Store deler av kvinnebevegelsen hevder at menn tjener på undertrykking av kvinner. Og ser en på livet rundt i de tusen stuer er det kvinner som har hovedansvar for husarbeid og barnepass. Dette tjener tilsynelatende menn på, og skulle gi mannen interesser av at dagens forhold opprettholdes.
Denne forståelsen er et sentralt element i den feministiske patriarkatteori som identifiserer maktforholdet mellom menn og kvinner som roten til kvinneundertrykking. Som følge av denne forståelsen er det naturlig for kvinner å søke allianse med andre kvinner, uansett hvilken posisjon de har i samfunnet, mens alle menn er potensielle fiender.
Det er ikke makt, men tvert imot maktesløshet som kjennetegner livet til de fleste menn. Kontroll over eget liv enten i privatsfæren eller på arbeidsplassen ligger ikke hos den individulle mann eller kvinne. Kapitalismen har ikke bare et ønske om å kontrollere og regulere forholdet mellom kjønnene, den er avhengig av å kunne gjøre det.
Kvinneundertrykking har ingenting med menns hormoner eller psyke å gjøre, den er knytta til systemets behov for reproduksjon (holde arbeideren frisk og sunn og føde nye) av arbeidskraft. Kvinneundertrykking har eksistert parallelt med klassesamfunn gjennom historia. I kapitalismens fødsel så man en tendens til oppløsning av arbeiderklassefamiliene, kvinner og barn strømma til fabrikkene og var ikke lenger bundet av overhodet i den føydale familien.
Men forholdene i de første industriene var groteske. Arbeidere; menn, kvinner og barn døde som fluer. Det blei etterhvert et krav fra arbeiderklassen at en lønn skulle kunne forsørge en familie. Dette sammenfalt også delvis med kapitalens interesser; forholdene arbeiderne levde under gjorde dem både mindre produktive og mindre reproduktive. Familien er en nærmest hellig institusjon for kapitalismen i dag. Der skal det fødes, oppdras og forsørges, der skal nåværende og neste generasjons arbeidere få hvile, mat og klær. Familien er også hovedansvarlig for omsorg og pleie av de “uproduktive”; barn, gamle, sjuke og funksjonshemmede.
I krisetider blir familien enda viktigere, pga. nedskjæringer blir stadig flere oppgaver lessa over på hjemmet etterhvert som barnehager, fritidsklubber og sykehjemsplasser blir dyrere og forsvinner. Samtidig blir de samme familiene mer avhengige av to inntekter. Menn tjener ikke på at kvinner er dårligere betalt. Tvert imot øker det presset på menn til mer overtid og slit.Om bussen får motorstopp utafor en søppelfylling på en het sommerdag blir forholdet for alle inne i bussen jævlig. De som sitter nærmest vinduet får kanskje litt mer luft, men det er den samme jævlige lufta og det kan vanskelig kalles et privilegium.Menn er i like stor grad som kvinner utbytta i sitt arbeidsforhold og har ikke makt som individ på arbeidsplassen. Denne forståelsen peker på at de naturlige allierte for underbetalte, dobbeltarbeidende kvinner er ikke kvinnelige sjefer, men både mannlige og kvinnelige arbeidere.