Dave McNally
Perspektivet om sosialisme nedenfra setter spørsmålet om organisering på en helt unik måte. Slik sett skiller det seg fra de tre hovedretningene som eksisterer på venstresida, Det kan være nyttig å gå gjennom disse før vi kommer med forslag til vår egen metode.
Den første metoden er den dominerenede - den parlamentarisk-reformistiske modellen som skaper en organisasjonsmåte ut i fra behovet for å danne et masseparti som fokuserer på å vinne kontroll over parlamentet. Denne modellen baserer seg på at de utbyttete og undertrykte er redusert til stort sett passive støttespillere (velgere) som skal "kjøpe" de slagord og temaer som reformistpartiet kommer med. En elite av professjonelle politikere og fagforeningsansatte blir sett på som de som kan skape sosial endring. Majoriteten er i beste fall fotsoldater.
Variant nr 2 er den som fins i flere varianter på venstresida, og som best beskrives som en sekt. Sekt-modellen, som ofte er basert på sprø karikaturer av Bosjevikenes erfaring fra Russland, bygger på at et lite antall fast bestemte revolusjonære erklærer seg selv som "fortroppen" i arbeiderklassen. Slike grupper går i utgangspunktet ut i fra at de selv er det sanne kommende lederskapet i arbeiderklassen.
Overbevist om at sekten har funnet det magiske svaret på "historiens gåter", skaper denne fortroppen en fantastisk vrangforestilling om hvor viktig den er. Sekten har en tendens til å erstatte ekte teoretisk analyse med dogmatiske slagord (Hvem trenger analyser, når du likevel har løst alle problemer på forhånd?). Åpen demokratisk diskusjon og debatt erstattes av en "linje" som er kokt sammen av en "ledelse" som ikke har noen virkelig basis i en massebevegelse. Selv om sekten ofte kan kan ha en fanatisk overlvelsesevne, og en sterkt overbevist meldemsmasse, vil dogmatismen, fanatismen og orokkeligheten fjerne alle muligheter for noen gang å utvikle seg til en ekte masseorganisasjon.
Den siste modellen fins i flere former som enklest kan kalles spontanistiske
Spontanisme betyr i virkeligheten at man fraskriver seg ansvaret for sosialistisk organisering. Spontanister erklærer at arbeiderklassen og de undertrykte vil ordne alt selv - en eller annen dag. Slik tenking er på en måte fatalistisk - en forteller folk at de bare kan vante på en storartet historisk hendelse vil skje når et stort, nesten mystisk, gjennombrudd skjer. Anarkisme er den klarest utviklete versjonen av spontanismen, fordi den stort sett er prinsippielt i mot å bygge noen slags form for orgnaisasjon.
Ideen om sosialisme nedenfra skiller seg ut fra alt det som er nevnt over. I motsetning til parlamentariske reformister, så mener vi at en revolusjonær omforming av samfunnet bare kan skje gjennom at flertallet slåss gjennom masseaksjoner. Sosialisme forutsetter at de utbyttede og undertrykte frigjør seg selv gjennom sin egen aktivitet. Samtidig mener vi at de opprørske kreftene i arbeiderklassen trenger et masseparti av en ny type - et demokratisk revolusjonært parti som kan samordne aktiviteten i kampen mot det gamle samfunnet.
Selv om sekterister generelt avviser reformisme og argumenterer for et revolusjonært parti, blir de fanget av sin egen elite-tenking der de velger ut de få sanne troende. Disse folka er da den selv-oppnevnte fortroppen som er nøkkelpersonene i den historiske prosessen. De foreslår at alt vi behøver er å bygge deres organisasjon i dag, og så vil alt ordne seg. Men uansett hvor mye de ramser opp det marxistiske prinsippet om at "arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk", vil de sekteristiske gruppene fjerne seg mer og mer fra ideen om sosialisme nedenfra. Det skyldes at sektene ser den historiske kampen som den som dreier seg om dem selv, og ikke om arbeiderklassens egen mobilisering.
På den andre siden løser spontanistene problemet med organisering ved å bare overse det. I stedet for å jobbe med de virkelige problemene med hvordan man bygger en revolusjonær strømning som ikke henfaller til sekterime eller refomisme, så går de ut og sier at dette problemet må vi bare hoppe over. Igjn betyr dette at folks egen aktivitet i dag blir underordnet - fordi vi bare trenger å vente til "historien" rydder opp i dette av seg selv. Men Engels hadde helt rett da han for 150 år siden argumenterte at "historien gjør ingen ting; den "har ingen kolossale rikdommer", "den driver ingen kamper framover". Tvert i mot, det er det aktive og levende mennesket som gjør alt dette - som eier og slåss.
Probelmet med sosialistisk organiserng begynner når vi avviser fatalisme , når vi godtar at aktive sosialsiter trenger å finne en måte å komme smmen for å styrke sin effektivitet - både som aktivister og sosialister.
Dette er det avgjørende punktet. Den store utfordringen ligger i finne en måte vi kan være effektive aktivister og sosialister i de kampene og bevegelsene som fins i dag. Dette er enklere sagt enn gjort, det er mye enklere å være det ene eller det andre.
Det er ganske rett fram å være en ren aktivist. Man bare blir med i en aksjon eller front og hjelper til med å bygge aksjoner. Uansett hvor viktige og verdifulle disse er - mange er ekstremt viktige og verdifulle - så er en slik arbeidsmetode lite effektiv for å bygge en sosialistisk bevissthet om samfunnets natur og hva som virkelig trengs for å omforme den.
På den andre siden står den sosialistiske aktivisten som i virkelighetene står utenfor bevegelsen. Denne personen kan forholde seg til kamper som om de var et avvik (ultra sekterisme) eller som et passende redskap til å gjennomføre den "virkelige" hensikten (å bygge sin egen gruppe). Kampen som bevegelsen er oppe i blir ikke sett på som viktig i seg selv, men som er viktig å forholde seg til fordi det er et sted for rekruttering til en sosialistisk sekt.
Vi ønsker å ha en radikalt annen måte å forholde oss. Vi ønsker å finne en måte å jobbe på som ærlige, prinsippfaste og konstruktive sosialistiske aktivister innenfor bevegelsene. For å nå det målet vil vi stå fast på at slike bevegelser i seg selv er en viktig del av å bidra til å bygge en egenaktivitet som mobiliserer og politiserer folk, og får å vinne gjennom med saken. Samtidig ønsker vi å opptre som åpne sosialister som diskuterer våre politiske ideer, spre våre løpesedler, aviser og skrifter, invitere folk til møter. Gjennom dette vil vi styrke sosialistisk bevissthet og organisering.
Engels skisserte hva denne tilnærmingsmåten betydde i sammenheng med den demokratisk-revolusjonære oppstanden i 1848 i Tyskland. For å forklare sin og Marx avgjørelse om å starte en venstreside avis (Neue Rheinische Zeitung), og hvordan den var tenkt brukt i kampen, skrev han:
Da vi etablerte en avis som skulle sirkuleres bredt blant folk i Tyskland, kom slag -ordene av seg selv. Det kunne bare være slagordet om demokrati, men som samtidig under streket overalt og i detalj sin spesifikke proletariske innretning, men som den ennå ikke kunne skrive inn i sin logo en gang for alle. Hvis vi hadde avvist dette, hvis vi ikke var villige til å slå oss sammen med bevegelsens mest progressive og pro -letariske fløy, så hadde vi ikke annet valg enn å predike Kommunisme i et lite nisje tidsskrift og danne en liten sekt.(1)
To ting er sentrale her. Først snakker Engels om å bli med i bevegelsen (dvs ikke stå utenfor den og snakke til den) - bli med i dens "mest progressive og proletariske fløy." For det andre argumenterer han for å ta opp de mest grunnleggende slagordene i bevegelsen - kampen for demokrati rundt 1850 i Tyskland. Samtidig skulle de understreke " overalt og i detalj" at kampen bare kunne gi en virkelig seier dersom arbeiderklassen overtok makten. Her har vi den klassiske "sosialisme nedenfra" måten å forholde seg til verden: Opptre som ansvarlige aktivister, men aktivister som er på venstresiden av bevegelsen, som understreker behovet for arbeiderklassens klassekamp og de sosialistiske perspektiver.
Hal Draper, en av de viktige teoretikerene for sosialisme nedenfra, utvikler dette poenget i sin beskrivelse av Marx forhold til fagforeninger:
Sosialister skal opptre som en lojal venstreside i klassebevegelsen, ikke som et alternativ som står i motsetning til det. Sosialister skal starte med arbeiderklassen som den er, og hvor den står, for deretter å kunne endre den. De skal være en del av klassens virkelige organisasjoner, uansett hvor tilbakeliggende massene er i forhold til sosialisters standpunkter, og de skal være de beste militante i kampen for de begrensete målene som den virkelige bevegelsen har. Men samtidig søker de, gjennom denne forsamlingen, å dytte hele bevegelsen oppover mot et høyere nivå av klassekamp-forståelse gjennom å lære av erfaring. Men hele tiden uten å gi opp sine egne helhetssyn eller å la være å kritisere feilaktig eller ineffektiv politisk praksis(2).
I eksemplet fra 1848 refererte jeg til den avisa Marx redigerte for øyeblikket, Neue Rheinische Zeitung. Marx og Engels trodde fast på at mens de opererte innenfor bevegelsen, så trengte sosialister en måte å spre bredt ut sitt unike standpunkt i kampen. Uten noe slikt ville de dilte etter det eksisterende lederskapet i kampen i stedet for å tilby et virkelig sosialistisk perspektiv. Det er faktisk slik at det er umulig for sosialister å opptre på en åpen og prinsippfast måte uten en publikasjon. Hver gang man tenker på revolusjonære sosialister i midten av viktige kamper, så er de koplet til en publikasjon: Marx og NRZ, Lenin og Iskra i de første årene av bolsjevik bevegelsen, og Pravda i årene etter revolusjonen, Rosa Luxemburg og Die Rote Fahne i Tyskland 1918-19, Antonio Gramsci og L'Ordine Nuovo under streikene og fabrikkokkupasjonene i 1919-20 i Italia.
En publikasjon er vital fordi den kan ha flere nøkkelfunksjoner. For det første er det en måte å spre sosialsitriske ideer, analyse og forslag til handling. For det andre kan den være et forum for diskusjon og debatt for et helt sjikt av miltante og aktivister. For det tredje kan den være med på å generalisere erfaringene ved å gjøre en hel gruppe av arbeidere og undertrykte i stand til å se sin egen erfaring i forhold til andres. Til sist kan den være en måte å kople sammen ideene, erfaringene og aktiviteten til mange mennesker slik at de kan være maksimalt effektive som sosialister innafor kampen.
Fordi publikasjonen er offentlig av natur, så gjør den ideene til en sosialistisk strømning konkrete - og gir dem en form en identittet og et ansikt. I stedet for å å si at den tilhører en mystisk gruppe som folk flest aldri har hørt om, kommer man med en publikasjon som er rettet utad og som er laget for å forholde seg til og engasjere seg i de virkelige erfaringene mange folk har. En publikasjon er sentral for at sosialister skal "komme seg ut" til sine arbeidskamerater, medstudenter, andre aktivister osv. Publikasjonen gjør oss i stand til å gi vår tilslutning til en sosialistisk gruppe en konkret form (Vi organiserer oss rundt publikasjonen.).
Så langt har jeg lagt fram noen generelle ideer om hvordan de som står i tradisjonen for sosialisme nedenfra nærmer seg problemet om organisering. Nå må vi se mer konkret på situasjonen for aktivister i denne tradisjonen i Canada - og i de fleste deler av verden - i dag. La oss begynne med fire grunnleggende observasjoner.
For det første har det gått mer enn 50 år siden marxistisk politikk har fått noen slags form for støtte fra et "ledersjikt" i arbeiderklassen (dvs fra tusener av militante, klassebevisste arbeidere). Derfor er det et gap i den historiske tradisjonen til den revolusjonære venstresida.
Et resultat av dette er at marxistiske grupper har blitt stilt på sidelinja i tiår.
Ut av dette følger den andre kjensgjerningen: Hovedspørsmålet for radikale sosialister i dag er ikke å organisere en fortropp av militante arbeidere i en organisasjon. Fortroppen er ganske enkelt ikke der og venter på en organisasjon. Tvert i mot, slike avanserte arbeidere må dannes på nytt gjennom egen kamp. Som Duncan Hallas skrev for 25 år siden, " når vi snakker om mennesker, så snakker vi om at det må dannes et sjikt av organiserte arbeidere som, både med hjerne og hånd, er solid rotfesta blant sine arbeidskamerater og med en felles bevissthet om at sosialisme er nødvendig."
Dersom vi ikke innser denne begrensningen, går vi i den samme fella som venstresida har gått i siden 30-åra. Det er bare ikke slik at man bare kan vifte med det røde flagget, og så flokker arbeiderne seg rundt deg.
Det tredje vi må anerkjenne er at den nye venstresida som oppsto i kampene mellom 1964 og 76 har stort sett falt sammen. Selv om en håndfull organisasjoner har overlevd (med ulike styrker og svakheter), så har de fleste gruppene som har overlevd ennå ikke greid å ta et oppgjør med de feilene de gjorde for 20 år siden eller mer. De fleste gruppene sitter godt fast i en sekterisk organisasjonspraksis, og viser liten evne til frisk, dynamisk nytenking.
De viktigste ytre-venstre gruppene i dag er Socialist Workers party i England (ca 9,000 medlemmer) og Lutte Ouvriere i Frankrike (ca 4,000 medlemmer og organiserte sympatisører). Mens SWP er en langt bedre og mer livskraftig politisk tendens, har den en hel rekke med sekteriske trekk, og har aktivt fremmet sekterisme i den internasjonale IS tendensen av smågrupper. Samtidig er det gode muligheter for at revolusjonære grupper med noen tusen arbeiderklasse-aktivister har en virkelig mulighet for å utvikle seg når klassekampen beveger seg opp på et høyere nivå.
Til sist er det viktig å forstå at det har oppstått virkelige muligheter for sosialistisk organisering i "den nye politiske perioden" etter 1989. Etter murens fall, apartheid ble knust, motstanden mot Gulfkrigen, stadige skifter i parlamentsvalg og utbrudd av masseprotester som følge av nedgangstiden 1989-92 og stadige nedskjæringer (Italia 1994, Frankrike 1995, og i mindre grad, Ontario 1995-96).
Men selv om vi anerkjenner at vi har kommet over i en slags ny periode, betyr det ikke at vi har den latterlige ideen at vi har vendt tilbake til en kriserammet kapitalisme som i 1930-åra, eller at vi er inne i en masseradikalisering der en revolusjonær gruppe kan bli et lite masseparti i løpet av noen år.
Situasjonen som marxister befinner seg i i dag er meget kompleks. På den ene siden er det en tendens til at tusenvis av folk stiller spørsmål ved systemet mens sosiale protester stadig vokser. Ut av en slik kombinasjon kan det oppstå et publikum for sosialistiske ideer. På den andre siden er den sosialistiske venstresida fantastisk liten og svak. De fleste gruppene er sekteriske karikaturer av autentisk marxistisk politikk og gjennomslaget for sosialistisk politikk i de nye kampene er ganske liten.
I dette politiske bildet må vi bevege oss i retning av en sosialistisk gruppe som er politisk prinsippfast, innbitt anti-sekteristisk, og åpen og demokratisk både i sitt interne liv og i måten den arbeider sammen med andre.
Hva venstresida trenger i dag er et virkelig pust av frisk luft. Den trenger et nytt utgangspunkt som er radikalt forskjellig fra de tre tradisjonene som er tegnet opp først i denne artikkelen - reformisme, sekterisme og spontanistisk aktivisme. New Socialist og gruppene som er knyttet til oss, håper å kunne være en slik retning. Likevel må vi være ekstremt forsiktige med å ikke overdrive våre ressurser og hva vi har oppnådd. Mens vi opprettholder en fornuftig vurdering av hvor store vi er, så må vi likevel forsøke å bevege oss så langt vi kan i retning av en gruppe som kan finne et balansepunkt mellom en prinsippfast marxistisk politikk og en veldig åpen form for organisasjon. La oss se litt nærmere på denne siden av ligningen.
De sosialistiske småsektene er fordervet av et grunnleggende problem: Kravene til aktivitet som hører til i en annen verden. Denne frenetiske, og stadig mer religiøse, aktiviteten gjør minisekten helt umulig å tilhøre for det store flertallet av folk på venstresida. Ironisk nok ble dette påpekt av Duncan Hallas og Tony Cliff i et brev for nesten 20 år siden. De hevdet følgende da de skrev til en amerikansk gruppe (da kalt Internasjonale Sosialister):
Store ofre kreves fra deres kamerater... og for en stund så kan kanskje ting henge sammen. Men, før eller seinere, vil dette falle fra hverandre. Ganske enkelt: Jo større skille sekten lager mellom sine selvoppofrende medlemmer og vanlige folk, jo færre virkelige personer blir rekruttert.(3)
Problemet for en slik gruppe som vi prøver å bygge er å holde fast ved en prinsipiell politikk samtidig som vi tilstreber en stil og en metode som gjør det lett for folk å arbeide sammen med , eller bli med i, gruppa. Det er av denne grunn vi har lagt så stor vekt på å ha intervjuer med seriøse folk på venstresida og bygd opp til møter som har trukket deler av venstresida nærmere hverandre. Vår "nye retning" på venstresida må være noe annet enn retorikk - det må være del av gruppas virkelige praksis og måten den arbeider sammen med andre individer og organisasjoner.
Den nye retningen må også innebære en utvikling av en virkelig og meningsfull politisk kultur for demokratisk diskusjon og uenighet. Det må komme et fullstendig brudd med en debattstil som innebærer hundsing, intoleranse og at man tillegger folk andre motiver og meninger enn de har gitt uttrykk for. En frisk engasjert sosialistgruppe må ta stilling til en rekke spørsmål (skal vi stemme på NDP, hav mener vi om folkeavstemming i Quebeck, osv) Men samtidig må gruppa komme fram til disse standpunktene gjennom en prosess med diskusjoner og deltakelse fra medlemmene. Gruppa må ønske ulike meninger velkommen, den må være tolerant for medlemmenes rett til å ha ulike meninger om saker som ikke dreier seg om grunnleggende prinsipper.
Gruppa må være som et friskt pust med livlige debatter og diskusjoner, og den må ta dette med seg dit den er i kontakt med andre.
Nøkkelspørsmålet om struktur skal alltid være: "Struktur til å gjøre hva?" En av tingene som har plaget sekter er deres stadige hang etter å bruke modeller som er dratt ut av sin historiske sammenheng. Et eksempel er de organisatoriske retningslinjene for massepartier som ble utviklet av Komintern i begynnelsen av 1920-åra (Moskvatesene). Resultatet er en sterkt mekanistisk tilnærming til sosialistisk organisering som ikke har noen organisk forbindelse med med de praktiske problemene som virkelige mennesker står i konkret. For å bryte med den rigide og dogmatiske stilen til sekteristene må vi sørge for st det er en sammenheng mellom de praktiske oppgavene vi setter for oss selv og hvilke typer struktur vi trenger. Med dette i bakhodet, la oss starte med våre oppgaver.
Vi har startet med å definere vår gruppe i form av en aktiv tilslutning til politikken for sosialisme nedenfra. Vi har bestemt oss for å lage et magasin, holde møter, og ta del i viktige bevegelser og kamper (kvinnedagen, studentdemonstrasjoner, arbeiderprotestene i Hamilton osv). For å kunne gjennomføre dette trenger vi effektive og pålitelige strukturer som gjør oss i stand til det vi har bestemt oss for. Struktur skal på denne måten gjøre oss effektive - det skal gi oss de mekanismene for å kunne gjøre akkurat det vi har satt oss fore. Samtidig må disse strukturene være basert på demokratisk etterrettelighet. Folk som innehar spesielle politiske oppgaver, som å redigere magasinet, organisere møter og aktiviteter, ordne med kontingenter, skal velges på medlemsmøter, ikke bare pekes ut.
Spørsmålet om struktur kommer opp på to nivåer: 1/Lokallagsnivå og 2/ landsomfattende organisering. La oss ta dem hver for seg.
På lokallagsnivå virker det klart at vi trenger grunnleggende rutiner ift møter, avissalg, delta i aktiviteter og økonomiarbeid. De fleste lokallag med flere enn 8-10 medlemmer trenger en eller annen slags valgt komite som tar seg av dette. Men ingen formel fins for dette, lagene selv må finne ut av hvordan slikt arrangeres, gjennom erfaring.
På det landsomfattende plan ønsker vi å maksimalisere effektiviteten og troverdigheten mens vi reduserer den enorme selvfølelsen av egen viktighet. Spesielt ønsker vi å unngå den situasjonen som er typisk for små grupper, der bare noen dusin medlemmer greier å lage en sentralkomite, politiske komiteer, kvinnekomissjon, arbeiderkomiteer osv. Slike strukturer er ikke bare en overdrivelse i små organisasjoner, de er også definert i abstrakte modeller og ikke i den konkrete problemstillingen det er å organisere en effektiv sosialistisk deltakelse i kampene som foregår i dag.
Jeg kommer derfor med tre grunnleggende forslag for øyeblikket: Landsmøtet er det høyeste organ, redaksjonene velges av landsmøtet og at det velges et arbeidsutvalg som samordner aktivitet og forbereder møter.
..resten er kuttet da det stort sett er en utdyping av dette . ikke noe politikk.
noter
1 - Som sitert i David McLellan, Karl Marx: His Life and Thought (New York: Harper and Row, 1973) s. 201
tekst
2 - Hal Draper, Karl Marx's Theory of Revolution, Volume II: The Politics of Social Classes (New York: Monthly Review Press, 1978) s. 121
tekst
3 - Duncan Hallas and Tony Cliff, Letter to the International Socialists (United States), March 7, 1977, p. 4
tekst