Hva slags sosialistisk organisasjon?
* Leninisme - Trotskisme - Sosialistisk organisering i dag
* Fram mot en ny begynnelse
* I retning av et revolusjonært sosialistisk parti
* Hva slags sosialistisk organisasjon?

Leninisme - Trotskisme - Sosialistisk organisering i dag

Av David Camfield

Fra den russiske revolusjonen til i dag

Revolusjonær sosialistisk politikk utvikles når sosialister er i stand til å lære av kampene til de utbyttede og undertrykte. Marx lærte av Pariskommunen i 1871 at arbeiderklassen må knuse den kapitalistiske staten og skape nye former for sosialistisk demokrati for å ta makten. Den russiske revolusjonen gjorde dette klart nok en gang, slik Lenin minnet verden på i "Staten og revolusjonen". Den russiske revolusjonens suksess og nederlagene til de revolusjonære opprørene i Europa mellom 1918 og 1923 viste at arbeiderklassen ikke kan ta makta uten et erfarent masseparti bestående av den revolusjonære fortroppen til å lede seg.

Mot slutten av det 20 århundre er lærdommene fra den russiske revolusjonen fortsatt et nødvendig, men ikke tilstrekkelig, grunnlag for sosialisme nedenfra. Disse lærdommene ble grunnlaget for programmet til den Kommunistiske Internasjonalen (Komintern) mellom 1919 og 1923. Fra disse generaliserte Trotski sin teori om den permanente revolusjonen og utviklet en kritikk av stalinisme. De små og isolerte trotskistiske gruppene ønsket å bevare denne politikken ("bolsjevik-leninisme") i "århundrets midnatt", årene med stalinisme, fascisme og imperialistisk krig fra sent på 1920 tallet til 1945. Det lykkes, men på bekostning av at de stivnet inn i dogmatisme og infleksibilitet.

Etter andre verdenskrig oppsto nye strømninger (Socialist Review, senere kalt International Socialism, rundt Tony Cliff i Storbritannia, Independent Socialist Groups rundt Hal Draper i USA). Gjennom å kritisere ortodoks trotskisme fra standpunktet om arbeiderklassens selvfrigjøring og en forpliktelse til å utvikle marxismen for å kunne forklare verden etter krigen, kom de med viktige teoretiske bidrag (analysen av statskapitalisme, den permanente våpenøkonomien og den avbøyde permanente revolusjonen; innsikt i klassekamp i avanserte kapitalistiske land under boomen etter andre verdenskrig; konseptet om sosialisme nedenfra). Denne strømningen holdt klassisk marxisme i live som en liten men dynamisk kraft gjennom kampene i oppturen sent på 1960 tallet og tidlig på 1970 tallet. Den overlevde nedturen som begynte midt på 1970 tallet(1).

Alvorlige problemer i International Socialists i Canada, og mer generelt, i IS tendensen, har gjort det klart at denne "reorienterte trotskismen" (Alex Callinicos term i "Trotskisme") trenger å bli kritisk evaluert, slik som den selv begynte å revaluere trotskistbevegelsene og det tidlige Komintern. For å begynne med dette må vi å gå tilbake til røttene av Vest-Europeisk og Nord-Amerikansk leninisme.

Eksportert bolsjevisme

I kjølvannet av den russiske revolusjonen dannet bolsjevikene Komintern og prøvde å eksportere sin politikk til millioner arbeidere (og andre) som samlet seg bak det kraftige ropet om "sovjetmakt" og verdensrevolusjon. Mange av mennene og kvinnene som ble dratt mot Komintern var kremen av arbeiderbevegelsen; selvlærte sosialistiske arbeider-intellektuelle og erfarne militante. Politisk varierte de mye: "sentrister", hvis revolusjonære aspirasjoner ikke hadde blitt løsrevet fra den gradvise parlamentarismen fra den andre Internasjonalen, Revolusjonære purister som led av ultra-venstrisme, sekterisme og abstrakt propagandisme, og syndikalister som trodde på å organisere revolusjonære industrielle fagforeninger.

Bolsjevikenes hensikt var å bygge nye revolusjonære massepartier gjennom å vinne arbeidere som beveget seg mot venstre til Komintern, mens man skilte dem fra ikke-revolusjonære arbeiderledere trukket inn bak sine radikaliserende frontorganisasjoner. I begynnelsen trodde bolsjevikene at Vesten var på randen til revolusjon. Med nederlagene til den tyske og den ungarske revolusjonen i 1918-1919, ble det klart for bolsjevikene at de vestlige kommunistpartiene måtte gjøre mer enn å rope på sovjetmakt og forberede seg på opprør. De forsøkte å vinne de nye partiene vekk fra ultra-venstristiske holdninger til fagforeninger, parlamentariske valg og allianser med bøndene. Samtidig sloss de mot sentrismen. Men både ultra-venstrismen og sentrismen fortsatte. Ultra-venstristiske direktiver fra russiske Komintern-ledere førte til den katastrofale "mars-aksjonen", revolusjonsforsøket i Tyskland i 1921. Den tredje Komintern kongressen fastslo senere samme året at revolusjon ikke var umiddelbart forestående i Europa (selv om Kominterns ledelse fremdeles hadde en overdrevet optimistisk evaluering av hvilken vei arbeiderklassen i de vestlige borgerlige demokratiene kom til å gå). De foreslo enhetsfront-politikken for å vinne flertallets støtte for kommunistpartiene blant arbeidere, men dekket til ansvaret for den tyske katastrofen. En omfattende forandring av kommunistpartene til "en ny type parti", var påkrevd. Som en kanadisk kommunist hevdet; det revolusjonære partiet må være "et parti for handling...et parti av arbeiderne, og med dem i deres daglige kamper mot kapitalistisk undertrykking" (Angus, 103).

Som Tony Cliff hevder i en av sine beste bøker, det tredje bindet av "Lenin" (3 vol.ed.), hadde bolsjevikene feilet i å "overføre bolsjevismen" til kommunistpartiene utenfor Russland før ledelsen i Komintern bukket under for stalinismen sent i 1923. Massepartier bestående av fortropper ble bygd i Tyskland, Bulgaria, Jugoslavia, Tsjekkoslovakia, Italia, Norge og Frankrike (selv om de to sistnevnte ble ledet av sentrister til 1923). Sterke revolusjonære lederskap med evne til å tenke selvstendig var imidlertid vanskelig å utvikle på den tiden som var tilgjengelig. Inkompetente intervensjoner fra Komintern i de utenlandske kommunistpartiene gjorde oppgaven enda vanskeligere. Selv i de viktigste delene av det vestlige Komintern, det tyske kommunistpartiet, ble det ikke etter drapet på Rosa Luxemburg formet et lederskap som kunne lede kampen om makta. Paul Levi, som et slikt lederskap kunne ha utviklet seg rundt, ble ekskludert etter å ha kritisert "mars-aksjonen" offentlig. Den revolusjonære situasjonen i Tyskland i 1923 testet både det tyske kommunistpartiet og ledelsen i Komintern og fant begge mangelfulle.

I mange land ble revolusjonære massepartier aldri bygd. Mens det tyske kommunistpartiet falt til under 150 000 etter "mars-aksjonen"; men bygde seg opp til 218 000 sent i 1922, ble ikke det britiske kommunistpartiet dannet før i 1920, og hadde 3000 reelle medlemmer (selv om de hevdet at det var 10 000). I USA så man ikke et forent, offisielt kommunistparti før mot slutte av 1921, med rundt 10 000 medlemmer. I Canada likeså: kommunistpartiet ble dannet i mai 1921 og hadde 4800 medlemmer, der "det store flertallet" (Angus, 80) tilhørte semi-autonome finske og ukrainske "språkføderasjoner". Disse tre partiene ble dannet etter høydepunktet i etterkrigsradikaliseringen, som toppet seg i 1919 i Storbritannia, Canada og USA. Selv om de var "rotfaste"; og arbeidermedlemmer ga disse kommunistpartiene en langt større innflytelse enn størrelsen skulle tilsi, ble de bare en ledende kraft i små deler av arbeiderklassen i sine respektive land (for eksempel i Canada blant Cape Breton og British Columbia gruvearbeidere.

I 1921 dro Komintern kongressen opp et detaljert organisasjonsskjema ("Den organisasjonsmessige strukturen i kommunistpartiene, metodene og innholdet i deres arbeid: teser") som har blitt en modell for det demokratisk sentralistiske fortropp-partiet for de fleste sosialister. Men på 1922 kongressen sa Lenin at det var "nesten utelukkende russisk: det er i sin helhet avledet fra en studie av den russiske utviklingen. Dette er den gode siden av resolusjonen, men det finnes også en dårlig side... hvis en utlending tilfeldigvis skulle komme til å forstå det, kunne han ikke på noen måte gjennomføre det i praksis" (Harry Wicks, 25).

Harry Wicks, militant arbeider og grunnlegger av de britiske kommunist og trotskistbevegelsene, hadde dette å si om reorganiseringen i 1922 av det britiske kommunistpartiet etter linjene lagt ned av Komintern (agitatorisk avis, små nabolag eller fabrikkgrupper skulle erstatte større avdelinger etc): "Den første skaden... var den politiske diskusjonen mellom medlemmene. Til tross for det uttalte ønsket om månedlige samlede møter, betydde gruppemøtenes krav om medlemmenes tid mindre og mindre mulighet til utveksling og kollisjon av ideer. Medlemmene følte tapet av det politiske livet som de gamle avdelingsmøtene hadde gitt dem. Var dette gryende problemer eller de konservative som klynget seg til gamle former for organisering? To poenger er klare fra denne perioden. Partiet ble mye mer dynamisk, og dets presse...ble snart avslørt i sin nye rolle, som agiterende og ledende på dag- til-dag saker;" (24-25). Det er riktig å si at inntrykket av forandringene var blandet.

Lederne i Komintern forsto bare delvis de spesifikke vanskelighetene involvert i å bygge revolusjonære partier i avanserte kapitalistiske land der borgerlig demokrati eksisterte og reformismen sto mye sterkere i arbeiderklassen enn i det tsaristiske Russland (selv om fagbyråkratiet var svakt etter dagens standarder). Lederen i det italienske kommunistpartiet, Antonio Gramsci, forsøkte å forklare forskjellene mellom Russland og Vesten i sine "Fengselsdagbøkene". Men han utarbeidet ikke en adekvat forklaring på disse spørsmålene, til tross for hans innsikt i arbeidernes bevissthet, en større allmenn enighet om å beholde borgerskapets styre i vest enn sammenlignet med Russland, og et revolusjonært partis rolle i prosessen der arbeiderklassen blir bevisst på sine interesser og danner en revolusjonær blokk sammen med andre sosiale krefter (bønder etc.). Det er fremdeles ingen dekkende marxistisk teori om hvordan arbeideres erfaringer under en avansert kapitalisme generelt produserer en fragmentert ikke-revolusjonær bevissthet som passer med reformismen.

Den trotskistiske erfaringen: marginalisert leninisme

Veksten i det stalinistiske byråkratiet i USSR og staliniseringen av Komintern skapte resignasjon, eksklusjoner og splittelser i kommunistpartier verden over i 1920 årene. International Left Opposition (fra 1930, International Communist League) ble dannet av Trotski og gikk imot stalinisme og dens politikk med "sosialisme i ett land", ut i fra de marxistiske prinsippene til Komintern i 1919-1923. Selv om det var det eneste konsekvente anti-stalinistiske sosialistiske partiet, var de ekstremt marginale. Den "Fjerde Internasjonalen (World Party of Socialist Revolution)", som Trotski forhastet dannet i 1938 hadde et medlemsskap på bare noen få tusen. Den største seksjonen var American Socialist Workers Party (amerikanske SWP) som da var 1520. Mange av seksjonene var bittesmå interne grupperinger. Få av dem hadde mer enn en håndfull militante arbeidere. I de fleste land var flertallet av revolusjonære arbeidere i de stalinistiske kommunistpartiene, til tross for massive tap av de som hadde meldt seg inn på 1920 tallet. Selv om det er noen få positive og ganske mange negative lærdommer fra de stalinistiske kommunistpartiene på 1930 tallet, opphørte de på alle måter å være revolusjonære partier etter at folkefront-alliansen med det "progressive borgerskapet" mot fascismen ble adoptert i 1935. Etter det vokste mange kraftig, og rekrutterte både fra arbeiderklassen og middelklassen.

Styrken i trotskistbevegelsen lå i Trotskis politiske analyser (den russiske, kinesiske og spanske revolusjonen, kampen mot fascisme i Tyskland, den permanente revolusjonen etc.). Men den hadde også store politiske svakheter. Trotskis analyse av USSR som en "degenerert arbeiderstart" var en av dem. Andre, lagt frem i Overgangsprogrammet i 1938, inkluderte troen på at kapitalismen var i "dødssmerter" og at "menneskehetens historiske krise er redusert til en krise om revolusjonært lederskap". Den første påstanden var ikke basert på noen seriøs analyse ut i fra en marxistisk økonomiforståelse. Den andre ville bare ha vært riktig hvis det hadde eksistert revolusjonære situasjoner over alt, mens arbeiderne ble villedet av ikke-revolusjonære ledere (slik som i Spania i 1936-37). I 1938 var dette et drømmebilde. Det ga trotskismen: "en fast modell av samfunnet der arbeiderklassen kontinuerlig strekker lenken, eller er i ferd med å gjøre det, bare holdt tilbake av sitt troløse lederskap... ut i fra dette kom ett av de karakteristiske trekkene ved trotskisme etter krigen: en systematisk blindhet for den faktiske bevisstheten og interessene i arbeiderklassen" (Molyneux, 180)

I tillegg til denne modellen kom troen på at små trotskistiske grupper var "revolusjonære partier", fordi de og de alene hadde programmet for revolusjonært lederskap. Bare på Lanka og i Bolivia på 1950 tallet kom trotskistene i nærheten av å bli revolusjonære massepartier(2). Men i 1946 skrev den amerikanske SWP lederen James Cannon: "En fortropp av et revolusjonært parti som skal lede opptøyene og den revolusjonære bevegelsen i USA er ikke noe vi må skape. Det eksisterer allerede, og dets navn er Socialist Workers Party" (Wald, 37). På den tiden hadde amerikanske SWP bare 1470 medlemmer.

Denne type latterlig selvhøytidelighet og mangel på forståelse av hva de virkelige oppgavene for grupper med få eller ingen røtter i arbeiderklassen er, har skapt et sektifiserende press som mange ortodokse trotskistiske grupper har bukket under for3. Den materielle basisen for detter var isolasjon fra kampene til arbeidere og undertrykte. Men sektifiseringen har også en teoretisk basis i arven fra det pre-stalinistiske Komintern.

Problemet lå i en forveksling mellom revolusjonære sosialistiske grupper slik de faktisk eksisterte og massepartiene med en fortropp som man trenger for å lede en sosialistisk revolusjon. I følge Kominterns teser om partiorganisering, som har blitt tatt opp tidligere, skal "Kommunistpartiet i alle stadier i den revolusjonære klassekampen være en fortropp, den mest avanserte delen av proletariatet" (3). Dette likhetstegnet mellom parti og fortropp har ledet mange trotskistiske grupper til å tro at de var et parti med en fortropp. Men hva om gruppen det er snakk om ikke er en fortropp, en vesentlig del av arbeiderklassen? Bare få grupper innså at deres organisasjoner ikke var dette og trakk de riktige konklusjonene. Tre år etter at Cannon proklamerte amerikanske SWP som partiet for den amerikanske revolusjonen, forandret Workers Party (den andre vesentlige trotskistgruppen i USA) navnet sitt til Independent Socialist League på grunn av forståelsen om at de var en propagandagruppe og ikke et parti (initiativet kom fra Hal Draper).

Kritisk leninisme

Etter andre verdenskrig ble det fundamentale problemet klart: Det fantes ingen fortropp i arbeiderklassen. Marxisters oppgave etter den russiske revolusjonen hadde vært å organisere og utvide den eksisterende fortroppen, eller elementer av den, inn i et parti. Innen 1950 tallet var fortroppene i Nord Amerika og Europa ødelagt av undertrykking, år med nederlag for arbeiderklassen, kommunistpartienes degenerering til byråkratiske reformistiske pantelånere i Kreml og den nye sammensetningen av arbeiderklassen i etterkrigstidens kapitalisme.

Sent på 1960 tallet skrev Duncan Halllas i det britiske IS: "Ikke bare har fortroppen, i den virkelige betydningen: et betraktelig lag av organiserte revolusjonære arbeidere og intellektuelle, blitt ødelagt. Det har også skjedd med miljøet, tradisjonen, som ga det innflytelse...Sakens kjerne er hvordan man skal utvikle denne prosessen, som nå har begynt, om å skape dette på nytt"("Towards...", 16)

En fortropp og en revolusjonær organisasjon er ikke det samme. I størstedelen av verden i dag er det ingen fortropp. Det er absolutt nødvendig å forstå dette og trekke de riktige konklusjonene om hvordan sosialister bør orientere og organisere seg for at en strømning for sosialisme nedenfra skal blomstre i det 21 århundre.

Hallas la også frem andre trekk ved "kritisk leninisme" som skiller det fra mye av den trotskistisk tradisjonen - dessverre også fra mange av gruppene i dagens IS tendens: "et parti kan ikke bli skapt unntatt på en gjennomgående demokratisk basis...i sitt indre er livlige diskusjon regelen og forskjellige tendenser og nyanser av opinionen er representert...Internt demokrati er ikke et valgfritt tilbehør. Det er fundamentalt i forholdet mellom partimedlemmer og de man jobber blant...At militante utdanner seg selv er umulig i en ortodoks, steril atmosfære. Selvtillit og tillit til egne ideer utvikles gjennom genuin debatt i en atmosfære der forskjeller fritt og åpent argumenteres for. Det "monolittiske partiet" er et stalinistisk konsept. Ensartethet og demokrati er gjensidig utelukkende" (21). Denne kritiske leninismen fortsetter å være et viktig bidrag til tradisjonen med sosialisme nedenfra.

IS erfaringer

Det er ikke nok å ha en kritisk forståelse av leninismen. Sosialister må også forstå hva leninistiske ideer om en revolusjonær organisasjon betyr for deres aktivitet i den faktiske situasjonen de befinner seg i. En av de største styrkene til Socialist Review/International Socialism - gruppene i Storbritannia på 1950 og 60 tallet (også til den amerikanske ISC) var at de innså at den leninistiske modellen for partibygging var irrelevant for så små organisasjoner. SR/IS innså at det ville være dumt å se det som sin oppgave å bygge et revolusjonært parti(4). Deres medlemmer hadde et sunt forhold til proporsjoner. Som den offisielle historien til Socialist Workers Party (britiske SWP) sier det: "En av de tingene som skilte IS fra de fleste andre revolusjonære grupperinger på den tiden var evnen til å se på seg selv med humor, til tider selvironisk" (Birchall, 8).

Til å begynne med konsentrerte de få dusinene SR medlemmer om å spre ideene sine innenfor Labour party. Senere ble de aktive i Campain for Nuclear Disarmament. Selv om SR hadde få fagforeningsmedlemmer, var de aktive, og gruppen fulgte nøye med på både saker i den britiske arbeiderklassen og internasjonal politikk. Dette perspektivet var en motvekt mot farene ved isolasjon og "falle inn i en egen fantasiverden", som plaget små marxistiske grupper. I 1960 lanserte SR International Socialism som et kvartalsmagasin, og i 1961 begynte de å produsere en månedlig avis beregnet på industriarbeidere. Fra 1961 jobbet SR også gjennom en venstreavis i Labour. I 1965 begynte IS (navnet ble forandret i 1962), som da var over 200, å trekke seg ut av Labour.

Begivenhetene i 1968 ga IS et dytt fremover fra 447 til over 1000 (flest studenter). Etter opphetede debatter på to konferanser reorganiserte IS seg selv etter linjene som Duncan Hallas forsvarer, altså kritisk leninisme. Så fulgte en "vridning mot klassen". Dette førte til at man etterhvert utviklet en gruppe som fikk sin topp tidlig i 1974 med oppimot 4000 medlemmer (hovedsakelig arbeidere) og et salg på 35 000 eksemplarer av sin ukentlige avis. Allikevel insisterte lederskapet i 1976 på at de med 3000 medlemmer, som det amerikanske IS på 300, var " i hovedsak en propaganda organisasjon som prøvde å forandre seg til en intervensjonistisk organisasjon", selv om de hadde "kommet noe lengre på veien" enn gruppen i USA ( "To members of the NC of ISUS", 2). Kritisk leninisme var fremdeles levende, til tross for de mange feilene og interne debattene tidlig på 1970 tallet.

Nesten 20 år senere ser man få tegn til kritisk leninisme i ledelsen på britiske SWP eller noen av de andre gruppene i IS tendensen. Nøyaktig hvordan dette skjedde er et spørsmål som gjenstår å besvare. Nedturen som begynte på midten av 1970 tallet og britiske SWPs respons til denne vanskelige perioden er en del av forklaringen. Slik de ortodokse trotskistene har gjort før, mistet IS tendensen grepet om sin marginale posisjon og egentlige oppgaver. På grunnlag av ideen om at 1990 tallet er "1930 tallet i sakte film" presser det nåværende perspektivet i IS tendensen frem den raske transformasjonen av propagandagrupper med noen få hundre medlemmer til agitatoriske organisasjoner. Det er liten følelse for proporsjoner igjen. Gapet mellom analysen av perioden og perspektivene på "partibyggingen" på den ene siden og den virkelige verden på den andre skaper et sektifiserende press.

Minst ett ledende medlem i det kanadiske IS har sagt offentlig at gruppen er i forandring fra en propagandagruppe til an agitatorisk organisasjon(5). Dette er rett og slett feil, og reiser spørsmålet om hvordan man skal forstå ulike typer sosialistiske organisasjoner og deres oppgaver. Selv om grupper tar mange ulike former, og hva de bør gjøre erforskjellig avhengig av forholdene de jobber under, kan det være nyttig å tenke på fire grunnleggende typer sosialistiske organisasjoner. Selv om vi ser på sosialistiske grupper på denne måten er viktig ikke å gjøre den feilen å tro at en gruppe automatisk går gjennom disse stadiene på en lineær måte.

I studiesirkler læres og klargjøres grunnleggende marxisme, med lite oppmerksomhet rettet mot ikke-medlemmer. Propagandagrupper bruker marxistiske ideer til å forklare hva som skjer i verden og rekruttere fordi de er i stand til det. De kan ha, men har ikke nødvendigvis, en viss kapasitet til å agitere og intervenere i kamper. Propaganda betyr å forklare mange ideer til relativt få mennesker (for eksempel å argumentere for hvorfor kutt er forårsaket av kapitalismen, ikke av misledede politikere). Agitasjon betyr å spre få ideer til mange mennesker (for eksempel å argumentere for å bygge en generalstreik med fagforeningsledere). Agitatoriske organisasjoner eller partier er i stand til å lede massekamper og rekruttere på det grunnlaget. Revolusjonære massepartier organiserer en signifikant del av fortroppen i arbeiderklassen.

Mellom 1987 og 1993 gikk IS i Canada fra å være en relativt løs og passiv organisasjon som hadde elementer både av en propagandagruppe og en studiesirkel der propagandaen som regel var ganske generell, til en mer aktiv propagandagruppe med mer konkret propaganda som er i stand til noe agitasjon og intervensjon i kamper. Den hadde en sunn forståelse av hvor liten den var. Objektivt sett er IS i dag en sektifiserende propagandagruppe med liten forståelse av sine oppgaver. De fleste IS-medlemmene er studenter og universitetsutdannede arbeidere. Fremdeles prøver IS å organisere seg som en miniatyrmodell av en gruppe mer enn 35 ganger større, britiske SWP, som beskrives best som en hybrid av propagandagruppe/agitatorisk organisasjon med over 9 000 medlemmer (inkludert mange fagforeningsaktivister) og en reell kapasitet til å intervenere. Dette er bakgrunnen for dannelsen av Political Reorientation Faction, som har gått ut av IS og nå organiserer rundt tidsskriftet "New Socialist".

Perspektivene fremover

Hva kan vi lære av denne historien? Revolusjonære sosialister bygger på sand hvis de ikke har et rimelig presist svar på disse tre spørsmålene: hva foregår i landet der de er aktive, hvor står de selv i forhold til dette, og hva er deres oppgaver? Får man feil svar på en eller flere av disse vil det før eller senere skape problemer for en organisasjon (IS i Canada har feil på alle tre).

Det er ingen snarveier til å bygge sterkere revolusjonære sosialistiske grupper. Det er et faktum at siden slutten på 1920 tallet har de fleste revolusjonære sosialistiske organisasjoner vært små propagandagrupper med svakt innpass i arbeiderklassen. Allikevel hadde tidlige Komintern, som Trotskis politikk er basert på, veldig lite å si om slike grupper. Det virker som Komintern på Lenins tid antok at kommunistpartier minst ville være agitatoriske organisasjoner i stand til å lede fortroppen av arbeidere i kamp. Trotskister har generelt ikke forstått forskjellen på fortroppen i arbeiderklassen og en revolusjonær organisasjon. De fleste så heller ikke at på 1950 tallet ikke lenger var noen fortropp i arbeiderklassen i de fleste land, og at oppgaven var å hjelpe til å gjenskape dem for massekamper i fremtiden.

Marxistene som best forsto alt dette var i det britiske SR/IS. Den overlevde og vokste ikke bare på grunn av sin statskapitalistiske analyse av stalinismen men fordi den satte "arbeiderklassen i sentrum for sine analyser og sin aktivitet, i motsetning til den parlamentariske fortroppen i Tribune left ( i Labour) og den revolusjonære fortroppen i "the comic opera bolsheviks" (ortodokse trotskister)" (Higgins, 8). De hadde en uttrykt forståelse av sin størrelse og sine oppgaver, lot ikke som de bygde et leninistisk parti, og fulgte åpent og nøye med på hva som skjedde i den britiske arbeiderklassen så vel som utviklingen i verdenspolitikken. De utviklet kritisk leninisme og gjorde etter 1968 et skift fra en propagandagruppe hovedsakelig basert på studenter til en med røtter i arbeiderklassen og en reell evne til å intervenere i kamp.

I mange land så man elementer av en ny fortropp, eller muligheten for å skape dem, oppstå i det forrige internasjonale klassekampoppsvinget (1965-1975). Disse vinningene ble utslettet i den påfølgende nedturen. Vi bør huske at den største revolusjonære sosialistiske grupperingen bygd i engelske Canada etter at kommunistpartiet degenererte var Revolutionary Workers League, som var tilknyttet den Fjerde Internasjonalen som var mellom 350 og 500 medlemmer (hovedsakelig studenter og tidligere studenter) sent på 1970 tallet.

Quebec-baserte maoister var flere tusen (inkludert mange fagforeningsaktivister) noe senere. Disse gruppene ble ødelagt av nedturen, politikk som på sitt beste bare delvis avviste stalinismen, og av urealistiske perspektiver for bygging.

Utviklingen av et nytt sjikt av revolusjonære arbeidere i Nord Amerika og Europa vil ikke skje uten et oppsving i klassekampen som er større enn noe vi har sett i disse delene av verden på mange år. I motsetning til hva Trotski skrev i 1938 har arbeiderklassen i avanserte kapitalistiske land og mye av resten av verden en selvmobiliserings-krise: Det er få eller ingen nettverk av militante arbeidere til å organisere motstand, og svake politiske tradisjoner i arbeiderklassen. Selvfølgelig har revolusjonære sosialisters lederskap en viktig rolle å spille i å adressere disse problemene. Allikevel må arbeiderne kommer frem til nye måter å organiser klassen på gjennom frontorganisasjoner, klassekamp og en internasjonalistisk basis. Uten en sterk økning i nivået på klassekampen kan man ikke engang delvis gjenskape nye fortropper (selv om mange arbeidere vil bli radikalisert av herskerklassens nåværende offensiv. Uten revolusjonær politikk er det vanskelig for arbeidere å kjempe og vinne i en verdensøkonomi der kapitalen i stor grad er mobil og økonomisk restrukturering som utøver skade på deres liv.

I dag må sosialister lære av SR/ISs eksempel når de tenker på årene som kommer. Selv om perioden vi lever i nå er annerledes enn de årene da SR/IS ble bygd, finnes det likheter. Vi kan ta mer fra dem enn politikken om sosialisme nedenfra og en forpliktelse om å lære fra og analysere arbeiderklassen slik den egentlig er, og ikke slik vi kanskje ønsker at den skulle være. Dette er også et spørsmål om organisering og bygging: DET ER IKKE NOE POENG I Å LATE SOM MAN ORGANISERER LANGS LINJENE TIL ET LENINISTISK PARTI. Det er en farlig feil for små sosialistiske grupper å tro at hvis de adopterer en sterk sentralisert "leninistisk" organisasjonsform kan de drive seg selv frem til å bli genuine agitasjonsgrupper, med de nødvendige røttene i fortroppen i arbeiderklassen. Å bruke metodene for leninistisk partibygging på små propagandagrupper skaper et press som dytter slike grupper mot å bli sekter.

Selv om arbeiderklassen trenger å bygge partier etter linjene trukket opp av kritiske leninister, er sosialistiske grupper med noen hundre eller til og med tusener av medlemmer ikke partier. En sosialistisk gruppe i Canada som ærlig kunne kalt seg selv et parti måtte ha vært en agitatorisk organisasjon som besto av mange tusen arbeidere. Vi kan ikke forutsi nøyaktig hvordan disse partiene vi ønsker å se vil oppstå. Likevel kan de bare bli bygd hvis større grupper av åpne, ærlige og selvkritiske revolusjonære sosialister kommer sammen med nye større krefter: grupper av radikaliserte arbeidere og undertrykte, som ikke eksisterer nå, men som vil oppstå i fremtidige kamper.

Det er feil av en liten gruppe marxister å si at de prøver å bygge seg selv opp til et parti. Isteden burde de binde seg til å gi seriøse bidrag til utviklingen av et slikt parti. Alternativet til pretensiøs "partibygging" er ikke en løs gruppe der revolusjonær sosialisme og identitetspolitikk sameksisterer(6). Isteden trenger vi en gruppe som både har en konsekvent revolusjonær sosialistisk politikk og har en fleksibel organisering.

En slik gruppe må være involvert i de daglige kampene og dedikert til å utvikle marxistisk teori for å forklare forandringene i verden vi lever i. Publikasjonen deres bør være orientert mot neste århundre og ha følelsen fra 1990 tallet, ikke 1970 tallet. Det betyr ikke at man skal glemme lærdommene fra fortiden, men disse må ikke bli gjentatt mekanisk på an slik måte at de ikke forholder seg til leserne. Heller enn å preke må gruppen og dens publikasjon prøve å oppnå en dialog med sitt publikum for å radikalisere unge mennesker (der mange av dem ikke identifiserer seg med sosialister eller arbeiderklassens politiske tradisjoner), radikale arbeideraktivister, aktivister fra sosiale bevegelser og uavhengige folk på venstresiden. En slik gruppe burde organiseres på en måte som passer til dens oppgaver, ikke en nedarvet modell. En atmosfære med kameratslig debatt, beskjedenhet, latter og engasjement burde gjennomsyre alt den gjør.