1992 bragte krig og krise inn i Europas hjerte. I kjølvannet fulgte rasisme, nasjonalisme og voksende nazi-grupperinger. Men vi har også sett mange positive ting.
Akkurat da liberale eksperter hadde begynt å ymte fram om at nazismen var iboende i den tyske karakteren inntok millioner tyskere gata over hele landet og tvang nazistene vekk. Nazistene er fortsatt en trussel, men alle har sett at de kan bekjempes.
I Italia har de rasistiske ligaene i nord vokst mye, men også her har de utløst sterkere motkrefter. Italia så to generalstreiker og store anti-rasistiske demoer ifjor. Både tyske og italienske fotballspillere har båret ut anti-rasistiske paroler foran kampene sine.
Det er ikke bare fordi fokuset har vært retta mot Tyskland at vi har hørt lite fra den franske nazien, Jean Marie Le Pen. Tidlig ifjor gikk anti-fascister til angrep på nazi-møter og konfronterte demonstrasjoner for første gang. Rasistisk vold har økt også i England, men nazistene klarer ikke å få fotfeste. De har blitt møtt med kraftig motdemonstrasjoner hver gang de har mobilisert.
Vi fikk en tragisk bekreftelse av hvor viktig det er å stoppe nazister før de bli sterke i Danmark i mars. Kontoret til IS sin søster organisasjon i København ble sprengt av en en nazi-bombe og en kamerat, Henrik Christensen myrdet. Vår reaksjon var å mobilisere 15 000 mennesker til en demonstrasjon bak sosialistiske faner.
I november i Sverige ble nazistene atter en gang stoppa da de skulle feire Karl 12. dagen i Lund. Etter nederlagene året før har de norske nazistene vært relativt tilbakeholdne ifjor.
De fortsetter med sin feige terrorisering av enkeltmennesker, men har sjelden tørt å vise seg åpent. Og da de har gjort det har reaksjonenen vært større enn noensinne.
Arne Myrdal ble kjeppjaga fra Stavanger i juni etter at 10 000 folk samla seg på kort varsel. 1 500 deltok i Arendals største anti-rasistisk demo på mange år. Trakasseringa av en tamilsk familie i Hareid rett over nyttår førte til umiddelbare reaksjoner i byen.
Rasismen vil ikke bli borte i året som kommer, ganske enkelt fordi årsakene til rasismen fortsatt vil være tilstede. De siste to åra har krisa i verdensøkonomien blitt dypere og selv de mest drevne løgnere blant politikerne påstår ikke at `93 skal bli noe særlig bedre.
Hver gang en gruppe aksepterer at problemene deres skyldes innvandrere, muslimer eller folk av en annen nasjonalitet svekker de sin egen evne til å motstå nye angrep. Våre herskere vet dette, derfor er de lykkelige når de ser at rasisme og nasjonalisme vokser. Om de ikke liker de verste utslagene av rasisme er det ihvertfall bedre enn at vreden vendes mot dem selv.
Hver gang en gruppe arbeidere aksepterer at de må utkonkurrere en annen gruppe for å beholde jobben - aksepterer de at det er dem selv som må betale sjefenes krise. Derfor er sjefene, fra Norge til Sør-Afrika lykkelige når fagbevegelsen snakker om "bedre rammevilkår" for "vår" industri. Slike ideer fører ikke til at økonomien går noe bedre men fører garantert til at vi får det verre.
Folk har blitt skremt av den voksende rasismen - men samtidig har mange blitt inspirert av de fantastiske moteaksjonene vi har sett.
Det er mange tegn på at folk ikke aksepterer den gale logikken som peker ut de som fra før står nederst i samfunnet som årsaken til problemene. Det er viktig at denne stemningen forsterkes gjenom aksjoner og allmenn anti-rasisme.