Bernt Leon Hellesøe
Shahens fall i januar 1979 ga håp om et bedre samfunn for tusener av iranere og for undertrykte verden over; tro på at sjøl de verste tyranner kan veltes. Men i løpet av få uker starta skvisinga av den sjølstendige arbeiderorganiseringa på arbeidsplassene, og etter 6 mnd kontrollerte Ayatollah Khomeini "Den Islamske Republikk".
Snart ble tusener av arbeidere og bønder sendt i døden i en hellig krig mot nabolandet Irak.
Den iranske revolusjonen satte nøkkelspørsmålet i hele den marxistiske tradisjonen på dagsordenen: Hva er rollen og strategien til et revolusjonært parti?
Økonomisk krise og politisk misnøye førte til stadig flere demonstrasjoner og streiker i Iran etter 1977. Høsten 1978 stoppa arbeiderne landet, og sjahen gikk av. Streiken var styrt av arbeiderne sjøl gjennom streikekomiteene. Verken fagbyråkrati eller parti bestemte. Slik er en massestreik.
En massestreik blant millioner av arbeidere er kimen til en total omveltning av samfunnet. Men det er ingen lovmessighet i at det skjer.
Massestreiken skapte en politisk bevissthet og sjøltillt på et høyt nivå. Etter sjahens fall utvikla streikekomiteene mange steder seg til noe i nærheten av den mest framskredne måten arbeidere i kamp organiserer seg på: Arbeiderrådet (Shora på persisk). Det mest demokratiske organet verden noensinne har sett: det direkte arbeidsplass-demokratiet. Og det av en på forhånd uorganisert arbeiderklasse.
Av alle revolusjoner situasjoner i etterkrigstida var det arbeiderklassen i Iran som kom lengst. Store deler av arbeiderklassen var organisert i shoraene; de var bevepna, arbeiderrådene organiserte forsyning, produksjon, transport og distribusjon. Kvinnekomiteer spratt opp som paddehatter, nasjonale minoriteter øyna håp om frihet. Alt pga den enormt raske utviklinga og dynamikken i arbeiderklassens sjøltillit, organisering og styrke.
Khomeinis prester og bazaarborgerskapet tok kontroll over staten. Arbeiderne hadde kontroll over produksjonen, og begynte å samordne seg over hele Iran. Staten måtte ta en konfrontasjon med shoraene og arbeiderklassen. På venstresida var det ingen revolusjonære som så hvor viktig dette var.
Den eneste organiserte krafta utenom venstresida var presteskapet. Men Ayatollahenes knusing av arbeidermakta skjedde på tross av sin egen svakhet og at det fantes en venstreside. Det var nettopp det iranske venstres håpløse ideologi, strategi og manglende evne til å drive bevegelsen framover som la veien åpen for prestene.
Aldri tidligere i Iran hadde det vært så stort behov for revolusjonært gjødsel, så stor grobunn for revolusjonær agitasjon og tankegang.
De to dominerende grupperingene på venstresida, Tudeh og Fedayeen, satt begge fast i varianter av Stalins teorier om "to-fase strategi". Dermed hadde begge avskrevet arbeiderklassens mulighet til å ta makta. Med fatale konsekvenser.
To-fase strategien går ut på at i land utafor kapitalismens kjerneområder (Vest-Europa og USA) må borgeskapet gjøre en borgerlig-demokratisk omveltning før det kan komme på tale å snakke om sosialisme. Arbeiderklassens rolle måtte være å støtte "progressive elementer av borgerskapet og småborgerskapet". Illusjonen om at disse skulle ha motstridende interesser til den dominerende del av borgerskapet: de som var oppkjøpt av, sto i ledtog med og var avhengig av kjernekapitalismen i vesten og USA, var grunnleggende pillarer hos begge.
I praksis betydde dette i verste fall at all sjølstendig organisering og arbeiderkamp måtte motarbeides. Dette var tilfellet med Tudeh partiet som åpent gikk ut og støtta presteskapet fordi småborgerskapet var deres klassebasis. At "Den Islamske Republikk" var avhengig av støtte fra Tudeh partiet helt fram til 1981 viser hvor skjørt presteskapets makt egentlig var.
Konsekvensen av å avskrive arbeiderklassen var geriljakrig mot sjah-regimet. De havna i håpløs forvirring og handlingslammelse når arbeiderklassen så effektivt feide vekk et av verdens verste terrorregimer.
Dette gjorde det mulig for Khomeini og presteskapet å hoppe på bevegelsen. Med antikapitalistisk og revolusjonær retorikk kunne prestene skaffe seg et bein innafor og spre det religiøse opiumet. Samtidig organiserte de slumbeboere og folk fra småborgerskapet, og basarene, og organiserte hezbullah-grupper og revolusjonsgarde (pasdaran). Denne reaksjonære millitsen ble brukt til provokasjoner og å stoppe streiker og demonstrasjoner. Samtidig blokkerte staten alle forsøk på videre organisering av shoraene.
Venstresida arbeidet aldri for at arbeiderklassen skulle knuse staten da de hadde muligheten. De gikk i stedet inn i kompromisser med den islamske staten, revolusjonens mordere.