Knut Øygard og Tim Robinson fra IS intervjuer NtEFs nestleder Roy Pedersen
Spørsmålet om EF-medlemskap fortsetter å dominere norsk politikk. Nei til EF har nå rundt 70 000 medlemmer. Det har likevel vært lite aktivitet fra Nei-sida.
Knut Øygard og Tim Robinson fra IS snakket med NtEFs nestleder Roy Pedersen. Roy er også leder for Oslo Stein, Jord og Sementarbeideres forening, styremedlem i Oslo Samorg og medlem av SV.
EF betyr en effektivisering av kapital og er i ferd med å utvikle seg til å bli en imperialistisk blokk. Vi er først og fremst imot EF som sådan, og derfor også imot norsk medlemskap, heller enn å ta utgangspunkt i hva EF betyr for Norge.
Hvorfor mener du at arbeidere bør være imot EF?
I forhold til fagbevegelsen er utgangspunktet at EF bygger på de såkalte fire frihetene. Fagbevegelsen har sin eksistensberettigelse i å slåss mot ekstrem utnytting og utbytting fra kapitalen. Det er naturlig at man engasjerer seg i EF-kampen samtidig som man er fagorganisert.
Vi ser at de problemene vi er i ferd med å få forsterker seg i EF. Der har man hatt en høy og varig arbeidsløshet i 20 år, man prioriterer en økonomisk politikk som skal satse på ekstrem prisstabilitet på bekostning av å skaffe arbeidsplasser. Det er et system der de mulitinasjonale konsern dominerer på bekostning av faglig innflytelse og faglige rettigheter.
Det er ikke dermed sagt at alle problemene er løst om du står utafor EF. Uansett vil Norge være en del av en internasjonal arbeidsdeling. Noe forsøk på å lage et nytt Albania trur jeg ikke noe på. Men om fagbevegelsen skal opprettholde sin posisjon så må vi få større rettighter enn vi har idag. Det blir viktig i forhold til de skjerpa forholda vi kan se i eget land utover i 90-åra.
Reiulf Steen er en av Ja-sidas beste talere. Han argumenterer for internasjonalisme, at man må bruke redskaper som EF, og at kampen er om og ikke mot EF. Steen argumenterer for en toppstyrt internasjonalisme, mens det vi trenger er en internasjonalisme skapt gjennom kamp og ikke gjennom EF-byråkrati eller samarbeid på topplanet i fagbevegelsen. Likevel treffer Steen EF-motstandere fordi han argumenterer fra venstre.
NtEF synes derimot å mene at norske arbeidere har interesse av å styrke norsk kapitals konkurranseevne. Det er en logisk konsekvens av en EF-motstand som baserer seg på norsk nasjonal sjølråderett istedet for den europeiske arbeiderklassens felles interesser.
Er det mulig å vinne EF for et sosialdemokatisk prosjekt?
Det ville være et tilbakeskritt å skulle gi avkall på rettigheter for å dra til Brussel og skulle vinne dem tilbake. Det som foregår der er retta mot rettighetene vi tross alt har i dette landet.
Jeg er enig i at Steen trekker opp en del saker det er viktig å forholde seg til; nord-sør konflikten, problemer i Øst-Europa, sultkatastrofer, miljø. Ingen er uenige i at dette krever internasjonalt samarbeid. Men raskt kommer man ned på et nivå der man gir opp kampen nasjonalt som en del av den internasjonale kampen. Der er jeg uenig. Det er ikke bare uklokt, men det vil føre til at arbeiderbevegelse samla sett kommer svekka ut.
Du vil ikke oppgi kampen nasjonalt. Men det er jo nettopp det deler av venstresida gjør når de sier at vi må stå sammen mot EF. At f.eks. norsk konkurranseevene må sikres. Det er nettopp i Norge og Sverige at man har vært flinkest til å holde lønna ned og gjennomført en rekke andre nedskjæringer.
Ikke engang Thatcher greidde å få ned lønnsnivået slik som sosialdemokratene i Norge og Sverige. Er ikke det et like stort problem i en situasjon med høyresida på offensiven?
Jeg mener at det å ha et nasjonalt utgangspunkt ikke er det samme som å være nasjonalistisk. Man må ta avstand fra negative utslag av nasjonalisme både historisk og i dag i form av rasisme.
Spørsmålet dreier seg egentlig om NtEFs evne til å knytte an til folks daglige problemer ‹ og det er veldig viktig. Den krittiken er jeg enig i. Når det ikke har skjedd så har det med at det er en ny organisasjon som har skullet bygge seg opp, men også at fagbevegelsen har vært for lite med, og ikke kommet med innspill.
NtEF kunne gjort mer om de hadde profilert sosiale krav. Kampen om Viking Dekk var f.eks en sak der NtEF kunne gått inn med konkret anti-EF propaganda og samtidig støtta arbeidere i kamp for sine egne interesser.
Fungerer ikke all nasjonalisme slik at den knytter arbeidere til sine bedrifter og sin egen herskerklasse. Hvor går i så fall skillet mellom den positive nasjonalisme og den negative?
Det er kompliserte spørsmål, men det er ikke noe galt i å ha et nasjonalt sinnelag, men hvor går skillelinjene? Hvis vi forholder oss til næringslivet og forsøket på å gjenreise norsk industri, så er det ikke uvesentlig at du har bedrifter basert med norsk eierskap. Det betyr ikke at arbeiderbevegelsen gir opp kampen mot arbeidsgiverne når det gjelder faglige rettigheter.
Vi er i en ny situasjon der det som kalles klassesamarbeid er i ferd med å bryte sammen.
De tunge partiene innafor NtEF, SV og Senterpartiet, er positive til norsk deltakelse i Vestunionen. For oss representerer Vestunionen det verste med EF; opprettelsen av en imperialistisk blokk med egne militære styrker.
NtEF har ikke tatt standpunkt til Vestunionen. Det vi har snakka om av sikkerhetspolitikk, er at vi er imot en vesteuropeisk hær. Det ville være en hemsko om du fikk en utvikling med en vestunionen med franske og britiske atomvåpen og egen hær som skulle settes inn i f.eks. Midt-Østen for å forsvare EFs interesser. Det ville være å bygge opp en ny militær supermakt.
Det vil være mulighet til større mobilisering framover, men det er ikke gitt hvilket innhold bevegelsen vil få. Sjøltilliten i arbeiderklassen er på et lavt nivå og det ser ut til å bli et nytt dårlig tariffoppgjør. Årets 1.mai kan bli et startskudd for et større faglig engasjement i EF-kampen.
Kan uenigheter om EF/EØS føre til forsøk på å bygge arrangementer utafor Samorg?
Problemet er at fagbevegelsen må forsøke å knytte sammen den økonomiske og den politiske kampen, både i forhold til EF-kampen og andre saker. Mulighetene for å aktivisere fagbevegelsen blir bedre nå som betydningen av EØS blir konkretisert. 1. mai ifjor viste et mobiliseringspotensiale som ikke har blitt utnytta seinere.
Det er viktig og mulig med en kraftig markering i år, spørsmålet er hvordan man skaper en helhetlig plattform i Samorg. NtEF ønsker at det skal være fagbevegelsens arrangement som markerer EF-motstand. Det finnes grenser for kompromiss, men man kan ikke kreve 100% enighet. En splittelse vil være en ulykke. EØS er vanskeligere fordi EØS motstanden er mindre, men det er fullt mulig å få en Nei til EF parole.