Anders Eiebakke
Forrige sommer begikk tre kjente galleri-eiere i London selvmord. For det etablerte kunstlivet (kunst-spekulanter, samlere, gallerister, kritikere og «kunstnere» og andre som opererer i tilknytning til disse gruppene) var disse dødsfallene den endelige sluttstreken for hva som en gang var kunstlivets «endeløse økonomiske vekst».
På åttitallet nådde investeringene i kunst fantastiske høyder. Kapitalister i USA og Europa konkurrerte om å kjøpe de mest omtalte og i deres øyne mest interessante kunstnerne.
Å ha enorme ny-ekspresjonistiske malerier på veggene ga prestisje for de rike, og å «bli kjøpt» var naturlig nok lukrativt for kunstnerne. «Det heftige åttitallet» var gigantomaniens tiår, maleriene fikk nesten ikke plass på galleriveggene, og malingen samlet seg opp i tykkere og tykkere lag.
Kunstnere diskuterte høylytt om «stoffet» (malingen), de drukna i øl og sprit mens de i sine tilstander av vrede, angst, depresjoner, hat og primalt uttrykksbehov kastet seg mot de gigantiske lerretene med kilovis av oljemaling i forskjellige varianter. Penslene vokste og vokste til de ble for tunge å holde, markedet slukte grådigere og grådigere.
I USA og andre land opererer flere kunstkritikere med et «nytt paradigme-skifte» på bakgrunn av at en rekke unge kunstnere skaper kunst med en klar sosial basis, ikke rettet mot et marked, men mot mennesker som et ledd i en politisk strategi.
Hundre tusen mennesker som ble bombet og skutt i hjel i Irak, og opprøret i Los Angeles smadret drømmen om en «ny verdens orden». Massemordet i Bosnia intensiveres, masse-arbeidsløsheten og krisa aksellererer. Streiker blusser opp over hele kloden og nazistene dreper i Tyskland.Miljø-katastrofer, kriger, opprør, revolusjoner...
Virkeligheten har forandret seg, og kunstneren står overfor spørsmålet «for hvem og i hvilken hensikt?...» Nesten alt kan skje i det kommende tiåret, verdensproblemene har blitt så truende at ingen kan forholde seg likegyldige.
Samtidig finnes det alternativer i massekamp. Postmodernistenes frase om at massekampens tid er forbi er avslørt som tom svada. Å hevde en «upolitisk kunst» i dag er ekstremt politisk, og mindre og mindre attraktivt for kunstnere som opplever en verden i krise.
Samtidig synes sytti-tallets naive og hyper-moralistiske maoist-kunst uaktuell som forbilde. En politisk bevisst kunst i dag er nødt til å forholde seg til de bevegelsene og problemene som eksisterer, å skildre virkeligheten, og vise alternativer til barbariet.
Et eksempel på en slik kunstner er den engelske John Keane, som skildret overgrepene de allierte troppene utførte på den irakiske sivilbefolkningen under Gulf-krigen. Hans bilder tok klart standpunkt mot USA og uttrykte krigens redsler.
Material-fetisjismen hos den tradisjonelle kunstmaleren, eller faginndelingen i «grafiker eller skulptør» vil være meningsløs i en situasjon der medier og uttrykksformer blir valgt for å bringe fram en ide i en bestemt hensikt.