Tim Robinson
Marxister blir ofte slått i hardtkorn med terrorister og voldsromantikere. Revolusjonær virksomhet blir framstilt som ensbetydende med voldelige aksjoner og attentater. Ingenting er lengere fra sannheten.
Som marxister er vi klar over at det aldri har eksistert en herskerklasse som har gitt fra seg makta frivillig. Det betyr at den undertrykte klassen må ha makt bak sine krav i det avgjørende øyeblikk eller bli knust. Mislykka revolusjoner har som regel blitt druknet i blod av hevngjerrige herskere. Det betyr at vi er for væpna revolusjon, for å sikre arbeiderklassens seier og for å holde volden til et minimum.
For å komme til et slikt øyeblikk må det allerede eksistere en massebevegelse. En slik bevegelse er utenkelig som resultat av individuelle terror aksjoner.
Rote Arme Fraktion i Tyskland satte seg som mål å mobilisere arbeiderklassen. De trodde at undertrykking fra staten vil vekke arbeiderklassen til kamp. Deres aksjoner mot industriledere og militærsjefer økte undertrykkinga men vakte bare avsky blant arbeidere og bandt dem nærmere til staten istedenfor det motsatte.
En gruppe som kalte seg for "marxist-leninister" ble opprullet i Blekingegade-saken i Danmark for et par år siden. Disse hadde funnet ut at den vestlige arbeiderklassen var oppkjøpt av imperialismen og at det beste man kunne gjøre var å rane banker og sende penger til Palestina.
Opp i mot den forakten for vanlige arbeidsfolk, som slike grupper egentlig baserer seg på, mener marxister at det er folks egen aktivitet som er nøkkelen til et bedre samfunn.
Konspiratoriske grupper som RAF og Brigade Rossi i Italia omfatter kun noen få folk i underjordisk aktivitet og er fullstendig fremmed for det store flertallet.
I den grad at de ser sin oppgave som å handle på vegne av folk flest har terror grupper mer til felles med de etablerte politikerne enn med revolusjonære sosialister. For oss gjelder det å knytte vår politikk til folks egne erfaringer, og forsøke å mobilisere flest mulig rundt den. Noe som er utelukket både for parlamentarikere og terrorgrupper.
Lenin måtte ta et oppgjør med terrorisme før han grunnla bolsjevikpartiet. Narodniks var en gruppe som ikke ville vente på de store massenes aktivitet. De lyktes i å drepe Tsar Aleksander i 1881. Lenins egen bror ble henretta pga sin innblanding i saken.
Lenin så at uansett hvor mange statsoverhoder og kapitalister som ble borte, så ville nye erstatte dem. Han så, i likhet med Marx, at det var selve systemet som måtte bekjempes. Det kunne bare gjøres effektivt gjennom massenes egen aktivitet, som igjen var en forutsetning for å bygge et sosialistisk samfunn.
Massemobilisering i enhver sammenheng er essensen i revolusjonær sosialisme. Det er derfor vi er for å konfrontere nazister med demonstrasjoner, men imot at små grupper anti-fascister skal ta på seg oppgaven å ta et oppgjør med bøllene på egen hånd.
Terror er uforenelig med en sosialistisk massebevegelse. Fascisme derimot bygger på atomisering av mennesker. En fascistisk massebevegelse samler støtte fra de maktesløse. Småkapitalister, kjøpmenn, arbeidsløse; folk som i motsetning til arbeiderklassen ikke har noen kollektiv styrke. For å sveise sammen disse må fascismen vise seg å være handlekraftig. Terror har vært et nøkkel element i oppbygging av alle facistiske bevegelser.
Rart da at "terrorisme" er et ord som oftest anvendes av borgerlige politikere og media når de skal angripe venstresida. I Norge rulles terror-spøkelset fram hver gang det knuses en rute på en ambassade, mens mordet på en sosialist i Danmark går upåaktet hen.
De 300 000 irakerne som ble drept under gulfkrigen er de virkelige ofrene for terrorisme. Britene har terrorisert den irske befolkningen gjennom 800 år. Den israelske staten eksisterer kun på bakgrunn av brutal terror mot områdets arabere. Hvor mange tusener dødskvadronene i Latin-America har tatt av dage kan vi bare tenke oss.
Sosialister er imot terror. Vi er for massemobilisering til en beinhard kamp mot et system som betrakter knusing av den tyrkiske ambassadens inventar som terrorisme, og folkemord i Kurdistan som et beklagelig uhell.