«Hell no, we won't go, we won't die for Texaco», «No blood for oil», «Nei til krig for olje», blir det ropt i demonstrasjonstog verden over. Men hvilken rolle spiller olja i Midt-Østen?
Helge Ryggvik
Oljen er overlegent den varen det blir handlet mest av i verden. En må legge sammen de tre neste på lista, jernmalm, kull og korn for å komme opp i et liknende volum. Etter oljekrisen i 1973/74 er det blitt gjort mange forsøk på gjøre den vestlige økonomien mindre avhengig av olje. Men det har ikke lyktes, og det har vært så som så med viljen.
Fra 1950 og fram til i dag er forbruket av olje i verden gått opp fra 10 mil. fat olje pr. dag til 65 mil. fat olje pr. dag. I 1950 var det USA som var den overlegent største produsenten av olje. Verdenshandelen med olje var dominert og kontrollert av et oljekartell som gikk under betegnelsen “de syv søstre”. Det var Esso, Shell, Mobil, Chevron, Gulf, Texaco og BP.
Disse selskapene var samtidig en forlenget arm av den britiske og den amerikanske statens utenrikspolitikk. Olje var og er et strategisk produkt for kapitalismen. Der disse selskapene opererte var også CIA og MI5. Derfor var oljeselskapene direkte blandet inn i kuppet i Iran som innsatte Shaen i 1953 og i kuppet i Irak i 1963. Men oljeindustrien har forandret seg siden da.
Viktigst er det faktum at oljereservene i USA er i ferd med å tørke ut. USAs oljeproduksjon synker med 5% i året. Dette til tross for store oljefunn i Alaska. Oljeselskapene bruker nå Gulf-krigen til å presse på for å få lov til å bore etter olje i sårbare naturområder i Alaska, men selv om de fikk lov til det vil ikke det hjelpe mye. USA blir mer og mer avhengig av å sikre seg oljetilførsler utenfra.
En del kan skaffes fra Mexico og Venezuela, men det vil på langt nær være nok. En beregning fra oljeselskapet BP sier at 65,3% av all den oljen som finnes er i Midt-Østen, og det aller meste i de indre områdene av Persiabukta. Sovjet vil bruke det meste sin olje sjøl, og USA har alt for lite. Det er alt for lite olje i Nordsjøen til at det kan spille noen rolle i denne sammenhengen.
Mens det tidligere var “de syv søstre” som sto for oljeproduksjonen, er det i dag nasjonale oljeselskap som produserer det meste av oljen. De store britiske og amerikanske oljeselskapene er likevel viktige. Oljeindustrien består av en rekke ledd der selve produksjonen bare er ett av dem. Etter at oljen er pumpet opp må den fraktes i rørledninger og tankskip til raffinereier, videre må den ut på markedet og selges. Både i raffinereing, og salg er det fremdeles de søstrene (de har blitt fem) som dominerer.
“De syv søstre” er ikke lenger imeperialsmens framskutte representanter i de oljeproduserende landene, men de har fremdeles enormt mye makt over den politikken som USA fører. Det er forklaringen på at USA er det vestlige landet som har kommet kortest med energisparende tiltak.
Av de 16 største selskapene i USA, er 10 enten bilprodusenter eller oljeselskap. Fordi oljeselskapene i dag tjener mest på å selge bensin, og ikke som før på å pumpe opp olje, har de stadig fått flere felles interesser med bilindustrien. Det skal nok mer enn Saddam Hussein til før det amerikanske samfunnet går over til elektriske biler og solcelleoppvarming.
Vesten er i dag avhengig av å komme overens med de regimene som kontrollerer oljereservene. Taktikken de siste årene har vært å skaffe seg støtte blant herskereliter gjennom å fore dem med våpen, og sørge for at de stadig står i strid med hverandre. Samtidig som en skulle gripe inn hvis en av dem ble for sterk i forhold til de andre.
Men strategene i Pentagon har vært lite fornøyd med denne ordningen. Mange har hevdet at før eller siden måtte USA etablere seg permantent i Midt-Østen. Og da fortrinnsvis i det landet som har mest olje,og som har vært USAs nærmeste allierte i området, nemlig Saudi Arabia. Sterke krefter i USA har bare ventet på en anledning til å gripe direkte militært inn i Midt-Østen.
Tim Robinson
“Om frigjøring av Kuwait betyr at Kuwait må jevnes med jorda; da vil jeg heller det” sa Sheikh Ali al Sabah nylig. At et medlem av Emirens familie stiller seg likegyldig til om landet sitt (og en god del av folket) utslettes er ikke tilfeldig. På økonomi-sidene i borgerlige aviser, langt unna reportasjer om “våre gutter” og artikler som sammenligner Saddam med Hitler kan man få et bilde av hva slags rikdommer og ressurser krigen egentlig dreier seg om.
Den opprinnelige kranglen mellom Irak og Kuwait var nettopp et resultat av at Iraks eksport-inntekter er helt avhengig av oljeprisen. Kuwait kunne derimot tåle en lav pris da de bl.a. eier 4 500 bensin stasjoner i Vesten. Kuwaits herskere skiller seg ut i araberverdenen ved sine mangfoldige og gunstige investeringer i utlandet. I tillegg styrer Kuwaiti Investment Office ubegripelige summer rundt om på verdens pengemarkeder fra sine kontorer i Bank of England.
al Sabah familien har allerede undertegna “gjenoppbygingskontrakter” tilsvarende 4 milliarder. De største bygningsfirmaene i England har klaget over at amerikanske selskaper får urettferdige fordeler i kappløpet om kremjobbene.
Engelskmennene er sure fordi de mener de bør få sin del av kaka. Av de vestlige land er det USA og England som ofrer flest ungdommer i krigen, derfor skal engelske og amerikanske kapitalister tjene mest på den… Eller som Dan Quayle sa det, "hvis Tyskland ikke er med og slåss, så får de heller ikke være med på utbyttet."
Krigen dreier seg om kontroll over olja. Men kapital er stadig på leting etter nye markeder og investeringsmuligheter. Utplyndring av råvarer, og jakten på markeder var kjernen i det imperialistiske systemet som vokste fram på 1800-tallet. I dag er kolonistyret er erstatta av de flernasjonale selskapenes styre i samarbeid med lokale borgerskaper. Men Gulfkrigen illustrerer at til syvende og sist er det et system som fremdeles hviler på rå makt.
Drivkraften den gang som nå var sjølsagt kapitalens umettelig profitthunger. Da Frankrike og England trakk seg ut av sine kolonier (som regel i en sjø av blod) sørga de for at de nye herskerne tjente deres interesser. Det var slik Kuwait ble skapt da England trakk opp grensene i 1922. Kuwait forble engelsk koloni helt fram til 1961. Uavhengighet spilte liten rolle fordi britenes favorittfamilie fikk de viktigste økonomiske og politiske stillingene.
Ettersom oljereserverne i resten av verden minsker blir Midt-Østen desto viktigere. Kuwait sitter på oljereserver for 250 år. Det er mulig at man får noen kosmetiske endringer i et “frigjort” Kuwait. Men den herskende eliten har neppe tenkt at fremmedarbeiderne som skaper de kolossale rikdommene skal få noen rettigheter.
Før invasjonen var bare 2% av arbeiderne i privat sektor kuwaitere. De dårligste betalte av disse tjente tre ganger så mye som arbeiderne fra andre arabiske og asiatiske land. Fagforeninger og politisk aktivitet var strengt forbudt. Selv blant kuwaitere var det bare et lite mindretall av den mannlige befolkningen som hadde stemmerett. Ikke at det spilte så stor rolle. Emiren oppløste parlamentet med jevne mellomrom uansett, seinest i 1986.
Velstående kuwaitere i Kairo har fått beskjed om å tone ned nattklubb-besøkene og krigsfeiringene. I London ble to kuwaitiske prinsesser, (halvsøstre til Emiren), dømt til å betale 3 millioner kroner i erstatning til en indisk tjenestekvinne som de hadde mishandla i fire år.
Emiren har planer om å opprette en “intern sikkerhets komité” som opposisjonelle sier vil betyr militært unntakstilstand under kontroll av al-Sabah familien. Men uansett utviklinga i Kuwait ville politiske endringer få konsekvenser i nabolandene.
Saudi-Arabia og Gulfstatene er like rike, reaksjonære og udemokratiske som Kuwait. De har ikke gått til krig for at en demokratisk utvikling i Kuwait skal inspirere deres egne befolkninger.
Kuwait ble skapt for å tjene vestlig imperialismen. Et “frigjort” Kuwait vil uten tvil fortsette i samme rollen, en mini-stat som sikrer oljeselskapenes profitter, kongefamiliens velstand, og fortsatt beinhard undertrykking av 90% av befolkningen.