Spike Eccles
Reformisme er basert på troen på at dagens økonomiske og politiske system ikke nødvendigvis må, eller ikke kan, knuses av en revolusjon for å kunne skape et rettferdig samfunn for alle. En forestilling om at den eneste mulige eller fornuftige måten å oppnå et bedre samfunn på er å arbeide gjennom de eksisterende statlige organer for å reformere (forbedre) det nåværende systemet. På den måten å oppnå gradvis forandring, som kommer majoriteten av befolkningen til gode, gjennom en prosses med lovendringer.
Således har vi den sosial-demokratiske tradisjonen med sine arbeiderpartier spredt utover jorda. Deres hovedideologi (ihvertfall i de åra som har gått) har vært å forsøke å gradvis oppnå sosialisme gjennom parlamentariske reformer.
Lenins betegnelse av sosialdemokratiske partier som “borgerlige arbeiderpartier” er treffende. De baserer seg på massestøtte fra arbeiderne men er ikke beredt til å bryte med kapitalismen. Sosialdemokratiet vil derfor som borgerskapet forsvare, og helst øke den nasjonale kapitalens lønnsomhet og konkurranseevne.
I dag brukes hensyn til de påståtte “nasjonale” interessene som argument for å angripe arbeiderklassens levekår. Sosialdemokratiet er i en motsetningsfyllt posisjon, den skal representere arbeiderne men er lojal overfor systemet som utbytter dem.
Hver gang det har vært store streiker eller arbeiderne har lagd oppstander har de reformistiske lederne gjort sitt beste for å dempe ned kampen for ikke å “provosere” kapitalistene og politikerne for mye. “Slutt å slåss og stem på oss istedet”, sier de.
Etter at disse lederne har blitt valgt, finner de ut ganske fort at det er fint lite de kan gjøre for å forbedre situasjonen noe særlig allikevel.
Norge er et av de landa hvor sosial-demokratisk reformisme har hatt mest “suksess”, men i Norge i dag opplever vi en jevn strøm med angrep på arbeidernes levekår fra en Arbeiderparti-regjering.
Dette forærderiets hemmelighet ligger ikke i de reformistiske ledernes personlighet men i deres politikk; i troen på at staten på et eller annet vis er nøytral, at den ikke representerer noen bestemt klasses interresser, men interressene til “folket som en helhet”.
Dette er ikke tilfellet, ettersom enhver stat, når alt kommer til alt, hviler på et økonomisk fundament. Politiet, dommerne, soldatene og byråkrater produserer ikke, men de og deres aktiviteter må betales. I den endelige analysen er det den klassen som kontrollerer økonomien, i dagens samfunn kapitalistklassen, som kontrollerer staten. Stilt ovenfor en reformistisk regjering eller byråd, hvis politikk representerer en trussel mot kapitalismens prioriteringer, vil kapitalistene bruke sin økonomiske makt til å gjøre regjeringen maktesløs og upopulær.
Kapitalistene vil, for eksempel, slutte å investere i den nasjonale økonomien og begynne å investere utenlands istedet. På den måten vil økonomien rase nedover og de vil gjøre bruk av sin kontroll over mediaene (de store avisene og TV/radio stasjonene) til å legge skylda på regjeringa. Det var tilfellet med Norges første Arbeiderparti regjering i 1928; den ble diskreditert og kastet etter tre uker.
For å kunne skape et rettferdig og demokratisk samfunn må arbeiderklassen knuse sjefenes økonomiske makt, gjennom å ta kontroll over produksjonen sjølv. De er nødt til å knuse det eksisterende statsapparatet som hviler på sjefenes økonomiske makt, og skape et nytt statsapparat som vokser direkte ut av arbeiderklassens kamp.
Dette betyr ikke at IS er mot reformer. Vi er for alle reformer som forbedre arbeiderklassens levekår, men vi er fullstendig klar over at den eneste måten å oppnå slike reformer i dag er gjennom arbeiderklassens kamp som treffer sjefene der det gjør vondest -i lommeboka- og ikke gjennom lobbyvirksomhet i Stortinget.