Spike Eccles
I en tid når nesten alle, til og med mange på venstresida, roper høyt om "sosialismens død" er boka "Year one of the Russian Revolution" av Victor Serge en fryd å lese.
Den dekker et mye større tidsrom, men kan på mange måter sammenlignes med John Reeds klassiker "Ti dager som rystet verden" som en slag-for-slag-skildring av oktoberrevolusjonen i Russland.
Boka viser ganske tydelig at bolsjevikpartiet i 1917 ikke var noe udemokratisk og ensretta parti, og at Oktoberrevolusjonen langtfra var noen form for statskupp, men derimot utrykket for flertallet av russiske arbeideres vilje.
Februarrevolusjonen i Russland i 1917 kastet Tsaren. Etterpå oppsto en dobbelmakt-situasjon hvor arbeiderne og bøndene begynte å utvikle sin egen statsmakt gjennom arbeider-, bonde- og soldatrådene, sovjetene. Samtidig besto den gamle staten fremdeles, men nå med kapitalistene ved roret istedenfor adelen.
Som det har vist seg i alle andre dobbelmakt-situasjoner gjennom historien, måtte arbeiderklassen enten vinne kampen om statsmakta eller bli knust. Slik som ting utviklet seg, ble det mulig for arbeiderklassen, med bolsjevikene i spissen, å vinne denne kampen.
Kerenski-regjeringa som hadde blitt til etter Tsarismens fall, ble ledet av det sosial-revolusjonære partiet og mensjevikpartiet. Den var ikke i stand til å oppfylle kravene som hadde utløst revolusjonen.
Russland i 1917 var økonomisk tilbakestående og fortsatt i ferd med å slepe seg ut av middelalderen. Krigen hadde knust økonomien,- matmangel og misnøye var omfattende. Soldatene på fronten begynte å desertere i fleng. Den store majoriteten av folket ville ha slutt på krigen. Bøndene ville ha land, de ville ekspropriere jorda til de store godseierne, som de var i dyp gjeld til.
Men Kerenskis regjering, som var kapitalistenes regjering, ga ikke mer land til bøndene, slik de hadde lovet å gjøre gang på gang. De ville fortsette med krigen.
Som Serge skriver i boken:
«Tre store problemer skriker ut etter sin presserende løsning, uttrykt med de tre ordene; fred, land, brød!»
«Millioner av bønder og arbeidere i hæren vil ha fred, og borgerskapet kan ikke gi det til dem fordi de er for opptatt av å føre sin egen krig. Millioner av bønder ønsker land, borgerskapet vil ikke gi dem det, fordi de er allierte med de store godseiere og avlyser ethvert angrep på privat eiendom, prinsippet for deres egen dominans. Proletariatet i byene krever brød; borgerskapet kan ikke gi dem det fordi sulten er et resultat av deres krig og deres politikk.»
«Styrtingen av Tsarismen løste ingenting. En ny revolusjon måtte til.»
«Dette er hva massene føler og vil ha. Dette er hva proletariatets parti (bolsjevikene) vet og væpner seg for.»
Situasjonen ble mer spent og hele tida var det bolsjevikene som agiterte for massenes interesser. Med slagordene "Land, brød,fred!" og "All makt til sovjetene", vant bolsjevikene masse oppslutning i løpet av kort tid.
Arbeiderne ble utålmodig, demonstrerte og deltok i opptøyer mot Kerenski-regjeringen. Bøndene tok over kornlagerne til godseierne og brant husene deres. Regjeringen erklærte bolsjevikpartiet som ulovlig og lederne ble arrestert, Lenin måtte gå i dekning. Kapitalistene på sin side organiserte et statskupp ledet av general Kornilov. Trusselen mot revolusjonen var enorm, som Trotski kommenterte seinere; hadde Kornilov kuppet blitt velykket ville fascisme vært et russisk og ikke italiensk ord.
Oktoberrevolusjonen var nødvendig om arbeiderklassen ikke skulle bli knust. Med bolsjevikene i spissen kastet arbeiderne og soldatene Kerenski-regjeringa og soldat-, bonde- og arbeiderrådene etablerte sitt styre over landet.
Da rådene tok makta, grunnla de det mest demokratiske samfunnet verden har sett til nå. Rådene hadde dukket opp som en naturlig konsekvens av februarrevolusjonen. De besto av representanter som ble valgt på arbeidsplassene, i hæravdelingene og i de forskjellige landområdene. De som hadde valgt representantene hadde umiddelbar rett til å kalle dem tilbake.
For første gang i historien kunne folk flest styre sine egne liv. For første gang i historien fikk man sjølvbestemt abort og rett til skilsmisse; barnehager og arbeiderrestauranter sprang opp med den hensikt å frigjøre kvinner fra husarbeid.
Bøndene fikk land og slapp å betale gjelden sin til godseierne. Alle nasjonale minoriteter innafor det gamle russiske imperiet fikk sjølbestemmelsesrett. Krigen tok slutt. Dette var sosialisme i ordets sanne betydning.
Men, umiddelbart etter revolusjonen kom borgerkrigen. Kapitalistene fant seg ikke i den unge arbeiderstaten og erklærte krig mot den. Offiserer, unge offiser-rekrutter og borgersønner fra det gamle regimet, begynte å samle seg og planlegge kontrarevolusjon.
I året framover var det stadige forsøk på statskupp, drap og generelle angrep mot arbeiderklassens kontroll. Dette ble godt støttet med penger og våpen (gjennom spioner og "diplomatiske" representanter i Russland), og seinere med innvaderende hærer fra de største statsmaktene i verden. Herskerklassen verden over ville kvele oktoberrevolusjonen i fødselen. De så den som en trussel mot sin egen makt om den fikk lov å spre seg.
Det er tre ting som slår en når en leser Serges beretning om borgerkrigen. Det første er de andre såkalte sosialistiske partienes villighet til å bruke ethvert middel, både før og spesielt etter oktober, som kunne bidra til å knuse arbeidernes og bøndenes demokratiske revolusjon. De allierte seg sjølv med monarkistene, kapitalistene og imperialistmaktene og blir det som Serge, gang på gang, temmelig ironisk, kaller for "kontrarevolusjons sosialister". Listen over mensjevikenes og de sosialrevolusjonæres forbrytelser mot revolusjonen er lang og fryktelig.
Dette fører meg til den andre tingen som slår en angående borgerkrigen; det Serge kaller den "sørgelige ettergivenhet" som bolsjevikene utøvde mens kontrarevolusjonen kom stormende mot dem. På tross av den konstante og skrikende kontrarevolusjonære oppførsel til mange mensjeviker og sosialrevolusjonære, viser bolsjevikene seg, gang på gang, villige til å jobbe sammen med disse partiene. Til slutt blir de tvunget til å forby dem, men Serge mener at slike repressive metoder mot reaksjonens krefter kom altfor seint.
Om og om igjen blir de mest farlig kontrarevolusjonære, som er tatt til fange, løslatt, på grunn av bolsjevikenes "storsinnethet", bare for på ny å organisere blodige forsøk på kontrarevolusjon. Serge skriver at "Ren uerfarenhet var en av hovedgrunnene til denne farlige ettergivenhet på den rødes side".
Det tredje en legger merke til ved borgerkrigen, er det umåtelige offer arbeiderklassen var tvunget til å gjøre for å forsvare revolusjonen. Det var en militær blokade av Russland og ingen import eller eksport var mulig. Sult og epidemier tvang arbeidere til å forlate byene for å lete etter mat på landet.
Alle de modigste menn og kvinner ble drept ved fronten i den Røde Arméen. Tusener av revolusjonens hverdagshelter kjempet og døde i forsvar av frihetene de hadde vunnet og viste at revolusjonen ikke først og fremst var "store menn" som Lenins og Trotskis verk.
Boka slutter med året 1919 hvis forferdelige forhold var begynnelsen til slutten. Sjøl om den sosialistiske republikken vant borgerkrigen i 1922, forble den isolert. Arbeiderklassen var desimert og demoralisert.
De revolusjonære oppstandene i andre land ble knust og bante veien for Stalins kontrarevolusjon og den groteske forvrengningen av alt bolsjevikene hadde stått og kjempet for. Det mest demokratiske parti i verden ble istedet kun et byråkratisk redskap for Stalins diktat. Bolsjevikenes internasjonalisme ble erstattet av Stalins såkalte "sosialisme i ett land". En av de siste tingene Lenin gjorde fra sitt dødsleie i 1924 var å advare mot stalinismens framvekst.
Det mest slående trekk med denne boka er at den viser at Stalins kontrarevolusjon på ingen måte var uunngåelig. En innser akkurat hvor nær verden kom internasjonal revolusjon og arbeidermakt. Vi var på kanten av en ny sosialistisk verdensepoke som skulle bygges på produksjon for behov og ikke profitt.
I mange andre land skapte arbeiderne sine egne revolusjonære organer, arbeiderråd. Verdens arbeiderklasse så på Russland som et eksempel på at de ikke trengte å finne seg i kapitalens diktatur. Den viktigste revolusjonen begynte i Tyskland, som var den nest mest industrielt framskredne nasjon på kloden, nesten nøyaktig ett år etter Oktoberrevolusjonen i Russland.
Hvorfor feilet da disse revolusjonene? De feilet fordi det var mangel på demokratiske, revolusjonære arbeiderpartier i de andre landa. Partier som kunne tilby arbeiderklassen et revolusjonært lederskap. Partier som bolsjevikpartiet, som hadde studert arbeiderrevolusjon og klassekamp i mange år; som hadde historisk kunnskap basert på arbeiderklassens tidligere erfaringer og derfor var i stand til å peke ut veien framover.
Det 20 århundrets store tragedie er at disse mulighetene ble spilt bort av reformistiske ledere som var mer interessert i sine egne privilegier enn i arbeidermakt. Serge beskriver hvordan det tyske proletariatet hadde "en gjennomført mangel på det essensielle våpen til klassekrig - det revolusjonære parti som er seg sine oppgaver bevisst."
Jeg anbefaler denne boka til alle som er interessert i sannheten om den russiske revolusjon. Den bør også være en stor inspirasjon for sosialister overalt, på grunn av den store optimismen som gjennomsyrer den, og fordi den viser at arbeidermakt er mulig.
Victor Serge:
Year One of the Russian Revolution
Bookmarks 1991