For omtrent et år siden kjørte NRK en reportasje om «svarte dagmammaer» for å vise alle småbarnsforeldre som brukte slike tjenester hvor forferdelig dagene til barna deres kunne være. I år var det debatt-programmet Antennetimen som tok for seg spørsmålet om barn har det «bra» i barnehagen. Programmet utviklet seg til ren slakt av kvinner som sender sine barn i barnehagen og «de rabiate feministene i barnehagene»,d.v.s. førskolelærerne som, ifølge forskeren Beck, ønsker å kontrollere og styre barndommen.
Christian Beck, som er forsker ved pedagogisk institut på universitetet i Oslo, lanserte teorien om at barnehager er «fangeleire»; at barn lider av «mors-savn» og at vi mødre kommer til å få «bakoversveis» når ungene vokser til og gjør opprør mot oss fordi vi satte dem bort i barnehager.
Becks utspill kommer i en politisk situasjon hvor vi hører mer og mer om kvinnenes behov for å «kunne velge» å være hjemme. Faktum er at de fleste småbarnsmødre idag jobber , og at en økende andel jobber heltid. I følge Arbeidsmarkedsstatistikken økte yrkesaktiviteten blant kvinner raskt i siste halvdel av 70-årene, og den fortsatte å øke helt fram til 1988.
I 1989 var det imidlertid en nedgang i kvinners yrkesaktivitet, men mindre enn nedgangen for menn. Kvinners og menns yrkesaktivitet nærmer seg hverandre. I 1990 var 83,3% menn og 70% kvinner av aldersgruppen 25 - 66 år yrkesaktive.
Til tross for Becks hyllest til kjernefamilien av 50-tallet, hvor «hverdagslivet» innebar far på jobb og mor og ungene i skjønn forening på Bøler, er det nettopp dette mange kvinner vil vekk fra. Ved å være økonomisk uavhengig av mannen har kvinnen fått større valgmuligheter i forhold til eget liv. På de fleste arbeidsplasser deltar kvinner i et kollektiv. For mange er dette et skritt ut av isolasjon. Gjennom deltakelse i arbeidslivet har kvinner også mulighet til å forandre sin egen situasjon og kjempe igjennom viktig krav.
Det å kunne «velge» å være hjemme eller gå ut i arbeidslivet og betale det som må til for barnepass er et valg småbarnsfamilier alltid har hatt. Dessverre hører man idag i USA, men også i Norge, radikalere som mener at kvinner «gapte for høyt» når de skulle ha både jobb og barn! At hverdagen er slitsom har arbeiderkvinner og menn visst lenge.
At svaret for kvinner er å slutte i arbeidslivet og gå tilbake til hjemmet er ikke noe svar og har aldri vært det for arbeiderklassefamilier. Mange snakker i dag om at man bør se situasjonen mer fra barnets perspektiv og forstå at det ikke er morsomt å bli stuet vekk i en barnehage store deler av dagen.
Alt tyder imidlertid på at barn har godt av samvær med andre barn og voksne. De som tar til orde for «barnets interesser» er da også de samme som ønsker redusert bemanning i barnehagene og for økt arbeidstid for lærere. De er opptatt av barns vilkår så lenge det hjelper dem i å gjenopprette familiens rolle for kapitalen.
Krav som gratis barnehage til alle barn og for 6-timers dagen har vært viktige. Vi har sett en økning i antall ukers svangerskapspermisjon tfra 18 uker i 86 til 33 uker i dag.
Snakk om full barnehage dekning i år 2000, og familie departementets raske igangsetting av prosjekter for heldagsskole og seksåringer i skolen viser at også myndighetene innser at situasjonen for mange småbarnsforeldre i dag øker behovet for barnepass.
Kvinner har ikke latt seg tvinge «tilbake til kjøkkenbenken». Ideologisk sett er likevel familien og kvinnens tradisjonelle rolle fortsatt viktig for alle som vil at dagens samfunn skal bestå.
De rettighetene kvinnebevegelsen vant i 70-åra er ikke vunnet en gang for alle. Dette gjelder i aller høyeste grad i disse tider med krisepakker og EF tilpasning.
Ada Jynge og Susan Lyden
Backlash - tilbakeslag - er navnet på boka til «Wall Street Journal»-journalisten Susan Faludi, den har en undertittel «- den uerklærte krigen mot amerikanske kvinner». Faludi forklarer at det er det Backlash er... et knallhardt angrep på rettigheter amerikanske kvinner og menn slåss for på 60- og 70-tallet. Det er en bok å bli sint av!
Det har kommet en rekke angrep på kvinners rettigheter i USA. Ny-konservative ProVita grupper har gjennom lobbyvirksomhet og direkte aksjoner vært med på å forby abort i flere stater, også der moras liv står i fare. De har også stått for utstrakt bruk av terror; mellom 1977-89 blei 77 familieplanleggings-kontorer bomba eller påtent, 117 blei forsøkt antent, 250 fikk bombetrussler, 231 ble okkupert og 224 blei vandalisert.
USAs Høyesterett la i 1991 ned forbud mot at kvinneklinikker drevet med statlige midler, overhodet snakker om abort. Dette har fått katastrofale følger for mange arbeiderkvinner som igjen er henvist til strikkepinnene.
Reagan og Bush-administrasjonene på 80- og 90-tallet svingte sparekniven over alle offentlige budsjetter unntatt det militære. Politikken deres dytta mange flere amerikanere under fattigdomsgrensa samtidig som de rike blei rikere. Minstelønna på 3.35$ i timen stod stille i perioden 1981 til 1989 og betød reallønnsnedslag på 36%. I 1990 fikk bare en tredjedel av arbeidsløse A-trygd mot to tredjedeler i 1981 og nesten 40 millioner amerikanere har ingen helseforsikring.
Bush lanserte kampanjen mot «political correctness». Presidenten anklagde homofile, lesbiske, svarte og kvinne-aktivister for å svekke ytringsfriheten og splitte nasjonen. Det Bush mente var at nå skulle høyresida ta igjen de siste 20 års utvikling av likestillingspolitikk og idealer.
I denne atmosfæren har høyresida bygd seg opp. Kvinnebevegelsen og alt det kvinner har oppnådd av rettigheter har vært måltavle. Ny-konservative grupper har oppstått med slagord for familien og mot oppløsning av det amerikanske samfunnet.
Faludi viser i boka si til reportasjer og forskningsrapporter, ofte fra seriøse aviser og prestisjetunge institusjoner som Harvard og Yale. Disse prøver å vise at kvinner på åttitallet var i ferd med å gå tilbake til hjemmene og at de som ikke gjorde det uungåelig ville rammes av infertilitet, psykiske problemer, ensomhet og savn. Etterhvert som Faludi går dem etter i sømmene viser det seg at disse ekspertuttalelsene har noe felles: de er ikke bygd på fakta. Andre forskere som har reagert på at deres eget forskningsmateriale ikke stemmer overens med de nye rapportene har fått munnkurv eller blitt fortidd.
Verst er likevel at noen av de mest kjente feminister og liberale har latt seg rive med. «Feminismen som en gang hjalp til å åpne muligheter for kvinner, har begynt å slå mot egne rekker» jubla en av Reagans rådgivere Dinesh D´Souza. Betty Friedman, en av den moderne kvinnebevegelsens grunnleggerne, skrev i 1981:
«Nederlaget vårt bestod i at vi overså familien, ledelsen i bevegelsen ignorerte morskallet».
Faludi`s bok forteller om angrep på bl.a. abort-rettigheter, helseforsikring, og lønn. Dette rammer arbeiderklasse kvinner mest, de som fikk minst ut av 70-tallets kvinnekamp. I motsetning til middelklassekvinner er flertallet av arbeiderklasse kvinner i lavtlønns yrker, har ikke råd til utdanning og sliter med dobbeltarbeid med jobb og hjem.
Abort kampen i USA er viktig og viser at det finnes vilje til å bekjempet angrepene. Den viser også at det finnes menn som støtter kampen for likestilling, og at også menn blir utbyttet av det samme systemet som undertrykker kvinner. Hundrevis av menn har vært aktive i aksjoner til forsvar for abortklinikker, og tusenvis har deltatt i demonstrasjoner for rett til fri abort.
Til tross for Clintons valgløfter er det liten grunn til å tro at angrepene på kvinners rettigheter vil bli mindre.
Susan Faludi skriver i boka at rettigheter ikke er vunnet en gang for alle og at kamp fortsatt er nødvendig også for å unngå tilbakeslag i forhold til det man har oppnådd. Dette vil bli aktuelt for venstresida i USA også i tida som kommer.