av Chris Harman
Trykt høsten 1967 i det britiske-tidsskriftet International Socialism.
Trykt på norsk i Arbeidermakt nr.7 vinteren 1984.
Perioden mellom de to revolusjoner i februar og oktober 1917 ble formet av to prosesser som løp parallelt med hverandre. Den første, som fant sted i byene, besto i en svært rask vekst i arbeidernes klassebevissthet. I løpet av "juli-dagene" synes i all fall industriarbeiderne å ha fått en forståelse av klassenes ulike interesser i revolusjonen. Men på landet utviklet klassedifferensieringsprosessen seg annerledes. Her sto ikke en besittende (kapital- eller eiendomshavende) klasse mot en klasse uten håp om individuell besittelse. Det var tvertimot to besittende klasser, dvs. godseierne og bøndene. Bøndene hadde ingen sosialistiske målsettinger, men ønsket å erobre godsene til oppstykking og fordeling på hver enkelt bonde. Selv de velhavende storbøndene,kulakkene, kunne delta i denne bevegelsen.
Revolusjonen kunne ikke funnet sted hvis ikke begge disse prosesser hadde skjedd samtidig. Det var imidlertid ikke et felles endemål som knyttet dem sammen, men det faktum at borgerskapet, av særegne historiske grunner, ikke kunne bryte politisk med de store godseierne. Dette tvang bøndene (og dermed også hæren) og arbeiderne sammen:
For å virkeliggjøre sovjetstaten krevdes tilnærming og sammensmelting av to faktorer som tilhører vidt forskjellige historiske typer: en bondekrig - dvs. en type bevegelse som er karakteristisk for borgerskapets tidligste periode; og en proletarisk oppstand - den bevegelse som varsler dets forfall.
Oppstanden i byene kunne ikke ha lykkes hvis ikke hæren, som stort sett besto av bønder, hadde sympatisert med den. På den annen side kunne ikke bøndene ha seiret hvis ikke de var blitt sveiset sammen og ledet av en ytre, sentralisert kraft. I Russland i 1917 var det kun den organiserte arbeiderklassen som kunne utgjøre en slik kraft. Det var denne muligheten til å mobilisere bøndene bak seg i det avgjørende øyeblikk, som gjorde at arbeiderne kunne gripe og beholde makta.
Borgerskapet i byene og deres allierte på landet ble fratatt sin eiendom. Men de klasser som deltok i denne eksproprieringa hadde i det lange løp ingen klare fellesinteresser. I byene fantes en klasse som var helt avhengig av å handle kollektivt. På landet, en klasse som bare kunne forene seg i en kort stund mens jorda ble ekspropriert og oppstykket, og som deretter ville gå over til å dyrke den på individuell basis. Når jordfordelinga først var sikret, ville deres oppslutning om statsformen bare kunne vinnes gjennom ytre lokkemidler.
Altså var revolusjonen i virkeligheten arbeidernes diktatur over de andre klasser i byene (i de større byer utøvd av flertallet i sovjetene), og samtidig byenes diktatur over landsbygda. I den første perioden, så lenge den nye fordelinga måtte forsvares mot kontrarevolusjonen, kunne dette proletariske diktaturet regne med bøndenes støtte. Men hva ville skje etterpå? Problemet hadde opptatt de russiske sosialister lenge før revolusjonen. Alle de tidligere russiske marxister (innbefattet Lenin, men ikke Trotski og til dels Parvus) mente den kommende revolusjonen måtte få en borgerlig karakter på grunn av bondemassenes enorme overvekt i Russland. Da Parvus og Trotski for første gang antydet muligheten for at revolusjonen ville føre til en sosialistisk regjering, skrev Lenin:
Dette er umulig, fordi et revolusjonært diktatur bare kan være stabilt ... hvis det er basert på det store flertall i folket. Det russiske proletariatet utgjør imidlertid i dag et mindretall av den russiske befolkning.
Han holdt seg til denne oppfatning helt fram til 1917. Da han til slutt innså muligheten for at revolusjonen kunne få en sosialistisk utgang, var det fordi han betraktet den som bare ett ledd i en verdensomspennende revolusjon, som både ville beskytte den mindretallige arbeiderklasse i landet mot fremmed intervensjon og samtidig yte materiell bistand som kunne forsone bøndene. Åtte måneder før Oktoberrevolusjonen skrev han til noen sveitsiske arbeidere at: "det russiske proletariatet ikke kan føre den sosialistiske revolusjon til seier ved egen hjelp".' Fire måneder etter revolusjonen, den 7. mars 1918, gjentok han: "Den fulle sannhet er at uten en revolusjon i Tyskland er vi dømt til undergang. "
Det sovjetiske styres første år syntes å bekrefte verdensrevolusjonsperspektivet. Perioden 1918-19 var kjennetegnet av sosiale omveltninger uten like siden 1848. 1 Tyskland og Østerrike ble det militære nederlag i verdenskrigen etterfulgt av monarkiets omstyrtelse. Overalt snakket man om sovjeter. I Ungarn og Bayern tok sovjetregjeringer faktisk makta - sjøl om det varte kort. I Italia ble fabrikkene besatt. Men arven etter 50 års gradvis utvikling kunne ikke utslettes så fort. De borgerlige partiene var kommet i vanry, men tomrommet etter dem ble fylt av de gamle lederne for sosialdemokratiet og fagforeningene. Det nye kommunistiske venstre manglet på sin side den nødvendige organisering for å kunne mestre utviklinga. Det handlet når det manglet støtte fra massene; når det hadde støtte, unnlot det å handle.
Allikevel var stabiliteten i Europa etter 1919 vaklende. I alle europeiske land ble samfunnsstrukturen utsatt for alvorlige rystelser i løpet av de følgende femten år. Og både kommunistpartienes og arbeiderklassens erfaringer hadde gjort dem langt bedre i stand til å forstå hva som skjedde.
Men de russiske bolsjevikene aktet ikke å vente på revolusjonen i utlandet. Forsvaret av Sovjetrepublikken og arbeidet for revolusjonen i utlandet syntes uadskillelige. Foreløpig var det i alle tilfelle ikke bolsjevikene som bestemte oppgavene i Sovjet. Imperialistmaktene hadde nemlig begynt et "korstog" mot sovjetrepublikken. Hovedoppgaven var å drive de hvite og utenlandske tropper tilbake med alle tilgjengelige ressurser.
Gjennom en blanding av folkelig støtte, revolusjonær begeistring og, syntes det som til tider, ren vilje, ble de kontrarevolusjonære styrker drevet ut av landet. (I de fjerne, østlige deler av Sovjet holdt de riktignok på helt til 1924.) Men prisen var enorm.
Den kan ikke regnes i materielle tap alene, sjøl om disse var kolossale. Framfor alt ble landbruks- og industriproduksjonen rammet. 1 1920 var produksjonen av råjern kun 3 % av produksjonen før krigen; av hamp var den 10 %, av lin, 25 %, bomull, 11 %, fôrbeter, 15 %. Det førte til knapphet og hungersnød. Men det var ikke det verste. Tilbakegangen i industriproduksjonen innebar en oppløsning av arbeiderklassen. Den ble redusert til 43 % av førkrigsomfanget. Arbeiderne var vendt tilbake til sine landsbyer eller døde på slagmarka. Rent tallmessig var-klassen som hadde ledet revolusjonen og som hadde utgjort den levende
vinteren 1984 kjerne i sovjetmakta, halvert. I virkeligheten var situasjonen enda verre. Livssituasjonen til den delen av klassen som var igjen var ikke lenger slik at den framkalte kollektiv handling. Industriproduktet var bare 18 % av nivået før krigen. Arbeidsproduktiviteten var kun en tredjedel av hva den hadde vært. For å holde liv i seg kunne ikke arbeiderne basere seg på det deres kollektive produksjon frambrakte. Mange søkte tilflukt til tuskhandel med egne produkter eller de solgte deler av sine maskiner for å skaffe seg -mat fra bøndene.
Ikke bare var revolusjonens ledende klasse sterkt redusert, men båndene som knyttet den sammen holdt på å gå i oppløsning. Arbeiderne på fabrikkene var ikke de samme som hadde utgjort kjernen i den revolusjonære bevegelsen i 1917. De mest militante arbeidere hadde naturlig nok kjempet mest og lidd de største tap ved fronten. De som overlevde trengtes ikke bare i fabrikkene, men også som kadre i hæren og kommisærer som skulle sørge for at administrasjonen holdt statsapparatet i gang. Deres plasser i produksjonen ble overtatt av ferske bønder uten sosialistiske tradisjoner eller målsettinger.
Hva ville skje med revolusjonen når klassen som hadde laget den forsvant? Dette problemet kunne ikke bolsjevikene ha forutsett. De hadde alltid sagt at en isolering av revolusjonen ville ende med at den ble utslettet av fremmede tropper og hjemlig kontrarevolusjon. Hva de nå sto overfor var at den utenlandske kontrarevolusjon hadde klart å ødelegge arbeiderklassen mens statsapparatet den hadde bygd opp var forblitt intakt. Den revolusjonære stat hadde overlevd, men med radikale endringer i dens indre sammensetning.
De revolusjonære institusjoner som ble opprettet i 1917 (framfor alt sovjetene) var organisk forbundet med den klasse som ledet revolusjonen. Det kunne ikke være noen kløft mellom deres medlemmers forhåpninger og hensikter, og de arbeiderne som stemte på dem. Dengang massene var mensjevikiske va sovjetene mensjevikiske; da massene begynte å følge bolsjevikene gjorde sovjetene det samme. Bolsjevikpartiet var ikke no< mer enn en organisasjon av klassebevisste og militante arbeidere som kollektivt utformet en politikk og forslag til handling, mer som konkurrerte med andre politiske organisasjoner om å vinn( oppslutning om sine ideer - i sovjetene som i fabrikkene. Partiets sammenhengende ideer og sjøldisiplin betød at det kunne gjennomføre sin politikk effektivt - men bare hvis arbeiderne ville følge dem.
Sjøl overbeviste motstandere av bolsjevikene godtok denne kjensgjerning. Deres ledende mensjevikiske kritiker skrev:
Prøv å forstå at det tross alt har funnet sted en seierrik proletarisk oppstand - nesten hele proletariatet støtter Lenin og venter å få sin sosiale frigjøring gjennom denne oppstanden...
Denne demokratiske vekselvirkning mellom parti og klasse kunne fortsette inntil borgerkrigen kom i gang. Bolsjevikene hadde makta i kraft av sin stilling som det største partiet i sovjetene. Men de andre partiene fortsatte å eksistere. Mensjevikene arbeidet legalt og konkurrerte med bolsjevikene om oppslutning fram til juni 1918.
Alt dette ble endret med smadringa av arbeiderklassen. Av nødvendighet måtte sovjetinstitusjonenes liv forme -seg løsrevet fra den klasse de var oppstått av. Arbeiderne og bøndene som sloss i borgerkrigen kunne ikke styre kollektivt fra sine arbeidsplasser. De sosialistiske arbeiderne var spredd for alle vinder og måtte, iallfall midlertidig, organiseres og koordineres av et sentralisert regjeringsapparat utenfor deres direkte kontroll.
Bolsjevikene mente et slikt apparat bare kunne holdes sammen hvis det kun besto av de som helhjertet støttet revolusjonen - bolsjevikene. De høyre-sosialrevolusjonære var i-ned på å anstifte kontrarevolusjonen. De venstre-sosialrevolusjonære var parat til å bruke terror mot regjeringas politikk. Mensjevikene, på sin side, støttet bolsjevikenes kamp mot kontrarevolusjoner, men krevde samtidig at makta skulle overføres fra sovjetene til den konstituerende forsamling (parlamentet) - ett av kontrarevolusjonens hovedkrav. I praksis betød det at partiet omfattet både tilhengere og motstandere av sovjetmakta. Mange av dets medlemmer gikk over til de hvite (f.eks. sympatiserte mensjevikorganisasjoner i Volga-området med den kontrarevolusjonære Samara-regjering, og et medlem av mensjevikenes sentralkomité, Ivan Maiski - seinere ambassadør for Stalin - trådte inn i den). Bolsjevikene svarte med å la partimedlemmene beholde sin frihet (ihvertfall mesteparten av tida), men forhindret dem i å fungere som en effektiv politisk kraft - f.eks. ble pressen deres forbudt etter juni 1918 med unntak av 3 måneder det følgende året.
I alt dette hadde ikke bolsjevikene noe valg. De kunne ikke gi fra seg makta alene fordi arbeiderklassen var gått i oppløsning i kampen for å forsvare sin makt. De kunne heller ikke godta utbredelsen av idéer som undergravde grunnlaget for deres makt - nettopp fordi arbeiderklassen ikke lenger eksisterte som en kollektivt organisert kraft som sjøl kunne fremme sine interesser.
Av nødvendighet var sovjetstaten av 1917 blitt erstattet med ettpartistaten fra 1920 og framover. De sovjetene som fortsatt besto ble stadig mer et dekke for bolsjevikenes maktutøvelse (skjønt andre partier, f.eks. mensjevikene, fortsatt arbeidet i dem så sent som i 1920). 11919 hadde det for eksempel ikke vært valg til Moskva-sovjetet på over 18 måneder.
Paradoksalt nok ble situasjonen på mange måter forverret istedenfor lettet etter borgerkrigens slutt. For da den umiddelbare trusselen om kontrarevolusjon var over, opphørte også samholdet mellom de to revolusjonære prosessene - arbeidermakta i byene og bondeoppstandene på landet. Da bøndene først hadde fått kontroll over landet, mistet de interessen for revolusjonens kollektivistiske idealer. De ble drevet fram av private ambisjoner som stammet fra deres individualistiske produksjonsform. Enhver søkte å øke sin levestandard gjennom egen virksomhet på egen jord. Det eneste som faktisk kunne samle bøndene nå var motstanden mot skattene og den påtvungne kornlevering til befolkninga i byene.
Denne motstanden nådde et høydepunkt en uke før den 10. partikongressen i mars 1921. Matrosene i festningen Kronstadt, som kontrollerte innseilinga til Petrograd, gjorde opprør. Mange mennesker har seinere behandlet det som nå skjedde som det første brudd mellom bolsjevikregimet og dets sosialistiske mål. Som grunnlag for det har de ofte vist til den kjensgjerning at matrosene var en av hoveddrivkreftene i revolusjonen 1 1917. Men på dette tidspunkt var ingen i bolsjevikpartiet i tvil om hva som burde gjøres, ikke en gang Arbeideropposisjonen som hevdet å representere mange arbeideres motvilje overfor regimet. Grunnen var enkel: Kronstadt av 1921 var ikke Kronstadt a,,,- 1917.
Matrosenes klassesammensetning hadde endret seg. De beste sosialistiske krefter var forlengst dratt til fronten for å kjempe i hæren. Flesteparten var blitt erstattet av bønder som næret sin klasses karakteristiske følelser overfor revolusjonen. Dette ble gjenspeilet i opprørernes krav: sovjeter uten bolsjeviker og et fritt marked for landbruksprodukter. Bolsjeviklederne kunne ikke gå med på slike krav. Det ville betydd å oppgi revolusjonens sosialistiske mål uten kamp. Alle sine feil til tross, var bolsjevikpartiet det eneste som helhjertet hadde støttet sovjetmakta. De andre partiene, innbefattet de sosialistiske, hadde svingt mellom den og de hvite. Det var bolsjevikene som hadde trukket til seg de beste militante arbeidere. Sovjeter uten bolsjeviker kunne bare' bety sovjeter uten det parti som mest konsekvent hadde forsøkt å uttrykke arbeidernes kollektive, sosialistiske mål under revolusjonen. Det som kom til uttrykk under Kronstadt var de i lengden grunnleggende forskjellige interesser hos de to klasser som hadde gjennomført revolusjonen. Undertrykkelsen av oppstanden må ikke sees som et angrep på revolusjonens sosialistiske innhold, men som et desperat forsøk på med makt å hindre en voksende bondeopposisjon i å ødelegge dette sosialistiske mål.'
Likevel var Kronstadt-opprøret et varsel. For begivenhetene satte spørsmålstegn ved arbeiderklassens ledende rolle i revolusjonen. Denne ledende rolle ble ikke opprettholdt gjennom den overlegne produksjonsmåten arbeiderklassen representerte, ikke ved dens høyere arbeidsproduktivitet, men ved fysisk makt alene. Og det var ikke bevæpnede arbeidere som utøvde denne makta, men et parti som bare indirekte var knyttet til arbeiderklassen gjennom sine idéer og tradisjoner, og ikke direkte som i 1917.
Denne politikken var nødvendig. Men den inneholdt lite som sosialister kunne ha støttet under andre omstendigheter. Istedenfor å være "det store flertalls selvstendige bevegelse i det store flertalls interesser" hadde revolusjonen nådd et punkt hvor den betød byenes utbytting av landet, en utbytting som ble gjennomført ved hjelp av direkte, fysisk vold. Alle fløyene i bolsjevikpartiet forsto at revolusjonen dermed sto i fare for å omstyrtes av en ny bondeoppstand.
Det syntes å være én eneste utvei: Godtakelse av bøndenes krav, men opprettholdelse av et sterkt, sentralisert sosialistisk statsapparat. Dette ble forsøkt gjennom den nye økonomiske politikken (NEP). Bøndene skulle forsones med regimet og økonomien utvikles ved å gi den private vareproduksjonen begrenset frihet. Staten og de statseide industrier skulle operere som ett av elementene i en økonomi som ble styrt av markedskreftene og behovet for at bøndene skulle produsere.
Også i NEP-perioden gjorde Sovjet krav på å betraktes som sosialistisk. Men dette kunne ikke lenger rettferdiggjøres av arbeidernes forhold til den staten de opprinnelig skapte eller av de interne økonomiske forhold. Arbeiderne utøvde ikke makta. Økonomien var ikke planlagt. Men staten, disse "særskilte avdelinger av væpnede mennesker" som kontrollerte og overvåket samfunnet, var i hendene på et parti hvis hensikter var sosialistiske. Den politiske kurs ville tilsynelatende være sosialistisk.
Men situasjonen var mer innviklet enn som så. For det første var parti- institusjonene som utøvde makta i sovjetsamfunnet langt fra fra identiske med det militante, sosialistiske partiet fra 1917. Bolsjevikpartiets medlemmer under februarrevolusjonen var overbeviste sosialister som hadde løpt enorme risikoer i kampen mot den tsaristiske undertrykkelsen. Sjøl fire års borgerkrig og adskillelse fra arbeiderklassen kunne ikke fjerne disses sosialistiske mål. Men i 1919 utgjorde de kun en tiendedel av partiet, i 1922 en førtiendedel. Partiet hadde vokst uavbrutt under revolusjonen og borgerkrigen. Dette skyldtes til dels at militante arbeidere og overbeviste sosialister sluttet seg til partiet. Men det var også et resultat av andre tendenser. Fordi arbeiderklassen var sterkt svekket, måtte partiet sjøl overta kontrollen med alle områder som sovjetene styrte. Dette kunne det bare klare ved å ta opp i seg flere medlemmer. Videre forsøkte mange med svak eller ingen sosialistisk overbevisning a komme inn i partiet da de skjønte at bolsjevikene ville vinne borgerkrigen. Partiet var altså langt fra en homogen, sosialistisk kraft. Det var i beste fall bare dets ledende krefter og mest militante medlemmer som kunne sies å tilhøre den sosialistiske tradisjonen.
En tilsvarende utvanning foregikk parallelt i statsapparatet. Bolsjevikene ble tvunget til å bruke flere tusen medlemmer av det gamle tsaristiske byråkratiet for at regjeringsapparatet skulle virke. I teorien- skulle bolsjevikene lede deres arbeid i sosialistisk retning; i praksis hersket ofte de gamle vaner og arbeidsformer, især den førrevolusjonære holdningen til massene. For Lenin var det helt klart hva dette innebar. På partikongressen i 1922 sa han:
Det er åpenbart at det mangler kultur blant sjiktet av kommunister som utfører administrativt arbeid. Hvis vi ser på Moskva, med 4.700 kommunister i ansvarlige stillinger og et enormt byråkratisk apparat - denne svære haugen, så må vi stille spørsmålet: Hvem er det som leder hvem? Jeg tviler sterkt på om vi kan ærlig si at kommunistene leder denne haugen. For å være ærlig, er det ikke dem som leder, men dem som blir ledet.
Mot slutten av 1922 beslkrev han statsapparatet som "lånt fra tsarismen og nesten urørt av den sovjetiske verden ... et borgerlig og tsaristisk apparat". Under striden om fagforeningenes rolle i 1920 hevdet han at
Det vi har er faktisk ikke en arbeiderstat, men en arbeider- og bøndestat... Men det er ikke alt. Vårt program ... viser at det vi har er en arbeider- og bondestat medbyråkratiske forvrengninger.
I virkeligheten var situasjonen enda verre. Det var ikke bare slik at de gamle bolsjevikene var i en situasjon hvor kombinasjonen av fiendtlige klassekrefter og byråkratiets treghet vanskeliggjorde gjennomføringa av de sosialistiske målsettinger. Selve målene kunne ikke i det uendelige forbli upåvirket av de fiendtlige omgivelser. Nødvendigheten av å bygge opp en disiplinert hær av en ofte passiv masse av bønder, hadde gitt mange av de beste partimedlemmene autoritære vaner. Under NEP var situasjonen annerledes, men det var langt fra den demokratiske vekselvirkning mellom ledere og ledede som utgjør kjernen i et sosialistisk demokrati. Mange partimedlemmer oppdaget at de for å kontrollere samfunnet måtte oppnå en forståelse med handelsmannen, kulakken og småkapitalisten. De skulle representere arbeiderstatens interesser overfor disse, men ikke som før gjennom direkte fysisk konfrontasjon. Nå var det nødvendig med et begrenset samarbeid med dem. Mange partimedlemmer virket mer påvirket av dette direkte og særdeles håndgripelige forholdet til småborgerskapet enn av deres uklare og fjerne forhold til den svake og nedbrutte arbeiderklassen.
Framfor alt ble partiet gjennomsyret av påvirkninger fra det gamle byråkratiet som omga partimedlemmene. Partiets isolasjon fra klassekrefter utenfor seg sjøl, som kunne bygge opp -M det sosialistiske styresettet, gjorde det nødvendig a tvinge gjennom en jernhard sjøldisiplinering. Således ble opprettelsen av formelle fraksjoner "midlertidig" forbudt på den 10. partikongressen i 1921. Man forutsatte likevel at diskusjonen skulle fortsette innenfor partiet. 12 Men dette krav om indre samhold degenererte lett til en godtakelse av byråkratiske kontrollmetoder. Opposisjonelle deler av partiet hadde klaget over slike metoder allerede 1 1920. 1 1922 kunne til og med Lenin skrive at "vi har byråkrater, ikke bare i sovjetinstitusjonene, men også I våre partlinstitusjoner".
Partidemokratlets forfall går klarest tram av skjebnen til de ulike opposisjonsgruppene l partiet. I 1917 og 1918 var den frie diskusjonen innen partiet en selvfølge og dermed også retten til a organisere seg omkring en plattform. Lenin var sjø i mindretall minst to ganger (da han framsatte April- tesene i 1917 og under fredsforhandlingene i Brest-Litovsk nesten ett år seinere). I november 1917 kunne de bolsjevikene som mente at partiet ikke skulle gripe makta alene tre ut av regjeringa for å påvirke partiet - uten risiko for disiplinære tiltak. Diskusjonen om framstøtet mot Warsawa og om fagforeningenes rolle - begge i 1920 - ble ført åpent i partipressen. Sa sent som i 1921 ble Arbeideropposjonens program trykt i en kvart million eksemplarer av partiet sjøl og to medlemmer av opposisjonen ble valgt inn i sentralkomitéen. Da Venstreopposisjonen ble dannet 1923 var det fremdeles mulig for den å uttrykke sine synspunkter i Pravda- skjønt det for hver artikkel som kritiserte lederskapet var ti som forsvarte det.
Allikevel ble opposisjonens muligheter for å handle effektivt stadig mindre i løpet av denne perioden. Etter den 10. partikongressen ble Arbeideropposisjonen forbudt. 1 1923 skrev opposisjonsgruppa De 46's plattform at partihierarkiet "i stadig større utstrekning utpeker representanter til konferanser og kongresser". Sjøl Bukharin, redaktør av Pravda og tilhenger av lederskapet, beskrev partiets typiske framgangsmåte som fullstendig udemokratisk:
... indrekretsens sekretærer utpekes som regel av distriktskomiteene, og legg merke til at ikke engang distriktene prøver a' få sine kandidater godkjent av kretsene, men nøyer seg med å utpeke de og de kamerater. Som regel foregår avstemningen etter en metode som man tar for gitt. Forsamlingen blir spurt: "Hvem er imot?" - og siden det er ingen som våger å protestere, blir den utpekte kandidaten valgt."
Graden av byråkratisering i partiet kom meget klart fram da "triumviratet" (tremannsledelsen: Sinovjev, Kamenev og Stalin) - som hadde overtatt partiledelsen under Lenins sykdom, falt sammen. Mot slutten av året 1925 trådte Sinovjev, Kamenev og Krupskaja (Lenins enke) i opposisjon til partiledelsen som Stalin nå kontrollerte. Sinovjev var partiets leder i Leningrad; fra denne stillinga kontrollerte han administrasjonen i den nordlige hoved-' staden og adskillige betydningsfulle aviser. På den 14. partikongressen støttet alle delegerte fra Leningrad hans opposisjon mot partiledelsen. Men i løpet av et par uker etter at hans opposisjon hadde lidd nederlag, vedtok alle partiforeninger i Leningrad, med unntak av et par hundre uforbederlige opposisjonelle, å støtte Stalins politikk. For å frambringe dette resultatet måtte det ikke mer til enn utskiftninger i toppledelsen av byens partiapparat. Den som kontrollerte byråkratiet, kontrollerte partiet. Linder Sinovjev var det i opposisjon; med utskiftelsen av lederne ble en "sinovjevistisk" monolitt omdannet til en stalinistisk monolitt.
Framveksten av byråkratiet i statsadministrasjonen og partiet begynte som resultat av borgerkrigens svekking av arbeiderklassen. Men den fortsatte sjøl da arbeiderklassen vokste under NEPperioden. Den økonomiske veksten hemmet og undertrykte altså arbeidernes makt i "arbeiderstaten" istedenfor å styrke den.
Rent materielt sett, ble arbeidernes (relative) stilling forverret i NEP-perioden som følge av innrømmelsene til, bøndene:
Den arbeider som under krigskommunismen var blitt utropt til det proletariske diktaturets navngivende helt, sto i fare for å bli NEP- politikkens stebarn. I den økonomiske krise i 1923 fant verken tilhengerne av den offisielle politikken, eller de som i industrialiseringas navn protesterte mot den, det nødvendig å behandle industriarbeidernes klager eller interesser som spørsmål av større betydning.
Arbeidernes status falt imidlertid ikke bare i sammenlikning med bøndene, men også sammenholdt med direktører og industriledere. 1 1922 ble 65 % av det ledende peronalet klassifisert som arbeidere og 35 % som ikke-arbeidere. Aret etter, i 1923, var tallene nesten omvendt. Nå var det kun 36 % arbeidere og 64 % ikke-arbeidere.' En priviligert gruppe "røde kapitalister" med høye lønninger vokste fram. Gjennom den såkalte "énmanns-ledelse" i fabrikkene kunne disse ansette og sparke etter forgodtbefinnende. Samtidig ble den sovjetiske økonomien rammet av en omfattende arbeidsløshet som steg til 1,25 millioner i 1923-24.
Menneskene skaper historie, men ikke under omstendigheter de sjøl velger. I prosessen endrer de både omstendighetene og seg sjøl. Bolsjevikpartiet var like berørt av dette faktum som enhver annen gruppe mennesker i historien. I forsøket på å holde den sovjetiske samfunnsstrukturen sammen gjennom borgerkrigens kaos, gjennom kontrarevolusjon og hungersnød, var deres sosialistiske målsettinger med på å bestemme historiens gang. Men partimedlemmene kunne ikke forbli upåvirket av de sosiale kreftene. Under NEP måtte partiet megle mellom klassene for å hindre ødeleggende sammenstøt. Revolusjonen kunne bare overleve hvis partiet og staten tilfredsstilte klassenes forskjellige, og ofte motstridende behov. Bøndenes individualistiske ønsker måttes etterkommes samtidig som sosialismens kollektive, demokratiske mål ble tilfredsstilt. Slik kom partiet, løftet opp over de ulike klassene, til å gjenspeile disse forskjellene i sin egen sammensetning. Ulike partigrupper definerte sine sosialistiske målsettinger i forhold til de ulike klasseinteressene. Den eneste klasse som kunne utøve et ekte sosialistisk press - arbeiderklassen - var samtidig den svakeste og minst istand til å øve noe slikt press.
Uten tvil var det Venstreopposisjonen som ut fra sine idéer sto bolsjevismens revolusjonære sosialistiske tradisjoner nærmest. Den avslo å omdefinere sosialismen til å innebære enten en langsomt voksende jordbruksøkonomi eller akkumulasjon for akkumulasjonens skyld. Den avslo å underordne verdensrevolusjonen den reaksjonære og sjåvinistiske parolen om bygging av "sosialismen" i ett land.
Og likevel kunne ikke Venstreopposisjonen sies i noen umiddelbar forstand å utgjøre den "proletariske" fraksjonen innen partiet. For i tjueåras Sovjet var arbeiderklassen den klassen som øvde minst innflytelse på partiet. Etter borgerkrigen ble den gjenoppbygget under forhold som ga den små muligheter til å kjempe for egne interesser. Arbeidsløsheten var stor; de mest klassebevisste arbeidere var enten drept i borgerkrigen eller hadde klatret og blitt sugd opp i byråkratiet; en stor del av klassen besto av bønder nylig ankommet fra landsbygda. Den vanligste holdning blant disse arbeiderne var ikke oppslutning om opposisjonen men apati overfor politiske diskusjoner, som gjorde dem lett å manipulere - ihvertfall mesteparten av tida. Venstreopposisjonen hadde et sosialistisk program for arbeiderklassens kamp pa et tidspunkt da arbeiderklassen var for utmattet til å kjempe.
Men det var ikke bare arbeidernes motløshet som skapte problemer for opposisjonen. Det gjorde også opposisjonens egen anerkjennelse av de økonomiske realiteter. De framhevet at mangelen på ressurser ville gjøre livet hardt for arbeiderklassen uansett hvilken politikk som ble ført. De hevdet både behovet for å utvikle den hjemlige industrien og samtidig nødvendigheten av å spre revolusjonen for å kunne oppnå dette. Men sjøl en riktig politikk hadde lite å tilby arbeiderne på kort sikt. Da Trotski og Preobrasjenski forlangte økt planlegging, understreket de at planlegginga ikke kunne gjennomføres uten at bøndene ble presset og arbeiderne ytte ofre. Den forenede opposisjonen ledet av Trotski og Sinovjev satte i 1926 visse forbedringer for arbeiderne som høyest prioritet, men den var samtidig jordnær nok til å fordømme Stalins omfattende løfter til arbeiderne som utopiske.
Plassen tillater ikke en gjennomgang av Venstreopposisjonens mange plattformer. Men i grove trekk hadde alle de samme tre sammenhengende hovedpilarer:
1:Revolusjonen kunne bare utvikles i sosialistisk retning hvis byenes (dvs. industriens) økonomiske tyngde ble styrket vis-a-vis landsbygdas (dvs. jordbrukets). Dette forutsatte planlegging av industrien og en skattepolitikk som bevisst rammet de velhavende bønder. Hvis ikke dette ble gjort, ville sistnevnte før eller siden samle tilstrekkelig økonomisk makt til å underlegge seg staten og slik frambringe en Thermidor - en indre kontrarevolusjon.
2:Denne industrielle utvikling måtte ledsages av økt arbeiderdemokrati for å stoppe byråkratiseringstendensene l parti og stat.
3:Politikken skissert i de to første punktene kunne opprettholde Sovjet som en revolusjonær festning, men den kunne ikke frambringe det materielle og kulturelle nivået som er en forutsetning for sosialismen. Revolusjonen måtte følgelig spres til andre land.
I rent økonomisk forstand fantes ingenting umulig i dette programmet. Kravet om planlegging av industrialiseringa og pressing av bøndene ble faktisk gjennomført - skjønt på en måte som sto i skarp motsetning til opposisjonens intensjoner. Men de som kontrollerte partiet fra 1923 og utover hadde ikke skjønt den egentlige hensikten. Først i 1928 tvang en alvorlig økonomisk krise dem til å planlegge og industrialisere. Før dette hadde de forfulgt Venstreopposisjonen og ekskludert dens ledere' gjennom 5
år. Det andre programpunktet oppfylte de aldri - Det tredje punktet hadde vært alment akseptert i bolsjevikpartiet i 1923, bare for å bli endelig forkastet av partiledelsen i 1925. '
Det var ikke økonomiske årsaker som forhindret partiet fra å godta dette programmet. Det var snarere balansen mellom de sosiale kreftene i selve partiet. Programmet forlangte brudd med et produksjonstempo som ble bestemt av bøndenes økonomiske' press, og innenfor partiet hadde det utviklet seg to forskjellige
sosiale krefter som ikke kunne godta et slikt brudd.
8. "Høyrefløyen" og "Sentrum"
"Høyrefløyen" var enklest. Dens medlemmer var de som ikke skjønte at innrømmelsene til bøndene kunne skade oppbygginga av sosialismen. De ville partiet skulle tilpasse sitt program etter bøndenes behov. Dette var ikke bare en teoretisk plattform. Det uttrykte fellesinteressene hos alle i partiet og sovjetinstitusjonene som var positive til samarbeid med NEP-folkene og bøndene, deri innbefattetkulakkenog de kapitalistiske farmerne. De fant sin teoretiske talsmann i Bukharin og hans oppfordring til bøndene om å "berike seg"
Den andre gruppa hentet sin styrke like mye fra sosiale krefter i partiet som utenfor. De ønsket angivelig å holde sammen samfunnet. Derfor motarbeidet de den samfunnsmessige spenning som landsbygdas innordning under byene ville innebære. Men de gikk aldri så langt som høyrefløyen i støtte til bøndene. "Sentrum" besto i hovedsak av de som primært ønsket å holde partiet samlet ved hjelp av byråkratiske midler. Dens leder var statsapparatets sjef - Stalin.
Venstreopposisjonen betraktet på dette tidspunktet Stalins fraksjon som en sentristisk gruppering som svingte mellom partiets tradisjoner (uttrykt i Venstreopposisjonens program) og høyrefløyen. Men 1 1928 godtok Stalin plutselig det første punktet i opposisjonens program. Han bekjempet høyrefløyen med den samme hensynsløshet som han noen måneder før hadde brukt overfor Venstreopposisjonen og satte i gang industrialisering og full ekspropriering av bøndene (den såkalte "kollektiviseringa"). Venstreopposisjonens forståelse av Stalin- fraksjonen fikk et sjokk. Stalin hadde tydeligvis sin egen sosiale basis. Han var i stand til å overleve selv om verken proletariatet eller bøndene hadde makta.
Hvis Venstreopposisjonen var motivert av partiets sosialistiske og proletariske tradisjoner, som den forsøkte å konkretisere i en realistisk politikk, mens høyrefløyen var et produkt av bøndenes Innfivtelse i partiet. hadde den suksessrike Stalin-fraksjonen sitt grunnlag i partibyrakratiet. Byråkratiet hadde oppstått som et underordnet element i den sosiale strukturen revolusjonen skapte. Det oppfylte ganske enkelt visse grunnleggende funksjoner for arbeiderpartiet. Pa grunn av smadringa av arbeiderklassen under borgerkrigen ble partiet imidlertid etterlatt svevende over klassen. l denne situasjonen fikk byråkratiet, som hadde som oppgave a holde partiet og staten sammen, en helt sentral rolle. I staten - og dernest i partiet - ble denne oppgaven i økende grad utført ved bruk av byråkratiske kontrollmetoder, ofte håndhevet av forhenværende tsaristiske byråkrater. Partiapparatet utøvde i stadig større grad den virkelige makta i partiet - den pekte ut funksjonærer på alle nivåer og valgte delegerte til konferanser. Men hvis partiet og ikke arbeiderne kontrollerte staten og industrien, var det partiapparatet som i økende grad arvet arbeiderklassens vinninger fra revolusjonen.
Det første politiske utslaget av denne prosessen var en byråkratisk treghet. Byråkratene motarbeidet all politikk som truet deres stilling. De begynte å fungere som en undertrykkende makt. Derfor kjempet de mot Venstreopposisjonens programmer og nektet enhver realitetsbehandling av dem. Mens byråkratiet pådenne negative måten reagerte mot trusler om samfunnsmessige forstyrrelser, oppdaget det naturlige allierte i høyrefløyen og Bukharin. Dette skjulte byråkratiets voksende sjølstendiggjøring som egen sosial kraft med sitt eget forhold til produksjonsmidlene. Med undertrykkelsen av partiopposisjonen virket det som om byråkratiet søkte å påtvinge partiet en bondevennlig politikk ovenfra, ikke først og fremst å fjerne motstanden mot sin egen makt i stat og industri. Sjøl etter at bygging av "sosialismen" i ett land ble proklamert, virket det som om den feilslåtte politikken i utlandet stammet mer fra byråkratisk treghet og den hjemlige bondevennlige politikken enn fra en bevisst kontrarevolusjonær rolle.
Gjennom denne perioden var byråkratiet imidlertid i ferd med å utvikle seg fra å være en klasse i seg sjøl til å bli en klasse for seg sjøl. Da NEP-perioden ble innledet, lå makta over parti og stat i hendene på en liten gruppe funksjonærer. Men de utgjorde langt i fra en sammenhengende, herskende klasse. De eide ingen idé om fellesinteresser. Den politikken de gjennomførte, var utformet av elementer i partiet som ennå var sterkt påvirket av de revolusjonære, sosialistiske tradisjoner. Sjøl om objektive forhold umuliggjorde arbeiderdemokrati, var det iallfall en mulighet for at partiets revolusjonære elementer kunne gjenopprette det ved en gjenoppbygging av industrien og ved hjelp av revolusjon i utlandet. I verdenssammenheng fortsatte partiet uten tvil å spille en revolusjonær rolle. Det tok nok fell i noen av sine råd til andre partier - og utvilsomt skyldtes dette i noen tilfeller dets egen byråkratisering - men det begikk ikke den forbrytelse å underordne disse partiene sine egne nasjonale interesser. I løpet av 20-åra fravristet denne sosiale gruppering seg arven fra revolusjonen og ble en sjølstendig og sjølbevisst herskende klasse. Det er denne prosessen som ligger til grunn for fraksjonskampene i 1920-årene.
Det er ofte sagt at stalinismens framvekst i Sovjetunionen ikke kan betegnes som kontrarevolusjon fordi det var en prosess som skjedde gradvis. (F.eks. sa Trotski at en slik betraktning innebar at "man spilte filmen om reformismen baklengs".) Men dette er å misforstå den marxistiske metoden. Overgangen fra én samfunnsform til en annen behøver ikke foregå som en enkel, plutselig forandring. En plutselig endring skjer ved overgangen fra en kapitalistisk stat til en arbeiderstat fordi arbeiderklassens makt bare kan utøves samtidig, kollektivt, og udelt. Det innebærer et sammenstøt med den herskende klasse hvis styrker beseires som høydepunktet på mange års kamp. Men ved overgangen fra føydalismen til kapitalismen er det mange tilfeller, ikke av ett, avgjørende sammenstøt, men en lang rekke sammenstøt av ulik styrke og på forskjellige nivåer, etterhvert som den oppadstigende klasse - borgerskapet - gradvis tiltvinger seg innrømmelser. Kontrarevolusjonen i Sovjet fulgte mer en slik utvikling enn den førstnevnte. Byråkratiet trengte ikke frata arbeiderne makta med ett slag. Den kraftige svekking av arbeiderklassen overlot det makta på alle nivåer i det sovjetiske samfunn. Dets medlemmer kontrollerte industrien, politiet og hæren. Det behøvde ikke engang tilkjempe seg kontrollen over statsapparatet for å få det til å samsvare med sine økonomiske interesser. Slik hadde borgerskapet med hell gjort i adskillige land uten én avgjørende konfrontasjon. Det måtte bare bringe den politiske og industrielle strukturen, som det allerede kontrollerte, i overensstemmelse med det sentrale byråkratiets interesser. Hver av disse kvalitative endringer kunne imidlertid bare gjennomføres ved konfrontasjon med de i partiet som fortsatt hadde en eller annen tilknytning til den revolusjonære, sosialistiske tradisjonen.
Den første (og mest avgjørende) konfrontasjon var oppgjøret med Venstreopposisjonen i 1923. Byråkratiet reagerte med en hittil usett fiendtlighet, enda opposisjonen på ingen måte var en klar og utvetydig motstander av utviklinga i partiet (f.eks. hadde dens leder, Trotski, under fagforeningsdiskusjonen i 1920 framsatt noen av de mest opprørende substitusjonistiske erklæringer; mens opposisjonens første offisielle uttalelse, De 46s plattform, ble først godtatt av underskriverne etter utallige forbehold og endringer). For å beskytte sin makt brukte den herskende gruppe en argumentasjonsform som inntil da var uhørt i bolsjevikpartiet. Den fornuftsmessige argumentasjon vek plassen for en systematisk nedrakking av motstanderne. Sekretariatets kontroll med utnevnelser i partiet ble for første gang åpenlyst brukt til å fjerne sympatisører av opposisjonen (bl.a. ble mesteparten av sentralkomitéen i ungdomsorganisasjonen Komsomol fjernet og sendt til provinsene etter at noen av dem hadde besvart et angrep på Trotski).
For å rettferdiggjøre denne framgangsmåten oppfant den herskende fraksjonen to nye ideologier som den satte opp mot hverandre. På den ene siden innledet den en "Lenin- kultus" (på tross av protestene fra Lenins enke) og gikk så langt som å forsøke å gjøre Lenin til en halvgud ved å balsamere liket hans etter de egyptiske faraoenes manér. På den andre sida oppfant de "trotskismen" som en tendens i motstrid til leninismen, og rettferdiggjorde oppfinnelsen med utplukkede sitater fra Lenin. Disse var ti, til og med tjue år gamle, mens Lenins siste erklæring, hans Testament (der Trotski blir betegnet som "det dyktigste medlem av sentralkomitéen" og avsettelse av Stalin foreslått)' ble oversett. Partiets ledere begikk disse forvrengninger og forfalskninger bevisst for å avverge enhver trussel mot deres kontroll over partiet. (Dette ble seinere innrømmet av Sinovjev som på dette tidspunktet var det -ledende medlem av "triumviratet".) Stalinfraksjonen viste med dette at den betraktet sin egen makt som viktigere enn den frie partidiskusjonen, som alltid hadde vært en sentral del av den sosialistiske tradisjonen. Ved å redusere teorien til et redskap for egne ambisjoner begynte partiapparatet å fastslå sin egen identitet vis-å-vis de andre sosiale gruppene i partiet.
Den andre store kontrontasjonen begynte annerledes. Den var ikke i utgangspunkt et sammenstøt mellom sosialistiske partimedlemmer og det stadig mer maktfulle byråkratiet. Det begynte som et sammenstøt mellom den tilsynelatende lederen av partiet (på dette tidspunktet, Sinovjev) og statsapparatet som hadde den virkelige kontrollen. I Leningrad kontrollerte Sinovjev en del av byråkratiet som i stor utstrekning var uavhengig av resten av apparatet. Dets arbeidsmåte adskilte seg på ingen måte fra resten av landet, men selve uavhengigheten var med å legge hindringer i veien for det sentrale partibyråkratiet. Det var en kilde til mulige politiske aktiviteter som lett kunne bringe uorden i byråkratiets samlede herredømme. Det måtte bringes inn under det sentrale apparatets kontroll. I denne prosessen ble Sinovjev tvunget til å forlate sin framtredende stilling i partiet. Han begynte deretter å orientere seg mer mot bolsjevismens historiske tradisjoner og Venstreopposisjonens politikk - sjøl om han aldri helt ga avkall på sitt ønske om å tilhøre den herskende blokk og svingte derfor i de følgende ti år mellom venstrefløyen og apparatet.
Med Sinovjevs fall lå makta i hendene på Stalin. Hans virke avspeiler framfor alt apparatets voksende sjølbevissthet: den uinnskrenkede bruk av byråkratiske midler til å kontrollere partiet; hans fiendtlighet overfor den revolusjonære tradisjon som han hadde spilt en mindre rolle i; hans forakt for teori; hans vilje til med ethvert middel å fjerne dem som faktisk hadde ledet revolusjonen. Alle disse egenskaper utnyttet han i fullt monn til bekjempelse av den nye "forenede" opposisjonen: møter ble fylt med egne tilhengere, motstandernes talere overdøvet; ledende opposisjonelle kunne risikere å bli forflyttet til mindre viktige stillinger i avsidesliggende strøk; forhenværende tsaristiske offiserer ble brukt som provokatører for å bringe opposisjonen i vanry. l 1928 begynte han å etterligne tsaren direkte ved å deportere revolusjonære til Sibir. I det lange løp var ikke engang dette nok. Seinere (bl.a. under Moskva-prosessene på slutten av 30-tallet) skulle han gjennomføre hva sjøl huset Romanov hadde vært ute av stand til å gjøre: systematisk å myrde dem som 1 1917 hadde utgjort det revolusjonære partiet.
1 1928 hadde den stalinistiske fraksjonen fullstendig konsolldert sin kontroll over parti og stat. Da Bukharin og høyrefløyen trakk seg ut i forferdelse over hva de hadde vært med på å skape, sto de enda svakere enn Venstreopposisjonen hadde gjort. Men partiet kontrollerte ikke hele det sovjetiske samfunnet. Byene hvor makta lå, var omringet av et hav av bønder og jordbruksproduksjon. Byråkratiet hadde tilegnet seg arbeidernes gevinster fra revolusjonen, men inntil da hadde bøndene forblitt uberørt. Da store deler av bøndene i 1928 nektet å selge korn, gikk byenes, sårbare stilling til fulle opp for byråkratiet.
Deretter fulgte håndhevelsen av byenes makt over landsbygda slik Venstreopposisjonen hadde krevd i årevis. Dermed sluttet enkelte medlemmer av opposisjonen (Radek og Preobrasjenskl) fred med Stalin. Denne politikken ble imidlertid gjennomført i en ånd helt motsatt av Venstreopposisjonens. Sistnevnte hadde gått inn for at bøndenes produksjon skulle underordnes byenes arbeidereide industrier. Men arbeiderne eide ikke lenger industrien. Den ble kontrollert av byråkratiet som utgjorde staten. Byenes herredømme over landet betød ikke lenger hevdelse av arbeidernes ledende rolle over bøndene, men byråkratiets kontroll over den siste del av samfunnet de ikke bestemte over. Byråkratiet tvang sitt herredømmet igjennom med den grusomhet herskende klasser alltid har gjort. Ikke bare kulakker, men alle slags bønder og hele landsbyer led følgene. "Venstredreininga" og innføring av den første femårs planen i 1928129 likviderte en gang for alle revolusjonen av 1917 i byene og på landet.
Det er ingen tvil om at en ny klasse hadde tatt makta i Sovjet. Militære konfrontasjoner med arbeiderne var unødvendig fordi det ikke hadde eksistert direkte arbeidermakt siden 1918. Men alle i partiet med makt og forbindelser til den sosialistiske tradisjonen måtte utrenskes. Når den nye herskerklassen i årene siden er blitt konfrontert med en gjenopplivet arbeiderklasse, hva enten det skjedde i Berlin eller i Budapest eller i Sovjetunionen (som i Novotsjerkassk 1 1962) har de brukt stridsvognene som de ikke trengte 1 1928.
Venstreopposisjonen var langt i fra klar over hva den måtte bekjempe. Trotski trodde til sin dødsdag at statsapparatet som 211 jaget og til slutt myrdet ham var en "degenerert arbeiderstat". Allikevel var det bare denne Venstreopposisjonen som dag etter dag bekjempet det stalinistiske apparatets ødeleggelse av revolusjonen hjemme og forhindring av revolusjoner i utlandet (Kina 1927, Tyskland 1930-32, Spania 1936-37).21 Gjennom en hel historisk periode var den alene om å motsette seg stalinistenes og sosialdemokratenes forvrengning av den sosialistiske tradisjonen. Dens egne teorier om Sovjet gjorde denne oppgaven vanskeligere, men den ble likevel gjennomført. Det er derfor enhver ekte revolusjonær bevegelse må bygge på denne tradisjonen.