Av Knut Øygard
Sommeren 1998 ble verden kasta inn i nok en internasjonal økonomisk krise. I løpet av noen få uker ble det klart for alle at krisa ikke var et spesielt asiatisk fenomen, men noe som ville prege hele verden i åra som kommer.
Sjokket er ikke mindre i Norge. Det er bare ett år siden det var en almen enighet om at den norske økonomien ville vokse inn i himmelen. Solide oljeinntekter gjorde at fokus for diskusjonen ble hvordan milliardinntektene kunne "spares til fremtidige generasjoner".
Krisa har skapt forvirring. Hvem har skylda? Hvordan kunne dette skje? De siste ti åra har "eksperter" hyllet det frie markedet og kapitalismens endelige seier. Nå er usikkerheten tilbake.
Norske politikere og arbeidsgivere har bare ett sett med svar uansett om årsaken til krisa ligger i Asia eller oljeprisene: "kravstore fagforeninger har økt presset i økonomien," og "Norge har levd over evne og nå gjelder det å stramme inn".
Økonomi framstår som et mysterium for folk flest. Noe det ikke er mulig å fatte. Men også på toppen av samfunnet er forvirringa stor. Prognosene fra OECD, IMF og de andre forståsegpåerne endres fortløpende.
Vi bør kanskje ikke forvente mer. De "rådene" vi får prakka på oss er tross alt gratis. Dagens Næringsliv spurte våre best betalte analytikere hvordan det kunne ha seg at de hadde tatt så grundig feil. "De beste finansanalytikere treffer på 60 prosent av analysene sine og bommer på resten. Vanligvis. - I år har vi vel bommet 100 prosent", svarte Glen Rødland, kåret til Norges beste aksjeanalytiker.
Marxister har ingen krystallkule, der vi helt presist kan forutse alle svingningene i økonomien, men vi har et fortrinn når det gjelder å forstå hva som foregår og hva som er en sannsynlig utvikling. Vi er ikke bundet til forklaringer som bygger på at kapitalismen er et stabilt eller "normalt" system. Tvert om, som Chris Harman beskriver det i denne boka, er kapitalismen et system preget av sterke indre motsetninger.
Mens borgerlige økonomer og politikere har interesse av at økonomi gjøres til noe mystisk som skal overlates til "eksperter" er sosialister opptatt av å avmystifisere kapitalismen.
Tigrene i Øst-Asia har lenge vært brukt som eksempler på det frie markedets overlegenhet og kapitalismens endelige seier over sosialismen. I Europa henviste arbeidsgiverne til Tigrene og USA når de krevde økt fleksibilitet, lavere lønninger og svakere vern mot oppsigelser. De sa at sterke fagforeninger hadde skylda for den høye arbeidsløsheten i Europa. Hvis bare arbeidskrafta var billigere og lettere å kvitte seg med når man ikke lenger trengte den, ville mange flere få jobb.
Da valutaene i Sørøst-Asia falt sammen sommeren 1997 var det ikke lenger snakk om driftige mønsterøkonomier, men korrupte konglomerater. En spesiell asiatisk syke som ikke ville få store konsekvenser for de gamle og solide økonomiene i vesten. Tvert om, krisa i Asia kunne kanskje dempe presset i den internasjonale økonomien og hindre at det ble inflasjon i USA, motoren i verdensøkonomien.
Et år seinere ble det tydelig at det ikke bare var et problem for Asia. Halvparten av verdensøkonomien er midt i en krise, og Europa og USA balanserer på kanten av en. Vestlige banker må avskrive enorme summer etter at Russland bokstavelig talt har erklært seg konkurs. Aksjekursene på de største vestlige børsene har falt med over 20%.
Noen trøster seg med at det ikke er så farlig. Aksjene er jo fortsatt mer verdt enn for et år siden. De velger å glemme at når kursene fyker opp og ned som en jojo er det uttrykk for mye dypere problemer.
Internasjonalt er det mange stormskyer som samles:
En økonomisk krise har mange konsekvenser. På toppen av samfunnet fører den til skjerpet konkurranse, fusjoner, oppkjøp og konkurser. Regjeringer faller og militær oppbygging blir enda viktigere. Financial Times har allerede begynt å skrive om økende krigsfare i Øst-Asia. Om kriser skaper problemer for dem på toppen, er det folk flest som virkelig får føle pisken. I de mest utviklede landa betyr det økt arbeidsløshet, angrep på lønn og sosiale nedskjæringer. I de fattigste landa betyr det mer sult og en dypere fattigdom og en oppblomstring av sykdommer og epidemier.
- Børsen har dermed falt med 39% siden toppen i mai, og 254 milliarder har fordunstet.
Dagens Næringsliv 22.09.1998
Det betyr ikke at hver tredje bedrift har brent ned eller gått konkurs. Det er tydelig at det som skjer med tallene på børsen ikke er et speilbilde av den virkelige verden.
De siste par åra har prisen på aksjene på Oslo Børs doblet seg. Det har vært mye mer lønnsomt å kjøpe aksjer enn å investere i fabrikker eller maskiner. Drivkraften bak aksjekjøp har vært en forventning om at aksjekursene skulle fortsette å stige - ikke at bedriftene man kontrollerte gjennom aksjene skulle gi så stort utbytte at man ville tjene pengene sine på utbyttet som ble betalt på aksjene.
Riktignok har utbyttet på aksjer i norske selskaper også økt kraftig. Sammen med skattefritak på aksjeutbyttet er det en av de viktigste grunnene til at forskjellene mellom folk i Norge har økt.
I fjor høst var "ekspertene" (du vet dem som sier hva du skal gjøre med alle de penga du ikke har) ute og fortalte oss at nå gjelder det å spare i aksjer. Aksjefond var greia - bare du tenker langsiktig. De visste at aksjekursene de siste åra har steget mye mer enn det som er vanlig.
For folk som ikke spekulerer på børsen er aksjefond som et pyramidespill - kommer du inn tidlig kan du nok tjene en del, men kommer du inn rett før pyramiden rakner er det bare tap.
Et av de beste eksemplene på gapet mellom livet på børsen og det virkelige livet fikk vi de første ukene av september. Da gikk kursene på Wall Street opp og ned som en jojo. For hver melding om problemer i amerikansk økonomi steg aksjekursene. Når nye meldinger kom som sa at det kanskje ikke var så verst, falt de igjen. Hvorfor? Den amerikanske sentralbanken er usikre på den innenlandske utviklingen. Hittil har de brukt høye renter for å kjøle ned økonomien. Alle tegn på at økonomien går bra minsker sannsynligheten for at rentene vil bli satt ned. Uten lavere renter vil det være mindre lukrativt å ha pengene i aksjer. Dette gjelder på kort sikt. Over tid vil lavere vekst nødvendigvis måtte bety at utbyttet på aksjene faller.
De som har satt penga sine i aksjer har nok tapt en del, men det har stort sett vært monopolpenger - i et spill langt fra vår hverdag. For oss har svingningene på børsen andre konsekvenser.
Alle veit hva en høyere rente betyr for folk flest. Vi har mange bedre ting å bruke penga våre på enn å betale dem til bankene. Lavere kronekurs betyr høyere priser. Ikke bare på ferieturer og importvarer. Slik inflasjon vil lett smitte på andre produkter.
Renteøkninga kommer også til å føre til økt arbeidsløshet ettersom det blir dyrere å investere. Nå har "ekspertene" har i flere år beklaga seg over at arbeidsløsheten i Norge er for lav - eller at "arbeidsmarkedet er for stramt". Likevel er det fortsatt 61 000 arbeidsledige i Norge, en god del mer enn det var før siste bølge med massearbeidsløshet.
Vi opplever nå noe som kan bli starten på en dyp internasjonal krise. Norsk økonomi er mer åpen enn de fleste, og helt avhengig av råvareeksport. For ett år siden virka det som om alle trodde at Norge ikke kunne oppleve nye kriser. Tross alt var statsfinansene bunnsolide og overskuddet enormt.
Det er bare halve historia. Sjefene og staten har gjort det de har kunnet for å minske våre muligheter for å bruke disse pengene. I stedet for å investere i ting vi trenger, skulle de saltes ned i utenlandske aksjer (som også har falt med over 20% de siste ukene).
Norsk økonomi er fullstendig integrert i verdensøkonomien. Industrien konkurrerer med bedrifter i utlandet, og vil bli prega av de samme svingningene som dem. Kapitalen blir flytta dit profitten er høyest og investeringen sikrest. Oljeøkonomien fører til at takten på krisene kan være forskjellig, men det har alltid vært naivt å tro at Norge på noen som helst måte kan isolere seg.
Rett før sommeren kunne Dagens Næringsliv fortelle at ordrebøkene for norske verft nærmest var tomme. De kunne berolige oss. Vi ville bare få den arbeidsløsheten vi så sårt trengte!
Den norske staten har penger, men vi bør være klar over at de ikke kommer til å bruke dem for å sikre arbeidsplasser eller sosiale ordninger hvis ingen er villige til å slåss for det.
Siden høsten 1997 har Norges Bank ønsket å sette opp renta. De mente det var nødvendig for å kjøle ned økonomien. Arbeidsfolk var i ferd med å få for mye å kjøpe for, og investeringene i næringslivet var for høye.
Regjeringa ville ikke endre valutapolitikken fordi det kunne sette det inntektspolitiske samarbeidet på spill. Det betydde ikke at herrene i Norges Bank ga seg med det. Når presset på krona satte inn fortsatte Norges Bank å selge kroner. De hadde også fått beskjed om å plassere oljefondet i utenlandsk valuta, så i stedet for å vente solgte de kroner villig vekk - og bidro dermed aktivt til kursfallet. Da ville de nemlig få lov til å heve rentene. Norges Bank fortsatte å selge kroner til i alle fall langt ut i juli.
I blant blir spekulanter fanget i sitt eget spill. Mens spillet om det norske rentenivået pågikk, var det et nytt krakk i Asia og Russland gikk konkurs. Norge var en av råvareprodusentene det gikk hardt utover.
Med en gang krisa ble et faktum, begynte også kampen om å finne syndebukken. For sjefene er det selvsagt viktig å unngå at de blir sittende med ansvar. Det er mye bedre å legge skylda på lønnsoppgjøret og på grådige spekulanter. På venstresida har det også blitt populært å snakke om at nå må spekulantene temmes. Men hvem er disse spekulantene? Først og fremst store selskaper, banker og forsikringsselskaper - de som i andre sammenhenger kalles ryggraden i økonomien.
Når pengene forsvinner i løse lufta er sjefene plutselig rådville. Bør krona flyte eller forsvares? Vil et stramt statsbudsjett styrke krona igjen - eller vil det føre til en krise på linje med den vi opplevde etter innstrammingene i 1987? Er det nødvendig med restriksjoner på valutahandelen?
Jo dypere krisa blir, jo større kommer forvirringa til å bli. Men årsaken til krisene ligger ikke i at verdens regjeringer plutselig har blitt så mye dummere.
Kapitalismen har innebygde motsetninger. Gjennom hver enkelts jakt etter større profitter undergraver sjefene det systemet de alle er avhengig av.
Med en fast kronekurs, er det lettere for norske selskaper å planlegge handelen sin med utlandet. De risikerer ikke at prisene forandrer seg dramatisk over natta.
Ulempen er at valutaspekulanter (først og fremst store norske selskaper) kan bruke muligheten til å satse på at Norges Bank ikke greier å holde kronekursen stabil. Greier de å presse Norges Bank til å oppgi kronekursen er det raske penger å hente. De siste ti åra har det skjedd tre ganger.
Statsbudsjettet er en annen hodepine. "Alle" har vært enige om at norsk økonomi er overopphetet. I slutten av august kom Finansdepartementet med sin analyse av konjunkturene. "Alt ser bra ut, veksten vil fortsette" var konklusjonen. Det eneste de hadde glemt å ta høyde for var at renta er doblet, og gjennomsnittshusholdningens kjøpekraft er redusert med mange tusen kroner. Hvis rentenivået holder seg, samtidig som etterspørselen av eksportvarer faller som følge av en internasjonal nedgang kan innstrammingen bli så sterk at økonomien kveles fullstendig.
Krisa reiser spørsmål med alle herskerklassens sannheter. 1. september 1998 vedtok Malaysia å innføre strenge valutarestriksjoner. En av de store talsmennene for frihandel, mannen som ville gjøre Malaysia til en regional stormakt gjennom internasjonale investeringer, statsminister Mahathir Mohamad, forklarte det slik: "Det frie markedet har sviktet og sviktet katastrofalt ... den eneste måten vi kan styre økonomien er å isolere oss ... fra spekulantene". Han har ikke blitt en tøddel mer progressiv, men når alt rakner rundt sjefene kommer de til å vingle fra den ene politikken til den andre.
Etter alt vi har hørt om globalisering og at statene ikke må blande seg inn i det frie markedet kommer kravet fra stadig flere om at statene må gripe mer inn i økonomien. USAs tidligere president Roosevelt, som med sin "new deal" "fikk USA ut av krisa på 30- tallet" og økonomen Keynes´ teorier om regulert kapitalisme, blir skjøvet fram som nye alternativer.
Dagens Næringsliv formulerer det slik i en lederartikkel med tittelen "ekstreme virkemidler": "Å bruke seddelpressen er heller ikke rosverdig i de fleste økonomers verden. Men hvis ingenting annet setter fart i etterspørselen og folk står i ferd med å sulte, så bør det likevel forsvares. Sult er tross alt verre enn inflasjon".
Etter at markedsideologene har dominert i tjue år, kan det virke forfriskende. Vi må bare ikke glemme at det var den regulerte blandingsøkonomien som led skipbrudd i den første store etterkrigskrisa i 1973. Inntil da var "alle" enige om at blandingsøkonomi og en regulerende stat var nøkkelen til jevn vekst og framgang.
Det er ikke bare i herskerklassen kriser skaper forvirring. Også på venstresida blir det rådvillhet. Sosialdemokrater bygger sin politikk på at kapitalismen kan reguleres. De ønsker ikke et annet økonomisk system. De beste av dem vil bare ha en annen fordeling av de verdiene som skapes - en større bit av kaka.
Det siste tiåret har de aller fleste sosialdemokrater omfavnet markedsideologien. De som trodde de statskapitalistiske landa i Øst-Europa og Kina var sosialistiske kapitulerte til markedsideologien når det ble klart at kommandoøkonomien ikke fungerte.
Nå kaster mange av dem seg over de siste motene for hvordan kapitalismen kan leges og kontrolleres. Problemet deres er at verken en annen valutapolitikk eller sterkere statlig styring kan løse kapitalismens grunnleggende problemer.
Som Chris Harman beskriver det i denne boka, er kriser en iboende del av kapitalismen. For sosialister dreier det seg ikke om å lege kapitalismen, men å avskaffe den. I stedet trenger vi et samfunn der produksjon styres etter behov og ikke profitt. Et samfunn der menneskene på demokratisk vis bestemmer hva vi vil skape og hvordan det vi produserer skal brukes. Kort sagt et sosialistisk samfunn.
Kriser i kapitalismen skjerper alltid den politiske debatten. Ettersom det blir klart at de gamle måtene å styre på ikke fungerer blir det også politiske kriser. Det som ikke er sikkert er hvilket utfall slike politiske kriser får. Kapitalismens største depresjon var grunnlaget for at Hitler kom til makta. I dag ser vi at høyrepopulister og fascister uttrykker mye av misnøyen med nedskjæringer og økte klasseforskjeller.
I dag er arbeiderbevegelsen dominert av tanken om at vår oppgave er å ta ansvar for nasjonaløkonomien og vise moderasjon. Det er ideer som hindrer en effektiv kamp. De siste åra har vi sett at den organiserte arbeiderklassen har styrke til å slåss. Franske arbeidere viste hvordan, da de tvang den konservative franske statsministeren Juppé til å trekke tilbake forslag om kraftige nedskjæringer. Amerikanske arbeidere, som er blant dem som har tapt mest de siste tjue åra, er også i ferd med å vise muskler gjennom en serie store viktige og vellykkede streiker mot nedskjæringer, deltidsarbeid og usikre arbeidsvilkår.
Det vil alltid være en kamp om hvilken retning en kampbevegelse skal ta. Og den økonomiske krisa skaper en stor ideologisk forvirring på toppen av samfunnet. Denne boka er et viktig virkemiddel for sosialister, som må være rustet med både forståelse og argumenter.
1. oktober 1998.
av Chris Harman
Daglig blir vi fortalt at kapitalisme er det eneste økonomiske systemet som kan fungere. Virkeligheten for flesteparten av jordas 5 milliarder mennesker er at det ikke virker i våre interesser.
Verdens Helseorganisasjon (WHO) rapporterer at det som tar flest menneskeliv i verden i dag er verken hjertefeil eller kreft, men dyp fattigdom som tusenvis av millioner mennesker lever i. En slik fattigdom er et voksende trekk selv i velutviklede industrialiserte land hvor mer enn 30 millioner mennesker er helt arbeidsledige, mens ytterligere 15 millioner har midlertidige- eller deltidsjobber, i følge den vestlige riklandsklubben Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). I USA - det rikeste samfunnet i menneskets historie - levde 32 millioner mennesker under fattigdomsgrensen i 1988 (på høyden av det økonomiske oppsvinget på 80- tallet). Nesten et av fem barn ble født i fattigdom. I Storbritannia vokser hvert tredje barn opp i fattigdom.
Folk i arbeid står overfor større usikkerhet og stress enn noen gang tidligere i dette århundret. "Arbeid er hovedårsaken til stress, i følge en undersøkelse som omfattet mer enn 5000 kontorarbeidere i 16 land", meldte Financial Times . "Over halvparten av de spurte svarte at stressnivået hadde økt i løpet av de siste to årene".
Det er et ubarmhjertig press som tvinger mengder av mennesker til å arbeide mer og akseptere lavere lønninger enn tidligere. Dette er tydeligst i USA, hvor reallønningene har falt de siste 20 årene. I følge Los Angeles Times , har det amerikanske handelsdepartementet skrevet:
Siden 1973 falt reallønningene med en årlig rate på 0,7 prosent. Denne trenden fortsetter. I de 3 månedene fram til juni 1974, falt kjøpekraften til amerikanske arbeidere med 0,7 prosent.
Et studie gjort av Juliet Schor kalt The Overworked American forteller om den "uforutsette reduksjonen av fritiden":
Amerikanere arbeider nå gjennomsnittlig 164 timer mer årlig enn for 20 år siden. Dette tilsvarer omtrent en måned lengre arbeidstid i året.
I England, Tyskland og de fleste andre vesteuropeiske land steg reallønningene inntil nylig. Men nå er presset økt her også. I England har det vært forsøkt å innføre en gjennomgående lønnsstopp i offentlig sektor. I Tyskland kommer nye skatter til å forverre levestandarden til arbeiderklassefamilier. I begge land forteller høyrepolitikere oss at vi har hatt det for godt altfor lenge.
Den tyske statsministeren Helmut Kohl sa derfor at Tyskland må "tilpasse seg de dyptgående forandringene i sin levemåte med lengre arbeidstid", mens den engelske konservative arbeidsministeren Michael Portillo hevdet at "europeerne får for mye i lønn" og har ferier som er "altfor lange" og arbeidsuker som er "altfor korte". Politikere forteller oss at vi ikke bør ha forhåpninger om "en jobb for livet" og at vi må få til løsninger som reduserer "den økonomiske byrden" av pensjonsordninger til et voksende antall gamle mennesker.
Dette er nå en del av den vanlige økonomiske visdommen til de største regjeringene. Det blir forsterket ved at det som tidligere var ideer som tilhørte en liten sprø fraksjon på høyresiden, har fått økt innflytelse. I USA har mennesker som Charles Murray, fått mye oppmerksomhet for sin påstand om at hvis stadig flere mennesker lever i fattigdom, er dette resultatet av at sosiale stønader har skapt en "underklasse" av slappe tiltaksløse mennesker som er ute av stand til å utnytte de mulighetene som er åpne for dem. Det eneste svaret, hevder "det nye høyre", er å avskaffe sosiale stønader til ugifte mødre som insisterer på å ha flere barn. Stadig oftere snakker folk i sosialdemokratiet såvel som i høyrepartiene over hele Europa om faren ved "stønadsavhengighet".
Men om vi snakker om høy arbeidsledighet i de industrialiserte landene, er det skyhøyt i andre deler av verden. Det afrikanske og sør-amerikanske kontinentet ble faktisk fattigere på 1970- og -80 tallet, med fallende gjennomsnittsinntekt. Mens fattige mennesker i USA og Europa må skrape og spare for å overleve, så sulter millioner i deler av Afrika.
Det er heller ikke mye håp i deler av de tidligere østblokklandene. I 1989 ble folk lovet at markedet skulle skape et nytt "økonomisk mirakel". I dag har folk det materielt sett verre enn under de gamle diktaturstyrene, med et kutt i levestandarden på 40-50 prosent.
Men ikke alle er fattige. De rikeste har det bedre enn noensinne. I 1980 hadde toppsjefene i de 300 største amerikanske selskapene en inntekt som var 29 ganger så stor som den gjennomsnittlige industriarbeider-inntekten; i 1990 var inntekten deres 93 ganger så stor. Mens to milliarder mennesker lever på eller under sultgrensen i "tredje verden" land, lever et lite toppsjikt i en stadig økende luksus. Financial Times kunne i februar 1995 rapportere om hvordan private banker som betjente sånne folk blomstret: "Rike mennesker i Europa og Midtøsten er anslått av banken Chase Manhattan... til å ha 10 000 milliarder kroner i kontanter og andre verdipapirer, Latin-Amerika og Asia står videre for 10 000 milliarder i personlig rikdom, et tall som øker raskt."
I USA vil høyt betalte "eksperter" sette en stopper for stønadsutbetalinger for å lette på de rikes ansvarsbyrde i å holde de fattige i live; i Brasil betaler kapitalister dødsskvadroner for å ta livet av ungdommer som sover på gata.
I sentrum av denne fattigdommen og misnøyen har hundre og en andre onder blomstret. Gamle sykdommer som tuberkulose, kolera og selv pest - svartedøden - har gjenoppstått. Avhengighet av sterkere stoffer har spredt seg fordi folk ikke ser noen annen mulighet til unnslippe sine lidelser, selv om det bare er midlertidig. Selvmordsraten har skutt i været. Kriminaliteten har økt fordi en minoritet ser det som sitt eneste håp for å kunne måle seg med de luksuriøse livene de rike lever, noe den glamorøse reklamen innpoder oss daglig. På toppen av alt dette har det vært en skremmende økning i antall kriger. FNs Human Development Report roper et varsko om at "den vedvarende trusselen om sult, vold og sykdom er den grunnleggende årsaken til det økende tallet på interne konflikter verden over... " De påpeker videre at stater, store som små, heller vil bruke milliarder på moderne våpensystemer enn å ta ansvar for folks desperate behov.
Fattigdom og sykdom, sult og smerte, håpløshet og desperasjon er selvfølgelig ikke noe nytt i det menneskelige samfunn.
Dette har eksistert så lenge menneskene har skrevet historie.
Men fattigdommen i dagens verden er annerledes. For den eksisterer side om side med rikdom som enkelt kan fjerne fattigdom for alltid. I 1992 var den totale vareproduksjon i verden fem ganger så stort som i 1950, i følge FNs Human Development Report . Likevel er fattigdom i mange deler av verden i dag like ille, om ikke verre, enn for 50 år siden. Sult eksisterer side om side med enorme lagre av mat - tenk på EUs matberg - samtidig som myndigheter i Europa og USA betaler bønder for å ikke dyrke jorden sin. Folk får høre at det ikke er nok velstand til å få ting til å gå rundt, samtidig som firmaer stenger bedrifter og sparker arbeidere som kunne produsert flere goder. Det store flertallet blir fortalt at de ikke kan regne med fast arbeid med mindre de jobber hardere og lengre for lavere lønninger, samtidig som det i hvert eneste land er en liten minoritet på toppen som lever i luksus som aldri før. I 1950 tok de rikeste fem prosent av verdens befolkning 30 prosent av inntektene; i dag tar de 70 prosent. Samtidig som den fattigste femtedelen av menneskeheten er overlatt til å dele usle 1,4 prosent av verdens totale produksjon.
Få av dem som støtter dagens organisering av samfunnet forventer at ting skal bli bedre. I mange land er det partier som Arbeiderpartiet, som engang lovet å forbedre situasjonen til de fattige gjennom arbeid til alle, mer penger til velferdsordninger og en inntektsutjevning mellom rike og fattige. I dag forteller de oss at disse ideene er "gammeldagse".
Det er et påfallende paradoks som ingen av de etablerte politiske partiene gir svar på. Mer velstand blir produsert enn noen gang tidligere. Det fins oppfinnelser som kan øke produksjonen av alle varer, inkludert rikelig med mat til alle, noe tidligere generasjoner aldri har opplevd. Mennesker kan erobre det ytre rom og utforske de store havdypene. De kan bruke maskiner til å utføre utmattende arbeid eller sende informasjon fra en side av verden til den andre i løpet av et brøkdels sekund. Likevel blir det ikke lettere å sikre seg et livsgrunnlag.
Istedenfor at folk skal ha muligheten til å se frem til en bedre livssituasjon og et rikere liv, må de snarere leve i frykt for at ting skal bli verre. Fattigdommen forsvinner ikke - den vokser.
forside * Forord og Introduksjon * Vanviddets verden * Hvordan forklare krisene? * Forverringer * Enda større * Tingene faller fra hverandre *