Eivind Johansen
I april eksploderte Los Angeles. 20 års oppsamla sinne bobla opp til overflata, og USAs svarte reiste seg i et opprør som satte et kraftig støkk i herskerklassen. Mange hvite kjempa sammen med svarte, brente butikker, sloss med politiet, og myndighetene fikk seg en trøkk i trynet. Malcolm X var et av de viktigste symbolene på kampen, og nå, i tida etter opprøret, er sjølbiografien hans på bestselgerlista. Malcolm X-caps og Malcolm X t-skjorter går unna som varmt hvetebrød. Malcolm X er dynamitt!
Den nye filmen om ham, som kommer på kinoene våre nå i mars, blei utsatt i flere måneder i USA, fordi myndighetene var livredde for et nytt opprør. Da den tilslutt kom, hadde politiet full beredskap, og herskerklassen skalv av redsel for at kruttønna skulle eksplodere igjen.
Malcolm X er sprengstoff! De som har makta i USA skjelver ennå for arven etter ham, nesten 30 år etter at han ble drept.
Hvorfor er de ikke like redde for tankene til for eksempel Martin Luther King? Hvorfor står ikke borgerrettighetsbevegelsen som symbolet på svart motstand på 60-tallet?
Borgerrettighetsbevegelsen og Malcolm X kjempa omtrent samtidig for svart frigjøring i USA. Men de kjempa to forskjellige kamper. De mobiliserte blant hvert sitt lag av den svarte befolkningen, og nettopp det var et resultat av at de hadde vidt forskjellig utgangspunkt for sin politikk.
Martin Luther King og resten av borgerrettighetsbevegelsen kjempa for borgerlige rettigheter for svarte. Det eksisterte nemlig en rekke apartheidlover i sørstatene i USA som hadde vært der helt siden borgerkrigen og opphevelsen av slaveriet. Dette betydde at svarte og hvite ikke fikk bruke samme toaletter, ikke kunne gå på samme skoler, ikke fikk spise på de samme restaurantene, også videre.
Dette var borgerrettighetsbevegelsen mot, og den kjempa med alle krefter mot de såkalte Jim Crow-lovene.
Det var en bra bevegelse, den hadde masse flotte aksjoner, godt organisert, og den samla brei støtte, spesielt fra den svarte middelklassen. Særlig etter 1960 blir aksjonene bedre og flere, kanskje mest fordi studenter og yngre folk tar over roret etter de middelaldrende kirkefolka, som King.
Men problemet var at borgerrettighetsbevegelsen stirra seg helt blind på et sett av juridiske reformer, som først og fremst dreide seg om sørstatene. Derfor var bevegelsen ubrukelig som et redskap for å kjempe mot rasismen i sin helhet. Den var ute av stand til å gripe fatt i sjølve kjernen i den; nemlig økonomisk undertrykking.
Den var taus om at svarte familier tjente omkring halvparten av hvite familier. Den sa ingenting om arbeidsløsheten blant svarte, og den var ikke opptatt av de ualminnelig elendige boforholdene i ghettoene i de store industribyene, i en periode hvor USAs kapitalisme ekspanderte massivt over hele verden, og alle amerikanere fikk det bedre.
Men kampen mot Jim Crow-lovene kjempa den godt og effektivt i ti år. Strategien var offensiv ikkevold for å skape oppmerksomhet om det de var mot. For eksempel kunne titusener av svarte studenter sette seg i whites-only-kantinene, og nekte å flytte seg til de enten ble arrestert eller servert. Omsider viste da også resultatene av kampen seg: I 1965 hadde alle svarte i USA borgerlige rettigheter.
Men grunnplanet var ikke fornøyd. Rasisme er mer enn bare at svarte ikke får sitte på samme toalett som hvite.
Malcolm X tok tak i grasrota i ghettoene. Han forsto at når det kommer en pasient med hjertestopp, så begynner man ikke å klippe hår og negler, men da går man rett i hjertet på saken, og angriper årsakene til problemene "med alle nødvendige midler". Bare på den måten, lar det seg gjøre å rive opp rasismen med rota. Malcolm famla riktignok lenge for å bli enig med seg sjøl om hva som egentlig var nødvendig, men han sto hele tida i skarp kontrast til borgerrettighetsbevegelsen, både i mål og midler.
Fram til 1964 var Malcolm med i en religiøs svart gruppe som het "Nation of Islam". Medlemmene kalte seg "Black Muslims" og de erstatta etternavnet sitt med "X", for å symbolisere det afrikanske familienavnet som hadde blitt tatt fra dem under slaveimporten.
Deres ideologi var svært sekterisk, og ganske defensiv, men de var lenge de eneste som sa at svarte må ta makta. De var uklare på hvordan det skulle foregå, og de vingla mellom gamle tilbake-til-Afrika-tanker, fullstendig isolasjonisme og egen-svart-stat-argumentasjon. Et av virkemidlene var boikott av den hvite økonomien. Svarte burde bare handle i svarte forretninger osv. Det var ei djup kløft mellom dem og borgerrettighetsbevegelsen. Forskjellen var helt enkelt at Malcolm X og Nation of Islam aldri ville godta at hvite skulle ha makta, uansett hvor fine reformer de kunne presses til å gjennomføre.
I 1963 blei Malcolm hovedtalsmannen for bevegelsen. Han blei etter kort tid kjent over hele USA. Men Nation of Islam hadde sin helt spesielle teologi, og mente at det på en måte var religiøst bestemt at tida nå var inne for at de svarte skulle få herredømmet i verden.
Det utvikla seg etterhvert en så stor motsetning mellom Malcolm, som ville ha en revolusjonær kamp, med alle nødvendige midler, og resten av sekta, at det ikke lenger kunne fungere. Etter å ha sagt at han ikke felte en tåre for Kennedy, blei Malcolm suspendert fra Nation of Islam. I mars 1964 meldte han seg ut.
Nå starter en enorm politisk utvikling som gjør Malcolm X til det sprengstoffet han er. Han blir drept idet han er i ferd med å komme fram til klarhet i hvor fienden er, hvordan den kan knuses, og hvem som har krafta til å forandre systemet.
11 måneder etter at han meldte seg ut, holdt Malcolm sin siste offisielle tale. Tre dager før han blir drept, sier han:
"Vi lever i en æra av revolusjon. De svartes opprør i USA er en del av opprøret mot undertrykking og kolonialisme som karakteriserer denne æraen. Det er feil å klassifisere de svartes revolt helt enkelt som en rasekonflikt med svarte mot hvite, eller som et reint amerikansk problem. Det er tvert imot sånn at vi i dag ser et globalt opprør av undertrykt mot undertrykker, av utbytta mot utbytter!"
Idet han reiser seg for å holde sin neste tale, blir han skutt. Malcolm X blir faktisk drept idet han er i ferd med å si "Black and white unite and fight!".
Malcolm blei aldri noen helt klar revolusjonær sosialist. Han var usikker på hva slags organisasjon man trengte, og han var heller ikke spesielt stø i sjølve grunntanken om arbeiderklassens økonomiske krefter som arbeidere.
Men han var på riktig vei. Malcolm hadde det beste utgangspunktet for å bli en sosialist: Han hadde et fundament av klassekamp. Han mente at dette samfunnet ikke kan brukes, vi må knuse det og skape et grunnleggende annerledes samfunn. Han så til de fattige svarte arbeiderne og arbeidsløse i ghettoene, han gikk etterhvert fra sin svarte separatisme, og lokaliserte fienden, ikke som alle hvite personer, men som et økonomisk system som må gjøre hvite personer til rasister for å holde seg i live.
Det er sjølsagt også andre ting som bidrar til å trekke amerikansk klassekamp i venstreretning på 60-tallet, men Malcolm X har blitt stående som et symbol, personifiseringa av overgangen som innleda den svarte kampens hittil mest radikale fase.
Hele siste halvparten av 60-tallet var en stor boblende vulkan, som skremte vettet av herskerklassen med sine stadig større og hyppigere utbrudd. Omkring 1967-68 nådde motstanden sitt høydepunkt med kraftige opprør over hele USA. Sjølbevisstheten vokste. Klassekampen aksellererte. USA var i ferd med å tape Vietnam-krigen. Ghettoene var tidsinnstilte bomber. Black Power-bevegelsen var i sin beste alder. Dette dreide seg om klassekamp! Nå var det alvor, og de som satt med makta var livredde. Watts-opprøret i Los Angeles i 1965 var tøffe tak, og Detroit-opprøret to år seinere var enda større, og myndighetene måtte bruke Vietnam-soldater for å slå det ned. Herskerklassen holdt pusten.
Og hva skjedde? Jo, på begynnelsen av 70-tallet var lønnsforskjellen mellom svarte og hvite familier nesten borte. Bevegelsen hadde oppnådd svært mye, og har for ettertida blitt stående som noe av det mest radikale som foregikk på slutten av 60-åra.
Det er likevel et viktig men: Den svarte bevegelsen hadde hele veien sett det som en kamp mellom svarte og hvite. Og derfor gikk det også tilslutt dessverre i grøfta med hele bevegelsen.
På 70-tallet fikk den svarte middelklassen en fot innafor hos herskerklassen. Svarte borgermestre ble valgt over hele USA, resultatene av kampene i 60-åra blei sakte men sikkert skrudd tilbake, og idag har de fleste svarte det ikke særlig bedre enn de hadde det i 1965.
Vi kjenner jo alle til Reagan-perioden og de harde angrepa i 80-åra, pengestrømmen fra de fattige til de rike, som har herja konstant siden. Den rikeste prosenten i USA tjener idag mer enn de fattigste 40 prosentene! Hver tredje svart lever under fattigdomsgrensa, svarte tjener 56% av hvite, det er flere svarte i fengsel enn på college, og forventa levealder for en svart mann i Harlem er kortere enn for en mann i Bangladesh.
Hvordan skal vi klare å vinne denne kampen? Malcolm X sa "med alle nødvendige midler", men hvilke midler er nødvendige?
For det første må vi være klar over hva rasisme er, hvordan den henger sammen med et økonomisk system som bare kan holdes i live så lenge ikke arbeiderne samler seg, og som må produsere splitt-og-hersk ideologi, for å gi noen en følelse av makt over andre. Vi må aldri lures til å tro at rasisme kommer av hvites dårlige moral eller maktbegjær.
For det andre må vi forstå hvem som har interesse av å få en slutt på dette råtne systemet, som fyller opp huene våre med alle mulige forvridde ideer. Ingen arbeidere har interesse av å undertrykke hverandre. Vi må samle oss for å knuse den virkelige fienden. Skal vi forandre på noe, så må vi slåss for det. Og hvis vi står sammen, så har vi all makt! Systemet lever på vår nåde! Vi viste muskler i Los Angeles, vi viste muskler på slutten av 60-tallet, nå er det på tide å bruke dem!