Måten nedgangstider og kriser kan lette noe på de langsiktige problemene med kapitalismen, har fått noen av kapitalismens støttespillere til å hevde at ikke fins noe slikt som et langtidsproblem. Folk som den tidligere britiske høyreregjeringens finansminister, Nigel Lawson, sa at gjentatte kriser ikke var noe å bry seg om: Nedgangstider er alltid fulgt av oppgangstider. Den østerrikske skolen av økonomer, inkludert Hayek, gleder seg virkelig over krisenes "ødeleggelser". De sier disse krisene er "skapende" fordi de legger grunn for enda større produksjon av rikdom.
En variant av slike argumenter fins også blant folk som er påvirket av marxismen. Restruktureringen av systemet og "devalueringen" av kapitalen som skjer under en krise, tillater systemet å rense seg for alle de kreftene som presser profittraten nedover, sier de. Det følger av dette at det ikke trenger å være noen langsiktig tendens til at krisene blir verre eller oppgangstidene blir kortere og svakere. Vekselvirkningen mellom oppgangs- og nedgangstider kan nok ha en forferdelig effekt på arbeiderne, sier de, men det er ingen grunn til at systemet ikke kan fortsette som det er nå i det uendelige. Noen ganger legger de til at det heller ikke er noen grunn til at en sosialdemokratisk regjering ikke skulle være i stand til å forbedre arbeiderne kår innenfor systemet.
Men alle slike argumenter overser totalt noe annet som skjer med kapitalismen ettersom den blir eldre. Antallet konkurrerende selskaper går ned, mens en liten håndfull enorme selskaper etterhvert dominerer hele industrigrener og økonomier. Denne prosessen kalte Marx for "konsentrasjonen og sentraliseringen av kapitalen".
Hvis noen av disse gigantselskapene går konkurs, skader det resten av økonomien enormt. Bankene som har lånt ut penger til dem blir hardt rammet. Det samme gjelder andre industriselskaper som hadde regnet med å selge dem maskiner og råvarer, eller selge forbruksvarer til deres ansatte arbeidere. Plutselig er disses profitt snudd til tap. Så stor er denne ødeleggelsen at andre selskapers evne til å kjøpe opp maskiner og råvarer på billigsalg på langt nær kan kompensere for dette. I stedet for at noen selskaper konkurser skal komme andre til gode, truer slike hendelser med å skape et økonomisk svart hull, som suger til seg både profitable og tapsbringende selskaper.
Resultatet er at kriser ikke automatisk løser seg selv når systemet er dominert av en håndfull storselskaper. Krisene blir i stedet større ettersom hver gigant som kollapser velter en rekke andre, som en dominoeffekt.
Mange av kapitalismens forsvarere prøver å benekte at det er en tendens til at systemet blir dominert av storselskapene på denne måten. Høyrepartier og liberalere over hele verden, til og med islamistene i Algerie, snakker om hvor viktige små og mellomstore bedrifter er, og hevder at disse er de dynamiske sentra i økonomien. Men dette er å overse måten hver krise fører til at noen selskaper spiser opp andre og konsentrerer kapitalen på færre hender. Selvsagt: Nye firmaer dukker opp ettersom individer finner ut, gjennom flaks, vurdering eller svindel, at de er i en situasjon der de kan etablere seg som kapitalister. Marx noterte seg også at disse nye selskapene, sin iver etter det store gullegget, mange ganger viser at de er mye mer innovative og konkurransedyktige enn sine større rivaler. Ta f.eks. alle de store framskrittene innen datautvikling og programvare på 1970 og -80 tallet. Disse ble gjort av små og mellomstore bedrifter. Men flertallet av disse selskapene overlevde ikke særlig lenge, og ble snart overtatt av gamle eller nye storselskaper. I dag dominerer fire-fem selskaper internasjonalt.
Mer generelt kunne Financial Times rapportere på høsten 1992 om den nye generasjonen av entreprenører som gjorde seg rike på 80- tallet, var systematisk slått ut av konkurransen. Følgen av at slike små firmaer blir slått ut gjennom krise etter krise de siste 150 åra er at gigantselskapene bare dominerer mer og mer. Den engelske historikeren Hobsbawm skriver om forholdene for allerede hundre år siden:
Dannelsen av truster 5 og karteller 6 karakteriserte Tyskland og USA i 1880- åra... I 1897 var det 82 industrikombinater 7 med en kapitalbeholdning på mer enn 1000 millioner dollar. I de tre årene fra 1898-1900 ble det dannet elleve store kombinater med en kapitalbeholdning på 1140 millioner dollar. Den største av alle, US Steel, oppsto i 1901 med en kapitalbeholdning på 1400 millioner dollar.
Prosessen skjøt fart i mellomkrigsårene, da en håndfull selskaper kom til å dominere hver industrigren, f.eks. Ford, GM og Chrysler i amerikansk bilindustri, ICI i engelsk kjemisk industri, Krupp og Thyssen i tysk tungindustri. På 1970- tallet var graden av økonomisk konsentrasjon så stor at de 100 største selskapene i USA eide 48.4 prosent av alle aktiva 8 i industrien, og i de fleste industrier var det to, eller maksimum tre, større konkurrenter. På samme tid i Storbritannia produserte de 100 største selskapene 49 prosent av alle varer. I mange industrier, som i kjemisk, næringsmiddel, vaskemidler, større datamaskiner og bildeler, var det maksimum to konkurrenter.
Nedgangstidene de siste 20 åra ført til enda sterkere konsentrasjon, med en rekke fusjoner og allianser mellom selskaper over landegrensene. Det har ført til at et firma med amerikansk handelsnavn godt kan være eid av briter eller franskmenn, og et engelsk selskap kan godt være japansk eid. Dette gjelder særlig finansselskaper og innen de største industrigrenene som telekommunikasjoner, datamaskiner, bilindustri, flyfabrikker, kjemisk industri, matvareindustri og legemidler. Men det gjelder også i stadig større grad for bankene og mengden av "service" industrier, fra vaktselskaper til filmprodusenter.
Beregninger antyder at de 500 største multinasjonale selskapene kontrollerer to tredeler av verdenshandelen i dag. De femten største, inkludert selskaper som GM, Exxon, IBM og Shell, har en samlet inntekt som er høyere enn bruttonasjonalproduktet i 120 land.
Hvis noen av disse selskapene går konkurs, skaper det enorme problemer. Det er ikke snakk om at dette vil "rense opp" systemet. Uansett hvor mye regjeringene priser "det frie markedets" velsignelse, så får de panikk når markedet truer framtiden til en eller annen gigant, og gjør alt for å holde disse selskapene i live.
Dette så vi allerede for hundre år siden. Da måtte engelske myndigheter, allerede da varme forkjempere for det "frie" markedet, skynde seg å redde Barings Bank den første gangen denne var på kanten av kollaps. I mellomkrigstida ble dette tydelig på mange flere felter, da høyreregjeringer i land etter land grep inn og nasjonaliserte selskaper om det var nødvendig, for å stoppe sammenbruddet i større banker og industrier. På 1980- tallet så vi dette igjen. Den amerikanske regjeringen grep inn og ga sikkerhet til Spare- og Låneinstitusjonene. Thatcher-regjeringen satte i gang en livredningsaksjon for å redde Johnson Matthey Bank.
Det var flere direkte konkurser på begynnelsen av 1990 åra enn det var i kriseårene på 70- tallet, i hvert fall i USA og England. Et stort antall kjempeselskaper på begge sider av Atlanteren møtte veggen: Verdens største flyselskap Pan Am, den internasjonale storbanken Bank of Credit and Commerce International, konglomeratet Pollypeck, eiendomsgiganten Olympia and York, og verdens største trykkeribedrift, Maxwell Communications Corporation.
Men dette er ikke enden på visa. Selv direkte konkurser hadde ikke lenger den positive virkningen på resten av systemet som de en gang hadde. Dette skyldes at slike giganters kapital ikke eies av enkeltstående aksjeeiere som må bære tapet ved en konkurs, og la de store selskapene profittere på dette. I stedet er de største aksjeeierne banker og finansinstitusjoner, og disse må forsøke å ta inn sine tap fra den resterende profittskapende delen av systemet. Så det var bankene som måtte betale det meste av kostnadene ved sammenbruddet i Maxwell, Olympia and York, Pan Am, Pollypeck osv. For å komme over disse tapene økte bankene sin utlånsrente, og overførte dermed belastningen til låntakerne, også de store selskapene.
Når den enkelte aksjeeier lider, er dette fordelaktig for systemet som helhet gjennom at aksjeeiere og deres kapital blir avskrevet. Men når finansinstitusjonene lider, er situasjonene helt annerledes. Tapene de har hatt blir overført på andre, og det fører til at profitabiliteten i resten av systemet går ned. Dette forverrer, i stedet for å minske, tendensen til krise.
Det klareste signalet på dette var at renten på langsiktige lån fortsatt holdt seg høy gjennom hele nedgangsperioden. Den lå på et nivå omtrent dobbelt så høyt som i 1960- åra, og det er i klar kontrast til det som skjedde tidlig på 80- tallet, da realrenta var negativ 9 .
Konkursene i dagens multinasjonale selskaper rydder ikke vei slik at resten av systemet kan oppleve vekst. De legger tvert i mot en ekstra byrde på systemet.
Kapitalismens langsiktige problemer var synlige allerede for et århundre siden, under "den store depresjonen" på 1880- tallet. Da klagde industrimagnaten Carnegie over hvor seiglivete krisene var. På 1930- tallet ble dette igjen åpenbart, og noen kommentatorer snakket om kapitalismens "siste krise". I begge tilfeller ventet både kapitalister og arbeidere på et oppsving som aldri så ut til å komme.
Men kapitalismen ikke bare greide seg gjennom disse krisene, i årene etter depresjonene kom noen av de mest dynamiske årene i kapitalismens historie. Dette var særlig sant for årene fra 1945 til 1970. Gjennom hele perioden var det en lang oppgangstid som førte med seg den største og mest langvarige ekspansjonstid i historien.
Disse erfaringene fikk folk, både rundt århundreskiftet og på 1960- tallet, til å hevde at kapitalismen gradvis var i ferd med vike for et bedre samfunn som ikke hele tiden var på sammenbruddets rand. Et samfunn som ikke gjennomgikk periodiske kriser, og som ikke førte til stadig bitrere klassekonfrontasjoner.
Faktum er at kapitalismen i begge tilfeller oppdaget nye mekanismer som motvirket tendensen til at krisene ble stadig dypere. Men dette var midlertidige tiltak, og ettersom effekten av disse forsvant kom krisene tilbake med kjempekraft.
Den viktigste mekanismen ved århundreskiftet var at kapitalismen begynte å strekke seg ut fra sine kjerneområder i Vest-Europa og Nord-Amerika. Prosessen ble kjent som imperialismen.
I 1870- og 80- åra begynte de kapitalistiske maktene å utvide sitt geografiske område og sikre seg kontroll over det meste av verden. Britiske regjeringer utvidet det gamle imperiet til det hadde kontroll over en tredjedel av jordoverflata, inkludert halve Afrika, hele India og store deler av Midt-Østen. Franske regjeringer okkuperte Indokina og stort sett resten av Afrika, og bygde opp sin innflytelse i Libanon (selv om det offisielt var under tyrkisk kontroll). USA tok Filippinene fra Spania, og tok over kontrollen over de "selvstendige" landene Cuba, og Mellom-Amerika. Holland spredte seg fra sin base på Java til å kontrollere det som i dag er Indonesia. Belgia tok Kongo. Italia tok Tripoli (Libya) og Somalia. Tyskland begynte å drømme om sitt eget koloniimperium, koloniserte Tanganylea (Tanzania) og Sørvest-Afrika (Namibia), og forsøkte å etablere seg i Nord-Afrika. Alle de større kolonimaktene etablerte sine soner i Kina, og delte landet mellom seg. I 1914 var Etiopia det eneste uavhengige landet i Afrika, mens Afghanistan og Thailand var de eneste landene i Asia som ikke var direkte styrt fra Europa.
De europeiske maktene grafset til seg disse imperiene fordi deres finansfolk og industriherrer mente det var store profitter å hente der. De så på kontroll over territorier som nøkkelen til å få tak i billige råvarer og dermed skaffe seg en fordel overfor andre kapitalistiske land.
Internasjonalt diplomati ble et sentrum for stormaktenes kamp for å etablere kolonier i Afrika og Asia, og for å øve innflytelse over offisielt uavhengige regjeringer i Midtøsten, Latin-Amerika og Øst-Europa. Landene med imperier styrket seg gjennom å bygge opp store militærmaskiner. Land uten imperier forsøkte å ta over eller sikre seg innflytelse i andres kolonier. Og da konfrontasjonen kom, var de villige til å starte en verdenskrig med hverandre, med Storbritannia, Frankrike og Russland på den ene siden, mot Tyskland og Østerrike-Ungarn på den andre.
Noen anerkjente historikere hevder at jakten på imperier var motivert av ikke-økonomiske vurderinger. Men dette er å overse det faktum at fra 1880- tallet og framover, var det industriherrene og finansmennene som støttet mest entusiastisk opp om koloniseringen. Før 1880 hadde de vært ganske tilbakeholdne. I 1890 gikk halvparten av Storbritannias investeringer til koloniene. Selskaper som var avhengige av imperiene dominerte økonomien i Storbritannia: Barings Bank, Unilever, oljeselskaper som Anglo-Iranian (BP) og Shell kom etterhvert også inn i bildet. I Frankrike: Suez-kanal-selskapet. I Belgia: Union Miniere. I Tyskland la tungindustrien sterkt press på regjeringene for at de også skulle sikre seg sin egen "inflytelsessfære" på Balkan og i restene av det tyrkiske riket.
Eric Hobsbawm har helt korrekt pekt på at:
Politiske historikere har erklært at de ikke finner noen økonomisk grunn til den faktiske oppdelingen av verden mellom en håndfull vesteuropeiske land (pluss USA) i de siste tiårene av siste århundre. Økonomiske historikere har ingen slike problemer.
Investeringer i koloniene skjedde fordi industrien og storfinansen søkte etter sikker profitt og billige råvarer. Men det hadde en meget viktig direkte virkning på systemet som helhet. Ettersom halvparten av investeringene gikk ut av Storbritannia, betydde det en halvering av investeringene hjemme. Selskaper ble mindre bekymret for at dersom de ikke gjorde arbeidsbesparende investeringer, så ville deres konkurrenter gjøre det. Dermed økte ikke de samlete investeringene mer enn arbeidsstyrken. Tvert i mot, forholdet mellom investering og produksjon falt fra 2.16 i 1875-83 til 1.82 i 1891-1901. Profittraten kunne dermed øke, og den innbarka pessimismen til kapitalistene fra 1880-årene snudde om til optimisme og et oppsving.
Arbdisløshet, som hadde økt til over 13% tre ganger i løpet av "den store depresjonen", var mindre enn 10% i tiden 1895-1912.
Ikke rart at de dominerende ideene i det nyopprettede engelske Labour Party var "gradualister" 10 . Ikke rart at også "revisjonistiske" 11 og "gradualistiske" ideer fikk stadig større innflytelse i det angivelig marxistiske tyske Sosialdemokratiske partiet 12 . For overfladiske observatører virket det en tid som om kapitalismen kunne gi sikkerhet og bedret levestandard for arbeiderne.
Men epoken med kapitalistisk velstand varte ikke lenge. Imperialismen var bare i stand til å hindre fallende profitt i et par tiår. Muligheten for investeringer i koloniene begynte å ta slutt, og profitten fra disse investeringene begynte å komme tilbake til de avanserte kapitalistiske land. Etter 1910 økte dette de tilgjengelige midlene til investeringer i Storbritannia til det samme nivået som 20 år før. Forholdet mellom investeringer og arbeidskraft økte i følge noen beregninger fra 1.92 i 1891-92 til 2.19 i 1908-13. Dette var litt over nivået like før depresjonen i 1880- åra. Og det er ikke overraskende at profittraten nå ble presset nedover, og krisene ble mer alvorlige. Arbeidsløsheten økte tilbake til 15% i 1914.
Samtidig økte sammenstøtene mellom imperier med få kolonier og mer etablerte imperier. USA gikk til krig mot Spania for å sikre seg Filippinene og Cuba. Japan og Russland kriget om Nord-Kina og Korea. Frankrike og Tyskland kjempet om innflytelse i Marokko. Storbritannia og Tyskland startet et kappløp om slagskip. Til sist førte et sammenstøt mellom Russland og Østerrike-Ungarn om innflytelse på Balkan til utbruddet av første verdenskrig.
Imperialismen hadde lettet på systemets tendens til stadig verre kriser. Men det var bare for en stund, og prisen var at det førte til en grusom verdenskrig. I etterkant av krigen gjenoppsto krisene i en større og enda mer ødeleggende skala enn noen gang før i verdenshistorien
Krisa som begynte i 1929 var uten sammenlikning den verste systemet hadde opplevd. Arbeidsløsheten i de to største industrimaktene, USA og Tyskland, rammet nesten hver tredje arbeider. Enda verre var det at krisa ikke viste tegn på å løse seg av seg selv.
Regjeringene måtte gripe inn for skape en begrenset oppgang i begge disse økonomiene i 1933-34, med Roosevelts "New Deal" og Nazi-Tysklands offentlige arbeidsprosjekter. Men begge disse skrapte bare på overflaten av krisa. Industriproduksjonen i Tyskland var i 1934 bare 80% av 1929-nivået. I USA var fremdeles hver sjuende arbeider arbeidsløs i 1937, da en ny nedgangstid startet, "den bratteste nedgangen noen gang i USAs historie" som en historiker har skrevet.
Virkelig bedring fra krisa startet ikke før regjeringene startet massive krigsforberedelser. I Tyskland hadde dette begynt i 1935 med etablering av "beredskaps-økonomien" basert på massiv opprustning. Dette skjedde ikke før i 1941 i USA, da landet gikk inn i den andre verdenskrig. Økonomen J. K. Galbraith påpekte: "Den store depresjonen fra 30- åra tok aldri slutt. Den bare forsvant med den store mobiliseringen på 1940- tallet."
Forberedelsene til krig hadde noen av de samme fordelene for kapitalismen som imperialismen. Den var jo også en logisk fortsettelse av den. Krigsforberedelsene tilbød storselskapene muligheten til å sikre seg kontrollen over råvarer og industrianlegg hos sine rivaler i andre land, som da tysk storkapital overtok økonomiene i Tsjekkoslovakia og Polen. Tyske interesser begynte å utfordre britiske selskapers kontroll over olja i Midtøsten gjennom "ørkenkrigen" i Nord-Afrika. Japanske selskaper gikk inn og overtok plantasjer som britiske, franske og nederlandske selskaper hadde drevet i Vietnam, Indonesia og Malaysia.
I tillegg førte krigsforberedelsene til at selskapene fikk et statsgarantert marked for sine varer som ikke var påvirket av svingninger i resten av økonomien. Behovet for matvarer og forbruksvarer gikk opp og ned med svingningene i kapitalismen. Det gjorde også etterspørselen etter produksjonsutstyr, skip og lastebiler for å lage og frakte disse varene. Men etterspørselen etter stridsvogner, krigsskip og militærfly økte så lenge regjeringene fortsatte opprustingen.
Men staten bestilte ikke bare våpen fra den private sektor. Den begynte i stadig større grad å planlegge hele økonomien. Om nødvendig nasjonaliserte den private selskaper for å sikre seg at våpen ble produsert i tide og i riktig mengde.
I Nazi-Tyskland tok staten kontroll over mye av bankvesenet etter 1935 for å sikre seg at innskuddene ble brukt til å finansiere opprustningen. Industrikonserner ble tvunget med nye lover til å sette all profitt over et visst nivå inn i banken. Av samme grunn. Fireårsplanen fra 1936 gjorde Göring til økonomisk diktator. Hans mål var å presse gjennom et investeringsprogram på seks til åtte milliarder mark med alle metoder, uansett om det ga profitt eller ikke. Metodene var subsidier på investeringer, skattefrihet, garantier for pris, profitt og bestillinger. Da lederen for gigantselskapet Thyssen nektet å gjøre som befalt, konfiskerte Göring eiendommen hans og tvang ham i eksil.
På samme måten kontrollerte den amerikanske staten rustningssektoren i økonomien - omtrent halvparten av nasjonalproduktet. Men etter at USA hadde gått med i krigen kontrollerte de også hvilke forbruksvarer som skulle produseres. Staten sto for 90% av totale investeringer og brukte enorme beløp på å bygge nye våpenfabrikker som så ble overdratt til private selskaper.
Forberedelsene til krig gjorde at staten ganske effektivt overkjørte de gamle markedsmekanismene og knuste all opposisjon fra de store selskapene. Økonomisk utvikling i Nazi-Tyskland eller krigens USA var ikke lenger avhengig av den "frie" flyten av investeringer til de mest effektive delene av økonomien. I stedet bestemte staten hva det var behov for å produsere, og styrte investeringene til de passende sektorene av økonomien. Dette ble enten gjort ved å gi direkte ordre til selskapene eller ved å manipulere markedet slik at disse sektorene ble profitable.
Men det var ikke bare statens inngrep i markedsmekanismene som gjorde at krigsøkonomien fungerte. Det totale sløseriet med å produsere våpen og den barbariske ødeleggelsen av krigen spilte sin rolle. Dette hadde samme virkning på systemet som ødeleggelsen av kapital gjennom kriser. Sløseriet og ødeleggelsen reduserte de ressursene som kunne brukes til investeringer i produktiv industri. Dermed svekket dette tendensen til at investeringer øker raskere enn arbeidsstyrken.
Dette ble først kommentert av den tyske marxisten Grossmann i 1920 årene:
Ødeleggelsene og verdinedskrivingene i forbindelse med krig er et redskap for å avverge det iboende sammenbruddet [i kapitalismen]. [Det skaper] et pusterom for kapitalens akkumulasjon... Krig og ødeleggelsen av kapitalverdier knyttet til den, svekker sammenbruddet [av kapitalismen] og gir nødvendigvis en ny impuls for kapitalens akkumulasjon.
Selv om kriger tillater noen av de største kapitalistene å øke sin eiendom betraktelig, er effekten på systemet som helhet akkurat som han beskriver. Det fører til "pulverisering av verdier" og "redusert akkumulasjon", slik at investeringer ikke vokser fortere enn antall sysselsatte. I sin tur stopper det profittratens fall. Det samme argumentet ble utviklet og utvidet i etterkrigstiden av en amerikansk marxist som skrev under navnene Oakes og Vance, og av den britiske marxisten Michael Kidron. Disse to viste at selv om våpenproduksjon satte ned hastigheten på kapitalakkumulasjonen, så skjedde også akkumulasjonen jevnere, uten å stoppe opp i gjentatte kriser. Forholdet mellom krigsøkonomien og fredsøkonomien kunne sammenliknes med fabelen om skilpadda og haren. Til å begynne med skjer akkumulasjonene saktere i en krigsøkonomi enn i en fredsøkonomi, fordi så mange ressurser som kunne vært investert produktivt i stedet blir kastet bort på våpen. Men av denne grunn er krigsøkonomien ikke nødt til å stoppe og trekke pusten i en lavkonjunktur, og dermed kjører den forbi fredsøkonomien.
Dette ble vist på en dramatisk måte i løpet av den andre verdenskrigen. I 1943 gikk nesten halvparten av i den amerikanske produksjonen til krigsprogrammet. Men selv med dette sløseriet, var produksjonen av forbruksvarer større enn den hadde vært i den forutgående krisedempete økonomien. Og profitten til de amerikanske selskapene var dobbelt så stor i krigsårene som i 1938, selv om vi trekker fra ekstraskatten som ble pålagt for å dekke opprustningen.
I den kalde krigens år fra 1945 til 1975 skjedde dette på nytt. De fleste økonomiske observatører hadde regnet med at den store krisa fra mellomkrigstida skulle gjenta seg etter andre verdenskrig. Det skjedde ikke fordi våpenutgiftene forble på et langt høyere nivå enn noen gang tidligere i "fredstid". Våpenutgiftene utgjorde rundt 1% av produksjonen i trettiåra og økte til rundt 15% på begynnelsen av femtitallet. Selv da de gikk ned til rundt 8% på sekstitallet, var rustningsutgiftene like store som den samlete investeringen i sivil industri.
Kapitalismen gjennomgikk det som mange har kalt "de gyldne tider" mellom 1940 og 1970. Land etter land opplevde faktisk en vekst som aldri før. Den amerikanske økonomien ble tredoblet, tysk økonomi ble fem ganger så stor, den franske ble firedoblet. Selv den svekkede britiske økonomien produserte dobbelt så mye i 1970 som i 1940.
Kapitalismen blomstret som aldri før. Og de fleste arbeidere fikk et bedre liv. Arbeidsløsheten forsvant i nesten alle avanserte industriland, gikk ned til 1% i Storbritannia, Tyskland og Skandinavia. Ikke bare ble storbyene bygd opp igjen etter krigens ødeleggelser, men nye boligkomplekser erstattet slum som hadde oppstått hundre år tidligere. Gratis helsevesen gjorde at folk levde lenger, og stadig bedre pensjoner fikk stadig flere til å se fram til alderdommen, for første gang i historien.
Fattigdommen forsvant ikke. Den bestod i områder som var basert på industrier som ikke hang med i oppsvinget. Den rammet også de kronisk syke, enslige foreldre og noen eldre. Men i de avanserte landene var dette ofte skjult fattigdom. De arbeidsløse hang ikke på gatehjørnene som i trettiåra, og tigging var ukjent.
Oppgangen gjaldt de avanserte industrilandene. Men resten av verden ble også berørt. Land som Italia, Spania, Portugal, Sør-Korea og Singapore begynte å ta igjen, og i noen tilfelle gå forbi, de gamle etablerte industrilandene. Andre steder, som i de store "tredje verden" landene India, Kina, Brasil og Mexico, var det lommer av industri som vokste raskt, selv om folkeflertallet fortsatte å leve i den ytterste fattigdom på landsbygda eller i de svulmende slumområdene rundt byene. Veksten gjorde at selv de fattige trodde at det bare var et spørsmål om tid før alt ble bedre.
Den lange oppgangsperioden førte til at ideer lik de som oppsto i 1890- åra, fikk fotfeste. For overfladiske analytikere virket det som om kapitalismen hadde overvunnet sine problemer. Noen skribenter gikk til og med så langt at de hevdet at kapitalismen hadde blitt erstattet av en høyere form for økonomisk organsiering.
Likevel kunne ikke denne ekspansjonen av systemet skjedd uten den andre verdenskrigens skrekk og gru. Den kunne ikke skjedd uten den enorme sløsingen i etterkrigstidens økonomi og den enorme trusselen som atombomba var for menneskeheten. "De gyldne tidene" var avhengig av atomkrigens barbari.
Den militære statskapitalismen var ikke begrenset til de avanserte vestlige land. I over 40 år var dette den ledende modellen for kapitalistisk utvikling over hele verden. Faktisk var en av de første økonomiene som utviklet den mest gjennomgående statskapitalismen Stalins Sovjet på tjuetallet. Det kalte seg sosialistisk. Men på slutten av tjuetallet var landet allerede langt fra den ekte sosialismen som hadde inspirert revolusjonen i 1917. Revolusjonens mål hadde vært et samfunn der arbeidere bevisst bestemte hva som skulle skje. Men da den gamle herskerklassen startet en borgerkrig og alle de vestlige maktene invaderte landet, ble revolusjonen kvalt. Den økonomiske ødeleggelsen var uten sidestykke, nesten all russisk industri ble lagt ned. Dermed ble den arbeiderklassen som hadde gjennomført revolusjonen effektivt oppløst. Uten en arbeiderklasse kunne det ikke være noe arbeiderdemokrati.
De revolusjonære som hadde ledet revolusjonen satt fortsatt ved makten rett etter 1920. Men de baserte sitt styre i stadig sterkere grad på et byråkrati som besto av mange av tsardømmets administratorer, sammen med et nytt sjikt av partifunksjonærer ledet av Josef Stalin. Byråkratene beholdt mye av revolusjonens ordbruk, men styrte mer og mer etter egen vilje og skjøv de revolusjonære fra 1917 ut av det herskende partiet. Ansiktet på et kvalt lik likner kanskje på et menneske. På samme måte liknet Sovjet i 1927 på Sovjet i 1917. Men i virkeligheten var det grunnleggende forskjellig.
En stund var Russlands nye herskere fornøyd med å la jorda og deler av industrien være i private hender. De støttet seg på de privilegerte eierne (NEP-mennene) da de kvittet seg med folk som Trotski, som ønsket å holde fast på prinsippene fra 1917. Men denne politikken førte til en dyp økonomisk krise i 1927-28 da trusselen om invasjon fra vesten kom på nytt. De nye herskerne gjorde en ny U-sving og laget sin egen variant av militær statskapitalisme.
De søkte desperat etter måter å forsvare sin kontroll over Russland mot den utenlandske trusselen. Svaret de fant var å bygge opp en industri i maksimal fart. Bare dette ville gjøre dem i stand til lage stridsvogner, krigsskip, kampfly og maskingeværer i samme skala som de vestlige land. Som Stalin sa:
Å senke farten på industrialiseringen ville bety å henge etter, og de som henger etter, blir slått. Vi er femti til hundre år bak de avanserte land... Vi må ta igjen dette forspranget i løpet av ti år, ellers vil de knuse oss.
Stalins logikk lignet på den enhver småkapitalist bruker når han står overfor konkurransen fra en større kapitalist. Og den ble brukt på samme måten: Til å fortelle arbeiderne at de måtte gjøre alle slags oppofrelser for å ta igjen konkurrenten.
Måten å "ta igjen vesten" var for Stalin å bruke alle metodene med "primitiv akkumulasjon" i sitt eget land. Den britiske industrielle revolusjon hadde vært grunnlagt på å drive bøndene bort fra jorda gjennom å gjerde den inn og flytte bøndene. Stalin knuste bøndenes kontroll over jorda gjennom "kollektivisering" som tvang millioner til å flytte til byene. Britisk kapitalisme hadde akkumulert rikdom gjennom slaveri i Karibien og Nord-Amerika. Stalin satt millioner i tvangsarbeid i slaveleirene i Gulag. England plyndret Irland, India og Afrika, Stalin fjernet alle rettighetene til de ikke-russiske republikkene og deporterte hele folkegrupper tusenvis av mil hjemmefra. Den britiske industrielle revolusjon innebar å nekte arbeiderne selv de mest elementære rettigheter, og tvang menn, kvinner og barn til å arbeide 16 timer i døgnet. Stalin gjorde det samme; avskaffet fagforeningenes selvstendighet, henrettet streikende og kuttet reallønna til det halve.
Den eneste forskjellen av betydning mellom Stalins metoder og de vestlig kapitalisme brukte, var hastigheten. Det tok vestlige land hundrevis av år for å fullføre den primitive akkumulasjonen, mens Stalin greide det på et par tiår. Brutaliteten og barbariet var derfor langt mer komprimert i tid.
Det stalinistiske byråkratiet kunne ikke "ta igjen" ved å kopiere den britiske småskala "markeds"- økonomien fra den industrielle revolusjonen. Russland kunne bare lykkes militært dersom landets industri var på størrelse med den i vesten. Men det var ikke tid til å la private firmaer vokse større ettersom de spiste hverandre opp. Staten måtte gripe inn for å innføre produksjon i stor nok skala.
Statskapitalistiske monopoler, ikke små private selskaper, måtte gjennomføre akkumulasjonen. Og staten måtte samordne hele økonomien, og all annen produksjon måtte underordnes denne akkumulasjonen.
De fleste så på dette som sosialisme, og mange gjør det fremdeles. Stalinismen greide utvilsomt å knekke ryggen på privatkapitalismen i Russland og seinere i Øst-Europa og Kina. Men stalinismens metoder var veldig lik de vestlige landenes gjennomføring av krigsøkonomiene. Måten å planlegge på var lik, og gjennom å holde nede folkets forbruk ble tungindustri og våpenproduksjon styrket.
Michael Kaser, en av de ledende vestlige ekspertene på de østeuropeiske økonomiene, skrev at de nye "sosialistiske planleggerne" ofte ganske enkelt overtok de metodene som var etablert under tyskernes okkupasjon. "Mange markedsmekanismer som var undertrykt av pris- og produksjonskontrollen i tiden 1939-45 ble aldri gjenetablert."
En av de best kjente polske planleggerne, Oskar Lange, skrev:
Metodene med sterkt sentralisert administrativ planlegging og bedriftstyring basert på tvang er ikke karakteristiske trekk ved sosialisme, men heller et trekk ved krigsøkonomien.
En slik modell med statlig styring og "planlegging" appellerte til herskerne i mange av verdens svakere kapitalismer i tiden fra 1930 til 1960. Mussolinis Italia svarte på krisa på trettitallet med å lage to store statsdrevne selskaper, IRI og ENI. Disse skulle bygge opp ny industri. I Brasil og Argentina satte autoritære regimer statlige selskaper i senter av økonomien. Herskerne i tidligere kolonier som India, Egypt, Syria og Irak brukte sterke innslag av statlig eierskap og femårsplaner for å gjennomføre industrialisering. Det samme gjorde det Kuomintang-styrte Taiwan og militærdiktaturet i Sør-Korea. Franske høyreregjeringer innførte noe de kalte "indikator-planlegging", mens selv Storbritannia en kort stund la opp til en (dødfødt) langtidsplan i 1966.
Motivene var over alt de samme som Stalins. Herskerne i mindre konkurransedyktige kapitalistiske land trengte staten for slå sammen sine ressurser og beskytte seg mot de øyeblikkelige effektene av svingningene i verdensmarkedet. Hadde ikke dette skjedd ville de aldri blitt i stand til å møte konkurransen fra industrien hos sine større og mer konkurransedyktige rivaler.
Resultatet var at den rette lære i kapitalistisk økonomisk teori ble statsintervensjon og at "planlegging" var bra. Det varte i femti år.
John Maynard Keynes hadde vært apostelen for denne framgangsmåten i vesten, Josef Stalin i øst. De var veldig forskjellige personer: En var en liberalt innstilt akademiker og offentlig ansatt som tjente millioner på aksjemarkedet. Den andre var en morderisk diktator. De som støttet den første fantes i sosialdemokratiske partier, den andre fikk støtte fra stalinistpartiene. Likevel delte de en ide: Begge trodde de at gjennom å overta den eksisterende staten, og bruke den til å styre nasjonaløkonomien, kunne unngå kriser og sikre fortsatt industriell framgang.
Som vi har sett, var det en enorm økning i det kapitalistiske systemets rikdommer i de 30 årene fra 1932 til 1962.
I 1932 så det ut til at alt det Marx forutsa om systemet gikk i oppfyllelse. Det var en mer katastrofal krise enn noen gang tidligere. Hver tredje arbeider gikk arbeidsløs i verdens største økonomier, USA og Tyskland. Millioner fra middelklassen befant seg i samme desperate situasjon som arbeidermassene, selv i de avanserte økonomiene. I kolonilandene førte sammenbruddet i råvareprisene til at flere enn noen gang tidligere opplevde alvorlig fattigdom. Krisa var så dyp at den skapte det mest barbariske diktatur i historien, Hitlers Nazi-Tyskland. Det var ikke håp noe sted, bortsett fra et totalt brudd med kapitalismen.
Anthony Crosland, et ledende Labour-medlem, skrev om sin ungdom i 1956:
Den overbevisende gjennomslagskraften til marxistisk analyse av trettiåra, var et uttrykk for en intellektuell gjæringsprosess uten parallell i britisk arbeiderbevegelses historie... Flere og flere folk følte at det var behov for en gjennomgående analyse for å forklare katastrofen som grep om seg i verdens kapitalisme...
Situasjonen var helt annerledes 25 år etter. Det var full sysselsetting og produksjonen så ut til øke uten begrensninger i systemets sterkeste oppgangstid. Reallønnene gikk opp år etter år. Og selv høyreregjeringer bygde ut velferdsstater for å ta seg av fattige, syke og gamle. Nazismen virket som et mareritt fra fortiden mens parlamentarisk demokrati stabiliserte seg i vesten, og begynte å få fotfeste i de mindre utviklete søreuropeiske landene.
Dette var bakgrunnen for at mange intellektuelle som tidligere hadde erklært seg som marxister, nå insisterte på at den ikke lenger var gyldig. De godtok den dominerende "rette lære" som sa at kriser hørte fortiden til og at klassekampen smuldret bort. De insisterte på at kapitalismen sakte endret seg til et etter-kapitalistisk "overflodssamfunn". Den eneste gjenstående diskusjonen var om hvordan den grenseløse rikdommen skulle fordeles, og hvordan få mer fritid.
Crosland beskrev det slik i sin innflytelsesrike bok, The Future of Socialism :
Troen på at de "indre motsetningene" i kapitalismen først ville gjøre massene gradvis fattigere og til sist ville føre med seg at systemet falt sammen, har nå blitt ganske overbevisende tilbakevist...Full sysselsetting har erstattet depresjonene, ustabiliteten er mye mindre, og vekstraten er merkbart høyere...Dagens veksthastighet vil fortsette, og samfunnet vil heller bli dominert av inflasjon enn av arbeidsløshet. Nesten alle grunnleggende kjennetegn ved tradisjonell kapitalisme fra før 1914 har enten blitt sterkt endret eller totalt forvandlet.
Han hevdet dette hadde skjedd fordi staten hadde lyktes i å overta nøkkelbeslutningene i økonomien fra hendene til de gammeldagse kapitalistene som bare var interessert i profitt.
Kapitalistene har mistet sin kommandoposisjon ...De avgjørende kildene til og redskapene for økonomisk makt har blitt overført fra private til andre hender...Gjennom å handle i hovedsak gjennom statsbudsjettet, men også ved hjelp av andre instrumenter, kan regjeringene øve den innflytelse de ønsker når det gjelder inntektsfordeling. [Den] kan også innen vide grenser avgjøre fordelingen av total produksjon mellom forbruk, investeringer, eksport og sosiale utgifter... Kapitalmarkedets og finanshusenes økonomiske makt, og dermed den finansielle kontrollen over industrien er mye svakere. Denne forandringen gjør det absurd å snakke om en kapitalistklasse.
I 1959 fikk slike argumenter ledelsen i Labour til å gjøre sin første felles anstrengelse for å begrave partiets 40 år gamle tilslutning til "felleseie av produksjonsmidlene, distribusjonen av varer og varebyttet". Selv om ledelsen trakk sitt endringsforslag til programmet, slo disse argumentene en streng for mange arbeidere, som ikke lenger så politisk aksjon for å utfordre systemet som en prioritert oppgave.
Tjue år seinere hadde pipa fått en annen låt. Etterkrigstidens oppgang var slutt med nedgangen i 1974-76. Plutselig så det ikke ut til at de keynesianske metodene virket.
Crosland selv innrømmet nå at hans tidligere vurdering hadde vært for lettvint, selv om han fremdeles forsøkte å forsvare det grunnleggende. "Ekstreme klasseforskjeller består, fattigdom er langt fra utryddet, økonomien er i halv-permanent krise og inflasjonen blomstrer" skrev han i 1974. "Det britiske samfunnet, stivt, klassedominert og tregt, har vist seg å være langt vanskeligere å endre enn antatt... De tidlige revisjonistiske uttalelsene var for selvtilfredse."
I løpet av de neste to årene skiftet hundrevis av økonomer og økonomiske journalister fra å være "keynesianere" til å "monetarister". De keynesianske metodene for å håndtere nedgangstider hadde vis seg ubrukelige. Politikere var raske til å følge med, og godtok også de "monetaristiske" doktrinene fra før 1930. Den britiske statsministeren, James Callaghan, omfavnet åpent den nye doktrinen på landsmøtet i Labour i 1976:
Vi pleide å tro at du bare kunne bruke penger for å komme ut av krisa, gjennom å kutte skattene og øke statens låneopptak...Denne muligheten eksisterer ikke lenger, den virket til å sprøyte inflasjon inn i økonomien. Og hver gang det har skjedd, har den gjennomsnittlige arbeidsløsheten økt.
Hans regjerings "alternativ" til keynesianismen var å la arbeidsløsheten øke til det dobbelte med å følge opp et program fra Pengefondet som kuttet 8 milliarder pund i velferdsbudsjettet.
Selv i Labours rekker var det noen sentrale personer som ble skrekkslagne over det som skjedde. Crosland, mannen som hadde insistert på at Storbritannia ikke lengre var kapitalistisk, fortalte nå forbløffete byråkrater i utenriksdepartementet: "IMF [Pengefondet] er et kapitalistisk organ, det kan ikke tolereres at en sosialistisk regjering skal få dets filosofi tredd ned over hodet".
Likevel var det umulig for folk som Crosland å bevege resten av Labour-regjeringen. Det eneste alternativet de kunne foreslå for IMFs program var å sette i verk importkontroll, akkurat slik regjeringer i hele verden hadde gjort på trettitallet. Men rådgivere og kolleger insisterte på at det ikke ville virke. De endte opp med å legge opp til en politikk med arbeidsløshet og kutt i velferden som var lik den keynesianerne en gang hadde sagt aldri ville bli nødvendig.
De britiske sosialistene var ikke alene med denne erfaringen. Den ble gjentatt i 1980 i Frankrike, der Mitterands Sosialistparti-regjering forlot keynesianske redningsforsøk, og fulgte en politikk som ga fire millioner arbeidsløse. I Sverige innførte den sosialdemokratiske regjeringen en politikk som ga 14% arbeidsløshet.
Den harde sannheten var at keynesiansk politikk ikke virket.
På samme måte som "keynesiansk" statlig intervensjon ikke kunne hindre krise i vesten, gled de stalinistiske regimene i øst inn i økonomisk krise. Dette bidro til å forvirre dem i vesten og i den "3. verden" som satset på at staten kan overvinne motsetningene i kapitalismen. Så lenge økonomiene i øst så ut til å gå fra styrke til styrke, ble de brukt som begrunnelse i vesten for en politikk for å sikre investeringer og konkurransekraft gjennom statlig regulering. Hvis man bare på en eller annen måte kunne kombinere stalinismen med parlamentarisk demokrati, mente store deler av venstresida, at man kunne vokse ut av krisene gjennom et reformprogram.
Dette synet kunne ikke overleve hendelsene på 1980- tallet, da det ble klart at de østlige statene var i ferd med å bryte sammen økonomisk. Polen gikk gjennom en typisk syklus av nedgangstid-oppgangstid på slutten av 1970- tallet og begynnelsen av 1980- tallet. Det var i denne situasjonen at den massive arbeiderbevegelsen Solidarnosc vokste fram - og ble knust gjennom militært styre og unntakstilstand. Fra 1986 avslørte lederen for Sovjetunionen, Mikhail Gorbatsjov at økonomien "stagnerte" - til han selv mistet makten som en følge av at stagnasjonen utviklet seg til en økonomisk krise på linje med den som var i vesten i mellomkrigstida.
Da Berlinmuren ble revet og USSR oppløst var det mange av dem som hadde sett for seg sosialismen som en blanding av Stalin og Keynes som hevdet at nå hadde kapitalismen vist at den var sosialismen overlegen.
I virkeligheten var det ikke sosialismen som hadde feilet, men en strategi for å overvinne de gamle krisene i markedskapitalismen gjennom en statskapitalisme. Dermed ble både de styrende og de styrte like hjelpeløse overfor nye kriser - som vi så da vesten gikk inn i et dypt økonomisk tilbakeslag som begynte i 1990, og i øst da det ble klart at verken privatisering eller markedet var i stand til å stoppe den stadig dypere krisa.
På et tidspunkt i kapitalismens historie kunne en militær statskapitalisme avverge kriser. Nå var dette stadiet over og det var ikke noe regjeringene kunne gjøre for å sette tingene på plass igjen.
Dette ble forutsett midt under den lange økonomiske oppgangen etter 2. verdenskrig i de første marxistiske studiene av den militære statskapitalismen som ble gjennomført av folk som Vance og Kidron. På 1950- og 1960- tallet pekte de på at den militære statskapitalismen hadde innebygde svakheter som både ble oversett av keynesianere og stalinismens forsvarere.
For det første førte konkurransen mellom stormaktene til at de brukte stadig større kapitalinvesteringer pr. arbeider inn i militærproduksjonen. Et typisk eksempel er hvordan produksjon av bombefly ble erstatta av produksjon av raketter, eller produksjon av krigsskip av produksjon av atomubåter. Fabrikker som Boeing i Seattle som på et tidspunkt hadde 120 000 ansatte, hadde snart bare halvparten så mange. Konsekvensen var at et nivå på militærutgiftene som på ett tidspunkt kunne bidra til full sysselsetting i økonomien som helhet på 1950- tallet ikke ville være tilstrekkelig på begynnelsen av 1970- tallet.
For det andre bidro stormaktenes militære forbruk til å gi andre land som brukte vesentlig mindre på opprustning nye markeder. USA der man brukte 8% av nasjonalproduktet på rustning ble et lukrativt marked for stål, biler og fjernsyn fra Japan, som brukte mindre enn 0,5% av nasjonalproduktet på opprustning og dermed kunne bruke massive ressurser på å bygge opp sin sivile industri.
Dermed vokste de landene som brukte mindre på opprustning mye raskere enn de som brukte mer, og fikk en langt større andel av verdensøkonomien enn de hadde hatt bare to eller tre tiår tidligere. Samtidig var storforbrukerne på opprustning under press for å bruke en større andel på investeringer i den sivile sektoren: I USA ble andelen av den nasjonale produksjonen knytta til våpenproduksjon redusert fra rundt 12% på begynnelsen av 1950- tallet til rundt 7% på begynnelsen av 1970- tallet.
Men en reduksjon av andelen av investeringene på verdensplan som gikk inn i våpenproduksjon betydde at man brakte tilbake de gamle kreftene som hadde ført til økonomisk ustabilitet så lenge kapitalismen har eksistert. Derfor fikk vi på 1970- tallet den første internasjonale økonomiske nedgangen siden 1930- åra, en krise som rammet alle de store vestlige økonomiene samtidig. I disse åra så vi også den tendensen Marx hadde pekt på - at investeringene i hele systemet vokste mye raskere enn den sysselsatte arbeidsstyrken, og at profittraten falt.
Dessuten var det en tredje utvikling under den lange oppgangen som på en avgjørende måte hindret de nasjonale regjeringene i å forholde seg til krisa.
Den massive veksten hadde skjedd samtidig med en enorm vekst i verdenshandelen, en vekst som var omtrent dobbelt så rask om produksjonsveksten. De summene som fløt mellom banken i ulike land på en ganske vanlig dag ble veldig store i forhold til valutareservene til de nasjonale regjeringene. Det gjorde det vanskeligere å følge med på hva kapitalistene gjorde med midlene sine. I 1950-trodde de fleste regjeringene at de kunne opprettholde en fast valutakurs, i 1980- åra følte mange at de ikke var i stand til å gjøre det.
Veksten i handel falt sammen med en internasjonalisering av finans- og produksjonssektorene, ettersom bare selskaper som opererte på tvers av landegrensene kunne gjøre nytte av den mest avanserte teknologien. En håndfull multinasjonale selskaper kom til å dominere flyindustrien, dataindustrien, bilindustrien, telekommunikasjonene og skipsbyggingsindustrien.
Kapitalistiske regjeringer som hindret sine egne selskaper i å samarbeide med disse multinasjonale selskapene, risikerte å miste tilgang til den mest moderne teknologien, mens de som samarbeidet mistet kontrollen over nøkkelindustri til multinasjonale kapitalister som var opptatt av internasjonal profitt, og ikke nasjonal kapitalistisk stabilitet.
Regjeringer merket at de ble stadig mer maktesløse akkurat når krisa dukket opp i en skala den ikke hadde gjort på et halvt hundreår. Den britiske regjeringen i 1976-77 og den franske regjeringen i 1981-82 ble handlingslammet av valutaflukt i det øyeblikket de forsøkte å sette i verk svake keynesianske tiltak.
Politiske ledere i den "3. verden" og i de "ny-industrialiserte landa" lærte den samme smertefulle leksa i 1980- åra. Når økonomiene begynte å vise krisetegn omfavnet de markedet og "strukturendringsprogrammer" som IMF og Verdensbanken skaffet til veie, i det nytteløse håpet om at "frimarkeds"-kapitalisme skulle fungere der statskapitalismen ikke gjorde det.
Forskjellen til statene i øst var ikke å stor. Der var vekstratene synkende og innenfor sine nasjonale grenser var de ikke i stand til å konkurrere med de større vestlige økonomiene. Til og med den største østlige økonomien, Sovjetunionen, var mindre enn halvparten så stor som den amerikanske, som den skulle konkurrere med i rustningskappløpet. Da USA satte igang en ny runde med militær opprustning på 1980- tallet, fant herskerne i USSR raskt ut at de ikke kunne følge med.
Den eneste veien ut av dette så ut til å være å oppgi den sentralkontrollerte militære statskapitalismen og i stedet satse på det ukontrollerte verdensmarkedets frie spill, med sine uforutsigbare oppganger og nedganger.
Dermed "fant" herskerne i hele østblokken - fra Ungarn og Polen, til Kina og Vietnam - ut at "sosialismen" ikke fungerte - en oppdagelse som rystet selvtilliten til alle dem i vesten og "3. verden" som hadde beundret den gamle statskapitalismen. Dermed fikk vi oppleve at sosialister omfavnet markedsøkonomien i 1989-90, akkurat mens markedsøkonomien gikk inn i en ny ødeleggende krise som viste hvor lite som hadde endret seg siden Marx forklarte dens innebygde mekanismer.
5.
Trust: sammenslutning av selskaper under en felles ledelse der enkeltselskapene oppgir sin selvstendighet. Hensikten er å dominere markedet som et monopol.
tilbake til tekst
6.
Karteller: overenskomst mellom selskaper som regulerer produksjons- pris.- og konkurranseforhold for å hindre konkurranse og gjøre det mulig å sette høye priser. Fungerer som et monopol. Selskapene er likevel selvstendige enheter.
tilbake til tekst
7.
Kombinater: Forstadium til en trust, der selskaper slutter seg sammen under èn ledelse. Brukes ofte som ordet trust.
tilbake til tekst
8.
Eiendeler som er bokført som investeringer i maskiner eller råvarer.
tilbake til tekst
9.
Negativ realrente får vi når renten er lavere enn inflasjonen. Det betyr at det lønner seg å låne penger til absolutt hva som helst i dag, fordi i morgen vil prisen ha økt mer enn det du må betale i rente på lånet ditt.
tilbake til tekst
10.
Direkte fra engelsk, da det beskriver ideen om en gradvis endring av samfunnet.
tilbake til tekst
11.
Revisjonisme betyr revisjon av marxismen, i retning av reformer, og bort fra ideen om revolusjon.
tilbake til tekst
12.
Les Rosa Luxemburgs Reform eller revolusjon (IS, 1998)
tilbake til tekst
forside * Forord og Introduksjon * Vanviddets verden * Hvordan forklare krisene? * Forverringer * Enda større * Tingene faller fra hverandre *