “Mange ganger kan en få inntrykk av at Trotsky skammet seg over sin russiske bakgrunn”.
Lenin på sin side hadde ingen problemer med å uttrykke tanker som, “Er kanskje følelsen av nasjonalstolthet fremmed for oss stor-russiske klassebevisste proletarer? Selvsagt ikke! Vi elsker vårt språk og vårt fedreland,......Vi er fylt av nasjonal stolthet for den stor-russiske nasjon har også skapt en revolusjonær klasse, den har også bevist at den er i stand til å gi menneskeheten store forbilder i kamp for frihet og sosialisme”.
Ryggvik mente i nr. 11/92 at “nasjonalfølelse bør ikke styrkes, men bekjempes” og at “det finnes ingen “sunn nasjonalisme”. Dette mener jeg er ren nihilisme i det nasjonale spørsmål. Jeg har oversatt mange palestinske dikt; alle handler om jorda, olivenlundene, i et ord; dyp nasjonalfølelse.
Bolsjevikene reiste parolen om “demokratismens og den verdenomfattende arbeiderbevegelses internasjonale kultur”. Hvordan hadde Lenin tenkt seg noe slikt skulle fremskaffes? Jo, ved å “ta fra hver nasjonal kultur kun dens demokratiske og dens sosialistiske elementer, vi tar kun disse og tar dem betingelsesløst som en motvekt mot den borgelige kultur, mot den borgelige nasjonalisme som finnes i enhver nasjon”.
Når Ryggvik hamrer løs på meg i nr 1. 93 kan jeg ikke se at han gjør en slik utvelgelse som Lenin gjør, men slår hele Norgeshistorien i en eneste stor borgelig nasjonal pisspotte som også Hårstad slurper i seg!
De første bevisste marxister som dukket opp i Norge begynte sitt virke omkring første verdenskrig. Det blir håpløst uhistorisk å forvente at de klassiske kunstnerne fra 1800-tallets siste halvdel, som Ibsen, Tidemand og Gude skulle være proletære marxister istedet for skandinaver, anarkister og progressive patrioter. Det blir svært lite historisk materialisme av så bred skjellsordlignende penselføring, som Ryggvik anvender på personer fungerende i en komplett annen politisk situasjon.
Tidemand og Gude gjorde en progressiv kjempejobb ved å nyoppdage Norge etter 400 års dansk kolonisering. De medvirket til den prosessen som førte fram til 1905. Det norske borgerskapet kom av historiske grunner seint inn på den europeiske banen og utførte på 1800-tallet progressive funksjoner som det franske allerede hadde gjort i 1789 (jeg vet at Engels har skrevet om dette).
Når derfor Ryggvik spør om jeg er enig eller uenig i at den norske nasjonalisme ble skapt av borgerskapet, har han selvfølgelig rett i det, men det betyr ikke at det borgerskap i perioden rundt 1814 og utover også kunne ha progressive trekk.
Da NKP-stifteren Olav Scheflo var buret inne på 20-tallet skrev han en historisk studie hvor han hevdet at NKP også var et barn av det norske Venstre (Sverdrup), ikke bare Oktoberrevolusjonen.
Det var alt annet enn “småborgelig” når Ibsen holdt tale for arbeiderne i Trondheim 14 juni 1885 og hakket løs på vårt nåværende demokrati som ikke maktet å frigjøre menneskene. Det som kunne redde det var “to grupper som ennu ikke har tatt noen ubotelig skade under partitrykket. Det vil komme til oss med våre kvinner og med våre arbeidere” - her kunne en utvikle “karakterens adel, vilje og sinnets adel”.
Hvordan tror du, Ryggvik, en slik tale må ha virket på den halvt analfabete, lutfattige arbeiderklasse i Trondheim i 1885?
Det er ikke snakk om å bekjempe nasjonalfølelse, men å finne ut hva den skal bygge på, og utvikle dette til et perspektiv som handler om frigjøring av alle arbeiderklasser fra den borgelige nasjonalismens gift.
Helge Ryggvik
Hårstad og jeg har åpenbart en helt forskjellig oppfatting av ordet “nasjonalisme”. Ikke bare det, når det gjelder “det nasjonale spørsmål”, som jeg bare så vidt har berørt i mine innlegg, må Hårstad ha så mange forutintatte meninger om IS sin linje at han ikke klarer å lese hva vi skriver. Jeg kan ikke berøre alle feilaktigheter her, men la meg klargjøre enkelte forhold.
Vi i IS vil støtter enhver nasjons rett til selvbestemmelse, akkurat som Lenin. Ikke fordi vi ønsker oss nasjoner, vi ønsker tvert imot en verden uten nasjonale grenser, men fordi vi tror at det er den beste måten å bekjempe nasjonalisme på. Det norske borgerskapet har utvilsomt, som Hårstad skriver, til tider spilte en historisk progressiv rolle i det forrige århundret.
Det samme gjorde Bismarck i Tyskland. Men vi ville vært “nydelige marxister” om vi av den grunn, som Lenin skriver i den samme artikkelen som Hårstad siterer, fant på å bruke dette til å rettferdiggjøre en sosialistisk støtte til Bismarck. Som sosialister går vi mot enhver allianse med borgerskapet, en allianse som i sin natur vil bygge opp om nasjonalisme, en forståelse av at arbeidere og kapitalister er i samme båt.
Så til “nasjonalfølelse” og “nasjonalisme” som jeg, tydeligvis i motsetning til Hårstad, mener bør bekjempes. Hårstad siterer en artikkel av Lenin fra desember 1914, altså rett etter utbruddet av første verdenskrig. Mens sosialdemokrater verden over kapitulerte for “nasjonalfølelsen” og allierte seg med sine herskere skrev Lenin at “vi kan ikke “forsvare fedrelandet” på annen måte enn ved alle revolusjonære midler bekjempe monarkiet, godseierne og kapitalistene i vårt eget fedreland, ... Stor-russerne kan ikke “forsvare fedrelandet” på annen måte enn å ønske tsarismens nederlag i enhver krig.”
Det var mye snakk om “fedreland” i Europa høstmånedene 1914. Jeg vil ikke bruke plass på ytterligere sitater, men lest i sin historiske sammenheng må Lenins bruk av ord som “nasjonal stolthet” og “fedreland” forstås som ordspill og ironi. Skulle Lenin forstås anderledes tar han feil. Et begrep om sosialistisk eller proletær nasjonal følelse gir ingen mening.
Alle mennesker har, som nasjonalismeteoretikeren Benedict Anderson skriver, behov for en identitet som knytter fortid, nåtid og fremtid sammen. Nasjonalismen i Norge spiller på dette identitetsbehovet hos menneskene ved å agitere for alle nordmenn, borgere og proletarer har en felles opprinnelse, en felles kulturarv osv, som man kan være stolte av.
Mange nordmenn, arbeidere så vel som kapitalister, går rundt og føler velvære og stolthet når de tenker på vikingetida eller Vegard Ulvang. Stolte fordi, de som nordmenn er de eneste som med rette kan føle dette overfor Ulvang og vikingene. Absurd, men i høyeste grad reelt.
Sosialister må bekjempe nasjonalistisk identitet og i stede bygge opp en proletær identitetsfølelse. Vi er stolte over de russiske arbeiderne fordi de viste verden at det store flertallet kan gripe makten og styre et samfunn nedenfra, på samme måte som vi er stolte av den enorme egenaktiviteten som ble fremvist av Thrane-bevegelsen i Norge. Vi er stolte av pyramidebyggerne i Egypt fordi de viste hvilke enorm kapasitet som ligger i menneskeheten. Vi er stolte av Ibsen så vel som av Shakespeare og Mozart fordi de har gitt menneskeheten innsikt og vakker kunst.