Øyvind Brændeland
AIDS er en av de største utfordringer for helsevesenet i dag. Den ble oppdaga på begynnelsen av 80-tallet. Fortsatt er det mange gåter rundt sykdommen, og det eksisterer ennå ingen behandling mot den. Selv om alle kan få AIDS, er det de fattigste i verden som er hardest ramma. Særlig i u-landa, hvor gjeldskrisa, og de vestlige landas utnytting gjør at flertallet av folk lever under stor fattigdom.
Samtidig er utbredelsen av AIDS i Afrika noe som blir brukt rasistisk. Påstander om at afrikanernes seksualvaner er årsaken til AIDS´ store utbredelsen er slett ikke uvanlig. Aviser og TV er med på å spre rasistiske holdninger om AIDS i Afrika. Dette må bekjempes ved å avmystifisere sykdommen.
I vesten er det undertrykte grupper som homofile og sprøytenarkomane som har lidd mest. Særlig i USA. Der bor tusenvis av HIV-smitta fattigfolk på gata uten hjelp. Da det ikke eksisterer noe offentlig helsevesen, er de prisgitt veldedige organisasjoners velvilje.
Sykdommen AIDS som forårsakes av at HIV-viruset ødelegger immunforsvaret i kroppen, ble lokalisert av leger i USA, som hadde fått inn pasienter med nedbrutt immunsystem, lungebetennelse og en sjelden form for hudkreft. Alle pasientene døde etter en periode. Felles for alle disse pasientene var at de var homofile.
Legene hadde ingen måte å stoppe dette på, og det var først mye senere at sykdommen fikk navnet AIDS. I pressa ble det etterhvert skrevet om den nye homopesten eller homokreften som var oppstått, som de mente var et resultat av homofiles løsslupne og umoralske seksuelle adferd.
Det var riktignok tilfelle at den "seksuelle revolusjonen" som kom på slutten av 60-tallet og som strakk seg utover hele 70-tallet gjorde at det konsentrerte seg store homofile "ghettoer" i de store amerikanske byene. I New York og San Francisco eksploderte "sex-økonomien". Saunaer, massasjeinstitutter, og klubber vokste opp som paddehatter. Homofile fra hele USA dro inn til de store byene hvor man hadde mulighet for å leve åpent.
Under disse forutsetningene utviklet sykdommen AIDS seg som ild i tørt gress, men man kan ikke si at sykdommen kommer herfra. AIDS var et påskudd for reaksjonære krefter til å angripe homofile. Kristne mente det var Guds dom over homofile. Politikere brukte AIDS til på ny å framstille kjernefamilien og victoriansk monogami som idealet.
Utover 80-tallet kom det for en dag at folk i Afrika var utrolig hardt rammet av sykdommen. Sannsynligvis hadde den eksistert lenge, men et helsevesen med skrikende mangel på ressurser og et motvillige afrikansk borgerskap gjorde at sykdommen ble fortiet.
Pr. i dag regner man med at det er omkring 8 -10 millioner HIV-smitta på verdensbasis. Verdens helseorganisasjon har tall som viser at ca. 5000 blir HIV-smitta daglig. Det sentrale Afrika er spesielt hardt rammet. I enkelte byer er en fjerdedel av befolkninga smitta av viruset. Men det finnes helt sikkert store mørketall, fordi helsevesenet og infrastrukturen særlig i de fattige landa, er så dårlig utbygd. I tillegg kommer mange andre sykdommer som skyldes underernæring, dårlig vann og mangel på medisiner. Dette gjør at folk som er HIV-smitta vil dø fortere fordi andre sykdommer gjør at motstandskraften blir sterkt svekka.
Det er på det rene at det er heteroseksuell atferd som er primærsmittekilde i de afrikanske landa. Mangel på prevensjonsmidler er prekær. Analfabetisme gjør kampanjer for smittevern vanskelig. Barnedødeligheten er enorm på grunn av at mødre er HIV-smitta, og smitten blir overført til barnet.
Mangel på penger gjør at medisinsk utstyr på sykehusene er dårlig. Urene sprøyter og blodoverføringsutstyr gjør at smitten sprer seg raskt. Testing av blod til overføring koster mange penger. Et av de mellomstore sykehusene i Uganda har et årsbudsjett som tilsvarer det det koster å behandle 10 AIDS-pasienter i USA. Hvis spredningen av viruset fortsetter i samme tempo er prognosene at mellom 20 og 40 millioner mennesker vil være HIV-smitta på verdensbasis i år 2000.
Selv om det etterhvert er nesten like stor smitteoverføring blant heterofile, blir AIDS fortsatt forbundet med en sykdom som i første rekke rammer homofile på grunn av vår seksuelle adferd. Derfor har det vært og er fortsatt viktig at homofile forholder seg til sykdommen som et politisk problem. Sykdommen må bekjempes sammen med bekjempelse av fordommer mot homofili.
I England innførte de restriktive lover mot homoseksuell praksis, den såkalte Clause 28. HIV og AIDS ble brukt som et direkte argument mot homofile. At loven også rammer lesbiske hvor smitteoverføringen nesten er lik 0, viser bare at AIDS er et påskudd for fordømmelse av en naturlig seksuell legning som ikke tjener borgerskapets interesser.
I Norge har ikke myndighetene gått så langt som i England. Helsemyndighetene i Norge har faktisk satset på homseorganisasjonene som en samarbeidspartner for å bekjempe AIDS og mytene omkring sykdommen. Homseorganisasjonene har vært en pådriver for å spre opplysninger om sykdommen. Dette har ført til at store deler av homsemiljøet i Norge har tatt sykdommen på alvor. Kondomsalget i Norge har eksplodert på 80-tallet, og nedgangen i andre kjønnsykdommer indikerer i hvor stor grad folk har praktisert sikker sex.
I størst grad har tiltakene uttrykt seg som kampanjer for sikker sex og for bruk av kondomer. Etter mye om og men har narkomane i hvertfall i Oslo fått tilgang til rene engangssprøyter. Dette har kommet til tross for at politiet har motarbeida tiltaket hele tida. Politiet har aldri stått for noe som kan hjelpe misbrukere.
På tross av at Norge har en lov som forbyr diskriminering av homofile på grunn av deres seksuelle legning, er homser fortsatt undertrykt. Man opplever mobbing og isolasjon på arbeidsplassen, i foreninger, i borettslaget osv. Flere unge blir kastet ut hjemmefra hvis de forteller at de er homser. Derfor er det mange som ikke vil HIV-teste seg.
Helsedirektoratets kampanjer for å få folk til å bruke kondom, har vært vel og bra. Men det å beskytte seg mot kjønnsykdommer avhenger også av hva slags forhold man har til sin egen seksualitet.
Folk som er avhengige av å praktisere sin seksualitet i "mørke" vil ha vanskeligere for også på andre måter å ta ansvar for sin seksualitet. Seksualiteten blir enda mer fremmedgjort. Å bruke kondom og praktisere sikker sex er vanskeligere når man har tilfeldig sex, i parker, toaletter, prostitusjon osv. Derfor må AIDS også bekjempes ved at homofili blir mer anerkjent i samfunnet. Det må være lettere å komme ut av skapet. Mange homofile lever et liv, hvor sex med andre menn blir holdt hemmelig for kone, barn, familie og venner.
Anonymitet kan være greit i store byer, men på småsteder er det både vanskelig å teste seg, og ikke minst å leve som HIV-smitta.
Arbeiderklassen i Norge er i dag i stor grad ramma av nedskjæringer. Folk er nødt til å slåss for å opprettholde de tilbudene som finns for HIV-smitta og AIDS syke.
Oppblomstringa av grupper på ytterste høyreside gjør det helt nødvendig å ta parti for folk med denne sjukdommen. Rasister bruker AIDS i sin propaganda mot innvandrere. I USA og andre land, har man innført at folk som er HIV-smitta ikke skal ha adgang til landet.
Det er ikke utenkelig at Norge innfører de samme restriksjonene, med den restriktive asyl- og innvandringspolitikken som myndighetene fører. Man må protestere på dette hvis det blir virkelighet. Vi må argumentere for at folk uansett hudfarge, HIV-smitta eller ei, skal ha rett til å komme til Norge.
Representanter for medisinindustrien, sa på det tidspunktet da AIDS var en forholdsvis ny og ukjent sykdom: "En sykdom som bare rammer 1 million mennesker er et uinteressant marked".
Grådigheten etter penger har gjort at medisinindustrien ikke så bryet verdt med å forske for å finne en kur. Kapitalistene har ment at markedet er for lite. Middelet AZT er begynt brukt i behandlingen av HIV og AIDS pasienter. Men middelet er ingen kur. Det bare forsinker utviklingen av sykdommen.
For mange er de alvorlige bivirkningene et problem. Forskerne brukte lang tid på å krangle om hvem som egentlig oppdaget viruset. Dette gjorde at det i lang tid ikke ble forsket videre, mens franske og amerikanske toppadvokater tjente seg rike på å krangle om hvem som egentlig hadde funnet viruset først. Patent på sykdom var viktigere enn bekjempelse av den.
Offentlige bevilgninger til forskning og bekjempelse av AIDS har vært minimale. Særlig i USA, der prioriteres forskning som det kan tjenes masse penger på. I New York hadde AIDS utviklet seg til en epidemi allerede på begynnelsen av 80 tallet.
Samtidig kom dessverre Reagan til makten. Reagan ble valgt som president under en høyrebølge. Han satte umiddelbart i gang med massive nedskjæringer av sosiale goder, helseprogrammer og velferd. Reagan var også talsmann for det fundamentalistiske Moral Majority som var mot selvbestemt abort og andre rettigheter for kvinner. Dette medførte også angrep på homoseksuelle. De første fem åra Reagan satt ved makten, gjorde han ingenting med AIDS. Han ville ikke engang ta ordet i sin munn. I mellomtida døde tusenvis av sykdommen i de store byene.
Først i 1987 bevilget kongressen små summer til forskning på medisiner og kurer, men mye av disse pengene ble aldri brukt. Det fantes selvfølgelig leger og vitenskapsmenn som ønsket å benytte seg av pengene, men de ble truet med sparken hvis de fortalte offentligheten at pengene ikke ble brukt. Penger som var bevilget til generell medisinsk forskning var allerede merket av nedskjæringer, og pengene som ble bevilget til AIDS forskning ble tatt av de allerede eksisterende bevilgninger.
På denne tida brukte Reagan milliarder på Star Wars programmet. Et "forsvarsprogram", som hvis det ble ferdig utviklet kunne utslette hele jordkloden to ganger.
AIDS skiller seg ikke fra andre epidemier opp gjennom historia. Kolera, gul feber osv. har tatt like mange menneskeliv og vel så det. Men AIDS skiller seg fra andre epidemier ved at bekjempelsen eller mangelen på vilje til bekjempelse av sykdommen er gjennomsyra av ideologi.
Borgerskapets ideologi som setter kjernefamilien i høysetet, som sier at homoseksualitet er en umoralsk og mindreverdig form for seksualitet. Spredning av AIDS kunne vært stoppa på et tidlig tidspunkt. Borgerskapet vet alltid å bruke milliarder på ting som tjener deres egne interesser.
Derfor er det opp til arbeiderklassen å presse politikerne til å tjene våre interesser. Det kan bare skje ved at man står samla. Heterofile, homser, svarte og hvite må stå sammen for å kreve resursser til bekjempelsen av AIDS.