Alex Callinicos (Socialist Worker)
Det amerikanske valget kommer i en tid når det amerikanske folket er i ferd med å oppdage at historia allikevel ikke nådde sitt endepunkt da Berlinmuren falt.
Inntrykket er forsterket av den økonomiske krisa som griper USA og mye av verden forøvrig. Det er krisa, som ikke ser ut til å ta slutt, som er årsaken til at Bush har rast ned i meningsmålingene. Han reiste til Japan i januar med håp om å snu utviklinga men gjorde seg bare til latter.
Krisa forklarer også hvorfor det er økende press på politikere og næringslivet til å innføre protektsjonistiske tiltak mot Japan. Det er et interesant tegn på USAs forfall at japanske ledere er mer villig til å slå tilbake. Statsministeren gjorde klart hva han mente om USAs manglende økonomiske effektivitet. Og Nissan sjefen beskyldte sin kollege i Chrysler, Lee Iacocca, for "fornærmende oppførsel".
Iacocca, hvis bedrift ble redda av statlige subsidier på åtti-tallet krever nå at USA innføre strenge kontroll mot japanske import. For eks. sier han: "Vi sender dem råvarer og mat akkurat som en koloni, og de sender biler, maskiner og elektronikk akkurat som et moderland."
Men det kan hender det er mer enn krisa og japansk konkurranse som påvirker valget. Den republikanske analytikeren, Kevin Phillips skrev "Det framvoksende republikanske flertallet" i 1969. Boka tegna opp en strategi derved republikanerne kunne bruke rasespørsmålet til å bygge en koalisjon av mellomstående hvite velgere. Slik har de beholdt det hvite hus nesten uten avbrytelser siden.
I 1990 skrev han en ny bok; "The politics of rich and poor". Her viste han hvordan Reagan årene hadde omfordelt pengene fra fattige til rike, og hvordan den frie kapitalismen kom på moten igjen.
Men Phillips mener at 80-åra var bare den siste i en velkjent syklus i amerikansk politikk. Tidligere perioder med åpen grådighet (gullalderen etter borgerkrigen og de "glade tjueåra") framprovoserte en reaksjon. Pendelen svingte til venstre igjen og bevegelser som krevde sosiale reformer vokste fram. Som populistene i 1890-åra og Roosevelts "new deal" på 30-tallet.
Phillips sier det er mulig at man var klar for et nytt sving ved slutten av 80-tallet. De kapitalistiske og konservative velmaktsdager nærma seg slutten da spekulasjonsbølgen begynnte å dale. Dette skapte betingelsene for et politisk skifte som ville være "populistisk og sannsynligvis en ulempe for republikanerne".
Det er en interessant teori, men hvor skal ledelsen for en ny populistisk bevegelse kommer fra? Ihvertfall ikke fra det demokratiske partiet, hvis man ser på deres kandidater.
Bill Clinton var inntil nylig lederen for den høyrevridde Demokratiske lederrådet, kjent som "sørstatenes hvite fraksjon", som går inn for en demokratisk utgave av Bush sin politikk. Hovedkandidaten på "venstresida" er Tom Harkin fra Iowa. han er imot finansiering av abort for fattige og forsvarer israelske ekspansjon i de okkuperte områdene. Paul Tsongas kaller seg en "pro-næringslivsdemokrat".
Dette er det samme som å snakke om vått regn. Phillips kaller demokratene for et kapitalistisk middelklasse parti, lik republikanerne. Han beskriver deres oppførsel på åtti-tallet som typisk for kapitalistiske glansdager, hvilket vil si: underdanig, konvensjonelt og ofte understøttende for den dominerende frimarkedsånden.
Det er ikke så rart at ytre-høyrefløyen, som Pat Buchanan (en rasist som har "Amerika først" som slagord og er beunder av Franco), og nazisten David Duke, vinner gehør. Alt dette viser at det er en stor likhet mellom de amerikanske valg og valg i en del europeiske land: Det er vanskelig å se forskjellen på de største partiene.