Spike Eccles
Økt elendighet fører ikke i seg sjøl til kampoppsving i arbeiderklassen. Økonomisk krise vil alltid føre til skjerpet klassekamp, fordi kapitalistene får større behov for å angripe arbeiderne. Om arbeiderklassen klarer å svare og komme på offensiven avhenger av en rekke forhold.
En krise kan likegodt føre til økt demoralisering og en følelse av maktesløshet i arbeiderklassen. Arbeidere kan lett miste trua på at kamp nytter. Argumenter om at bedriftene kan gå konk om ikke folk jobber hardere virker logiske.
En oppgang i økonomien kan faktisk føre til økt klassekamp. Arbeiderne finner ut at om økonomien går så bra, så vil de ha en større del av kaka og begynner å slåss for den. Det er verken kriser eller høykonjunktur som fører til økt kamp i seg sjøl, men heller ustabiliteten som kommer av systemets stadige vekslinger mellom opp og nedgang. Utviklinga i enhver situasjon avhenger også av sjøltilliten og organisering innafor begge de to hovedklassene i samfunnet.
Krisa som slo inn i verdensøkonomien rundt 1970, kom i en situasjon der arbeidere var blitt vant til stadig bedre levekår, og til å vinne gjenom med sine krav. I 50 og 60 åra var det en økonomisk “boom” i Vest-Europa. Da krisa kom ville ikke arbeiderklassen finne seg i å betale for den, og slåss for å beholde levekåra sine. Det ble oppsving i klassekampen i flere land - fra ´68 til midten av ´70-åra. Men militante kamper ble avsporet og aktiviteten i klassen dempet ned av reformistiske ledere, noe som førte til store nederlag for arbeiderklassen.
Da økonomien gikk inn i en ny bølgedal i begynnelsen av 80-åra var situasjonen derfor motsatt fra ti år tidligere. En desillusjonert arbeiderklasse klarte ikke å svare på angrepene som kom - de manglet sjøltillit nok til å slåss. Kampene som kom var defensive. I Norge gikk LO og sjefene sammen om en “moderasjonslinje” som folk flest fant seg i .
Midten av 80-tallet var preget av økonomisk oppsving, men laber kampevne i arbeiderklassen. Når den nåværende krisa slo inn igjen i 1990 var situasjonen anderledes enn både 1970 og 80. Arbeiderklassen hadde hverken opplevd massive nederlag eller seire. Sannsynligheten for et oppsving idag er stor av flere grunner. Et viktig kjennetegn ved dagens krise, er at sjefene og politikerne ikke har noen strategi. De har verken spillerom til å gi innrømmelser eller råd til omfattende konflikter. De er splittet, og dårlig istand til å bekjempe arbeidere i kamp.
Ustabiliteten i dag er større enn i 80-åra, og reformistiske utspill om moderasjon er mye mindre troverdige enn de var før. Det er mye bitterhet blant arbeidere i Europa som ser at “moderasjon” ikke har løst problemene: arbeidsløsheten fortsetter å stige, nedskjæringene kommer i stadig økende omfang. Dette kommer til utrykk andre steder i Europa i dag. Millioner har streiket og demonstrert i en rekke land. Når krisa er så omfattende som nå, og herskerne bare framstår som hodeløse høns uten noen løsning, kan arbeiderne lettere finne på å slåss.
Et klassekamp-oppsving har sin egen dynamikk; når en del av arbeiderklassen allerede har vært i streik og vunnet fram med kravene sine får dette lett en smitte-effekt på resten av klassen. Det viser seg at det nytter å slåss.
Streiken på Tollpost Globe fungerte på denne måten en kort stund. Tollpost-streiken var den første ulovlige streiken som har vunnet i privat sektor de siste tolv åra. Den fikk brei støtte i løpet av veldig kort tid. Den vellykkede heismontør-streiken i Bergen i november føyer seg inn i samme mønster.
Om vi skal få en periode med økt kamp som omfatter flertallet av klassen over lengre tid krever det at arbeidere slåss for mer enn sine egne umiddelbare krav. Kampen må generaliseres til å dreie seg om spørsmålet: Hvem skal betale krisa?
Det er umulig å spå om og når dette vil skje. Det vi vet er at sjefer og regjering vil fortsette sine angrep og at det vil oppstå flere konflikter. At det utvikles en kjempende minoritet som kan inspirere resten av klassen i kampen er avgjørende både for at de enkelte kampene vinnes og at de ulike kampene knyttes sammen.