Chris Harman (Socialist Review, november 92)
For bare tre år sida ble sosialister hele tida fortalt at det frie markedet var løsninga på menneskehetens problemer. De gamle stalinistene i Øst-Europa, sosialdemokratene i Vest-Europa og ett-parti-statene i mesteparten av den 3. verden var ikke sene om å omfavne det. I dag begynner ting å se anderledes ut. Året 1992 kan komme til å gå inn i historien som det året motstanden mot markedskreftene startet.
Den britiske regjeringas beslutning om å stenge gruvene utløste en politisk krise. Det viste at bitterheten blant folk er stor når det gjelder markedets kostnader. Men det avspeiler også splittelse i samfunnets toppsjikt, ettersom flere industriherrer ser at det uregulerte markedet kan føre dem til konkurs.
På samme måte har pendelen i Øst-Europa og det gamle Sovjetunionen begynt å svinge vekk fra troen på uregulerte markedskrefter. Dette har gått opp for både industriherrer og makthavere, såvel som de store massene av arbeidere. Jeltsins ministre er under press fra borgerunionen - en parlamentarisk koalisjon sentrert rundt lobbyen med industriherrer. Den krever gjeninnføring av sentral kontroll over økonomien og en langsom og statlig styrt utvikling mot markedet etter kinesisk eller sør-koreansk modell.
Markedet er så mislykket at til og med Adam Smith-instituttet har publisert en rapport som sier (ifølge Guardian 19. oktober):
“Tre år etter de anti-kommunistiske revolusjonene står de øst-europeiske landene overfor en økonomisk katastrofe, massearbeidsløshet og sosialt og politisk sammenbrudd ettersom som de gjenværende statsbedriftene faller dypere ned i gjeld. Håpet om at privatisering ville bli oppnådd i løpet av 5 år har vist seg å være ‹vilt optimistisk›. Med dagens fart vil det ta 28 år å privatisere bare halvparten av de resterende statsselskapene i Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn.”
Disse realitetene viser at markedet ikke kan innfri de forventningene ideologene har skapt. Hverken for herskerklassen eller for det store flertallet av befolkninga. Det er ikke vanskelig å se hvorfor. Markedsteoriene er fulle av hull. Det sies at det blinde samspillet mellom en masse selskaper som higer etter profitt og millioner av konsumenter som ønsker maksimum tilfredsstillelse vil føre til likevekt ettersom tilførselen av varer sakte men sikkert øker til etterspørselen er oppfyllt.
En slik forståelse ville ha motbevist kaosteorien, som konkluderer med at det blinde samspillet mellom partikler ikke leder til en stabil status, men til flombølger og virvelstrømmer, til uventede oppsving og nedsving. Ofte er det et mønster, eller heller en serie av mønstre på disse forandringene, som muliggjør en viss grad av forutsigbarhet. Men de utgjør ihvertfall ikke en stabil tilstand.
Lenge før kaosteorien kom på moten, pekte Marx og Engels på de feilaktige slutningene av likevektsteorien. Produksjon er noe som skjer over tid. Fabrikker, som blir bygget for å tilfredsstille den nåværende etterspørselen etter varer kommer ikke i gang før en gang i framtida. Da vil etterspørselene ha forandret seg. Videre vil fabrikkeierne ved å ansette arbeidere og kjøpe råmaterialer selv forandre etterspørselen.
Ettersom konkurrerende bedrifter i panikk prøver å øke produktiviteten for å styrke seg i konkurransen skaper den etterspørsel etter varer som overgår tilbudet. Det fører til en oppheta økonomi og inflasjon. Så når den nye produksjonskapasiteten er igang, er produksjonen større enn etterspørselen, og bedriftene får ikke solgt varene sine. De sier opp arbeiderne sine og kjøper ikke mer råvarer. På den måten blir den generelle etterspørselen redusert og krisa enda dypere.
Utviklinga av kapitalismen leder til at denne ubalansen bare blir større, ikke mindre. Ettersom fusjoner og overtakelser lager enda større enheter. Rivaliserende investeringsprosjekter under boomen blir enda større, og dermed også forskjellen på det som blir produsert og markedet for det. Overproduksjon får større omfang, og krisene gjør enda større skade.
Det er ikke bare marxister som er bevisst på dette. En minoritet blant økonomer som er for kapitalismen er også klar over det. Keynes er den mest kjente. Til og med Hayek, markedets erke-apostel, forstod at det ikke førte til likevekt som folk kunne forutse ut fra sin økonomiske aktivitet.
Forretningsmenn innen big business, som har priset markedsteorien, har alltid ropt på staten til å beskytte dem i krisetider. Det var derfor Leon Trotski for 73 år sida skrev i manifestet for den kommunistiske internasjonalen at nøkkelspørsmålet ikke var om statliggjøring av økonomien ville finne sted eller ikke. Men “hvem (som) vil være bærer av den statlige produksjonen; imperialiststaten eller det seirende proletariatets stat.”
Men verdenskapitalismen har de siste tiåra nådd et utviklingsnivå som vanskeliggjør statlig kontroll av krisa. Dette fordi produksjon og handel nå finner sted i internasjonal skala. Dette kom tydelig fram i Vesten med nedgangen i økonomien på midten av 70-talet, og i øst med stagnasjonen på midten av 80-tallet. Herskerklasser som var desperat etter et alternativ til krisa var plutselig tilbake til den gamle ideologien om et uhindret marked.
Men hvis statskapitalistisk intervensjon ikke kunne avverge krisa, så kunne man heller ikke gjøre det ved å gå tilbake til ordninga som eksisterte 75 år tidligere. Det viser den langvarige krisa i Vesten og det endeløse sammenbruddet i Øst.
Når teorien om at markedskreftene er allmektige blir utfordra blir det lettere for oss som er genuine sosialister å få fram våre argumeneter. Men vi må ikke blande vårt alternativ til markedet sammen med den delen av herskerklassen som går inn for statlige inngrep i økonomien. Vi ønsker ikke at verden skal baseres på en sør-koreansk eller kinesisk modell, ei heller modeller som er bygget på stalinisme eller det internasjonale pengefondet.