Kapitalismen på midten av 1990- tallet virker like forskjellig fra kapitalismen på midten av 1950- tallet som sistnevnte virker fra kapitalismen på begynnelsen av 1930- tallet. Igjen er vi konfrontert med høy arbeidsløshet, gjentagende økonomisk nedgang, enorme mengder av fattigdom. Overproduksjon blir kombinert med kutt i velferdsbudsjettene og et press nedover på lønningene som ytterligere reduserer markedet for det som blir produsert. Igjen finner vi fortvilelse selv blant tilhengerne av det eksisterende systemet. Will Hutton oppsummerer en utbredt sinnsstemning når han skriver om Storbritannia:
Det sprer seg en økende og ganske berettiget følelse av krise innen alle samfunnsklasser om arbeidets natur, tilgjengeligheten av arbeid og dets innvirkning på ethvert aspekt ved samfunnet - fra omsorgen for våre barn til det økende forfallet i våre byer... Usikkerhet, lave lønninger og bortkastet talent er utbredt og problemet berører profesjoner og yrker som engang ble ansett som trygge.
En av fire av landets menn i arbeidsfør alder er nå arbeidsledige... Antallet som lever i fattigdom har vokst til fryktinngytende proporsjoner, og tegn på sosialt stress - fra familieoppløsning til økningen i kriminalitet - vokser nesten daglig... Ett av tre barn vokser opp i fattigdom...
Landet er i økende grad splittet innad, med en arrogant "befalsklasse" som er tilsynelatende likegyldig overfor folk av annen rang som den kommanderer. Denne privilegerte klassen er velsignet med utdanning, jobber, boliger og pensjoner. På den andre enden av skalaen oppdager flere og flere mennesker at de er de nye arbeidende fattige, eller de lever av staten i en tilstand av halv-fattigdom... I midten er det et voksende antall mennesker som er usikre, som frykter for jobbene sine i en tidsalder preget av konstante reduksjoner av arbeidsstyrken og kostnader, og som er stadig mer bekymret for sin evne til å opprettholde en respektabel levestandard.
Hutton forsøker ikke å legge skylda for det som skjer på kapitalismens tendenser generelt, men på særegenhetene til dens britiske form, som han hevder er forvrengt av rollen til de finansielle institusjonene i Londons finansdistrikt. Men han må innrømme:
Det som skjer i Storbritannia er bare en mer akutt utgave av det som skjer andre steder... Det er knapt et vestlig land som ikke kan fortelle oss i det minste én historie som ligner på Storbritannia... I USA er jobbusikkerheten endemisk, og lønningene til de laveste 10 prosent av arbeidsstyrken er omkring 25 prosent lavere enn de er for den samme gruppa i Storbritannia... Nær én av fem jobber i USA gir ikke tilstrekkelig inntekt til å fø en familie på fire.
En av de mest prominente teoretikerne om "det velstående samfunnet" på 1950- og 1960- tallet var J. K. Galbraith. Hans beskrivelse av USA i dag er omtrent like fordømmende som Huttons beskrivelse av Storbritannia:
I 1988 hadde den øverste 1 prosent av familiene en årlig inntekt på $617 000 (ca. 4,3 millioner kroner) i gjennomsnitt og kontrollerte 13,5 prosent av all inntekt før skatt... De øverste 20 prosent levde til en viss grad komfortabelt med inntekter på $50 000 pr. år (ca. 350 000 kroner) og oppover. De fikk 51,8 prosent av all inntekt før skatt... [Disses] komfort og økonomiske velstand blir støttet opp under og forbedret av tilstedeværelsen i den moderne økonomien av en stor, høyst anvendbar, sågar essensiell klasse som ikke tar del i den behagelige eksistensen til det gode selskap... [Denne klassen] er en integrert del av en større økonomisk prosess og tjener levestandarden og komforten til det gode selskap. De økonomisk heldige er helt avhengig av dennes tilstedeværelse... De fattige i økonomien vår trengs for å gjøre arbeidet som de mer heldigstilte ikke gjør og ville finne rett ut usmakelig, sågar opprørende.
Galbraith snakker forvirrende om en "tilfreds majoritet" av to tredjedeler av folk - men han mener to tredjedeler av dem som bryr seg om å stemme (halvparten av de stemmeberettigede), ikke to tredjedeler av den voksne befolkning. Faktum er, bemerker han, at betingelsene for den store massen av den amerikanske befolkning har blitt verre i løpet av de siste femten åra, ved at fire femtedeler av familiene har sett sine inntekter falle, et fall i arbeidernes medianlønn på ca. 5 prosent.
Han insisterer også på "kapitalismens iboende tendens til ustabilitet, til økonomisk nedgang og depresjon", på "det økonomiske systemets mektige tendens til å vende seg destruktivt, ikke bare mot konsumenter, arbeidere, eller folket generelt, men skruppelløst innover mot seg selv... " Han skriver om "nedgang og depresjon forverret av langsiktig økonomisk dødgang, faren som ligger i selvstendig militær kraft, og voksende urolighet i byenes slumområder forårsaket av stadig verre utarming og håpløshet... "
Han sammenligner til og med dagens USA med Sovjetunionen i de siste åra før det falt fra hverandre:
Få ting kunne vært lengre fra akseptert tenkning enn mulighetene for at de eksplosive hendelsene i Øst-Europa kunne ha en parallell i USA eller kanskje Storbritannia. Kommunismen hadde feilet; kapitalismen hadde triumfert. Kunne noen være så pessimistiske at de ser at det lå alvorlige mangler på lur i det vellykkede systemet, fordekt på tilsvarende måte? Dessverre er det dét.
Du får selvfølgelig ikke slike fordømmende beskrivelser fra økonomene på høyresida. De prøver fortsatt å feire sammenbruddet til de statsdrevne økonomiene i Sovjetunionen og Øst-Europa. Men selv de må akseptere at systemet opererer på en mer destruktiv måte enn det som ble hevdet på 1950- tallet eller selv på midten av 1980- tallet.
Den tidligere konservative finansministeren Nigel Lawson kunne angripe sin etterfølger, Clarke, for ikke å se "handelssyklusens" uunngåelighet med sine opp- og nedgangstider. Den tidligere entusiasten for monetarisme, Samuel Brittan i Financial Times , kan med forundring legge merke til "dyptliggende faktorer som tendensen bort fra "livslange jobber" som alle land opplever" og som skaper massiv "jobbusikkerhet". Konservative aviser gjenspeiler det stadig mer stressende livet til dem som har arbeid med overskrifter som "Overarbeid: Middelklasseepidemien", selv mens de fortsetter å presse på for stadig mer overarbeid gjennom å appellere til å "spare på arbeid" og skyllebøtter mot "gamle spanske arbeidsmetoder". I mellomtida erkjenner "det nye høyre" på en bak-fram måte systemets manglende evne til å tilby håp til mange som lever innenfor det med oppfordringer om å skjære ned velferdsgoder - de påkaller til og med, i tilfellet Newt Gingrich i USA, det 19. århundrets fattighus som en måte å takle "underklassen" på.
En slik beskjed er noe ganske annet enn det man så på 1950- tallet da til og med konservative politikere som Eisenhower i USA og Macmillan i Storbritannia lovte alle et bedre liv, da den amerikanske drømmen ikke bare betydde suksess for dem på toppen, men også sikkerhet for dem på bunnen, og da en britisk konservativ regjering vant et valg med parolene "Vi er alle arbeiderklasse nå" og "Du har aldri hatt det så bra". Det er til og med et langt steg unna 1980- åra, da Reagan i USA og Thatcher i Storbritannia lovte "folkets kapitalisme", med rikdom "dryppende ned" fra de rike til de fattige.
På hvert sitt vis innser både sentrumsvenstre og høyre at systemet har entret en ny fase i den siste fjerdedelen av det tjuende århundret - en fase oppsiktsvekkende lik, men i en mye større skala, den som var i den første fjerdedelen av århundret.
Den nakne statistikken viser det. Takten i den økonomiske veksten i alle de avanserte landa og i nesten hele den tredje verden og de asiatiske "nylig industrialiserte" landa har vært lavere siden midten av 1970- tallet enn den var i de 25 foregående åra.
Arbeidsledigheten har økt, i gjennomsnitt, i denne perioden også. I de avanserte landa er nivåer på 8, 10, eller til og med (i tilfellene Spania og Irland) 20 prosent vanlig. I verden som helhet anslår FN at det er en milliard uten arbeid. Til og med i de raskest voksende delene av verdensøkonomien, det såkalte "kinesiske økonomiske rom" (Kina, Hongkong, Taiwan, Singapore) er vekst sentrert rundt visse områder, mens i det enorme kinesiske innlandet er hundrevis av millioner desperate etter å flykte fra fattigdommen på landsbygda, men de kan ikke få jobber i byene.
Gjennomsnittlig vekstrate i reelt brutto nasjonalprodukt (BNP) pr. person i arbeid
| land | 1960-68 | 1979-88 |
|---|---|---|
| USA | 2,6 | 0,9 |
| Japan | 8,8 | 3,1 |
| Vest-Tyskland | 4,2 | 1,9 |
| Frankrike | 4,9 | 2,4 |
| Storbritannia | 2,7* | 2,6* |
| Italia | 6,3 | 1,6 |
* med Nord-Irland
Stagnasjonen i de økonomiske vekstratene gjenspeiler et fall i de gjennomsnittlige profittratene, til tross for presset for å øke tempoet i arbeidet og holde lønningene nede. Gjennomsnittlige profittrater både i USA og EU på slutten av 1980- tallet var bare ca. 60 prosent av nivået i 1950- og 1960- åra.
Firmaer har svart på presset på profittene slik de alltid har gjort før i tida, med at hver enkelt prøver å gjenerobre sin posisjon ved ytterligere nedskjæringer i arbeidsstyrken og ytterligere "kapitalintensive" investeringer.
Forholdstallet mellom kapital og arbeid har økt i førstnevntes favør over hele verden. Det økte med 2,4 prosent årlig i amerikansk "produktiv industri" mellom 1977 og 1987; det steg med 2 prosent årlig for den britiske økonomien som helhet i 1980- åra; det ble fordoblet i kinesisk industri mellom 1985 og 1990; og i Latin-Amerika vokste investeringer pr. arbeider med 2000 dollar i løpet av 1980- tallet. Men dette betyr at nye investeringer gir færre og færre nye jobber. Folk blir drevet ut av gamle, "ikke konkurransedyktige" industrisektorer, uten å få jobber i nye, teknologisk avanserte sektorer.
Utvidelsen av produksjonen ved å bruke mindre og mindre arbeid kunne lede til en virkeliggjøring av hele menneskehetens utopiske drømmer de siste 5000 åra - til en verden uten knapphet, til friheten fra arbeidets press og til fritid for ekte kreativitet. Men under det eksisterende systemet resulterer det isteden rett og slett til to ødeleggende misforhold. Det er en voksende ubalanse mellom investeringsnivået og profittnivået som behøves for å opprettholde den investeringen. Og det er et voksende gap mellom økonomiens potensielle produksjon og evnen folks lønningsposer har til å gi "effektiv etterspørsel".
Produktiv kapitalakkumulasjon finner sted i rykk og napp - plutselig går den raskt framover og ødelegger gamle jobber, deretter, av frykt for å ikke gå med overskudd, stopper den brått og forhindrer at nye jobber blir skapt. Firmaer kutter arbeidsstyrken for å holde seg foran konkurrentene og ber arbeiderne som er igjen om å slite stadig hardere. Etterhvert som konkurransen blir mer intens bruker firmaer stadig større ressurser til uproduktive former for konkurranse - til utgifter på markedsføring, reklame og innpakning. Og etter hvert som den gjennomsnittlige profittraten i industrien faller, så er det en stadig mer frenetisk søken etter profitt som oppnås gjennom spekulasjon, på verdens aksjemarkeder, på kontorutbygging og tomteverdier, på varemarkeder, på utenlandsk valuta. Milliarder av dollar inngår i en hel finansverden, av spekulasjonsaksjer og derivater, tilsynelatende avskåret fra den virkelige verdiskapningen gjennom arbeid og maskiner.
Systemet kan ha entret en ny fase. Men måten det opererer på er ikke ny. Det er, i sin kjerne, nøyaktig måten beskrevet av Marx.
Bare i en forstand er Marx "foreldet". Systemet er ikke mer rasjonelt enn han trodde, tvert om så han systemets evne til ødeleggelse. Kapitalister kjemper ikke bare mot hverandre om markeder. De bruker også staten til å tvinge rivaliserende kapitalister til å godta deres befalinger, og supplerer dermed økonomisk konkurranse med oppvisninger i militær overlegenhet. Amerikansk kapitalisme streber etter å overtale europeisk og japansk kapitalisme til å akseptere dens befalinger ved å bevise at den alene har styrken til å utkjempe en krig i de vitale oljerike regionene i Midt-Østen; iranske og tyrkiske kapitalister stoler på at de får hjelp fra statene deres når de konkurrerer med hverandre for påvirkning og kontrakter i det sørlige beltet av tidligere Sovjetunionen; tyrkiske og greske kapitalister oppfordrer til et mini-våpenkappløp ettersom hver av dem prøver å etablere en dominerende rolle innen landa på Balkan som en gang var kontrollert av Sovjetunionen; Tyskland støtter Kroatia, USA støtter de bosniske muslimene, og Hellas støtter serberne i fryktelige kriger i tidligere Jugoslavia; det russiske militæret utkjemper brutale kriger for å klynge seg til vitale oljerørledninger gjennom Tsjetsjenia og påvirke i republikken Tadsjikistan på grensen til Afghanistan; Kina, Filippinene, Malaysia og Vietnam støter sammen om kontrollen over oljereservene som antas å ligge nær ubebodde øyer i Kinahavet; Israel forsøker å avskjære Egypt fra å få økonomisk innvirkning på den arabiske halvøy.
Resultatet er at på ethvert tidspunkt er det et halvt dusin kriger eller borgerkriger, hvor det blir brukt de frykteligste former for "konvensjonelle" våpen, i en eller annen del av verden.
Ved siden av nedslaktingen og ødeleggelsen som rammer stadig større deler av menneskeheten er det nok en trussel for oss alle som knapt var synlig på Marx´ tid - trusselen om ødeleggelsen av miljøet vi er avhengige av for å overleve. Marx og Engels var fullt klar over at den sinnssyke streben etter kapitalakkumulasjon ledet til forurensning, forgifting av jorda og lufta, forringelsen av matvarer og spredningen av fryktelige epidemier. Engels skrev innlevende om disse tingene i boka Anti-Dühring . Men de levde i en tid hvor kapitalistisk industri var begrenset til relativt små områder av kloden og ødeleggelsen var lokal ødeleggelse, som hovedsakelig påvirket arbeiderne ansatt i en spesiell fabrikk, mølle eller gruvelandsby. I dag opererer kapitalistisk industri på en global skala og dens innvirkning er på det globale miljøet - som vist ved måten de radioaktive skyene fra Tsjernobyl spredde seg over hele Europa, ved måten havene blir fisket tomme for fisk, ved skaden gassene brukt i spraybokser og kjøleskap har for ozonlaget. I tillegg har vi trusselen om "drivhusgassenes" destabiliserende effekt på hele verdens klima, oversvømmelse av lavtliggende land og ørkenspredning.
Dette er tingenes tilstand som forsvarere av det kapitalistiske markedet forventer at vi skal sole oss i glansen av.
Utsiktene ser mørke ut for det eksisterende systemet - og for de fem milliarder menneskene som lever under det. De mest forutseende som tror på at systemet kan reformeres, ser dette. "Uten at vestlig kapitalisme generelt og britisk kapitalisme spesielt kan akseptere at de har ansvar for den sosiale og politiske verden som de befinner seg i", advarer Will Hutton, "så går den i retning av utslettelse".
Likevel, forsøk på å reformere systemet er uendelig mindre suksessfylte enn de så ut til å være i 1950- åra, eller sågar i 1890- åra.
Hutton selv bemerker at i Sverige, som vanligvis ble framstilt som det beste eksemplet på sosialdemokratisk regulering av kapitalismen, "kom de første angrepene på velferdsstaten siden 1930- tallet" fra en sosialdemokratisk regjering, "som demmet opp for økningen i statlige låneopptak", mens i Frankrike har Sosialistparti-regjeringen på slutten av 1980- tallet omfavnet en "økonomisk fasthet", som ledet til "ungdomsarbeidsledighet som til og med var større enn i Storbritannia". "Det spanske Sosialistpartiet og Arbeiderpartiet i New Zealand" har vært "ikke mindre entusiastiske når det gjelder budsjettkutt, privatisering og omstrukturering av velferdsstaten enn for eksempel de kanadiske Konservative. Overalt har den politiske konkurransens ideologiske brodd blitt sløvet. Forskjellige politiske partier tilbyr liknende programmer når de er i regjeringsposisjon".
I Storbritannia har Labours økonomiske talsmann, Gordon Brown, brukt en konferanse om "global økonomisk forandring" i 1994 til å kritisere tidligere forsøk på reform: "Tidligere forsøkte Arbeiderpartiet å motvirke de frie markedskreftenes urettferdighet og feilslåtthet ved å erstatte markedet med statlig styring, og så ofte på "skattelegg, bruk og lån"-politikk som den isolasjonistiske kjappe løsninga mot nasjonal tilbakegang. Avisa Independent on Sunday - som går god for mange av Browns idéer - oppsummerte talen hans i overskriften: "Brown forkaster Keynes".
Brown forsvarte sin posisjon ved å si at "globaliseringen" av kapitalismen - det vil si spredningen av multinasjonal produksjon og finans så vel som markedsføring - utelukker gammeldagse keynesianske forsøk av nasjonalstater på å isolere seg selv fra verdensøkonomiens luner. Argumentet har blitt uttrykt mer fullstendig, og ærlig, av en av Browns tidligere rådgivere. Professor Meghnad Desai ved London School of Economics argumenterer i en spalte i avisa Tribune :
Det er ikke lenger mulig å etterstrebe venstre-keynesiansk politikk i et enkelt land... Vi er nå i nittiåra vitne til en retur til den typen verden sosialister i det nittende århundret kjente, med global kapitalbevegelse, og med staten ute av stand til å utøve noe særlig regulering av økonomien...
Sosialist- og arbeiderpartiregjeringers manglende suksess kommer ikke av en mangel på vilje, eller lederskapets feighet. Problemet er kapitalismens gjenoppstandelse... Et århundre etter Marx og Engels fortsetter den hele tida å reprodusere seg selv. Dette betyr at selv offentlig eierskap av økonomien, ikke er noen garanti for å kunne regulere markedet...
Slike argumenter har ført til at Arbeiderpartiets ledelse har kvittet seg med partiets programfestede binding til "offentlig eierskap av produksjons- distribusjon- og omsetningsmidlene". Begrunnelsen er, som den til de "revisjonistiske" tenkerne på 1890- og 1950- tallet, er at slike formuleringer er "utdaterte", at de ikke tar hensyn til "fundamentale endringer" i kapitalismen. Her blir de støttet opp av økonomister som gjerne vil være "til venstre for sentrum", som Hutton og Desai.
Likevel er det en vital forskjell mellom argumentene til Arbeiderpartiets ledelse i dag og de som ble brukt av "revisjonistene" Bernstein i 1890- åra og Crosland i 1950- åra. Bernstein og Crosland hevdet at systemet ikke trengte revolusjonær transformering siden det endret seg for egen maskin til noe rasjonelt og humant. Derfor insisterte Bernstein:
I alle fremskredne land ser vi privilegiene til det kapitalistiske borgerskapet vike steg for steg til demokratiske organisasjoner... Fellesinteressene tilegner seg mer makt i økende utstrekning i motsetning til private interesser og de økonomiske kreftenes grunnleggende dominans opphører... Enkeltmennesker og hele nasjoner trekker således en stadig større del av sine liv vekk fra nødvendighetens påvirkning.
Den økende internasjonaliseringen til systemet betydde at kjempekriser var noe som hørte fortida til. "Den enorme utbredelsen av verdensmarkedet har... økt mulighetene til justering av forstyrrelser... Generelle kommersielle kriser lik de tidligere må anses som usannsynlige". Videre, "spekulative krefter opphører å spille en avgjørende rolle" i de viktigste produksjonssektorene.
Som vi har sett, utvidet Crosland argumentet med å hevde at styresmaktene kunne "utøve enhver påvirkning den finner for godt på inntektsfordelingen og bestemme innen vide grenser fordelingen av den totale verdiskapningen mellom forbruk, investeringer, eksporter og sosiale utgifter". Dette tillot dem, hevdet han, å garantere full sysselsetting, å redusere fattigdomsnivået, å øke arbeidernes rettigheter og å skape betingelsene for "likhet". Det var denne evnen som gjorde en sosialistisk overtagelse av de privateide produksjonsmidlene "unødvendig".
I kontrast til dette, sier Blair, Brown og de andre at formålet med sosialt eierskap må droppes fordi det ikke finnes noen måte å stoppe dominansen til markedets økonomiske tvang over menneskene. "Markedets dynamisme og konkurransens krav" blir hilst velkommen - selv om, som enhver Hayek-tilhenger ville poengtere, "markedets dynamisme" er den "kreative ødeleggelse" av hele industrigreiner og levekårene til dem som arbeider innen dem, mens "konkurransens krav" betyr press for å arbeide hardere og lengre for mindre.
Labours ledelse bruker muligens ikke slike Hayek-begreper selv. Men de godtar argumentets logikk. De repeterer høyrepolitikere når de sier at folk må glemme idéen om "jobber for livet", de omfavner arbeidsgivernes krav om "en fleksibel arbeidsstyrke". De har faktisk utarbeidet et argument som i praksis sier at tidligere Labour-regjeringer feilet fordi de lovte ting "de ikke kunne gjennomføre". Den eneste måten å unngå dette på i framtida, hevder de, er å love praktisk talt ingenting. Det de faktisk tilbyr, er ikke Bernsteins og Croslands løfter om ubegrensede reformer som alternativet til revolusjon, men en reformisme uten reformer.
"Si hva vi mener og mene hva vi sier" er et av Labour-ledelsens favorittuttrykk. Men de kan knapt innrømme offentlig at de ikke kan tilby noen reformer til folkene som støtter dem. Så de sjonglerer med spesielle argumenter og stoler på at økonomer som er til venstre for sentrum, som Will Hutton og William Keegan, skal framføre dem. Disse hevder det er alternative modeller for kapitalismen som fungerer mye bedre enn dem som har slått feil i Storbritannia. Det "sosiale markedet" og "folkelige" former som eksisterer i Tyskland og Japan, blir holdt fram som eksempler. Slike modeller, hevdes det, gir arbeidere større sikkerhet og oppnår dermed økt samarbeid fra deres side. Det tillater firmaer å få høyere profitter mens de samtidig tilbyr arbeiderne bedre vilkår. I tillegg gjør underordningen av finanskapital i forhold til industrikapital i disse landa det lettere for dem å unnslippe kriser. Resultatet, hevder Hutton, er i Tyskland at:
Fagforeninger benytter seg ikke av streikeretten og ser ikke bare på egeninteresser uten å ta i betraktning firmaets vanskeligheter; men ledelsen avstår retten til å drive forretningene autokratisk til fordel for aksjeeiernes snevre interesser. Isteden er det et kompromiss til fordel for samstemt og samarbeidende oppførsel som har som mål å øke produksjonen og investeringene... De tyske bankene er stabile støttespillere for tysk industri og langsiktige aksjeeiere... Denne stabiliteten ved eierskap og finansiell støtte er kombinert med et velferdssystem som tilbyr en høy grad av sosial beskyttelse, det synlige uttrykket for sosial solidaritet.
Øst-asiatiske og spesielt japanske kapitalistiske strukturer legger vekt på tillit, kontinuitet, rykte og samarbeid i økonomiske forhold... Firmaet er den sosiale kjerneenhet som individer er medlemmer av framfor kun å være arbeidere... Inntektsulikhet er på den lavere enden av den internasjonale skalaen... Staten etterstreber å bygge konsensus og leder firmaer og finanssystemet i retningen etablert av dette konsensus.
Logikken til både Huttons og Keegans (litt forskjellige) argumenter er at en reformerende regjering i Storbritannia må omforme britisk kapitalisme langs disse linjene.
Likevel er det ikke bare den britiske kapitalismemodellen som har vært i krise siden 1990- åra, men også de tyske og japanske modellene. Idet dette skrives [1995, o.a.] kommer Tyskland ut av en alvorlig nedgangsperiode, med nåværende arbeidsledighet fremdeles over 8 prosent i vest, opp fra 2 prosent for et kvart århundre siden. Reell levestandard for arbeiderne har blitt redusert av en "enhetsskatt" ment å dekke kostnadene ved å absorbere den østtyske økonomien inn i vesttysk kapitalisme. Arbeidsgiverne har provosert fram streiker i den viktige metallindustrien i et mislykket forsøk på å holde lønningene under inflasjonsnivået og utsette innføringen av 35-timersuka. Og det er en samstemt kampanje fra en visstnok "sosialt bevisst" arbeidsgiverklasse for å kutte pensjoner og andre velferdsgoder.
Som Hutton selv innrømmer, er hans modell langt fra stabil:
Under globaliseringspresset og den intense kostnadskonkurransen har de mellomstore firmaene (Mittelstand) begynt å miste terreng og det er frykt for at store tyske firmaer er nødt til å få sine forsyninger i lavkostland, mens oversjøiske produsenter vinner forretninger i de mellomstore firmaenes kjerneområder. Tyske banker blir, under det samme presset, visstnok mer kortsiktige... Store firmaer, fast bestemt på å kopiere japanerne og begrense kostnader ved å legge arbeid ut til underleverandører og å insistere på "just-in-time" leveranser, ber leverandører om å bli stadig mer fleksible.
Når det gjelder modellen i Det fjerne Østen innrømmer Hutton at den alltid har betydd "lange dager og ofte nedverdigende forhold", I tillegg har den vanligvis blitt innført av ettpartistater (som Taiwan, Kina og Singapore, og som Japan i realiteten var i 40 år), eller militære diktaturer (Korea).
Den største øst-asiatiske økonomien, Japan, møter nå mange av de samme problemene som i Storbritannia, USA og det kontinentale Europa. Den kjørte seg inn i en dyp krise på begynnelsen av 1990- tallet. Likviditeten til dens store banker har vært truet. Financial Times rapporterer om "en jevn forskyvning av produksjonen ut av landet" inntil "omtrent en sjettedel av produksjonen er i utlandet", mens "mange japanske industrier er tynget av overkapasitet hjemme og møter voksende utfordringer i utlandet". I 1994 steg arbeidsledigheten til sitt høyeste nivå på 40 år, med kun 64 jobber tilgjengelige pr. 100 arbeidssøkere. Det er vanskelig å se hvordan den vaklende japanske og tyske kapitalismen skulle tilby en modell for svakere kapitalistiske enheter som Storbritannia.
Snakk om den "europeiske" eller "øst-asiatiske" kapitalismemodellen er ofte forbundet med et argument som går på viktigheten av "menneskelig kapital" - ferdighetene som ligger i høyt utdannet arbeidskraft. Gordon Brown, for eksempel, har slått fast at dette er nøkkelen til kapitalistisk utvikling i dag istedenfor produksjonsmidlene. Videre hevder Brown at dette gjør de "gamle argumentene" om hvem som eier industrien irrelevante.
Måten britisk kapitalisme kan overkomme sine svakheter på, argumenterer han, er å øke "investeringer i menneskelig kapital" gjennom å legge større vekt på opplæring av en faglært arbeidsstyrke. Resultatet kan da bli høyere levestandard og bedre sosiale tjenester betalt for av høyere produktivitet.
Argumentet inneholder tre fallgruver. For det første finner selv ikke det høyest faglig avanserte arbeidet i dag sted i seg selv, uten avanserte produksjonsmidler. Faktum er at det er mer avhengig av dem enn før, noe som er grunnen til at forholdstallet mellom investeringer og arbeid fortsetter å øke i hele verden.
For det andre er det ingen grunn til at noe land skulle være i stand til å sikre forsyningene av faglært arbeidskraft for seg selv. Selv industrielt tilbakeliggende land som India og Kina inneholder mange millioner høyt utdannede mennesker - med alle ferdighetene som trengs for sofistikerte jobber som bygg- og anleggskonstruksjon, programvarekonstruksjon og så videre, for ikke å snakke om høyt faglærte jobber som for eksempel tekstbehandling. Bare en liten prosentandel av den totale befolkningen har disse ferdighetene, men den totale befolkningen er stor nok til at denne lille prosentandelen tilbyr internasjonal kapitalisme mengder av faglært arbeid som kan sammenlignes med dem som finnes i mange fremskredne land. I mellomtida gjør framskritt innen kommunikasjon det mulig å utføre faglært design og datarelaterte oppgaver i mindre fremskredne land, for deretter å sendes tilbake til de avanserte produksjonssentrene.
Under disse omstendighetene vil kapitalister bruke trusselen om flytting av la oss si programvarekonstruksjon til steder som Bangalore i India, som en måte å kutte lønningene og forverre arbeidsforholdene på for en arbeidsstyrke i Storbritannia. Ingenting Brown eller Hutton er forberedte på å foreslå vil stoppe dem.
For det tredje, selv om "menneskelig kapital" var sentralt, ville ikke dette stoppe drivkraften i det store og det hele i verdenssystemet mot dypere kriser. Presset ville fremdeles være på arbeidsgivere for å redusere sysselsettingen. Så, for eksempel, ødelegger den nye kommunikasjonsteknologien kjent som "telematikk" basert på "sammensmeltingen mellom telekommunikasjon og data", flere jobber enn den skaper, ifølge en studie utført av professor John Goddard ved Universitetet i Newcastle. Og ingenting stopper ødeleggelsene forårsaket av periodisk "overproduksjon", en ødeleggelse som vil bli verre over tid på grunn av press nedover på profittraten.
Å heve ferdighetsnivået i en nasjonal økonomi kan ikke avverge kapitalismens tendenser til kriser, bemerket ikke bare Marx på midten av det 19. århundret, men også Keynes i mellomkrigsåra. For, for å bruke økonomenes sjargong, spørsmålet om ferdigheter har å gjøre med "tilbudssida" i en økonomi, ikke "etterspørselssida" - og kan således ikke gjøre noe med "overproduksjonen" og arbeidsledigheten som keynesianismen pleide å hevde at den kunne gjøre noe med. Ved å ikke hevde det lenger, innrømmer dagens reformister at de ikke har noen svar på de sentrale problemene som mennesker i dag står overfor - voksende arbeidsledighet, jobbsikkerhet internasjonalt, økt arbeidsmengde og presset for å akseptere lavere levestandard.
Hutton innrømmer hvor begrensede valgmulighetene er for nasjonalstaten:
Utlendinger eier en fjerdedel av britiske aksjer, obligasjoner og bankinnskudd. Kapitalmarkedenes veto er spesielt sterkt, og enhver britisk regjering vil være fanget av deres krav om forsiktighet i finans- og pengepolitikken.
Hans konklusjon er imidlertid ikke å se at under slike omstendigheter er keynesiansk reformisme en fantasi som ikke vil virke, men istedenfor å hevde at keynesianisme i europeisk skala kan fungere der nasjonal keynesianisme ikke kan det:
Storbritannia har en spesiell interesse av å konstruere en mer stabil internasjonal orden. Men landet kan ikke handle på egenhånd - EU og dets potensiale for å organisere samstemt handling blir avgjørende. Landa i EU har til sammen kraft nok til å regulere finansmarkeder og kontrollere kapitaloverføringer, og å spille en rolle i å presse USA og Japan til å håndtere sine forhold bedre som del i en verdensavtale. De har potensialet til å håndtere etterspørsel, øke det og redusere det når det er nødvendig, uten å få deres politikk blåst ut av kurs av kapitalmarkedene... Hvis Europa ønsker å forsvare sin idé om en velferdsstat... må det gjøre det på en samstemt måte.
Imidlertid viser enhver grundig undersøkelse av hva som har blitt kalt "euro-keynesiansk" reformisme at den er like hul som "menneskelig kapital"-reformisme. Den antar at de forskjellige europeiske kapitalmaktene rett og slett kan se bort fra forskjellene dem imellom og samarbeide økonomisk, når de så langt har mislykkes i å samarbeide for å opprettholde stabilitet innen Den europeiske monetære union, eller til og med i å koordinere utenrikspolitikken for å håndtere en borgerkrig rett over unionens grenser i det tidligere Jugoslavia.
Faktum er at innen hvert av landa i unionen har store nasjonale selskaper nære forbindelser med nasjonalstaten, og utøver press på den for å beskytte deres interesser mot andre selskaper og andre land.
Dessuten betyr internasjonaliseringen av systemet at selv regjeringene i de største økonomiene i verden, USA og Japan, i økende grad er hemmet i hva de kan gjøre med presset fra den verdensomspennende konkurransen. Et forent kapitalistisk Europa ville bli utsatt for det samme presset. Svaret til de store forretningsenhetene ville være å trappe opp sitt press på regjeringene for at de skal angripe arbeidernes betingelser. Således hevdet Financial Times -bilaget "Kan Europa konkurrere?", utgitt tidlig i 1994, at alternativene enten var "større konkurransedyktighet, deregulering av arbeidsmarkedet og radikal reformering av offentlig sektor" eller "eurosklerose" som ville gjøre "EU til den globale økonomiens bakevje".
Til slutt, og viktigst, overser euro-keynesianerne det faktum at den langvarige oppgangen i etterkrigstida ikke var et resultat av keynesianske metoder. Keynes var like lite årsaken til den lange oppgangsperioden som det å våkne opp om morgenen er årsaken til at sola står opp. Det er heller slik at han signaliserte noe som var i ferd med å skje i alle tilfelle, idet styresmaktenes militærbevilgninger kom opp på et massivt nivå, og dermed intervenerte massivt i økonomien. Keynes egne resepter for å holde oppgangstider gående ble sjelden brukt i løpet av "gullalderen". Merkelig nok har Hutton, en av de mest entusiastiske av de seinere keynesianerne, innsett såpass i en av sine spalter for avisa Guardian , ved å peke på "beviset gitt av Robin Matthews så langt tilbake som 1968 at mengden av keynesiansk pumping av penger inn i økonomien som skulle til for å håndtere etterspørselen på... 1950- og 1960- tallet... var relativt liten" og kunne ikke ha vært ansvarlig for den lange perioden med økonomisk vekst. Forsøk ble gjort ved å bruke keynesianske metoder i alle de fremskredne landa når denne perioden tok slutt på midten av 1970- tallet - og ble forlatt overalt fordi de ikke fungerte.
Folk som Hutton ønsker det umulige når de hevder at slik politikk kan virke dersom den blir brukt i europeisk skala 20 år seinere.
De er uten tvil klar over at politikere som Blair og Brown - og tilsvarende politikere i Frankrike, Tyskland, Italia, Spania og Skandinavia - nekter å love forbedringer i velferdsgoder, arbeidsledighetstall eller arbeidsforhold. Det etterlater dem med en økonomisk politikk som knapt kan skjelnes fra deres motstandere på høyresida.
Hutton har ved flere anledninger blitt tvunget til å innrømme det, som da han i Guardian kritiserte "lederen av Arbeiderpartiet" for å gi en tale "som kunne ha blitt gitt av Eddie George, sentralbanksjef i Storbritannia, eller Michael Camdessus i Det internasjonale pengefondet... Dette er en holdning tatt rett fra den nye konservative revolusjonen i 1970- åra, hvis intellektuelle forfattere inkluderer Milton Friedman og Friedrich Hayek."
"En reprise tidlig i det 21. århundre på forholdene tidlig i dette århundret". Slik er faren som konfronterer verden hvis vi ikke kan håndtere den nåværende krisa, konkluderer Will Hutton med i sin bok The State We´re In . Disse "forholdene" inkluderer to verdenskriger, nazismens framvekst, sammenbruddet av demokrati over mesteparten av Europa, stalinismens seier, dødsleirene og gulagene. Hvis de skal gjentas om noen få år, er det ingen tvil om at det vil være i en verre skala. Vi ville stå overfor fascistiske regimer bevæpnet med kjernefysiske våpen, med ødeleggelse og død i en skala som til og med Hitler ikke kunne forestille seg. Vi ville virkelig stå overfor en barbariets framtid, om ikke den endelige tilintetgjørelsen av hele menneskeheten.
Advarsler om en slik framtid bør vi ikke ta lett på. Allerede har krisa på 1990- tallet begynt å avdekke de samme barbariske kreftene vi så i 1930- åra. I det ene landet etter det andre gjør politiske eventyrere som støtter det eksisterende systemet karriere ved å forsøke å gjøre etniske eller religiøse minoriteter til syndebukker. I Russland fikk Hitler-beundreren, rasisten og forkjemperen for atomkrig, Sjirinovski, 24 prosent av stemmene i valget i 1993. I Bombay leder en annen Hitler-beundrer, Bal Thackerey, delstatsregjeringen og truer med krig overfor den muslimske minoriteten. I Tyrkia fører regjeringen og militæret krig mot den kurdiske femtedelen av befolkningen, mens fascister forsøker å oppildne sunni-muslimer til å myrde alawi-muslimer. I Rwanda igangsatte den tidligere diktatoren en fryktelig nedslakting av tutsier.
Alle disse skrekkeksemplene har sitt utspring i at markedskapitalismen ikke er i stand til å gi selv minimalt tilfredsstillende liv for de fleste menneskene. Istedenfor etterlater den en femtedel av verdens befolkning underernært og mesteparten av resten tviler på om de i morgen vil være i stand til å nyte godt av de små godene de har i dag.
Både de som tvers igjennom forsvarer herskerklassens makt og dagens forsiktige og feige reformister forteller oss at det ikke er noe alternativ til dagens system. Men hvis det er sant, så er det ikke noe håp for menneskeheten. Politikk vil bare handle om å flytte på dekksstolene om bord på Titanic, mens man forsikrer seg om at ingen forstyrrer de rike og priviligerte mens de spiser ved kapteinens bord.
Men det er et alternativ. Hele det sinnssyke systemet med fremmedgjort arbeid er et produkt av hva vi gjør. Mennesker har makta til å ta kontroll over måtene rikdom skapes på og å underordne dem våre beslutninger, våre verdier. Vi er ikke nødt til å overlate dem til markedets blinde luner, til rivaliserende eiere av rikdom i deres syke kappløp om å holde seg foran de andre. De nye teknologiene som er tilgjengelige i dag har, langt fra å gjøre livene våre verre, potensialet til å gjøre denne kontrollen enklere. Automatiserte arbeidsprosesser kunne gi oss mer fritid, med mer tid for kreativitet og større sjanser for å diskutere hvor verden går. Innføring av datamaskiner kunne gi oss hittil ukjent informasjon om hvilke ressurser som var tilgjengelige for å tilfredsstille våre behov og hvordan sette dem effektivt ut i livet.
Men dette alternativet kan ikke komme ved å arbeide innenfor systemet, ved å akseptere markedets sinnssyke logikk, ved konkurrerende akkumulasjon, ved å arbeide hardere for å tvinge noen andre til å arbeide hardere eller miste jobben. Alternativet kan bare komme fra å kjempe mot systemet og de katastrofale følgene dets logikk har på livene til de fleste mennesker.
Reformistene sier at en slik kamp ikke kan lykkes på grunn av systemets "globalisering". Globalisering er en annen måte å si at systemet i økende grad er dominert av relativt få gigantiske industrier og finansielle institusjoner, hvor hver av disse strekker seg ut fra sin nasjonale hjemmebase for å dominere livene til millioner av mennesker i en rekke land. Makta til dem som leder disse institusjonene er større enn noen gang tidligere, når det gjelder å tvinge regjeringer som prøver å regulere aktiviteter inn på rekke - eller ut av regjeringsposisjon.
Men dette betyr ikke at de av oss som vil ha et menneskelig samfunn trenger å bekjempe disse institusjonene og det systemet de utgjør mindre enn tidligere. Tvert imot. Det betyr at de vil ta en grusom hevn på oss hvis vi kjemper halvhjertet, framfor å se kampen som en kamp til siste slutt. Den britiske sosiale reformisten R. H. Tawney påpekte en gang, i et av hans mer radikale øyeblikk, "Du kan skrelle en løk lag for lag, du kan ikke flå en tiger klo for klo". Med deres snakk om "globalisering" innser dagens reformister at systemet er en tiger, ikke en rolig grønnsak som bare venter på parlamentarisk trimming, som foreslått av Crosland og hans like for 40 år siden. Men selv om de ser det som en tiger, er konklusjonen til dagens reformister å la villdyret løpe fritt. Dette er ingen fornuftig konklusjon for en som ikke vil bli spist levende.
Globalisering utelukker ikke en seriøs kamp mot systemet. For det slår begge veier. De gigantiske selskapene er bare sterke så lenge millionene av arbeidere de ansetter verden rundt godtar deres aktiviteter. De kan bli paralyserte det øyeblikket man seriøst slår tilbake. Selve integrasjonen av deres internasjonale operasjoner kan øke deres sårbarhet overfor aksjoner fra arbeiderne i hvilket som helst av deres nasjonale bestanddeler. I tillegg kan en økt bevissthet om den multinasjonale karakteren til deres arbeidsgiver gjøre at arbeidere i en rekke land mer konkret enn noen gang før ser sine felles interesser, idet de er utsatt for den samme disiplinen, prekes til av de samme lederne, til og med er tvunget til å ha på seg samme firmalogo og synge den samme firmasangen.
Endelig betyr globaliseringen av kommunikasjonssystemene at arbeidere i en del av verden er mye mer klar over hva arbeidere andre steder gjør. Ethvert tilløp til opprør kan plutselig inspirere folk flere kontinenter unna. Dette hendte tilbake i 1968 med den nasjonale frigjøringskampen i Vietnam og maiopprøret i Frankrike. Det hendte i 1980 med den plutselige framveksten av Solidaritet i Polen, Det hendte på midten av 1980- tallet med den plutselige gjenoppståelsen av kampen mot apartheid i Sør-Afrika. Det hendte igjen i 1994 med oppstanden i Chiapas i Mexico. Det vil skje neste gang en eller annen stor arbeideroppstand inntreffer et eller annet sted.
Det kapitalistiske systems internasjonale natur forhindrer enhver nasjonal regjering, hvor enn radikal og hvor enn stor dens støtte er fra folkemassene, å bryte fullstendig fra systemet. Dette er imidlertid ikke et nytt fenomen. Marx og Engels la vekt på den internasjonale karakteren til kampen mot kapitalismen for halvannet århundre siden. Det kommunistiske manifest insisterte på at "arbeiderne har intet fedreland" og endte med "Arbeidere i alle land, forén dere". Åtti år seinere, rundt første verdenskrig, etablerte lederne for arbeiderrevolusjonen i Russland en "Kommunistisk internasjonale" som forløperen til "Verdens forente kommunistiske stater", nettopp fordi de innså at intet enkeltland, kunne skape et samfunn av overflod ved å avskjære seg selv fra ressursene og de tekniske framskrittene som eksisterte utenfor dets grenser. For sytti år siden gjentok Leon Trotski dette argumentet mot Stalin, og insisterte på at snakk om "sosialisme i ett land" var en "reaksjonær utopi", siden forsøket på å gjenoppbygge samfunnet i sin helhet uten tilgang til rikdommen som eksisterte innen hele det kapitalistiske verdenssystemet uunngåelig ville feile.
Men disse argumentene har aldri betydd at man skal vente på at revolusjon skal bryte ut overalt samtidig. Enhver prosess må begynne et eller annet sted, og prosessen for å konfrontere fremmedgjøringen, elendigheten og barbariet til kapitalismen er intet unntak. Det kan begynne på ethvert sted der kapitalisme eksisterer - og i dag er det praktisk talt hvor som helst i verden. Men den kan ikke oppnå endelig suksess på et sted alene. Selve overlevelsen til oppstanden som utfordrer systemet - spesielt i et land som Storbritannia som har vært avhengig av import av mat, råvarer og mange andre varer i minst to hundre år - avhenger av å oppnå støtte fra dem som blir inspirert av oppstanden utenfor sine grenser. Langsiktig suksess i det å omforme samfunnet avhenger av spredningen av oppstanden. Et enkelt land som kaster kapitalismen over bord kan ikke overleve på egen hånd. Men det kan være brohodet som oppmuntrer vellykket oppstand i mye større deler av verdenssystemet.
Motstandere av sosialisme sier at selv med en slik spredning av sosialismen over store deler av verden, er forsøk på å unnslippe fra markedets befalinger dømt til å feile. Å prøve å organisere ethvert produksjonsområde slik at en million menneskelige behov tilfredsstilles, hevder de, er et foretagende hinsides enhvers evner. Alt som kan skje, spår de, er at en ny herskende elite vil dukke opp som vil diktere alle andre hvor de arbeider og hva de forbruker.
Imidlertid, da Marx og Engels, Lenin og Trotski snakket om en overgang til sosialismen gjorde de ikke det i betydningen av at staten skulle ta over alle økonomiske avgjørelser over natta. De la vekt på at de som skapte rikdommen måtte, gjennom sine demokratiske organisasjoner, ta ansvaret for nøkkelavgjørelsene, avgjørelsene som fastsatte rammene som resten av økonomien opererte innenfor. Dagen etter den sosialistiske revolusjonen ville folk flest gå til arbeidet i fabrikker og kontorer, og ville bli betalt i penger for det de gjorde. De ville fortsette å bruke disse pengene som de ønsket for å tilfredsstille sine forbruksbehov. Det som imidlertid ville endre seg, var at representantene til de "organiserte produsentene" - delegatene fra fabrikkene, kontorene, boligområdene, pensjonistgruppene og så videre ville avgjøre de overordnede økonomiske prioriteringene. I særdeleshet ville hovedelementene i de sosiale investeringene ikke lenger bli bestemt på grunnlag av blind konkurranse mellom rivaliserende firmaer, men ved at beslutningene ble fattet i samarbeid.
De innså at alle store endringer i historien, fra én måte å produsere menneskelige livsnødvendigheter på til en annen, alltid har involvert både gradvis (evolusjon) og plutselig forandring (revolusjon). Således medførte overgangen fra føydalisme til kapitalisme sakte økonomisk evolusjon over flere århundrer, etterhvert som kapitalistisk produksjon for markedet erstattet føydal produksjon i den mer eller mindre selvforsynte landsbyen, men også plutselige, revolusjonære politiske forandringer idet den framvoksende kapitalistklassen kastet den gamle føydale herskerklasse vekk fra avgjørende maktposisjoner. Poenget var at uten den revolusjonære forandringen, ville den evolusjonære endringen ha stoppet opp og samfunnet ville ha begynt å gå bakover istedenfor framover - som det faktisk gjorde da økonomisk evolusjon ikke ble fulgt opp av politisk revolusjon først og fremst over hele Europa i det 14. århundre og så i Sentral-Europa i det 17. århundre.
På den samme måten kan ikke erstatningen av kapitalismen med en ny økonomisk mekanisme basert på menneskelig samarbeid finne sted alt på en gang over natta. Det vil faktisk ta mange tiår for folk å lære å bevisst kontrollere mengden av produktive prosesser som finner sted i et moderne samfunn, og i mellomtida vil de ha lite valg annet enn å fortsette å innfinne seg med de gamle markedsmekanismene. Men ved å ta politisk kontroll og ved å overta de viktigste industriene kan de begynne å ta de sentrale avgjørelsene, som så ville utøve en enorm innflytelse på alt annet som skjedde. De ville, for eksempel, hindre rivaliserende firmaer i å kaste bort enorme ressurser på å sette opp industrielle anlegg i konkurranse med hverandre og så fortelle hverandres arbeidere at de må godta lavere lønn og hardere arbeid for å betale for dem. De kunne slutte med det enorme sløseriet på reklame, eller å sende identiske produkter i motsatte retninger rundt om i verden. De kunne gjøre om de rikes luksushjem til fasiliteter som det er så desperat behov for blant dem som blir gjort fattige i dag. Overalt kan de begynne å erstatte anarki med bevisste menneskelige avgjørelser.
Når de gjør dette, vil mesteparten av avgjørelsene de må ta ikke være vanskeligere enn de som blir tatt av en håndfull direktører som dominerer hver hovedindustri i dag. I Storbritannia, for eksempel, er fire femtedeler av behandlingen og distribusjonen av mat i hendene på fem firmaer. Hvert av disse firmaene må koordinere, på en planmessig måte, produksjonen og distribusjonen av tusenvis av enheter, prøve å passe dem inn i smakspreferansene til 50 millioner forskjellige menn, kvinner og barn. De er i stand til å gjøre dette, ikke fordi disse direktørene er genier - faktisk er mange av dem typiske overklassefjols - men fordi deres rikdom gjør dem i stand til å ansette et stort antall folk med ferdigheter, som bruker den mest moderne teknologien. Men en stor del av denne innsatsen er bortkastet. Folka med ferdigheter er utsatt for konkurranse mellom de rivaliserende firmaene og er således ute av stand til å samarbeide med hverandre, med folka som arbeider i matproduksjonen og med dem som konsumerer maten. Istedenfor går en enorm innsatsmengde inn i å hjelpe til med utbyttingen av firmaets arbeidere på den ene sida og forme konsumentenes smak på usunne måter på den andre. Eierskapet og kontrollen med disse nøkkelbedriftene av en demokratisk arbeiderstat, som baserte seg på å samle opp initiativene nedenfra på en samarbeidende måte, ville faktisk gjøre koordineringen av produksjonen både enklere (siden det ikke lenger ville være systematisk duplisering av innsatsen i rivaliserende firmaer) og mer lydhør for forbrukernes reelle behov.
Det betyr ikke at en slik sosialistisk organisasjon av de viktigste områdene av produksjonen ville være feilfri. Feil ville uten tvil bli gjort, med overvurdering av hva folk ville ha i en sfære og undervurdering i en annen sfære. Det ville uten tvil være endeløse diskusjoner om eksakt hvordan man skal gå framover. Det ville uten tvil både bli misnøye og tilfredshet. Men disse tingene ville inntreffe som forbigående hendelser, ikke som noe som var innebygd i selve systemets mekanisme. For i øyeblikket kan ingen som helst mengde av diskusjon rette opp tendensen til overproduksjon på den ene side og mangel på nødvendigheter på den andre. Årsaken er at systemet ikke er basert på fornuftige avgjørelser gjort som et resultat av grunngitte argumenter mellom folk flest, men på innsatsen til små grupper av rike folk til å underordene alt til sin konkurranse med hverandre om å få mer rikdom.
Det er denne blinde konkurransen som produserer nedgang og oppgang, voksende arbeidsledighet parallelt med økende arbeidsmengder, overproduksjon av varer og nedskjæringer i velferdsytelser, stadig frykteligere "lokale" kriger og bitre utbrudd av etnisk og religiøst hat.
Marx poengterte at alltid når former for klassemakt har stått i veien for endringer i måten produksjonen fant sted på, har to utfall vært mulige - seieren til en ny klasse som et resultat av bitter kamp, eller at samfunnet har blitt satt tilbake gjennom "den gjensidige utslettelsen av de stridende klassene". Den tysk-polske revolusjonære Rosa Luxemburg formulerte dette enda klarere. Valget under kapitalismen, sa hun, var "sosialisme eller barbari".
Hvis vi ser på måten samfunnet utvikler seg på i dag i mange deler av verden kan vi se, altfor tydelig, barbariets ansikt. Men vi kan også se motstandskamp mot systemet som gjentatte ganger kaster fram idéer om virkelig framgang, basert på solidaritet, på samarbeid, på at folk bryr seg om hverandre idet de bevisst og kollektivt former sin egen framtid. De som snakker for halvhjertet reformering av det eksisterende systemet snakker for en kapitulering overfor barbariet. De av oss som ser til revolusjon ser i disse kampene muligheten til å gå framover, ikke tilbake. Det er fortsatt, som Marx og Engels skrev på slutten av Det kommunistiske manifest, "en verden å vinne".
forside * Forord og Introduksjon * Vanviddets verden * Hvordan forklare krisene? * Forverringer * Enda større * Tingene faller fra hverandre *