Helge Ryggvik
Vinteren 1981/82, for ti år siden, ble en gammel gård nederst i Skippergata okkupert. Kulda, den fuktige luften fra havna og eksosen fra trafikken i Rådhusgata var med å gjøre det hele til en sur opplevelse. Men hvem merker kulde når det er opprør i lufta?
Ungdomsgenerasjonen fra "68" har blitt feiret i media. Okkupasjonen av Skippergata ble på mange måter et symbol for et nytt ungdomsopprør. Mindre omfattende, mindre politisk, men langt mere militant. I de fleste byene rundt om i landet fulgte ungdommer handlingsalternativet fra Oslo og okkupert sjølstyrte ungdomshus. Opphavet til Blitz ligger nettopp i Skippergata.
En liten okkupasjon er selvfølgelig ingen virkelig utfordring for herskerklassen, det er imidlertid ingen tvil om at etablerte politikere følte ubehag. Store ressurser ble satt av til å bekjempe og ufarliggjøre opprøret.
Jernhånd og silkehansker ble brukt om hverandre. Kanskje fryktet politikerne et nytt og farligere "68".
Natt til første mai 1981 var det i likhet med årene før harde gatekamper i Oslo. Hele Karl Johan så ut som en slagmark. Flere hundre ble arrestert og bøtelagt. Tidlig samme høst ble det arrangert en stor Rockekonsert til støtte for de bøtelagte. Et av kravene var sjølstyrt ungdomshus, og på konserten ble det mobilisert til en fremtidig husokkupasjon. Forbildet var lignende husokkupasjoner i Amsterdam og Vest-Berlin.
Ryktene om en mulig okkupasjon skapte hektisk beredskap både i kommunen og politiet. Klokka 23, dagen før selve okkupasjonen, ble enkelte av initiativtagerne innkalt til nattmøte i Rådhuset med Svelland og andre byråkrater.
Hensikten var å få moderate ledere til å avblåse okkupasjonen, mot at det ble innledet forhandlinger. Heldigvis ble dette avvist. En større gruppe møtte opp, forlangte at møtet skulle tas opp på kasett og advarte om opptøyer hvis politiet ble satt inn mot okkupasjonen.
De første okkupasjonsdagene var en stor suksess. Politiet fikk beskjed av kommunen å holde seg unna inntil videre. Oppmerksomheten i media var enorm. Kommunen ønsket å innlede forhandlinger, men forlangte at det enten måtte skje i Rådhuset eller på ungdomskontoret. Okkupantene vedtok imidlertid at alle forhandlinger skulle føres i huset, og fulgte eksemplet til arbeiderne på Leninverftet i Polen. De forlangte at alle forhandlinger skulle overføres med høytalere.
Dette hadde kommunen vanskelig for å svelge; strategien var jo nettopp å få kontakt med "moderate" ledere som kunne fungere som en brekkstang overfor de andre. For å bruke alle klassiske ansvarliggjøringstriks var det helt avgjørende at forhandlingene ble holdt løsrevet fra aksjonskollektivet.
Den andre natta møtte Sveland selv opp og forsøkte å ta en del av okkupantene tilside for å innlede forhandlinger. Da han til slutt aksepterte å stille opp i forhandlinger på okkupantenes premisser var det en stor seier. Tilbudet Svelland kom med var derimot for dårlig. Kommunen ville ikke akseptere at ungdommen beholdt Skippergata, men var villige til å forhandle om et eventuelt annet ungomshus.
Ikke så rart, ved å akseptere at en fikk et okkupert hus ville en akseptere at "folk tok seg til rette". Men nettopp det å ta seg til rette var et mål i seg selv. I 1981 var det minst 4000 boligløse i Oslo, et tilsvarende antall boliger sto tomme.
Svelland var redd for spredningseffekten. Sett nå at alle boligløse i Oslo okkuperte tomme leiligheterŠ
Utover vinteren ble kaldt i det gamle huset, og problemene tårnet seg opp. Okkupasjonen skulle være et rusfritt alternativ, men allerede den andre dagen oppfordret politiet narkomane i byen å dra til Skippergata for å skaffe seg stoff.
Området rundt Østbanen var samlingssted for gatebarn. For dem ble huset en velkommen varmestue. Hensikten med okkupasjonen hadde vært å skape en bevegelse som kunne spre seg. I stedet fikk en et minisystem med frivillige sosialarbeidere og klienter.
Antall aktive okkupanter dalte kraftig, og Svelland klarte etterhvert å skille ut en gruppe som kunne forhandle "på vegne av de andre" rundt om på forskjellige kommunale kontorer. Det var ikke lenger så gjevt å høytaleroverføre forhandlinger når det ikke lenger var noen som hørte på høytalerne. Et par forsøk på å bryte ut av den onde sirkelen ved rene boligokkupasjoner i andre hus ble brutalt slått ned av politiet.
Svelland ville ha navnet på alle boligsøkende for å gi dem individuelle tilbud, og på den måten plukke okkupasjonen fra hverandre. Hensikten med okkupasjonen var ikke å snike i den kommunale boligkøen, men at boligproblemet måtte løses for alle.
Fra det øyeblikket han fikk disse navnene var okkupasjonen knekt. En hel kommunal institusjon ble oppretta av restene av okkupasjonen. Var du med på Svellands liste kunne du få deg bolig gjennom Ung-Bo, og etter hvert jobb gjennom "Ung-Jobb".
De mest "politiske" av okkupantene fikk lokaler i Pilstredet mot at de gikk med på "å hindre opptøyer når Skippergata skulle rives".
Svellands oppkjøps- og ufarliggjøringstaktikk ble kopiert i forskjellige varianter i alle byer der Skippergataokkupasjonen hadde fått avleggere. Natt til første mai 1983 skulle suksessen feires med nattrock på TV og direkte sending fra alle de byene der det hadde vært okkupasjoner og opptøyer.
Men fra Blitz var det ingen direkte sending. Et flertall satte seg imot å la seg bruke til støtte for en råtten Ungdomspolitikk. I et tidlig Kveldsnytt fikk vi politimesteren på direkten fra Oslo sentrum. "Alt rolig her- fra nå er det slutt på opptøyer". Da var det noen som kastet en TV i protest ut av andre etasje fra Blitz. Det var nok for politiet. Blitz ble stormet med tåregass og kølleslag. Inventaret ble knust. Nesten hundre ble arrestert.
Angrepet på Blitz må ha vært en stor tabbe sett med Svellands øyne. Mens ungdomskulturhuset i Tromsø og Bergen nesten ble kommunale organer, utviklet Blitz seg etter hvert til noe av det en hadde tenkt seg at Skippergata skulle bli; nemlig et sjølstyrt ungdomshus som samtidig var et senter for politisk aktivitet. Men også Blitz har vært preget av den negative arven fra Skippergata.
Mange av de som har vært tilknyttet Blitz var langt utpå 80-tallet knyttet til det de klientsystemet som ble til i kjølvannet av Skippergata. Mange jobbet og bodde på kommunens nåde. Det var en ørkesløs tilværelse. Hvor er strømmen? Hvor er vannet? Når får vi dusjer? Ingen flere bevilgninger. Forhandlinger. Nye midler om et halvt år. Ikke nok med det; hele tiden var politiet i bakgrunn og bare ventet på et påskudd.
Hatet mot kommunen og politiet var i aller høyeste grad berettiget. Harmen var likefullt langt på vei institusjonalisert da den foregikk innenfor en ramme som var skapt av kommunen. Stadige konfrontasjoner med politiet og kommunen førte til radikalisering, men denne radikaliseringen ble ufarlig for systemet så lenge den ikke spredde seg.
Her ligger problemet både til Blitz og Skippergata. Begge deler radikale ungdomsmiljøer, men langt på vei løsrevet fra det kapitalistiske systemets kjerne, produksjonsprosessen og klassen som utgjør det store flertallet og som har kraft til å velte systemet, nemlig arbeiderklassen.