Kjøp norsk! er for tida herskerklassens favoritt-parole. For å redde norsk industri og norske arbeidsplasser oppfordres vi dag ut og dag inn - gjennom samtlige medier - til å tenke på landet og handle norske varer.
Dessverre er det ikke bare NHO, Høyre og DNA-toppene som kommer med oppfordringa. Store deler av venstresida følger nemlig med på ferden Tankerekka er like enkel som den er reaksjonær: Norske kapitalister og norske arbeidere har felles interesser av å berge norsk industri.
Hvorfor skal vi så kjøpe norsk-produserte varer? Jo, slik lyder argumentasjonen, dette vil styrke markedsandelene til norsk industri og dermed bidra til å sikre arbeidsplasser.
Men det er ingen naturgitt sammenheng mellom en styrket norsk industri (i betydningen større profitter for kapitalistene) og trygge arbeidsplasser. Motoren, selve drivkraften i den kapitalistiske økonomien, er konkurransen mellom kapitalistene om størst mulig overskudd, dvs. mest mulig utbytting av arbeiderne.
Eksemplet Viking Dekk er illustrerende: Askim-bedriften ble ikke lagt ned fordi den ikke gikk med overskudd, men fordi eierne vurderte det slik at den ikke gikk med stort nok overskudd. Nivis Tyre, den tyske multinasjonalen som hadde aksjemajoriteten i Viking, fant ut at de ville tjene enda mer om de flytta dekk-fabrikken til Sverige.
Dersom "Kjøp norsk!"-kampanjen skulle føre til styrka markedsposisjoner for norsk industri, fører ikke det nødvendigvis til flere eller tryggere arbeidsplasser. Investeringene kan like gjerne gå til arbeidsbesparende teknologi, slik at enda flere mister jobben. Det gjelder ikke minst i dag - i en situasjonen med skjerpa konkurranse og økonomisk nedgang.
Dessuten: dersom vi tar borgerne på ordet og velger norske varer framfor utenlandske, vil etterspørselen på utenlandske varer gå ned, og dermed settes arbeidsplassene til arbeidere i andre land enn Norge i fare.
Sett i lys av den dominerende argumentasjonen fra "Nei til EF!", er det ikke overraskende at ideen om å styrke norske kapitalister på bekostning av utenlandske vinner fram på venstresida. Ikke overraskende, men like fullt farlig. Sosialister må være krystallklare i sin avvisning av slik nasjonalistisk argumentasjon.
"Kjøp norsk!" er ingenting annet enn enda en variant av den velbrukte "vi-er-alle-i-samme-båt"-ideologien. Dette er kan hende borgerskapets beste kort overfor arbeiderklassen. At mange arbeidsfolk tror på slike ideer, er en realitet som må overvinnes før kampen mot arbeidsløshet og nedskjæringer kan føres effektivt.
Umiddelbart høres det fornuftig ut å "kjøpe norsk" nå man har muligheten til å velge mellom ellers helt like produkter. Når man kjøper ei norsk skjorte, og ikke ei fra f. eks. Portugal, støtter man jo opp under norske arbeidsplasser. Ikke sant?
Som sosialister må vi imidlertid spørre oss om det er noe bedre at portugisiske arbeidere mister jobben enn at norske gjør det. Og det er det selvsagt ikke. Denne typen ideologi bidrar bare til å splitte arbeiderklassen etter nasjonalitet.
I ei tid med stadig sterkere internasjonalisering av kapitalen og med EFs "indre marked" like rundt hjørnet, er slik splittelse det vi aller minst trenger.
Har man først "kjøpt" argumentasjonen om at norske arbeidere og norske kapitalister i bunn og grunn har felles interesser, er veien kort til også å godta at vi må stramme inn livreima for å redde arbeidsplassene våre.
"Kjøp norsk!" og "Vis moderasjon!" er to varianter av samme nasjonalistiske, arbeiderfiendtlige ideologi. Begge to går ut på å få norske arbeidere til å slutte opp om norsk kapitalisme, til å få oss til å ta "vår del" av ansvaret for sjefens konkurranseevne.
Kampanjer for hensynet til "konkurranseevnen" og "landet" er langtfra noe særnorsk fenomen. Kapitalistene i alle land sier nøyaktig det samme til sine arbeidere. "Kjøp norsk!" blir til "Kjøp fransk!" eller "Kjøp dansk!". Og da er man jo like langt. Så følges kampanjene opp av massive angrep på arbeiderklassens posisjoner, som er det eneste som kan redde kapitalistenes konkuranseevne.
"Kjøp norsk!" og liknende paroler er ei dødslinje for arbeiderklassens kamp for å forsvare egne levekår. Bindinga til "kapitalens beste" eller "de nasjonale interessene" (som Karl Glad ynder å si) er en hemsko for en effektiv kamp mot arbeidsløshet, lønnsnedslag, angrep på faglige rettigheter og all den andre møkka som har blitt en del av folks hverdag.