Internasjonal Sosialisme nr. 58 (desember 1992)

Oppdagelsen av Fedrelandet

Helge Ryggvik

Norske historikere har alltid kranglet om hva som egentlig skjedde i 1814. I forrige århundre mente de fleste at begivenhetene var utløst av en understrøm av “norskhet”. En “norskhet” som hadde vært der siden vikingtiden og storhetstiden frem mot 1300-tallet. I vårt århundre har historikerne lagt vekt på ytre begivenheter for å forklare det hele.

EF-spørsmålet og utviklingen i Øst-Europa har satt det nasjonale spørsmålet på dagsorden på ny. Og i vår kom historikeren Kåre Lunden med en bok der han reiser det gamle standpunktet om at nasjonalismen, det spesielle norske, sto meget sterkt allerede før 1814 og at en bred folkelig mobilisering var den viktigste forutsetningen for kravene om selvstendighet.

“Norge står no framfor dei viktigaste avgjerdene sidan 1814 - klårt viktigare enn i 1905. I denne situasjonen var det rimelig om våre historiske røynsler - om nokon gong - kunne vere oss til en viss inspirasjon, i beste fall til rettleiing”, roper Lunden ut i innledningen til boka.

Lunden ser det altså som sin oppgave å gjennom historien bygge opp nasjonalfølelsen i Norge for på den måten å stå sterkere i kampen mot EF. Dessverre - men ikke overraskende - har dette håndslaget fra enn anerkjent historiker blitt mottatt ukritisk i "Nei til EF". I en tid da fascister marsjerer i gatene, og land etter land “i nasjonens interesse”, lanserer stadig nye nedskjæringspakker, bør nasjonalfølelse ikke styrkes, men bekjempes.

Et flertall av verdens befolkning identifiserer seg idag, på en eller annen måte, med ulike nasjoner. Men verken nasjoner, nasjonalisme eller nasjonalfølelse er noe gitt. Nasjonalisme og nasjonalfølelse kom først med kapitalismen. Nasjonalismen ble faktisk skapt av et lite mindretall borgere og intellektuelle som så at den var et hensiktsmessig virkemiddel for å oppnå deres primære mål - en moderne kapitalistisk stat.

I samme hensikt ble en rekke av de fenomenene, som i dag betraktes som nasjonale symboler skapt på 1800-tallet. Folkemusikk, folkedrakter og folkedans ble brukt for å skape en nasjonal tradisjon, som folk kunne identifisere seg med. Historikernes hovedoppgave var å skape en tidligere “storhetstid” . De tyske nasjonalistene “oppdaget” det tysk-romerske riket i middelalderen. I Norge måtte historikerne helt tilbake til vikingtiden for å finne “norsk storhet”.

Også klassesamfunnene før kapitalismen var organisert i stater. Det store flertallet av bønder ble robbet av disse statene gjennom skatter og avgifter, men forøvrig var bøndenes liv relativt upåvirket av staten. Disse statene hadde ikke bruk for en felles identitet mellom stat og folk. Når ulike territorielle grenser ble trukket, var det verken språk, kulturelle likhetstrekk eller etnisk opprinnelse som ble lagt til grunn. Man hadde gjerne ulike språk i ulike sosiale lag. I føydalstaten som ble kalt England snakket på 1100-tallet de militære herskerne normannerfransk, den geistlige eliten og administrasjonen brukte latin, mens befolkningen forøvrig snakket ulike angel-saksiske, franske eller keltiske dialekter.

Utviklingen av kapitalismen endret på dette. I opplandet til store handelssentra reiste handelsmenn fram og tilbake. Basert på ulike lokale dialekter ble det utviklet nye språk, og handelsrutene ble dermed forholdsvis ensartede språkområder.

Fransk og engelsk ble utviklet på denne måten i opplandet til henholdsvis Paris og London. Med utviklingen av nye og større markeder fikk man også et stadig voksende byråkrati. Til tross for alle myter, er det knapt noe som er mer karakteristisk for kapitalismen enn en stadig voksende stat. Markedet har alltid vært avhengig av ulike former for inngrep og reguleringer for å fungere.

Sammenlignet med tidligere produksjonsmåter har man under kapitalismen fått et stadig tettere forhold mellom de produserende masser og overordnede institusjoner. Denne prosessen har bidratt sterkt til en ensartet språkutvikling. For at systemet skulle fungere var det fordelaktig at de ulike aktørene behersket det samme språket.

Men selv i landene der språkutjevningsprosessen var tidligst ute tok det lang tid før ett språk var dominerende innenfor statens grenser. Så sent som under den franske revolusjonen snakket over halvparten av befolkningen i Frankrike dialekter som hadde lite med fransk å gjøre. Likefullt hadde samfunnet endret seg grunnleggende. Man hadde nå stater der militære, intellektuelle og byråkrater snakket samme språk. Disse sto sammen i en enhet som utgjorde et avgrenset marked med felles pengeenhet, utenriksøkonomi osv. I spissen for dette systemet sto en ny elite, borgerskapet. Dette borgerskapet fant snart ut at nasjonalisme var en hensiktsmessig ideologi for å befeste og legitimere sitt maktgrunnlag.

Dagens EF-tilhengere viser gjerne til en slags felles europeisk kulturarv - Kant, Händel, Beethoven, Descartes, reformasjonen, barokken, romantikken, osv. Dette argumentet er absurd, ikke minst når en tenker på den sterke innvirkningen fra arabisk kultur. Eksemplene er imidlertid interessante i den forstand at de understreker det faktum at til tross for nasjonalistisk ideologi, har borgerskapet i en rekke land, akkurat som aristokratiet, alltid delt den samme kulturen. Om det nå var i Wien, Danzig eller Christiania, så levde borgerskapet stort sett på den samme måten.

For det føydale aristokratiet var det aldri noe problem at de ulike undersåttene ikke tilhørte en enhetlig kultur. Bønder i Sør-Frankrike identifiserte seg akkurat like lite med bønder i Nord-Frankrike, som de identifiserte seg med bønder andre steder i Europa. Man fikk stadig desperate bondeopprør, men disse var stort sett lokale og truet derfor ikke systemet. Med kapitalismen fikk man imidlertid en arbeiderklasse som både innenfor og på tvers av de ulike statene delte samme kultur og levde på samme måten.

Husmenn og arbeidere som gjorde opprør i Norge gjennom Thrane-bevegelsen, identifiserte seg med det sosiale opprøret som fulgte i kjølvannet av revolusjonene i 1848. En slik proletær enhetsfølelse hadde vært utenkelig 100 år tidligere.

Thrane-bevegelsen viser dessuten tydelig at den nasjonalismen, som ifølge Lunden hadde bred støtte allerede før 1814, ikke hadde slått røtter i det norske proletariatet. Thranittene er den første bevegelsen i Norge som har etterlatt seg klare skriftlige kilder om hvordan folk flest selv oppfattet sin egen situasjon. Lundens beskrivelse av “nordmennene” fra tiden før 1814 er kun basert på nedtegninger fra eliten. Thranittene identifiserte seg på ingen måte med det nasjonale borgerskapet og begivenhetene i 1814.

I siste halvpart av forrige århundre ble arbeidet med å skape “nasjonalfølelse” intensivert. Nasjonalismen var borgerskapets politiske program. Og som i resten av Europa var det om å gjøre å skape symboler som kunne få arbeidere og bønder til å identifisere seg med nasjonen, og ikke med arbeidere og bønder i andre land.

Ser vi tilbake på dette århundret, er det ingen tvil om at borgerskapet langt på vei har lykkes med å skape en nasjonalisme som også arbeiderbevegelsen har identifisert seg med. Til tross for en utstrakt internasjonalistisk agitasjon rett før 1. verdenskrig, strømmet arbeiderklassen entusiastisk til fronten da krigen var et faktum. Vi så under Gulf-krigen hvordan en skeptisk amerikansk opinion svingte til hylende støtte fra det øyeblikk amerikanske soldater var i aktiv kamp. I EF-kampen i dag forsøker både ja-siden og nei-siden å spille på nasjonalisme, utvilsomt ut fra en forestilling om at det vil treffe følelser i hele befolkningen.

Og det er vel ikke egentlig så rart at også norske arbeidere identifiserer seg med Norge. Siden borgerne fant opp 17. mai, bunadene og folkedansen i forrige århundre, er det utviklet stadig nye virkemidler som effektivt innpoder nasjonalisme. I dette århundret har vi fått sosialøkonomene som i vitenskaplig terminologi snakker om konkurranseevne og nasjonaløkonomien. Og vi har fått idretten. Kuppern, Drillo og Håndballjentene har alle vært gjenstander for orgier av nasjonalisme.

Til tross for at historieskrivingen har blitt mer nyansert, lærer man stadig i skolen om “den norske nasjonens” framvekst: fra den første innvandringen, via storhetstiden med vikingene til den “nasjonale gjenfødelse” i 1814. Sist og ikke minst utviklet både kommunsitpartiet og Arbeiderpartiet en klar nasjonalistisk ideologi fra 1930-tallet. Både SV og framfor alt AKP har fortsatt i samme nasjonalistiske stil.

Betyr så dette at nasjonalismen en gang for alle har festnet seg i den norske befolkningen, at en norsk arbeider alltid vil identifisere seg med Norge foran arbeidere i andre land?

På ingen måte. Under første verdenskrig og tidlig på 20-tallet fikk man en sterk internasjonalistisk bevegelse i Norge. Det kan man få igjen. Det finnes ingen konstant menneskelig identitet. Om så hadde vært tilfelle, hadde den i hvert fall ikke vært nasjonalistisk.

De fleste mennesker identifiserer seg med og føler lojalitet overfor flere sosiale enheter samtidig - familien, hjembyen, nasjonen, klassen. Hvilken av disse som settes høyest varierer, ja i tilspissede situasjoner kan det variere fra time til time. Hvis man bor i en nasjon som vinner en krig, er det naturligvis også lettere å identifisere seg med denne nasjonen. Men hvis man ett år etter opplever at denne seieren kun har ført til økte problemer for en selv, som i USA etter Gulf-krigen, stiller man seg raskt mer kritisk.

Den britiske historikeren Eric Hobsbawm viser i en bok til en undersøkelse som har tatt for seg private brev til og fra soldater med ulik etnisk bakgrunn som tjenestegjorde i den østerriksk-ungarske hæren under 1. verdenskrig. Allerede tidlig i krigen finner man et sterkt ønske om fred blant soldatene. Med den russiske revolusjonen oppdaget de som sensurerte brevene en massiv endring i bevisstheten til alle de ulike gruppene. Hos enkelte undertrykte nasjonaliteter opplevde man at et ønske om nasjonal uavhengighet ble mer framtredende.

Men for samtlige grupper var det ønsket om sosial endring som var det sterkeste. Brevene var fulle av anklager mot de rike, mot arbeidsgiverne, adelen osv. Den russiske revolusjonen hadde gitt proletariatet et revolusjonært handlingsalternativ. Mens det i en tidlig fase av krigen het; “Hvis bare Herren kunne gi oss fred”, het det nå; “Vi har fått nok!” ...” ..de sier at sosialistene kan lage fred.” Først etter at en streikebølge i Tyskland og Østerrike-Ungarn i 1918 endte med nederlag, ble nasjonalisme og separatisme et sentralt tema i brevene. Likefullt forble håpet om sosial endring dominerende.

Det finnes ingen “sunn” nasjonalisme. Nasjonalisme tilslører virkeligheten og vil alltid kunne brukes til å rettferdiggjøre undertrykkelse av andre. Det skal utvilsomt dype endringer til før vi kan bekjempe nasjonalistisk bevissthet, selv i arbeiderklassen. Men historien viser tydelig at i perioder der klassekampen tiltar, der folk erfarer hvem som egentlig står mot hvem, vil en slik bevissthet endre seg.

De fleste fornemmer nok at det er forskjell mellom nordmenn og la oss si italienere. Møter du opp på pauserommet på Fiatfabrikken i Torino finner du imidlertid akkurat samme holdninger og akkurat samme type folk som på et pauserom i en Hydro-bedrift i Norge. Forskjellen på levemåten mellom en vanlig norsk arbeider og det norske borgerskapet er langt større. Sånn har det alltid vært under kapitalismen. “Norskhet” er et fantasiprodukt skapt av et borgerskap som ønsket seg en kapitalistisk stat.

kilder:
Kåre Lunden: Norsk grålysning; Norsk nasjonalisme 1770 - 1814 på allmenn bakgrunn. (Det Norske Samlaget 1992)
Chris Harman: The return of the National Question. (International Socialism #56 1992)
E. J. Hobsbawm: Nations and nationalism since 1780: Programme, myth, reality. (Cambridge 1990)