Dag Marcus Eide
Det portugisiske militærregimet som hadde sittet 40 år ved makten ble feid vekk av et opprør i hæren den 25. april 1974. Et opprør med brei støtte, også fra borgerskapet. Portugals tilbakeliggende økonomi måtte moderniseres. Koloniveldet tapte stadig i kampen mot frigjøringsbevegelsene i Angola, Guinea-Bissau og Moçambique. Et militærdiktatur kunne ikke håndtere disse problemene.
Den nye juntaen visste ikke hvordan den skulle styre. Kuppet ble en folkefest som utviklet seg til en enorm aktivitet.
Alle ville videreutvikle revolusjonen. Slumboere okkuperte nybygde boligområder. Landarbeiderne okkuperte godsene de jobbet på. Arbeidere gikk til streik for bedre lønn og mot det gamle regimets agenter.
I løpet av mai var det harde konflikter ved 158 arbeidsplasser, og 35 av dem ble okkupert av arbeiderne. Elektronikkarbeidere og verftsarbeidere var mest militante. Etterhvert som hundretusener gikk til streik, dannet de arbeiderkomiteer på bedriftene. Rundt 4000 slike ble dannet de neste 4 månedene. Portugisisk industri er konsentrert rundt et par større byer, og arbeiderne så fort nytten av møter mellom arbeiderkomiteene. En fabrikkarbeider i Margem SUL (Sør-Lisboas industriområde) beskrev møtene slik:
- Praktisk talt alle fabrikkene i Margem SUL var med. Møtene var et sted og en måte for folk å møtes og diskutere. Hovedhensikten med møtene var å forsvare revolusjonen.
Aksjonene førte til en lønnsøkning på ca 30% og en brukbar garantert minstelønn. Arbeiderkomiteene ledet en rekke fabrikksokkupasjoner. Arbeidernes sjøltillit vokste, men de tørte ikke ta over kontrollen. En aktivist ved verftet Setnave sa:
- Selv på Setnave har vi ikke arbeiderkontroll. Hvordan kan vi ha det om vi ikke kontrollerer bankene? Vi ønsker å kontrollere beslutningene, men vi tar ikke ansvaret. Vi tror ikke at vi alene kan ha arbeiderkontroll.
Soldatene ble også mere radikale. Forbrødringen mellom soldater og arbeidere var sterk. Stadig oppsto det nye organsisasjoner innen hæren ledet av venstreorienterte. “Soldatenes, sjømennenes og arbeidernes revolusjonære råd” ble organisert. SUV (“forente soldater vil seire”) ble en landsomfattende organisasjon av menige som organiserte demonstrasjoner med soldater og arbeidere. “Internasjonalen” var kampsangen.
Borgerskapet var desperat. De måtte slå til før arbeiderklassen utviklet et alternativ til den borgerlige staten, som raskt ville fått soldatenes støtte. Men hvordan?
De prøvde på en rekke kuppforsøk. Resultatet var at arbeidernes motstand økte.
Reformistene ble systemets redning. Kommunistpartiet, PCP, var det sterkeste partiet i arbeiderklassen. Men de ville ha innflytelse gjennom regjeringstaburetter, ikke arbeidermakt.
PCP tok raskt ledelsen over fagbevegelsen og brukte den mot arbeidernes “uansvarlige” økonomiske krav. Etterhvert tok de også over en rekke arbeiderkomiteer. Komiteene ble ikke det stedet der arbeiderne tok kontrollen over jobben og dagliglivet, de ble i stedet politiske støttespillere i kampen om posisjoner.
Sosialistpartiet, PS, fikk raskt regjeringsposisjoner og fulle støtte fra CIA og de tyske sosialdemokratene. De var likevel avhengig av å bygge seg opp i arbeiderklassen. Derfor kunne de den ene dagen stå sammen med arbeiderne, til venstre for PCP, andre ganger støttet de harde angrep på arbeiderne. Gjennom vinglepolitikken greide de å knytte reformistiske arbeidere til seg.
Reformisme er tanken om at arbeiderklassens krav bare kan gjennomføres i samarbeid med kapitalismen. Arbeidere flest vil tenke slik helt til de erfarer at de sjøl kan organisere sin egen stat. Arbeiderkomiteene kom aldri så langt at de tok over produksjonen og alle daglige oppgaver. De ble ikke kimen i arbeiderstaten, men døde ut med streikebølgen. Aktive arbeidere ble dratt over i partipolitikk og fagforeninger. Det var PS og PCPs politikk, og ble borgerskapets redning.
Opposisjonen i hæren var også et problem. Det ble PS-lederen Soares som sammen med høyreoffiserer la slagplanen for å “disiplinere” Portugal. Med håndplukkede kommandosoldater overrasket de opprørske fallskjermsoldater og militærpoliti. Nålestikkaksjonene førte til at de opprørske enhetene falt en etter en. Statsapparatet var under kontroll etter et par dager.
Enkelte arbeidere streiket mot aksjonene, men motstanden var svak. PS og PCP støttet regjeringen. Det revolusjonære venstre hadde for liten innflytelse til å gjøre noe med situasjonen. De hadde sjøl satt seg i knipa. Geriljatanker sto sterkere enn tanken om å bygge et revolusjonært parti. I Portugal 1974-75 var det fullt mulig å bygge en organisasjon av de mest bevisste arbeiderne. Et parti som kunne styrket arbeiderklassens sjølstendige kamp og økt mulighetene for at arbeiderne satte et arbeiderstyrt samfunn på dagsordenen.