Jan Hårstad
Hvis verden skal ha noen sjanse til å unngå en tredje verdenskrig, avhenger dette av i hvilken fart arbeiderklassen kan få utviklet proletar internasjonalisme i praksis, dvs konkret samarbeid om klasseaksjoner over blokker og landegrenser.
Jeg er derfor på linje med IS når de betoner internasjonalisme, men måten de gjør opp med “nasjonalismen” på, fortoner seg som svært overflatisk. Når Helge Ryggvik i nr. 11 (des.92) skriver at “Både SV og framfor alt AKP har fortsatt i samme nasjonalistiske stil”, så har han helt rett i det. I april 92 skrev jeg i AKP/RVs debattblad Opprør: “Det nasjonalkommunistiske perspektiv noen driver og klamrer seg til, er i dagens situasjon ren flukt fra virkeligheten.”
Innenfor Nei til EF-bevegelsen er det en stor retning som faktisk tror at bare Norge får sagt nei til Brussel, så skal det i Norge opprettes et nytt, kvalitativt annet samfunn, et slags Hans Jægers Patagonia hvor menneskene er snille og humane og spiser økologisk riktig mat, etc. Det første som kommer til å skje er vel sannsynligvis at et det internasjonale borgerskapet synkronisert gir Nei-Norge en på trynet ved å trekke alle pengene sine ut, eller ikke investere fem flate øre. Det som er oppriktig trist er at organisasjoner som RV og AKP ikke gjør noe for å frata folk nasjonalromantiske utopier, men faktisk er en ikke så liten del av denne strømningen selv.
Om en skal begi seg ut på en ideologisk karakteristikk av maoismen som RV-AKPs fundament, så kan en si at den var en romantisk eskapistisk bondeideologi for den tredje verden. Legg så til at AKP så seint som på sitt femte landsmøte i desember 88 holdt gravleggeren av all revolusjonær virksomhet, Josef Stalin, en ultranasjonalist, som en av de store marxister, så skjønner en at det ikke er gjort over natta å finne fram til Marx universelle betraktningsmåte: Hvordan ved hjelp av partiet organisere verdensarbeiderklassen til å styrte det internasjonale borgerskapet.
Men fra disse store vyer og generelle strategiske linjer er det en bratt overgang til å gi seg i kast med virkeligheten en står oppi i Norge. Og her mener jeg fremdeles at Ryggvik og andre som har skrevet om nasjonalisme og at det finnes ingen “sunn nasjonalisme”, slår omkring seg med allmenne paroler, istedet for å gjøre en historisk-materialistisk analyse på en konkret historisk foreteelse.
Gramsci skrev at forskjellen på Trotski og Lenin var at Trotsky var en seriøs internasjonalist, men overflatisk “nasjonalist”, mens Lenin både var dypsindig internasjonalist og “nasjonalist”.
Jeg har vel allerede antydet hvor jeg mener IS hører hjemme. Følgende problemer mener jeg bør diskuteres: Klassekarakteren av et folks spesielle nasjonale kultur.
Hvordan fungerer “nasjonalismen” utøvet av en imperialistisk stormakt kontra “nasjonalismen” til et lite filleland av typen Island, Norge, Burkino Faso? Hva er karakteren av den? Vilken sosial funksjon har den hatt? I vilken klasses interesse har den blitt født? Hva er klasseforskjellen på Rudolf Nilsen og Trygve Gulbransen? etc.
Vi skal sammensmelte arbeiderklassene i verden til felles brorskap for å styrte imperialismen - her er vi enige. Men da er det også viktig å forstå at de enkelte folkene også har sin egen individuelle personligeht, sitt “sinn”, om nå Ryggvik og andre vil forstå meg rett. Både Manuel de Falla, Edvard Grieg og Belá Bartók tilbrakte hele sitt liv med å grave i sin respektive lands folkemusikk og på dette grunnlaget framkom musikk som på samme tid var uomtvistelig spansk, norsk og ungarsk, og deler av en universell verdenskultur.
Skal IS utvikles til noe i norsk politikk, består ikke dette i å gi opp deres internasjonalistiske prinsipper, tvert imot. Men en strategi for å utvikle den revolusjonære klassekampen i Norge krever etter mitt skjønn langt mer seriøse studier av både arbeiderhistorien, kulturen, “nasjonalismen” og særtrekkene i vår politisk historie. Så enkelt som IS gjør det for seg, kommer en ikke langt, tror jeg. Noen veiledende setninger av Gramsci til slutt: “Kjenner vi Italia? Enda verre: Vi mangler de riktige instrumentene for å finne ut hva Italia virkelig er. Det er derfor nesten umulig for oss å gjøre prognoser, å orientere oss, å etablere handlingslinjer som har noen sannsynlighet til å være presise. Det eksisterer ingen historie om den italienske arbeiderklassen. Det eksisterer ingen historie om bondeklassen.” (nov. 1923).
Helge Ryggvik
Jan Hårstad har gjentatte ganger angrepet venstresiden for nasjonalisme. Godt er det. Likevel fortsetter han å anklage IS og meg for å slå rundt seg med allmenne paroler i stedet for en historisk materialistisk analyse.
Jeg er ikke helt sikker på hva Hårstad mener, for dessverre er han selv svært allmenn i sine kritiske merknader. Min artikkel i IS nr. 11 1992 handlet om hvordan nasjonalismen ble skapt av borgerskapet, ikke om arbeiderklassen.
Ved å vise hvordan og hvorfor nasjonalismen ble skapt, viser man samtidig at den kan bekjempes, og at arbeiderklassen ikke har noe evig nasjonalistisk “sinn”. Mitt spørsmål til Hårstad blir dermed; er du enig eller uenig i at den norske nasjonalismen ble skapt av borgerskapet?
Når Hårstad siterer Gramsci og til dels misvisende bruker betegnelsen nasjonalist i hermetegn mener han trolig evnen til å sette seg inn i et lands spesielle historiske særtrekk. Trotski hadde mange svakheter, men Hårstad, som har lest en del Trotski, burde vite utmerket godt at var det noe Trotski kunne, så var det å gjennomføre en materialistisk analyse og utfra det utmeisle konkrete handlingsalternativer. Gramscis uttalelse er typisk for den bakvaskelseskampanjen som Stalin og andre “gammelbolsjeviker” satte i gang mot Trotski tidlig på 20-tallet og som desverre også påvirket gode marxister som Gramsci. Når det gjelder IS kan jeg bare henvise til avisen og våre møter der vi hele tiden tilstreber en større innsikt både i hva som skjer i Norge og hva som skjer i resten av verden.
Hårstads innlegg uttrykker i beste fall en uklar forståelse av nasjonalismen når han snakker om at “folkene kan ha sin egen personlighet”. Det er utvilsomt riktig at den norske arbeiderklassen har erfaringer som den på enkelte plan deler med borgerskapet. Typisk nok hadde man en nasjonal bølge i Norge etter 1905 og 1945. Selv om det har lyktes borgerskapet å få gjennomslag for nasjonalistiske holdninger også i arbeiderklassen, har den norske arbeiderklassens bevissthet alltid vært forskjellig fra borgerskapets. Dette må vi påpeke gang på gang, særlig fordi vi i Norge, i motsetning til i de fleste andre land, har en venstreside som stadig kommer trekkende med den norske arbeiderklassens særegene karakter. I de mest nasjonalistiske epokene i forrige århundre ble det skapt mye stor kunst av nordmenn. Det blir imidlertid helt forfeilet å hevde at denne kulturen uttrykte en egen norskhet som Hårstad antyder. Ibsen, som Hårstad kjenner bedre enn meg, skrev først og fremst om småborgerskapet og borgerskapet og fanget i sin genialitet opp menneskelige relasjoner som trolig vil gjøre hans verker evige. I den grad Peer Gynt beskriver en generell norskhet var det en norskhet sett med småborgerens øyne. Tidemand og Gudes fremstillinger av norske bønder og norsk natur var sett med borgerlige nasjonalisters øyne.
Når Hårstad antyder at det er en sterk kontrast mellom nasjonalismen til en imperialistisk stormakt og nasjonalismen til “fillelandet Norge”, blir jeg virkelig usikker på hvor han vil hen. Fra 1905 har den norske nasjonalismen vært klart imperialistisk. Det norske borgerskapet investerte store summer i skogområdene i Russland i årene før 1.verdenskrig. Nasjonalistene på 20 og 30-tallet hadde stor oppslutning for sine krav om landområder på Grønland. Med skipsfarten og metallråvareindustriens spesielle stilling var det aldri tvil om at Norge valgte den imperialistiske alliansen NATO. Å snakke om “fillelandet Norge” bidrar til å bygge opp om illusjonene til alle de som tror Norge utenfor EF vil være et snilt lam i verden og at det norske borgerskapet egentlig “sviker” nasjonen ved å ville gå inn i EF. Mener virkelig Hårstad at norsk nasjonalisme i 1993 kan være “sunn”?