Etter revolusjonen ble Cuba aldri en sosialistisk stat, bygd på arbeidermakt. Det fikk et statskapitalistisk regime tilsvarende det i Sovjet.
Løsningen for cubanske arbeidere ligger i å bli en del av en internasjonal klassebevegelse. Det betyr ikke at sosialister stiller seg likegyldig til en kamp mot USA selv om denne ledes av den nåværende herskerklassen på Cuba.
Alle sosialister må fordømme den amerikanske kampanjen mot Cuba og støtte alle forslag om hjelp til landet. Støtten til Cubas kamp mot USA-imperialismen må være betingelsesløs. Hvis det kubanske regimet ble styrtet av USA, vil det bety en imperialistisk seier som gir fornyet selvtillit til enhver herskerklasse i Bush sin "Nye Verdensorden".
Men samtidig er det nødvendig å understreke at Cuba ikke har noe å tilby verdens undertrykte. Castros regime er på ingen måte "verdens siste sosialistiske land". Som sine tidligere allierte i Østblokken, var og er Cuba et statskapitalistisk samfunn. Arbeiderklassen på Cuba kontrollerer verken sine egne liv eller disposisjonene til Castro og de andre byråkratene. De siste nedskjæringstiltakene bekrefter at arbeidernes interesser skal underordnes en kriserammet kapitalistisk stats behov i konkurransen på verdensmarkedet.
Saken er at amerikansk innblanding ikke vil bedre den kubanske arbeiderklassens kår. USAs medisin overfor Cuba er den samme som ble foreskrevet Nicaragua: sosiale nedskjæringer og massiv omfordeling. En velykka amerikansk innblanding derimot ville gjøre det lettere for USA å gripe inn andre steder og fortsette med sin støtte til reaksjonær sin støtte til reaksjonære krefter i Latin-Amerika og resten av verden.
Bush håper at Cuba vil være det neste kommunistiske regimet som faller. "Jeg tror at han der nede på Cuba svetter nå" sa Bush nylig. I mens er det mange på venstresida, forvirra etter sammenbruddet i Sovjet og Øst-Europa, som ser på Cuba som den siste bastionen mot Vesten og markedet. Denne artikkelen ser på hvordan Castros Cuba, og krisa som hans regime står overfor, ble til.
Helt siden Fidel Castros opprørshær velta den amerikansk-støttede Batista i 1959, har USA forsøkt å gjenvinne kontrollen over Cuba. Da de ikke har klart å få viljen sin gjennom direkte militærintervensjon, som de har gjort 21 ganger før i dette århundret, har USA boikotta Cuba økonomisk siden 1961.
USA-imperialismens seire i Midt-Østen, Karibien og Sentral Amerika får mange til å lure på om ikke Cuba er neste på Bush sin ønskeliste. Samtidig som russisk bistand trekkes tilbake, så har Bush antydet at Cuba kanskje må forandre seg fortere enn Castro har tenkt. Cubas skjebne er igjen meget usikker.
Før revolusjonen i 1959 var Cuba dominert av amerikanske interesser, og diktatoren Batista som samarbeidet med disse. Øya var mer eller mindre en koloni der man hentet billige råvarer og sukker. Den var også et lekegrind for de rike. Prostitusjon, spill og lysskye forretninger preget Cuba under Batista. Han hadde svært lite støtte i samfunnet. Det korrupte regimet ble kastet relativt lett av en liten geriljahær under ledelse av Castro og Che Guevara.
Geriljaen uttrykte sosial misnøye og ønsket om nasjonal uavhengighet og fikk stor støtte i befolkningen. Til tross for at det var få som deltok i revolusjonen fikk den stor støtte av folk som ville bli kvitt de utenlandske interessene.
Castro-regimet var ikke tilknyttet Sovjet til å begynne med. "Vår revolusjon er verken kapitalistisk eller kommunistisk"erklærte han. I likhet med andre nasjonale revolusjoner i denne perioden var målet å utvikle en uavhengig stat ved å innføre reformer og skape en mer variert økonomi. Det betydde at man måtte vekk fra Cubas avhengighet av sukkereksport.
Lønningene gikk opp, husleia ned, strøm og medisiner ble billigere. Kampen mot analfabetisme ble prioritert. For å gjennomføre reformene ble de store godsene oppdelt og gitt til småbønder. Dermed kom Cuba på kollisjonskurs med USA, da godsene ofte tilhørte amerikanske selskaper. Castro pådro seg også USAs vrede da olje og sukkerrafinerier ble nasjonalisert for å finansiere reformer.
Som svar innførte USA boikott og støttet eksilcubanernes mislykkede invasjon ved Grisebukta i 1961. Denne konfrontasjon, den økonomiske boikotten, og CIAs forsøk på å drepe Castro pressa Cuba nærmere Sovjet. For å overleve nasjonaliserte Castro mesteparten av økonomien og ba Sovjet om hjelp. I 1970 hadde Sovjet erstattet USA som den dominerende kraft i forhold til utviklinga på Cuba.
En uavhengig utvikling var umulig for denne øy-nasjonen som var tvunget til å velge side i den kalde krigen. Den statskapitalistiske modellen fra Sovjet svarte til regimets behov. Alle ressurser var nødt til å samles for å kunne konkurrere på verdensmarkedet. Cuba ble etterhvert en underdanig partner til Sovjet.
Denne rollen innebar at Cuba sto imot USA. Dette bidro til å øke populariteten av geriljastrategi blant nasjonale frigjøringsbevegelser på 60- og 70-tallet, særlig i Latin-Amerika. Che Guevaras heroiske framtoning og mordet på ham i Bolivia hjalp til å gi den cubanske revolusjonen en viktig plass i den nye venstresida over hele verden.
Til tross for at man ville ha en mer variert økonomi ble Cuba avhengig av Sovjet for olje, hvete, bønner og andre nødvendige forsyninger, spesielt militært utstyr. I stedet for å bevege seg vekk fra en sukker-avhengig økonomi, ble økonomien enda mer avhengig. I dag kommer 75% av Cubas eksport-inntekter fra sukker.
Avhengigheten av Sovjet gjorde Cuba til en lojal støttespiller i Sovjets utenrikspolitikk. Dette førte til at Castro støttet invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 og sendte tropper for å forsvare Sovjets interesser i Afrika.
Logikken i utviklingen (militarisering og industrialisering) betydde at man måtte akseptere logikken i kapitalistiske forhold under statsstyre; For å kunne konkurrere med Vesten måtte Østblokken tvinge verdensøkonomiens logikk på sine medlemsland. Denne er enkel: Konkuranse krever investeringer, og disse krever at man utbytter arbeiderne, som skaper verdiene i alle samfunn. Tungindustri prioriteres over forbruksvarer.
Det som vokste fram på Cuba var ikke en sosialistisk stat basert på arbeidermakt, men et statskapitalistisk regime som hos Sovjets andre partnere. Selvsagt kunne den dominerende økonomien i dette forholdet diktere gunstige betingelser for seg selv.
Castro sier nå at Cuba står overfor den verste krisa siden maktovertakelsen. Krisa i Sovjet truer det nære forholdet, og Cuba har selv vært i en langvarig krise siden tidlig på 80-tallet. Sovjet står for 21% av Cubas nasjonalprodukt og forsyner øya med 99% av oljen. En slutt på sovjetisk bistand vil være katastrofalt.
For å møte krisa startet regimet en omorganisering av økonomien i 1985, under et program de kalte "Oppretting av feil og negative tendenser". Kort sagt er det et nedskjæringsprogram. Det blir lagt vekt på frivillig arbeid, moralske heller enn materelle belønninger, og massemobiliseringer til store innhøstinger.
Levestandarden til cubanske arbeidere har gått betydelig ned allerede. Egg og brød er rasjonert og enkelte matvarer minsker ettersom Østblokk land kutter forsyningene når Cuba ikke kan betale i hard valuta. Det forberedes til en beleiringsøkonomi. En halvmillion sykler har blitt importert fra Kina for å få ned oljeforbruket. Selvberging i alt er målet.
Men for å oppnå dette må man gjennom en massiv omstrukturering og enorme lidelser. Programet vil betyr et fall i industri produksjon og synkende levestandard for de fleste. Kan regimet inspirere det cubanske folk til å følge denne kursen over tid? Organisasjoner som Komiteene til forsvar for revolusjonen har genuin massestøtte og trusselen fra USA vil styrke slike organisasjoner.
Men ingen av disse strukturene representerer en reell kontroll nedenfra. Oppgaven deres har vært å gjennomføre regimets planer. Om Kommunistpartiets fjerde kongress som ble avholdt nylig vil føre til større deltagelse vet vi ikke. Hittil har valg vært begrenset til godkjenning av lister satt opp av styresmaktene. Åpen opposisjon har vært undertrykt som i Øst-Europa. Homofili er ulovlig og AIDS ofre holdes i spesielle sentre.
Utsiktene for cubanske arbeidere er dårlige. De er klemt mellom en herskerklasse som slåss for livet og trusselen fra amerikansk imperialisme. Før har det ikke vært tvil om hvor man sto. Revolusjonen betydde bedre levekår for flertallet av befolkningen. De forbedringene er nå truet.
Det finnes et annet alternativ. Arbeiderne i Mexico, Argentina, Brazil og andre latin-amerikanske land har de samme interessene som cubanske arbeidere. De har også den potensielle makta til å knuse systemet som er kjernen i Cubas tragedie.
Cubanske arbeidere kan stå imot både amerikansk herredomme og sine egne herskenes forsøk på å tvinge dem til å betale prisen for krisa. Men det betyr at de må finner styrken som ligger i felles kamp med andre arbeidere utenfor Cuba, og ikke gi etter i forsvar av et system som bare tjener et mindretall.