Sjefenes organisasjon NHO vil bruke krisa for det den er verdt. De har lagt enorm press på regjeringa for å få til krisepakken.
Etter svensk modell har de lagt vekt på å få den innført med Arbeiderpartiets og LOs velsignelse.
Det har de dessverre klart med glans. Yngve Hågensen snakker om fem år til med moderasjon. Heller ikke SV protesterer mot de siste angrepene. De snakker om at innstrammingene skal gis en sosial profil. Denne måten å godta angrep som rammer de fattigste hardest, holder ikke fra et parti som kaller seg sosialistisk.
For seks år siden hørte vi at moderasjon ville sikre arbeidsplasser. Det har den selvsagt ikke gjort. Nå sier Norges Bank at den forventa veksten de neste åra heller ikke vil skape nye jobber.
Folk flest har følt nedskjæringer på livet. Samtidig har sjefene blitt rikere de siste åra. Pål Krabys fallskjerm på 22 millioner er bare en dråpe i havet i forhold til den overføring av verdier som vi så på åtti-tallet. En overføring fra flertallet til det lille mindretallet som styrer.
NHO har flere gode forslag i vente. I tillegg til krisepakken vil de presse på for å få bl.a.
• Fjerne 3-4 ferie/fridager.
• Fjerne den 5. ferieuka for de over 60 år.
• Karensdager og mindre utbetalinger ved sykdom.
Ved å hause opp stemninga skal de gjøre det politisk mulig for Arbeiderparti-regjeringa å gi dem flere gavepakker. Den åpne trusselen er at hvis tiltakene ikke kommer vil det komme et nytt press mot krona.
I Sverige tvang svensk kapital fram devalueringa. Det samme gjalt i Norge. Norske bedrifter sto for spekulasjonen mot den norske krona. Tall fra Norges Bank viser at 80% av spekulasjonene var gjennomført av norske interesser.
Det er ikke noe nytt at kapitalen bruker valutaflukt som et våpen for å presse fram endringer i den økonomiske politikken. De sosialdemokratiske regjeringene i England i 1976 og Frankrike i 1981 ble pressa til å innføre en nedskjæringspolitikk av en massiv kapitalflukt.
Pengene som den svenske staten sløste bort på å forsvare krona kunne har sysselsatt flere tusen. Svenske arbeidere ble rammet av to harde krisepakker. Det hindret ikke at krona måtte devalueres likevel.
Galskap? Ja, men spekulasjon i milliardbeløp ved siden av økende fattigdom er ikke noe nytt. Man kan bare se på hva skjer i økonomien når den går bra for å forstå hvorfor den går etterhvert dårlig.
Midt på åtti-tallet så de som kontrollerer produksjon og finans at det var store proffiter å hente i eiendomsspekulasjon.
Resultatet ser man i alle storbyer i dag, der tusenvis av kontorer og luksusleiligheter står tomme.
Norske kapitalister har kranglet om de skal følge en fastkurspolitikk eller devaluere krona for å bedre konkurranseevnen. De er imidlertidig enige om at det er vi som skal betale.
Både i Norge og de fleste andre land er deler av arbeiderbevegelsen med på at vi må hjelpe “våre egne” kapitalister. Krisepolitikken setter arbeidere opp mot hverandre.
Det er ikke tvil om at store lønnsøkninger vil svekke en bedrifts konkurranseevne, men bare så lenge arbeidere i andre bedrifter eller andre land ble hengende etter. Hvis alle godtar lønnsnedslag blir konkurranseevnen uendret og arbeiderne fattigere. Krisa og arbeidsløshet fortsetter å forsterke seg.
En løsning på våre problemer vil ikke komme gjennom at vi flekker på vår lille del av systemet. Den kan komme når flere begynne å forkaste hele systemet og dens gale logikk og forsvare seg mot nye angrep som sikkert vil komme.
Sjefene satser derfor på at økte priser og avgifter ikke vil utløse lønnskrav og kampvilje hos arbeiderne. Det er dette de frykter mer enn noe annet. Jo før deres mareritt blir virkelighet, jo bedre.