Man kan se oppgang-nedgang-oppgang-nedgang-mønsteret tydelig i de økonomiske statistikkene for mesteparten av 1800- tallet da Marx skrev. Perioder med raskt økende produksjon, med en arbeidsløshet som sank til omtrent to prosent av arbeidsstokken, vekslet med perioder med synkende produksjon, der arbeidsløsheten steg til omtrent ti prosent. Det kunne virke som om denne vekselvirkningen fulgte en jevn, naturlig rytme slik som månen eller bibelens "sju gode og sju dårlige år". Men det var også en tendens som strakte seg over lengre tid, over flere sykluser, der lavkonjunkturene ble dypere og lengre mens høykonjunkturene ble mindre og kortere.
Slutten på 1870- tallet og 1880- tallet - som var perioden da kommentaren fra Carnegie kom - ble ofte referert til som "den store depresjonen", noe som betydde at den kapitalistiske økonomien internasjonalt var i større trøbbel enn man tidligere hadde hørt om. Nesten 50 år senere, med enda mye mer arbeidsløshet, ble 1930- tallet på samme måte vist til som "den store depresjonen".
Hvordan kan man forklare denne forverringen i kapitalismens kriser?
Noen av de tidlige pro-kapitalistiske økonomene, som David Ricardo, hadde sett at profittraten falt over tid. Den var mye lavere da Ricardo og andre skrev enn de hadde vært 20 eller 30 år tidligere. Dette fallet i profittrate kunne forklare at lavkonjunkturene ble dypere, siden industrien ville bruke lengre tid på å komme seg opp igjen etter hvert fall når den gjennomsnittlige profittraten var lavere. Men hvordan kunne man forklare fallet i profittrate i seg selv?
Ricardo forklarte dette med et fenomen han fant i jordbruket - "loven om minkende respons". Etter et visst punkt blir økningen i avling fra et jorde mindre enn økningen av korn man sår eller mengden av arbeid man bruker på vanning. Det skyldes at man nærmer seg grensa for fruktbarheten til jordsmonnet. Problemet med denne teorien, som ennå blir undervist i "nyklassisk" økonomi i dag, er at det ikke er noen åpenbar grunn til at den skulle gjelde for produksjon av ferdige varer. Ofte er det relativt sett billigere å fabrikkere varer i store partier, ikke mindre. Men hvis det er slik, er det ingen grunn til at profittraten skulle falle.
Som en konsekvens av dette er de voksende krisene og økningen i arbeidsløshet et komplett mysterium for moderne kapitalistiske økonomer. Slik som en av dem, Andrew Oswald fra London School of Economics, sier:
Økende arbeidsledighet i nasjonene i den vestlige verden ser ustoppelig ut... Sannheten er at økonomer ikke vet hvorfor arbeidsledigheten har tendert til å gå oppover.
Marx, derimot, hadde en forklaring på den fallende profittraten - og derfor for den langsiktige forverringen av kriser og den økende arbeidsledigheten.
Ifølge ham var den bygd inn i selve strukturen til kapitalistisk akkumulasjon. Hver kapitalist er i konkurranse med alle andre kapitalister. Den eneste måten å overleve på i denne konkurransen er å hele tiden introdusere nye maskiner, og disse utgjør hele tiden større mengder av "dødt arbeid".
Hver kapitalist må kjøpe inn så mye arbeidsbesparende utstyr som mulig. På denne måten gror investeringen fortere enn arbeidsstokken.
Man kan se dette i dag hvis man ser på investeringene til omtrent hvilket som helst firma. De blir uten unntak fulgt av "rasjonalisering" - av at antall arbeidere som trengs for hver oppgave går ned. Dette betyr ikke alltid at den totale arbeidsstokken minsker. Noen ganger kan en massiv økning i produksjonen gjøre at den totale arbeidsstokken vokser. Men den holder sjelden følge med veksten i total produksjon eller ekspansjonen av total investering.
Tendensen er at andelen av investering i forhold til arbeidskraft (som Marx refererte til som "kapitalens organiske sammensetning") stiger.
Det finnes mange empiriske studier som viser at dette skjer over den siste fjerdeparten av et århundre. Den amerikanske økonomen N. M. Bailey viste i den velrenommerte Bookings Papers i 1981, at andelen av kapital i forhold til arbeidskraft i USAs produksjon var 1.43 i 1957-68 og 2.24 i 1972-75, mens Oxford-statistikeren Colin Clark viste en stigning i andelen av kapital i forhold til produksjonsresultat i Storbritannia fra 1.78 i 1959-62 til 2.19 i 1972-75. Financial Times -spaltisten Samuel Brittan noterte i 1977 med forvirring at:
Det har vært en underliggende nedgang på lang sikt i mengden av produksjonsresultat pr. kapitalenhet i industrien... i i-landene... Man kan konstruere en noenlunde plausibel forklaring for hvilket som helst av landene for seg, men ikke for den industrielle verden i sin helhet.
En artikkel i Lloyd´s Banks Economic Review (juni 1989) forteller hvordan: "I Storbritannia, slik som i mange moderne industriland, har den arbeidende delen av befolkningen en tendens til å være statisk, mens mengden av kapital vokser... ".
Økningen i mengden av investering i forhold til arbeidskraft er ikke et problem for det enkelte firma. Det eneste et enkelt firma trenger å bry seg med er å få arbeidssparende utstyr fortere enn konkurrentene for å kunne produsere varer billigere og underby dem. Det enkelte firma vil alltid satse på de nyeste maskinene som krever mindre arbeidskraft, siden de vet at dette vil gjøre dem i stand til å rive til seg markeder fra rivalene og høyne profittene på deres bekostning.
Men det kan bli et problem for kapitalismen som helhet. Hvis alle firmaer innfører bruk av arbeidsbesparende utstyr, vil andelen av investeringer i forhold til arbeidskraft gjennom hele systemet bli høyere.
Slik vi har sett er det arbeidskraft, ikke maskiner, som skaper verdier. Når maskineri øker raskere enn arbeidskraft, øker investering raskere enn verdi. Og, hvis mengden av verdier som går til arbeidskjøperne som merverdi er konstant, vokser investeringene fortere enn merverdien- eller, som vi ville si det i dagligdags språk, investeringene øker mye fortere enn profitten.
Men hvis dette er slik, så må profittraten - andelen av profitt i forhold til investering - gå nedover.
Med andre ord; jo større suksess kapitalistene har med å akkumulere, jo større er presset gjennom hele systemet for at profittraten skal falle.
Det er viktig å legge merke til at hele denne argumentasjonen bygger på en forståelse av at hva som er bra for den enkelte kapitalist, er dårlig for det kapitalistiske systemet som helhet. Den enkelte kapitalist investerer fordi at han med mer avansert arbeidssparende teknologi kan slå konkurrentene og få tak i noe av profitten som tidligere gikk til dem. Men hvis alle kapitalister gjør dette synker den totale profittraten til den rammer dem alle. Dette i sin tur øker konkurransepresset på hver av dem og oppmuntrer til videre investering i arbeidssparende teknologi og et videre fall i profittrate over hele systemet.
Noen økonomer hevder at Marx må ta feil når det gjelder den fallende profittraten, fordi ingen kapitalist noen gang vil investere hvis det reduserer profittene hans. Dette var argumentet som ble satt frem av den japanske økonomen Okishio og som ble akseptert av mange såkalte marxismekritikere fra venstresida, som Ian Steedman i 1970- og "80-årene. Men det er uholdbart siden det ikke tar i betraktning at den enkelte kapitalist kan gjøre ting for å øke sin egen profitt mens han samtidig, uten å tenke på det, handler på en måte som reduserer lønnsomheten til systemet som helhet.
Sosialister som aksepterte argumentene til Okishio og Steedman endte opp i den rare situasjonen at de på 1970- og 80- tallet sa at det ikke finnes noe innebygd press nedover på profittraten, og at det ikke var noen grunn til at nedgangstidene skulle bli mer umedgjørlige. Likevel var dette år der profittraten virkelig falt under hva som var kjent fra de foregående tiårene, og der tre store kriser rystet systemet internasjonalt.
Tendensen til at profittraten faller betyr ikke at den alltid gjør det, på samme måten som at tyngdekraften ikke alltid hindrer ting (raketter, fly) fra å gå oppover. Den virker mer som et press nedover på profittene, et press kapitalistene leter etter metoder for å motstå.
Den mest innlysende måten for dem å reagere mot dette presset på, er å få arbeiderne til å jobbe lengre og hardere for mindre betaling. Marx beskrev dette som at kapitalistene prøver å høyne "utbyttingsgraden". Og han sa det var tre fremgangsmåter de brukte for å gjøre dette:
For det første kan kapitalisten presse arbeiderne til å slite lengre uten å øke lønningene deres proporsjonalt. Resultatet er at tallet på "overskudds"-timer som arbeideren gir til kapitalisten øker "absolutt" - og det er derfor Marx refererer til dette som "absolutt merverdi".
Denne metoden for å tvinge profittene opp var meget utbredt i den tidlige perioden med industriell kapitalisme, og Marx" "Kapitalen" viser mange eksempler på den. Imidlertid virker det som den har blitt redusert til historie i mesteparten av dette århundret. I de avanserte industrilandene, i det minste, har motstand fra arbeiderne tvunget kapitalistene til å godta kortere arbeidsuke og betalte ferier. 72-timersuken fra victoriatiden har blitt til først 48-timersuken og så 44-timersuken. I løpet av den store økonomiske krisen i begynnelsen av 1930- tallet gikk kongressen i USA så langt som å stemme til fordel for et lovforslag som ville ha redusert arbeidsuken til 30 timer. Til tross for at dette forslaget til slutt ble blokkert av opposisjon fra store næringslivsinteresser, var lærdommen at fremtiden ville bringe med seg enda større mengder fritid for arbeidere.
Som B. K. Hunnicut sier i en avhandling om arbeidstid i USA, var det sikre tegn på at:
arbeidstidene ville fortsette å minske slik de hadde gjennom over hundre år, og at før dette århundret var over ville mindre enn 660 arbeidstimer pr. år være nødvendig fra den gjennomsnittlige arbeider - mindre enn 14 timer i uka.
Men, "i realiteten hadde den århundrelange bevegelsen [for redusering av arbeidstiden] nådd et vendepunkt i 1933, og prosessen ble plutselig redusert, med utvidete arbeidstider i tiåret framover."
I 1940-årene stabiliserte amerikanske arbeidstider seg på det nye, høyere nivået. Men etter 1973, med en ny periode med økonomisk krise, ble de lengre igjen, som Hunnicut også sier:
Louis Harris-organisasjonen utførte en serie med spørreundersøkelser de siste 15 åra vedrørende den gjennomsnittlige arbeidsuken i USA. De fant at den gjennomsnittlige arbeidsuken økte med 20 prosent, fra 40.6 timer i 1973 til 48.4 timer i 1985.
I Storbritannia er den gjennomsnittlige arbeidsuken en time lenger i dag enn i 1983, og den gjennomsnittlige mannlige arbeideren jobber 45.1 timer i uken inkludert overtid. I Japan falt det gjennomsnittlige arbeidsåret inntil midten av 1970- tallet, for så å stabilisere seg. I det kontinentale Vest-Europa fortsatte den nedadgående trenden for arbeidstid til den økonomiske nedgangen i begynnelsen av 1990-årene. Men siden da har arbeidskjøpere utøvd økende press for å reversere trenden, og de hevder at en slik arbeidstid gjør europeiske firmaer konkurranseudyktige i forhold til Japan og USA. Det tyske metallarbeiderforbundet, IG Metall, måtte bruke streikevåpenet for å stoppe arbeidskjøperne fra å bryte løftet om å innføre 35-timersuken.
For det andre kan kapitalistene presse arbeiderne til å jobbe hardere. Marx poengterte at så snart kapitalistene fant ut at de ikke kunne utvide arbeidsuken mer på midten av 1800- tallet, tok kapitalistene til med å pålegge arbeiderne "økt forbruk av arbeid i et gitt tidsrom, økt spenn på arbeidskraften, og tettere fylling av porene i arbeidsdagen..."
Jaget etter økt produktivitet ble en besettelse for storkapitalen, noe vi kan se i bevegelsen for "vitenskapelig ledelse" som ble grunnlagt av amerikaneren F. W. Taylor på 1890- tallet. Taylor trodde at hver eneste arbeidsoppgave som ble utført i industrien kunne brytes ned til individuelle komponenter og tas tiden på, for slik å beregne hvor mye arbeiderne maksimalt kunne utrette. På denne måten kunne alle pauser i arbeidstempoet elimineres, og Taylor hevdet at han kunne øke mengden av arbeid utrettet på en dag med så mye som 200 prosent.
Taylorismen kom til sitt fulle uttrykk med innføringen av samlebåndet i Henry Fords bilfabrikker. Arbeidstempoet ble nå bestemt av farten på samlebåndet i stedet for å avhenge av arbeidernes individuelle motivasjon. I andre industrier ble det samme presset for å få folk til å jobbe til de stupte, oppnådd med stadig mer overvåking fra inspektører og formenn, med mekaniske tellere på maskiner som viste nivået på utført arbeid. I dag blir en lignende fremgangsmåte forsøkt tatt i bruk i en rekke hvitsnippyrker, med tiltagende bruk av arbeidsvurdering, forsøk på resultatorientert lønn, bruk av tastetrykktellere på datamaskiner og så videre.
Økt intensivering av arbeid innebærer tre fordeler for kapitalister.
Den første kapitalisten som øker intensiteten på arbeidet til sine ansatte kan produsere mer enn konkurrentene på like lang tid, og dermed underby dem på markedet. Imidlertid mister han forspranget så snart andre kapitalister kopierer etter ham og øker produktiviteten til sine arbeidere. På grunn av dette er jaget etter å høyne produktiviteten endeløst, og arbeidere gjør en forferdelig feil når de aksepterer kapitalistens argument om at økt produktivitet vil sikre jobbene deres - alt som blir oppnådd er at arbeidere blir fanget i forskjellige firmaer i en endeløs og fåfengt kamp om å jobbe hardere enn hverandre.
Den andre gevinsten til kapitalistene er mer permanent. Økt produktivitet betyr at arbeiderne produserer tilsvarende til sitt eget livsopphold på kortere tid enn før. I stedet for å jobbe, la oss si, fire timer for å produsere de nødvendige varene for å kunne reprodusere deres kapasitet til arbeid (arbeidskraften deres), kan de gjøre det på tre eller til og med to timer. Hvis arbeidsdagen forblir like lang, blir mengden av den som går til kapitalisten som merverdi større.
Merverdi vokser relativt med arbeidskraft, selv om den totale arbeidsdagen er konstant. På grunn av dette kalte Marx dette begrepet økt "relativ merverdi".
Økt arbeidsintensitet har en tredje fordel for kapitalistene, særlig i en periode med rask teknologisk forandring. Det gjør dem i stand til å få mer arbeid ut av maskineriet sitt før det går ut av dato. Dette er særlig verdifullt for dem hvis de kombinerer økt arbeidsintensitet med skiftordninger og fleksibel arbeidstid, noe som setter dem i stand til å kjøre maskineriet døgnet rundt og hele uka.
Så viktig er det å øke arbeidsintensiteten at kapitalister, i visse tilfeller, har vært villige til å gjøre en byttehandel der de aksepterer en kortere arbeidsdag til gjengjeld for økt produktivitet. Marx bemerket:
Der hvor vi har arbeid, ikke drevet frem i rykk og napp, men gjentatt dag etter dag med monoton ensartethet, er det uunngåelig at man kommer til et punkt der utvidelse av arbeidsdag og arbeidsintensitet gjensidig utelukker hverandre, på en slik måte at en forlengelse av arbeidsdagen bare blir forenlig med lavere intensitet, og en høyere grad av intensitet bare med en reduksjon av arbeidsdagen.
Fra kapitalistenes side så Taylor dette klart. Et av skjemaene hans for å presse opp arbeidsintensiteten gjaldt en gruppe med kvinnelige samlebåndskontrollører. De hadde ti og en halv times arbeidsdag, men han la merke til at de brukte noe av tiden til å prate med hverandre. Han kuttet ned arbeidsdagen med noen timer, samtidig som han flyttet stolene deres lenger fra hverandre så de ikke kunne snakke med hverandre. Dette økte produksjonen deres enormt, selv om det gjorde dem så mye mer slitne at konsentrasjonen om arbeidet sank. Taylors reaksjon på dette var å gi dem fire ti minutter lange pauser der de ble oppfordret til å gå rundt å snakke sammen, slik at de på den måten gjenvant konsentrasjonen.
På samme måte prøvde Henry Ford å insistere på at arbeiderne hans, i tillegg til å jobbe til de stupte, hadde faste skift med "fritid" - og han prøvde å ha oppsyn med disse slik at han kunne forebygge at arbeiderne kastet dem bort på ting som alkohol, som kunne tappe arbeidsevnene deres.
De samme holdningene finnes fortsatt i enkelte selskaper i dag. Administrasjonssiden i Financial Times kan rapportere at i Japan: "har mange selskaper forbudt overtid... maskinprodusenten Oki electric sa at forskerne deres ville bli evaluert etter forskningsresultatene deres heller enn antallet timer på jobb". Den fortsetter med å rapportere at det også i Storbritannia er "bekymring over overarbeid", siden "mange sjefer innser, for eksempel, at hvis ikke ansatte tar seg ferie og opprettholder et liv utenfor jobben vil de ikke makte å yte effektivt".
I virkeligheten blir dette snakket om å tillate en kortere arbeidsuke i bytte mot økt arbeidsintensitet sjelden satt ut i livet i dag. I Japan har arbeidsåret forblitt 2100 timer i mer enn ti år, og en av seks menn jobber mer enn 3100 timer. I England foretrekker direktørene ennå å presse allerede ansatte arbeidere til å arbeide lengre dager i stedet for å ansette nye arbeidere, slik at den gjennomsnittlige industriarbeideren jobber gjennomsnittlig ni timer overtid i uka, mens sjefer i sektorer som videreutdanning og høyere utdanning gjør alt de kan for å presse lengre arbeidsuke og kortere ferier på de ansatte. I Tyskland gjør arbeidskjøperne, som ble slått tilbake da de forsøkte å bryte avtalen om 35-timersuken, sitt beste for å tvinge igjennom en aksept for søndagsarbeid. Som Reiner Hoffman i det europeiske fagforeningsinstituttet fortalte Financial Times : "De europeiske arbeidskjøpernes viktigste anliggende er å redusere arbeidskostnad pr. enhet til et minimum for å forsvare konkurransedyktigheten". Dette har betydd å førsøke å presse arbeiderne til å godta mer "fleksible" arbeidsmønstre med mer skiftarbeid, mer helgearbeid og mer aksept for tidskonto-systemer, som pålegger arbeiderne å jobbe lengre arbeidsuke enn vanlig når som helst når det passer for arbeidskjøperen. Tidskontoordniger kan også være frivillige slik som de som er innført i svensk metallindustri. Det endrer ikke på innholdet.
Det er en enkel grunn for hvorfor trenden i dag svinger mer mot forlengelse enn reduksjon av arbeidstiden. I Kapitalen pekte Marx på at det er grenser for i hvor stor grad økning av arbeidsintensitet kan oppveie presset på profittratene.
Som tidligere nevnt dannes dette presset fordi den totale mengden av sysselsatt arbeidskraft i hele systemet ikke vokser så raskt som investeringene - faktisk kan den begynne å gå ned. Men en liten gruppe arbeidere kan ikke produsere mer merverdi enn en stor gruppe, uansett hvor hardt de blir tvunget til å arbeide.
Et enkelt eksempel viser dette. Hvis en million arbeidere jobber åtte timer om dagen hver, og fire timer av dette er nok til at arbeidskjøperen får dekket lønnsutgiftene deres, vil kapitalistklassen få tilsvarende av fire millioner timer i merverdi hver dag.
Hva skjer hvis arbeidsstokken blir kuttet til 100 000 som følge av ny teknologi som tidobler produktiviteten?
Nå kan arbeiderne dekke kostnadene for lønningene på en tiendel av fire timer - det vil si 24 minutter. Arbeidskjøperne får nå formidable 7 timer og 36 minutter i merverdi fra hver arbeider. Men den totale merverdien fra arbeidsstokken som helhet øker ikke. Faktisk faller den fra 4 x 1 million = 4 millioner, til 100 000 x 7 timer og 36 minutter = 760 000 timer. Og selv om det legges enormt press på arbeiderne for å få dem til å jobbe dobbelt så hardt, vil mengden av merverdi hver av dem leverer bare stige med 12 minutter ekstra for hver arbeider - eller ubetydelige 12 minutter x 100 000 = 20 000 timer til sammen.
På denne måten finner kapitalister til slutt ut at det finnes grenser for deres evne til å kompensere for fallet i profittrate ved å øke produktiviteten til arbeiderne deres. Og når det skjer vil de bli svært fristet til å prøve å utvide arbeidstiden. Når alt kommer til alt, i eksemplet vårt, plusser hver ekstra time arbeiderne kan presses til å arbeide 100 000 timer på merverdien - eller fem ganger så mye som ved å få dem til å jobbe dobbelt så hardt.
I praksis får kapitalistene selvsagt sjelden arbeiderne til å godta lengre arbeidsdag uten å gi dem noe tilbake. Vanligvis betaler de overtidstakster. Men ofte synes de disse betaler seg selv, siden mange arbeidere feilaktig godtar lave timestakster så lenge det er nok overtid til å få endene til å møtes.
Den tredje måten for kapitalistene å øke profittnivået på er grove lønnskutt - eller, som Marx sa det, "den absolutte utarmingen av arbeiderne". Fordi Marx brukte denne frasen har det vært mange grove angrep på den økonomiske analysen hans for angivelig å hevde at arbeidere bare kan bli fattigere under kapitalismen. Dette er for eksempel grunnen som William Keegan, økonomi-spaltisten i avisa Observer , gir for å forkaste Marx' ideer i boka The Spectre of Capitalism .
Men Marx hevder ikke at lønnen alltid går ned under kapitalismen. Han bodde i England på slutten av 1800- tallet, og kunne se at dette absolutt ikke hendte. Og han forkastet eksplisitt "lønnens jernlov" fra den tyske sosialistlederen Lasalle, som hevdet at lønnen aldri kunne stige. Marx argumenterte at kapitalister ville prøve å motvirke det nedadgående presset på profittraten ved å kutte andelen av produksjonsresultatet som gikk til lønn. Når det totale produksjonsresultatet steg, var dette ganske kompatibelt med en begrenset økning i arbeidernes levestandard. Det kunne være en "relativ fattiggjøring" mens arbeidernes del av produksjonsresultatet minket, uten at arbeiderne selv fikk det verre.
I praksis prøver kapitalister ofte å få arbeiderne til å øke produktiviteten i bytte mot begrensede lønnsøkninger. I 1970- og 1980-årene kunne arbeidere i de største europeiske landene se små forbedringer i levestandard til og med gjennom en kriseperiode. Men de betalte for disse forbedringene med økt andel av skiftarbeid, økt tretthet og økt stress.
Derfor rapporterte en spørreundersøkelse blant 26 år gamle menn i Storbritannia i 1978 at 38 prosent følte de var under alvorlig psykisk press på jobben; en undersøkelse i 1982 avslørte at 19 prosent av menn og 23 prosent av kvinner i halv-lærte og ufaglærte jobber "opplevde følelsesmessige påkjenninger"; en undersøkelse i 1980-årene oppdaget at arbeidere med "maskinstyrt arbeidstempo" "opprettholder høyt adrenalinnivå" utenfor arbeidstida... Arbeidere klaget over manglende evne til å roe seg ned og slappe av etter å ha jobbet hele dagen. I tillegg rapporterte de å være for trette til å kommunisere med ektefelle og barn etter å ha jobbet hele dagen".
Situasjonen ser ut til å bli verre. Undersøkelser av svenske fagforeninger viser at andelen av arbeidere som følte at jobbene deres involverte "høy grad av stress eller psykisk belastning" vokste fra 9 prosent i 1970 til 15 prosent i 1980, mens antallet som rapporterte stress "til en viss grad" vokste fra 22 til 37 prosent; mesteparten skyldte på "det økte arbeidstempoet". Det svenske Instituttet for Sosialforskning fant "en vedvarende økning i andelen av befolkningen som har stressende arbeidsforhold". Japanske undersøkelser viste at heller enn å minske arbeidsmengden "fører den økende bruken av roboter og annen mikroelektrisk teknologi til mer overtid, mindre fritid og mer psykisk stress på fabrikker og anlegg". Og i Storbritannia viser en nylig utført undersøkelse av ledere, utført av psykologen David Lewis, at "kontorarbeidere blir utsatt for for mye stress og går mot en arbeidsuke etter japansk mønster med 12-timersdager og arbeid om kveldene" mens "kontorpersonale jobber hardere enn noensinne, med lunsjpauser kuttet ned til 20 minutter".
Man kan komme til et punkt der kapitalistene ikke oppnår å øke profittene tilstrekkelig bare ved å skyve ned arbeidernes andel av produksjonsresultatet, og begynner å innføre planer om å forsøke absolutte reduksjoner i arbeidernes lønn. Dette har skjedd i USA de siste 20 årene. Gjennomsnittlig lønnsnivå har falt ettersom arbeidskjøpere har tvunget gjennom "innrømmelser", inkludert lønnskutt, fra fagforeninger, og har fulgt en "stikke av"-strategi med å flytte fabrikker fra områder med sterke fagforeninger til områder med svake fagforeninger. De har ofte greid å kutte lønnen ned så mye som til det halve med denne flytteprosessen.
Nå foregår det forsøk på å gjenta prosessen i Storbritannia, og "kontraktørvirksomhet" blir brukt for å tvinge arbeiderne til å akseptere lavere lønninger for å få beholde jobbene sine på områder som renhold, catering, deler av statsadministrasjonen og så videre. Når slike metoder ikke hjelper lenger truer selskapene med å flytte produksjonen over havet, til land der arbeiderne er mindre velorganiserte og lønningene er lavere.
Tendensen til å øke "absolutt merverdi", "relativ merverdi" og "utarming" er ikke "den kapitalistiske økonomiens lover" hvis det med dette menes innebygde trender som ikke kan motvirkes. De er heller metoder kapitalistene tar i bruk så snart profittraten kommer under press. Men de er også metoder som ufravikelig provoserer frem motstand hos arbeiderne, noe som fører til tilspissing av bitterheten i samfunnet og gjør omfattende klassekamp mer sannsynlig.
Kapitalister prøver å høyne graden av utbytting for å motvirke fallet i profittraten og beskytte seg selv mot krisen.
En av grunnsetningene i monetaristenes versjon av neoklassisistisk økonomi er at krise kan unngås hvis kapitalistene gjør dette på en vellykket måte. Hvis lønningene kuttes tilstrekkelig, hevder den, vil man komme til et punkt der "de marginale produksjonsomkostningene" faller under prisene, lønnsomheten vil bli gjenvunnet, kapitalistene vil begynne å investere igjen og markedet for varer vil stige til arbeidsledigheten er null. Nøkkelen til å løse krisen, erklærer den, er å knuse "fagforeningsmonopolene" over arbeidskraft som hindrer lønnskuttene.
Men hele kapitalismens historie viser at å øke utbyttingsgraden på denne måten ikke kan hindre økonomiske nedgangstider. Nedgangstider har kommet like mye i land der fagforeningene er svake eller ikke-eksisterende som i land der de er sterke. Tidlig på 1930- tallet gjorde svakheten til britiske og amerikanske fagforeninger - og fagforeningenes tilnærmede ikke-eksistens i det fascistiske Italia - ingenting for å stoppe at nedgangen startet. I 1980- og 1990- åra forhindret ikke svekkelsen av fagforeningene i Storbritannia og USA under Thatcher og Reagan at det økonomiske tilbakeslaget var dypere enn i 1940-, 1950- og 1960-årene, da fagforeningene var mye sterkere.
Et av de mest markante poengene til de keynesianske økonomene på 1930- og 1940- tallet mot den gamle ortodoksien, var at lønnskutt faktisk kunne gjøre krisen dypere, ikke snu den.
Arbeidsløsheten vokser når nedgangen setter inn fordi firmaene ikke kan selge varene de produserer. Lønnskutt reduserer det totale markedet for forbruksvarer og betyr derfor at færre varer kan bli solgt. Den umiddelbare effekten av lønnskutt - eller økt produktivitet uten økte lønninger - er dermed å utvide avstanden mellom hva som blir produsert og hva som kan bli kjøpt. Det er å gjøre nedgangen dypere .
Selvsagt ville ikke dette ha noen betydning hvis investeringene økte automatisk for å kompensere for reduksjon i forbruk som følge av lønnskutt. Etterspørselen etter nye industribygg og maskiner ville oppveie fallet i etterspørsel etter forbruksvarer. Men det fins ingen mekanisme som sikrer at en nedgang i forbruk automatisk blir balansert av økte investeringer. Hvis firmaer forventer at forbruket synker vil de faktisk sannsynligvis frykte at markedet for varene deres blir innskrenket, og redusere investeringene for å unngå å sitte igjen med fabrikker som har kapasitet til å produsere mange flere varer enn de kan selge.
De ortodokse neoklassisistene har aldri vært i stand til å svare på keynesianernes knusende kritikk av sine standpunkter. Alt de noen gang har gjort er å påstå at hvis krisene ikke løser seg selv, er det fordi arbeidernes motstand mot synkende lønninger ikke har blitt brutt ned nok.
Men det var også alltid en svakhet i den keynesianske argumentasjonen - en svakhet som også finnes hos en del marxister som er påvirket av keynesianismen, slik som amerikanerne Paul Baran og Paul Sweezy. De kunne ikke forklare hvorfor investeringene skulle forbli så lave at de ledet til dypere nedganger og mindre oppganger. Dette er fordi keynesianerne aksepterte mye av den ortodokse «neoklassiske» økonomien og ikke kunne se at det var nødt til å være et langsiktig nedadgående press på profitten, som ikke kunne stoppes med lønnskutt. Keynes selv hadde snakket om et fall i hva han kalte "kapitalens marginale effektivitet" og hadde forventet at dette ville fortsette i fremtiden. De fleste av tilhengerne hans forlot dette begrepet og baserte seg på avsnitt av skriftene hans som ga den psykologiske tilstanden til forretningsmenn skylden for krisen i stedet for en iboende tendens i kapitalismen. Hvis firmaer foretok investeringer, hevdet disse avsnittene, var det på grunn av "dyriske lyster - av en spontan higen etter aktivitet i stedet for inaktivitet". Men, "hvis de dyriske lystene blir dempet og den spontane optimismen vakler... vil forretningsvirksomheten falme og dø" slik at "nedganger og depresjoner blir grovt overdrevne"
Keynesianerne argumenterte derfor for at tendensen mot nedganger kunne bli stoppet ved begrenset statlig intervensjon i økonomien med den hensikt å skape en følelse av optimisme i forhold til fremtidige prosjekter blant de som drev big business. I en nedgang, argumenterte de, skulle staten bruke penger og gjøre lønnskutt mindre attraktivt. På denne måten ville den skape et marked for varer, gi firmaer sjansen til å øke produksjonen og oppmuntre til investeringer ved å få det til å virke sannsynlig at markedene ville vokse videre. Videre framla de at den økte velstanden som ble skapt når økonomien forbedret seg etter nedgangen ville tillate en økning både i inntektene til arbeiderklassen og i profittene.
Keynesianske ideer dominerte "mainstream" økonomisk tenkning i de 25 årene etter nedgangen i 1930-årene, som vi har sett tidligere. Men de mistet sin innflytelse i og med krisen på midten av 1970- tallet. Stor grad av statlige inngrep i alle de store økonomiene mislyktes i å stoppe denne krisen. Det eneste resultatet syntes å være å legge høy inflasjon på toppen av den voksende arbeidsledigheten. Nesten overalt trakk statsapparat og forretningsfolk seg tilbake inn i den gamle ortodoksien som hevdet at svaret på nedganger lå i å kombinere anti-fagforeningslover med voksende arbeidsledighet for å holde lønningene nede.
Økonomer som var på virket av keynesianismen, slik som Galbraith i USA og William Keegan, Will Hutton og Paul Ormerod i Storbritannia, har vært i stand til å stikke store hull i denne gjenfødte gamle ortodoksien. Likevel kan de ikke selv peke på noen sikker måte å avslutte de mer og mer alvorlige nedgangene. Deres eget middel mot lav investering består i å anmode Storbritannia og USA om å kopiere metodene til de tyske og japanske økonomiene - selv om disse økonomiene har gått gjennom sine egne alvorlige nedganger. Og de ønsker den samme begrensningen av lønninger som monetaristene, bortsett fra at de vil at staten skal ha lønnspolitikk heller enn bare å overlate til markedet å gjøre arbeiderne fattige.
Men på et område hadde Keynes visselig rett. Å holde nede forbruket øker den sannsynlige innvirkningen av en hvilken som helst krise. Det betyr nemlig at det er et voksende misforhold mellom det potensielle produksjonsresultatet til økonomien og forbruket til folkemassen. Investeringer må fylle et enda større tomrom hvis alle produktene som blir produsert skal bli solgt. Sannsynligheten for at det oppstår en situasjon der de ikke kan bli solgt, der det er "overproduksjon", blir større.
Hvis profittraten ikke er høy nok til å få i stand den investeringen, inntreffer en nedgang. Kapitalistene finner seg selv i en Catch 22-situasjon. Hvis de øker utbyttingen for å høyne profittene, blir tomrommet som må fylles enda større. Hvis de reduserer utbyttingen for å ekspandere markedet for forbruksvarer faller profittratene, og investeringen er ikke høy nok til å stoppe nedgangen uansett.
Dilemmaet oppstår fordi akkumulasjonen har kommet til et slikt nivå at det er en stor kontrast mellom produksjonsmålestokken og størrelsen på arbeidsstokken. Dette kommer til uttrykk gjennom at arbeidsstokken ikke er i stand til å produsere nok profitt til å tilsvare det nødvendige investeringsnivået, noe som fører til at kapitalister nekter å investere og at firmaer ikke klarer å selge alt de produserer.
I et sunt samfunn ville det ikke være noe slikt dilemma. Det er et absolutt behov for varene som blir produsert, hvis samfunnets prioritering var velværet til flertallet. Men drivkraften i det nåværende systemet er ikke folks velvære. De som kontrollerer kapital oppfører seg på den måten de gjør for å øke profittene sine, for å ekspandere kapitalmengden sin. Akkurat på grunn av dette går store sektorer av kapitalismens produktive apparat i stå.
Kriser som forverrer seg er ikke et resultat av menneskelig skrøpelighet eller naturkatastrofer. De er heller en innebygd feil i et system der tilfredsstillelse av menneskelige behov gjennom skapende arbeid er underlagt kapitalistenes jag etter å akkumulere stadig mer rikdom mellom hendene. De viser, i Marx' ord, at "den kapitalistiske produksjonsmåten møter i utviklingen av produktivkreftene en barriere som ikke har noe med produksjonen av rikdom i seg selv", at "den virkelige barrieren til den kapitalistiske tradisjonen er kapitalen selv".
Dette er grunnen til at krisene som blir dypere forårsaker en slik forvirring hos alle typer prokapitalistiske økonomer. Til og med de økonomene og politikerne som ønsker å reformere systemet tar dets grunnleggende trekk for gitt. Og slik ender de opp med å se på voksende arbeidsledighet, dype sjøer av fattigdom, "slutten på ansettelse for livet", økende usikkerhet og større og større press for å jobbe hardere som naturlige fenomener slik som jordskjelv eller orkaner, som vi ikke kan forebygge og må lære oss å leve med.
Konvensjonell økonomi tar det for gitt at kapitalismen vil fortsette til evig tid, med kriser som uhell som hender til tider. I kontrast til dette viser Marx" analyse at nedganger som blir verre er innebygde i systemet. Men dette betyr ikke at kapitalismen bare vil kollapse av seg selv, eller at nedganger varer evig. I det ett og et kvarte århundret siden Marx avsluttet Kapitalen har systemet sett oppganger - noen av dem med meget lang varighet - i tillegg til nedganger, og det har vært perioder der arbeidernes levestandard har forbedret seg i tillegg til perioder der den har blitt verre.
I tillegg til dette har systemet som helhet ekspandert massivt på lang sikt. Da Marx begynte sine undersøkelser på 1840- tallet, var industrikapitalisme karakteristisk bare for Nord-England, deler av Belgia og nordøstkysten av USA, i tillegg til små deler av Frankrike og Tyskland. Da han døde på 1880- tallet var den dominerende over hele det nordvestlige Europa og igjennom hele Nord-Amerika, og gjorde sine første fremspring i Japan. I dag er alle land på kloden dominert av den. I dag er det totale produksjonsresultatet på verdensbasis fire eller fem ganger hva det var i 1945, og 20 eller 30 ganger hva det var på 1840- tallet.
Hvis Marx" beskrivelse av kapitalismen ganske enkelt hadde beskrevet det kapitalistiske systemet som stagnerende eller nedadgående, ville den åpenbart ha vært like feilslått som de ortodokse økonomiske skolene som bare snakker om systemets ekspansjon.
Faktisk insisterte Marx at det ved siden av profittratens fallende tendens eksisterer visse "motvirkende faktorer".
Hva var disse motvirkende faktorene? Noen har vi allerede sett på - de forskjellige metodene kapitalistene bruker for å høyne utbyttingsgraden og dermed øke profittraten. Men i seg selv kan dette ikke stoppe krisene. Ei heller kan de stagge langtidstendensen for fallende profittrate, siden, som vi også har sett, et lite antall intensivt utbyttede arbeidere ikke kan produsere så mye merverdi som en større gruppe mindre intensivt utbyttede arbeidere.
En annen faktor som hjalp til med å høyne profittraten på Marx" egen tid var utenrikshandel. På denne tiden var de fullt kapitalistiske økonomiene omgitt av mye større før-kapitalistiske samfunn i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa. Kapitalistene kunne bruke de mest grusomme metoder (plyndring av India, forflytning av millioner av slaver fra Afrika til Amerika, å tvinge kineserne til å kjøpe opium, å erobre Egypt etter bankenes ønsker) for å få tak i rikdommen til disse samfunnene til mindre enn dens virkelige verdi og på denne måten øke sine profitter.
Dette er ikke en metode som kan virke over lengre tid i dag, nå som hele verden er kapitalistisk. Kapitalistene i ett land kan forbedre sin situasjon ved å tvinge ledere i andre land til å selge dem varer billig - slik som med olje fra Midtøsten på 1960- tallet og tidlig på 1970- tallet. Men dette medfører refordeling av profitt mellom kapitalistland, og høyner ikke profitten over hele den kapitalistiske verden.
For Marx var en tredje "motvirkende" faktor livsviktig, og den er det ennå i dag. Dette er måten hver enkelte krise har innvirkning på langtidstrendene i systemet.
Kriser er ødeleggende for kapitalismen. De skaper panikk innen den herskende klasse og elendighet blant folkemassene. Men de har også fordeler for de enkelte kapitalistene som unngår konkurs. Disse finner nemlig ut at de kan kjøpe opp andre kapitalisters aktiva på billigsalg og kan bruke den høye arbeidsløsheten til å presse ned lønningene.
På denne måten kunne noen kapitalister under det store Wall Street-sammenbruddet i 1929 bare sette seg ned og vente til aksjeprisene nådde bunnrekorder og så komme på banen og kjøpe opp hele selskaper på billigsalg.
I den mer nylige nedgangen tidlig på 1990- tallet ble kontorkomplekset Canary Wharf i East End i London, som hadde kostet 2 milliarder pund å bygge, redusert i pris til 60 millioner. Dette var knusende for de opprinnelige eierne, Reichman Brothers, som ble tvunget ut av virksomhet. Men det var en gudegave til firmaene som kjøpte det opp til spottpris.
Kapitalistfirmaer overlever den økonomiske nedgangen ved kannibalisme, ved at noen spiser opp andre. De overlevende kan få fatt i produksjonsmidler til en pris som er mye lavere enn deres gamle verdi. Investeringer kan vokse i omfang uten at kostnadene vokser. Dette motvirker at investeringskostnadene vokser mye fortere enn den totale arbeidskraften - noe som letter presset på profittraten.
Krisen tvinger gjennom en "omstrukturering" av kapitalismen, der mange enkelt-firmaer møter veggen og lar de overlevende gjenvinne sine profitter på andres bekostning. Og siden så mye kapital blir "avskrevet" gjennom nedgangstiden, blir den langsiktige veksten i investeringer i forhold til arbeidskraften ikke på langt nær så markert som den ellers ville være. Dermed har økonomisk tilbakeslag den paradoksale effekten at det tillater at profittraten og den industrielle ekspansjonen blir gjenvunnet.
Som en historiebok over moderne økonomiske kriser bemerker: Da USA gikk raskt inn i økonomisk tilbakeslag i 1884, "kom fiaskoene i rask rekkefølge; arbeidsledigheten vokste og lønnen falt med 25 til 30 prosent i tekstilindustrien og med 15 til 22 prosent i jern- og stålindustrien... " Men et av firmaene, Carnegie-gruppen, hadde spart opp store profitter gjennom den forrige oppgangstiden og var "dermed i løpet av depresjonen i stand til å kjøpe opp konkurrerende fabrikker billig. Det var en generell forbedring i det økonomiske klimaet tidlig i 1886... "
På en lignende måte ble gjenopprettelsen av økonomien etter tilbakeslaget i Storbritannia tidlig på 1890- tallet assosiert med en bølge av oppkjøp gjort av fem store banker (Barclays, Lloyds, Midland, National Provincial og Westminster) som praktisk talt ga dem monopol. Ved siden av dette utspant det seg en konsentrasjon av eierskap i tekstil- og metallindustrien, omfattende rasjonalisering av industri, introduksjon av ny teknologi i sko- og trykkeriindustrien, og diverse store lockouter som tvang arbeiderne til å akseptere lavere lønninger og forverrede forhold.
Kriser døyvet investeringenes tendens til å øke mye fortere enn arbeidskraften gjennom andre halvdel av det nittende århundre. Men de fjernet ikke denne tendensen fullstendig. Ifølge en beregning ble andelen av investering i forhold til arbeidskraft i USA fordoblet mellom 1880 og 1912, ifølge en annen steg den med 25 prosent mellom 1900 og 1918, mens en tredje beregning anslår at andelen av investering i forhold til produksjonsresultat vokste fra 2.02 i 1855-64 til 2.15 i 1875-83.
Som en viktig undersøkelse av Gillman har bemerket, er det slik at andelen av investering i forhold til arbeidskraft i USA "viser en ganske hårdnakket tendens til å øke" i denne perioden, selv om "den var ganske treg sammenlignet med Marx" hypotetiske eksempel". Resultatet ble, som historikeren Eric Hobsbawm har bemerket, at dette skjedde innen slutten av århundret:
Både de gamle og de nye industrielle økonomiene kom i problemer når det gjaldt markeder og profittmarginer... Etter hvert som de gigantiske profittene til de industrielle pionerene sank, lette forretningsfolk desperat etter en vei ut.
Et liknende mønster skulle vise seg i England på 1980- tallet. Det økonomiske tilbakeslaget i 1980-82 førte til at noe sånt som en tredel av produksjonskapasiteten ble stengt av, selv om firmaene produserte omtrent den samme mengden som før innen 1987. Dette senket farten på veksten i investeringer i forhold til arbeidskraft betydelig. Som den tidligere siterte artikkelen i Lloyds Bank Review fortalte:
Kapitalbeholdningen har vokst, men med en synkende hastighet. Den vokste med 4 prosent i 1970, men hadde sakket ned til 2 prosent i 1982.
Under disse forholdene kunne økende utbytting av arbeiderne - som aksepterte små lønnskutt og mer besværlige arbeidsforhold på grunn av frykt for arbeidsløshet - faktisk høyne profittraten litt. Men igjen, som et århundre tidligere, var gjenvinningen av profittraten bare en delvis gjenvinning; over nivået tidlig på åttitallet, men ennå vesentlig under nivået på 1950- og 1960- tallet og tidlig på 1970- tallet. Dette gjorde seg til kjenne på en knusende måte da oppgangstid plutselig måtte vike for nedgangstid, først i Storbritannia og USA, så i Frankrike, Tyskland og Japan, tidlig på 1990- tallet.
forside - Forord og Introduksjon - Vanviddets verden - Hvordan forklare krisene? - Forverringer - Enda større - Tingene faller fra hverandre