Helge Ryggvik
I innledningen til bind 2 i sin biografi om Quisling skriver Hans Fredrik Dahl at han vil skrive om Quisling på hans egne premisser. “Jeg vil fortelle om dette liv forfra, slik det er levd, ikke bakfra, med utgangspunkt i svik og dom.”
Men når Dahl, omsider kommer til rettssaken i 1945, da Quisling ble dømt til døden som landssviker, skjønner man at det er dette Dahl har gjort.
Det grunnleggende tema i bind to er nettopp spørsmålet om svik og skyld. Ser man på de begivenhetene Dahl tar for seg så er de nøye knyttet til de sakene som kom opp under rettssaken i 1945.
Boka er ikke noen frikjenning av Quisling. Det ville da også være et umulig prosjekt. Men Dahl mener utvilsomt at han representerer en generasjon som kan se mer nyansert og nøytralt på personen Quisling, og dermed komme nærmere virkeligheten. Dahl påpeker en del svakheter i rettsaken mot Quisling.
Det er ikke overraskende. Det borgerlige rettsapparatet vil alltid være påvirket både av herskerklassens interesser og allmenne stemninger.
Men hvem har best forutsetninger for å foreta en dom; den liberal-konservative Dahl, ved sitt skrivebord nesten 50 år etter, eller folk som virkelig opplevde på kroppen hva det ville si å leve under okkupasjon.
Et spørsmål om skyld kan verken løsrives fra den tiden man er inne i eller de klasseinteressene ulike parter representerer.
Bind 1 av Dahls biografi gir insikt i den bevegelsen Quisling var en representant for. Prolemet med bind 2 er de temaene som ikke blir tatt opp. Vi får stadig høre om Quislings bekymring for medlemsutviklingen i NS. Men hva var det som fikk hele 50 000 å melde seg inn i et fascistisk parti? Hva slags bevegelse var dette?
Dahl bruker mye plass hvordan Quislings regime hele tiden forholdt seg til grunnloven ved lovendringer osv. Man savner imidlertid en analyse av Quisling-regimets egentlige karakter. Spørsmålet om klasseinteresser er fraværende i denne fremstillingen.
Av aksjoner fra motstandsbevegelsen legger Dahl spesielt vekt på lærer-aksjonene og streikene mot tvungen arbeidstjeneste. Det hadde vært interessant å vite mer om forholdet mellom motstand og politikken til NS.
Den viktigste forskjellen mellom okkupasjonsmakten og NS, var nettopp det at NS var klar over at hvis partiet noen gang skulle regjere på egne premisser, som det i følge Dahl ønsket, måtte det kunne stå inne for sine handlinger overfor befolkningen.
Tyskerne forsøkte lenge å skape et samarbeidsvillig norsk regime basert på embetsverket. Både i borgerskapet og deler av fagbyråkratiet var det en klar samarbeidsvilje tidlig i krigen. Hvordan Quisling forholdt seg til dette blir bare sporadisk behandlet. Hva slags forhold hadde egentlig Quisling til borgerskapet under krigen?
Spørsmål som egentlig retter seg til en annen bok? Hans Fredrik Dahl skriver godt, men boka anbefales kun for spesielle interesserte.
Hans Frederik Dahl
Quisling - En fører for fall
Aschehoug 1992