Helge Ryggvik
Klassekampen er ikke viktig lenger, får vi til stadighet høre fra en nesten samstemt intellektuell elite. Det finnes snart ikke industriarbeidere, LO taper terreng i forhold til andre fagorganisasjoner, og folk flest har forlengst sluttet å oppfatte motsetningen mellom arbeid og kapital som viktig, heter det. Andre forhold står i fokus, miljø, tredjedels samfunnet, forbrukerspørsmål, nasjonale spørsmål osv. Hvordan kan IS i en slik situasjon fortsette å tvere på gamle fraser og dogmer og fremdeles tro at arbeiderklassen kan frelse verden?
Å avskrive arbeiderklassen er på ingen måte noe nytt fenomen. Franskmannen André Gorz gjorde det tidlig i 1968. Noen uker senere okkuperte nesten 10 millioner streikende arbeidere alle de største arbeidsplassene i Frankrike. Begivenhetene i året som gikk, i 1992, med generalstreiker i Tyskland, Italia og Hellas bør være nok til å gi Gorz etterfølgere dårlige odds. I USA skriver selv borgerlige aviser om "the return of class". Men hva med Norge? Statistikkene viser at industrien nå sysselsetter under 20% av den arbeidsføre befolkningen. Hvordan kan så arbeiderne spille en viktig rolle i fremtiden?
Vel, for det første er denne statistikken basert på en svært smal definisjon av industriarbeidere. Oljearbeidere blir f. eks. ikke regnet som industriarbeidere. Det viktige svaret er imidlertid at samtlige spådommer om arbeiderklassens død er basert på et forfeilet syn på hva arbeiderklassen egentlig er. Hva med barnehageansatte, hjelpepleiere, sykepleiere, lærere, funksjonærer i offentlig og privat sektor? Er ikke disse også arbeidere?
Enkelte "ortodokse" marxister har imidlertid heftet seg i Marx skille mellom "produktivt" og "uproduktivt" arbeid og hevder at bare "produktive" arbeidere, arbeidere som skaper merverdi (tilføye en vare verdi) kan defineres til arbeiderklassen.
"Produktive" arbeidere er i følge Marx arbeidere som deltar i prosessen fra en vare blir produsert til den ligger klar for konsumpsjon på markedet. Fabrikkarbeidere og transportarbeidere faller inn under en slik definisjon. Ansatte i banker, på sykehus, i barnehager eller f.eks. ansatte i renholdsverket vil imidlertid ikke være "produktive". De vil ikke tilføre varene verdier, men måtte betales av et overskudd som er skapt i andre sektorer.
Likefullt er slike grupper en del av arbeiderklassen. Både "uproduktive" og "produktive" arbeidere er som amerikaneren Erik Olin Wright skriver, utbyttede: "...For begge vil arbeidsgiveren, om den nå er staten eller en privat kapitalist, gjøre det han kan for å få den ansatte til å jobbe så effektivt som mulig for så lite som mulig."
Barnehageansatte og bankfunksjonærer er en del av et arbeiderkollektiv som har like lite kontroll over sin egen arbeidsdag som ansatte i en fabrikk. Mens veien fremover for en professor, advokat eller småkjøpmann ofte går ved å tråkke på andre i samme situasjon, er det langt mer åpenbart for lærerne på et lærerværelse at veien framover går gjennom kollektiv kamp. Og det er en kollektiv kamp der man har felles interesser med den øvrige arbeiderklassen. Når vi som sosialister nettopp legger så mye vekt på arbeiderklassen er det fordi det er den eneste klassen som utfra sin posisjon i økonomien har objektive interesser av å samarbeide framfor å konkurrere, av et direkte demokrati bygget opp nedenfra. Arbeiderklassens spontane kollektive aksjoner bærer i seg kimen til et slikt demokrati.
Spør man imidlertid lærere om de selv regner seg som en del av arbeiderklassen vil nok et flertall i dag si nei. Dvs, hadde man gjennomført en undersøkelse midt under lærerstreiken i 1988, mens alt gikk framover, ville resultatet trolig ha vært annerledes. Og her er vi ved et viktig poeng.
Marx skriver om "klasser i seg selv og klasser for seg selv". En klasse i seg selv er en beskrivelse av en gruppes forhold til produksjonsmidlene. En klasse for seg selv er en klasse som er bevisst sin eksistens og sine objektive interesser. Det dreier seg altså om klassebevissthet.
En typograf blir både av seg selv og av folk flest regnet som en arbeider. Langt færre vil beskrive en sykepleier som en arbeider, selv om en sykepleiers månedslønn kan være under halvparten av en typografs. Går man imidlertid over 100 år tilbake vil man finne at det tidligere på ingen måte ble tatt for gitt at verken typografer eller andre som i dag blir regnet som tradisjonelle arbeidere var en del av arbeiderklassen. "Vi er haandtverkere, ikke arbeidere" uttalte lederen for Haandtverkssvennenes forening i Bergen i 1886. Under industrialiseringen av håndtverksfagene forsøkte mange å karakterisere seg som annerledes enn andre arbeidere for å beskytte opparbeidede rettigheter og sikre seg en spesialstatus. Ser man på bilder fra fagforeningsmøter fra tiden rundt århundreskiftet ser man at arbeiderne ofte stilte med flott dress og gjerne flosshatt, trolig lånt for anledningen, men likevel. Dette var et uttrykk for at mange strebet oppover, man forsøkte å oppnå avansert status gjennom å ligne på borgerskapet.
Fagforeningspionerene sloss en hard kamp med arbeidsgiverne, likefullt forsøkte mange å oppnå fordeler gjennom å avgrense seg fra andre arbeidere. Typografenes fagforening motsatte seg lenge å organisere ufaglærte arbeidere, spesialarbeidere og kvinner. Fagarbeiderne i jernindustrien sto lenge i et motsetningsforhold til hjelpearbeiderne. Typisk for alle fagforeninger var at de tok utgangspunkt i fag, derav ordet fag-forening, og ikke arbeidsplass eller industri. På mange større arbeidsplasser fikk man dermed flere fagforeninger."Arbeidere foren eder" var parolen til det fremvoksende norske sosialdemokratiet, som hele tiden måtte sloss for å samle en areiderbevegelse som spriket i alle retninger.
Men først med Fagopposisjonen av 1911 og Martin Tranmæl fikk man en kraftig motreaksjon mot fagegoisme. Deres resept var kamp, klassesolidaritet og organisering utfra arbeidsplass og industri, ikke oppsplitting i ulike fag. Denne linjen fikk aldri helt gjennomslag, men som en følge av en rekke streiker erfarte arbeiderne selv nødvendigheten av solidariten på tvers av fagskillene. På 20 og 30-tallet var det ikke lenger om å gjøre for arbeiderne å ligne på borgerskapet, i hvert fall ikke i klesveien.
I etterkrigstiden har man hatt kraftige endringer i yrkessammensetningen i Norge. Primærnæringenes andel av sysselsetningen har sunket hele tiden, mens industriens andel økte frem til slutten av 70-tallet. På 80-tallet har industriens andel blitt redusert. Den viktigste endringen er imidlertid en kraftig vekst i offentlig og privat tjenesteyting.
De nye yrkesgruppene har i hovedsak organisert seg utenfor LO, de fleste i AF og YS. Akkurat som ved århundreskiftet ser vi hvordan mange forsøker å avgrense seg fra den øvrige arbeiderklassen. Se på konflikten mellom sykepleiere, hjelpepleiere og pleiemedhjelpere. Ansatte på sykehus kan aldri bli en enhetlig gruppe, blir det hevdet. Men som tidlig i dette århundret er dette en form for fagsjåvinisme som gjennom kamp erstattes av en klassefølelse.
Akkurat som industrialiseringen av håndtverksfagene i forrige århundre har man særlig i de siste 20-årene fått en proletarisering både i offentlig sektor og privat sektor. I bankene hadde man f. eks tidligere et trappelignende klatresystem der funksjonærer kunne avansere til bankdirektør over en viss tid. I dag er det få bankfunksjonærer som har ambisjoner om å bli bankdirektør. De fleste sloss for å i det hele tatt beholde jobben i en virksomhet som stadig får et mer ruitinemessig og "industrielt" preg. Bankansattes arbeid kan neppe kalles produktivt. Likefullt opplever de arbeidsgivere som opptrer som arbeidsgivere i hvilken som helst annen virksomhet.
"Kassadama" regner nok de fleste med til arbeiderklassen. Men legg merke til at også i varehandelen har det skjedd en merkbar proletarisering, ikke minst i de ti siste årene. Før var svært mange forretninger familieeid. De ansatte var gjerne i slekt med eieren, og kunne dermed ha personlig interesse av at overskuddet ble så stort som mulig. Man har fått store sammenslutninger både i butikk- og kiosksektoren der de ansatte, gjerne unge, jobber under samme vilkår som tusenvis av andre. Fremdeles er det forholdsvis få av de ansatte i Rema, Rimi, 7-eleven, Maxi, McDonald, Burger King osv. som er organiserte i fagforeninger. Betingelsene for klassekamp er i midlertid i høyeste grad tilstede.
Arbeiderklassens sammensetning har forandret seg hele tiden. Da Henry Ford satte opp de gigantiske bilfabrikkene i Detroit i begynnelsen av dette århundret la han spesielt vekt på å unngå fagorganisering, bl.a. ved å i svært liten grad benytte seg av fagarbeidere. Få så for seg at de ansatte i denne svært moderne industrien skulle spille en aktiv rolle i arbeiderbevegelsen. På slutten av 30-tallet sto imidlertid bilarbeiderne i spissen for en militant streikebevegelse som bl. a. endte med dannelsen av faglige sammenslutningen CIO, i opposisjon til det fagsjovinistiske AFL.
Men hva så med "utdanningseksplosjonen"? Er ikke det faktum at stadig flere tar høyere utdannelse et tegn på at den delen av befolkningen som tilhører arbeiderklassen blir stadig mindre? Forskjell i utdannelse utgjorde tidligere et kulturelt skille mellom arbeiderklasse, småborgerskap og borgerskap. Det har imidlertid aldri vært utdannelsen i seg selv som skapte klasseskillene. I dag opplever man at det kreves stadig høyere utdannelse også av arbeiderklassen. Det ingen tvil om at universitetene nå som før utdanner folk til lederposisjoner både i statsapparatet og næringslivet. Likefullt ender et flertall av studentene som arbeidere. Mange som lærere, andre i ulike serviceyrker andre i tradisjonelle arbeideryrker.
Også i tradisjonelle status fag utdannes mange til å bli arbeidere. Ta tidligere statusyrker som dataprogrammerere, geologer, sivil-ingeniører. Mange ble sjokerte da funksjonærene i Sør-Korea kastet datamaskinene ut av vinduet i hodet på politiet under demokratidemonstrasjonene for noen år siden. I løpet av 80-tallet har det skjedd en betydelig proletarisering innenfor en rekke høyteknologiområder. Mens veien fram for en god dataprogramerer tidligere lå i eget firma, konkurrerer mange i dag om "vanlige" jobber i store selskap. Utviklingen blant sivil-ingeniører er den samme. Tidligere hadde store norske selskap kun ansatt noen få sivilingeniører. Disse var i en posisjon nært knyttet til ledelsen. Mange endte opp som direktører. Med oljevirksomheten fikk Norge selskap som NPC, Aker engeneering osv, alle med hundrevis av ingeniører, de fleste uten ledelsesansvar og med samme forhold til ledelse og eiere som vanlige arbeidere.
Økt klassebevissthet kan kun oppnås ved at "den gamle" arbeiderklassen så vel som "den nye" tvinges ut i kamp. Gjennom egne erfaringer kan ulike grupper av arbeiderklassen erfare hvem som egentlig har felles interesser. Både førskolestreiken høsten 1987 og lærerstreiken rett etter viste at "den nye" arbeiderklassen behersker kampformer som tidligere har vært reservert for den tradisjonelle arbeiderklassen. I massestreikene i Danmark påsken 1986 var det de nye gruppene som gikk i spissen for en bevegelse som dro med seg hele arbeiderklassen.
I streikebevegelsene rundt om i Europa i fjor høst så man lignende tendenser. En viktig forklaring på at mange av de nye fagforeningene har valgt å stå utenfor LO, er det faktum at de ofte har opplevd et Arbeiderparti med regjeringsmakt som motpart i forhandlingene. Dette er utvilsomt en betingelse som er annerledes enn da mange av de tradisjonelle fagforeningene ble dannet for hundre år siden. Men en nedskjæringspolitikk administrert av en Arbeiderpartiregjering oppleves på likt både av nye og gamle fagforeninger. Et oppsving i klassekampen knyttet til kamp mot nedskjæringer kan skape en ny form for enhet i arbeiderklassen, en enhet nedenfra basert på virkelig klassesolidaritet. Arbeiderklassen har alltid endret seg i takt med kapitalismen. Klassekampen og med den klassebevissthet har imidlertid alltid gått i bølger og i hvert oppsving har historien kastet helt nye grupper i sentrum for begivenhetene.