Tim Robinson
Det mest overraskende ved reaksjonene på den norske overvåkingens samarbeid med israelsk etterretning er hvor overraska folk synes å være. At norsk politi slipper Mossad agenter løs på palestinske flyktninger og utstyrer tystere med norske pass er sannsynligvis bare toppen av et isfjell med lyssky aktiviteter og ulovligheter.
Justisminister Kari Gjestebys ubehag er tydelig når hun skal bortforklare regjeringas oppførsel. Gjesteby har forsøkt å legge skylda for skandalen på overvåkinga. Da avhørene av flyktningene ble kjent måtte sjefen Svein Urdal gå av etter press fra justisdepartementet. Iver Frigaard, som ga ordre om utlevering av passet til Mossad agenten, befinner seg nå i Lyon på oppdrag fra Interpol.
Han begrunner trakasseringa av palestinerne med at det skjedde under gulfkrigen, en tid da norsk politi var opptatt av terrortrusselen. Men avhørene ble ikke avslutta før i mars 91, en måned etter at vestens terror mot Irak var slutt.
Palestinerne har vært systematisk terrorisert i 44 år, av nettopp Mossad og den israelske staten. Det eneste drapet utført av utenlandske terrorister i Norge var i 1973, da Mossad-agenter tok livet av Achmed Bouchiki, en marokkansk kelner som de feilaktig mente hadde forbindelser med en PLO utgruppe. Morderne fikk milde straffer, den strengeste var fem og et halvt års fengsel.
Det er mulig at Gjesteby delvis ble ført bak lyset, selv om hun visste om passet allerede i oktober uten å gjøre noe. Men poenget er at ministere og departementssjefer ikke vil vite om metodene som hysjen bruker . Overvåkinga er misfornøyd med at søkelyset rettes på deres aktiviteter nettopp fordi de ser på det som deres rett til å bruke de midlene de sjøl mener er nødvendig.
Det som bekymrer politiet er ikke lovbruddene, men at saken kan skade deres rykte blant kolleger i andre land. De jobber gjennom nettverk av formelle og ikke minst uformelle kontakter både innen- og utenlands.
Politiske vedtak utarbeides og settes i verk av et gedigent byråkrati som opererer uansett hvem som sitter i regjeringa. Men denne prossesen får et skinn av demokrati gjennom valg og Storting. De hemmelige tjenester er utafor alle former for demokratisk kontroll.
De kan til og med utvikle og jobbe for egne interresser i opposisjon til deler av herskerklassen. Vi vet ikke om CIA var innblanda i Kennedy-mordet, men det er ikke utenkelig. Den forhenværende spionen Peter Wright har fortalt i boka "Spycatcher" hvordan britisk etteretning planla å felle Labourregjeringa på sytti-tallet.
Hysj-folket klarer å ri av stormen, men ikke uten at de får noen skrubbsår. Interne stridigheter innafor staten og herskerklassen er bra fordi de skaper splid som kan minske effektiviteten til undertrykkingsapparatet. Krangelen er også nyttig fordi man bak tåketeppet kan skimte hvordan overvåkinga egentlig fungerer.