Den industrielle kapitalismens historie har vært en historie bestående av økonomiske oppgangstider og nedgangstider - det systemets økonomer gjerne kaller for «den økonomiske syklus». I nesten 200 år har det eksistert en veksling mellom frenetisk ekspansjon og plutselige kollapser der deler av industrien har gått i stå.
Vi har vært gjennom tre slike økonomiske nedgangsperioder i løpet av de siste 20 årene. Hver av dem har påført de som jobber en tyngre byrde enn den forrige, ettersom folk har fått sine liv ruinert når de har mistet livsgrunnlaget sitt - noen ganger også sine hjem. Slike periodiske kriser er innebygd i selve måten systemet fungerer på.
Alle bedrifter søker å maksimere profitten. Hvis det virker enkelt å tjene inn en profitt vil bedrifter i hele systemet øke produksjonen så raskt som mulig. De åpner nye fabrikker og kontorer, kjøper nye maskiner og ansetter arbeidere i troen på at det vil være lett å selge varene som blir produsert. Ved å gjøre dette åpnes et marked for andre firmaer som lett kan selge fabrikker og maskiner til dem, eller forbruksvarer til arbeiderne de har ansatt. Hele økonomien blomstrer, flere varer blir produsert og arbeidsledigheten går ned.
Men dette varer aldri lenge. Et «fritt» marked betyr at det ikke finnes noen samordning mellom de forskjellige konkurrerende firmaene. Eksempelvis kan bilfabrikantene bestemme seg for å øke produksjonen, uten at det nødvendigvis er en økt produksjon hos firmaene som forsyner dem med stål til karosseriene eller i de malaysiske fabrikkene som produserer gummi til bildekkene. På samme måte kan bedrifter ansette faglærte arbeidere uten at noen av dem tar på seg ansvaret for den nødvendige opplæringen som må til for å øke det totale antallet av slike arbeidere.
Det eneste bedriftene bryr seg om er å gjøre så mye profitt som mulig så raskt som mulig. Men det hodeløse jaget etter profitt kan lett føre til at den eksisterende tilgangen på råmateriale, spesielle komponenter, faglært arbeidskraft og finanser til industrien stopper opp.
I alle oppganger som kapitalismen har erfart, har man kommet til et punkt der det har oppstått en mangel på råvarer, faglært arbeidskraft og finanser. Priser og renter begynner å stige - noe som igjen oppmuntrer arbeiderne til å gå til aksjoner for å beskytte levestandarden sin.
Oppgangen resulterer nødvendigvis i en økt inflasjon. Og desto mer alvorlig for den enkelte kapitalisten er det at økte kostnader hurtig fjerner profitten til enkelte bedrifter og tvinger dem til randen av konkurs. Den eneste måten de kan beskytte seg selv på, er å redusere produksjonen, sparke arbeidere og stenge fabrikker. Men ved å gjøre dette ødelegger de markedet for varene til andre bedrifter. Oppgangen viker plass for en nedgang.
Plutselig er det «overproduksjon». Varer hoper seg opp i lagerskur fordi folk ikke har råd til å kjøpe dem. Arbeiderne som har produsert dem er sparket, ettersom varene de produserte ikke blir solgt. Dette fører til at arbeiderne kjøper færre varer, og omfanget av «overproduksjon» i systemet som helhet faktisk blir større.
Bilindustrien klarer ikke å selge like mange biler som før, dermed kjøper den mindre stål. Resultatet av dette er at stålfabrikker stenges og stålarbeidere sparkes. Men de oppsagte stålarbeiderne kan ikke kjøpe biler, så færre biler blir produsert. Nå er det bilarbeiderne sin tur til å bli sparket, og dermed har de ikke råd til å kjøpe vaskemaskiner og kjøleskap lagd av stål, slik at mindre stål blir etterspurt, flere fabrikker stenges, flere stålarbeidere sparkes og færre biler blir kjøpt. Det eksisterer en ond sirkel der hver enkelt bedrift hevder at den bare kan overleve ved å holde lønningene nede, presse opp produktiviteten og sparke arbeidere. Men for hver gang den gjør dette betyr det et mindre marked for andre bedrifter, flere oppsigelser og lønnskutt i disse og til slutt et mindre marked for egne varer.
Overgangen fra nedgangstid til en oppgangstid kommer alltid som en overraskelse på markedet. Gjennom hele 1980- tallet opererte sjefene på begge sider av Atlanteren med tall som sa at økonomien nådde stadig nye topper. I 1990 hevdet den britiske statsministeren, John Major, og finansminister Lamont, gjentatte ganger at et økonomisk tilbakeslag var utelukket. Nesten samtlige av de profesjonelle finansanalytikerne støttet opp om dette. "De gode nyhetene i den siste utgaven av Economic Outlook fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), er at den økonomiske aktiviteten i den industrialiserte verden har etablert seg på en tilfredsstillende 3% økonomisk vekstrate", rapporterte Peter Norman i den engelske avisa Financial Times .
Og så, som lyn fra klar himmel, kom krakket. Den samme Lamont kom nå med "en oppramsing av dårlige nyheter. Praktisk talt alle indikatorer knyttet til synkende produksjon, nedgang i salget og stigende arbeidsledighet har vært verre en forventet". Avisa Financial Times var selv fullstendig forvirret av det som skjedde. "Vi er fortapt i mørket", innrømmet en av de faste spaltistene. Lamont snakket nå om økonomiske tilbakeslag som om de var et like naturlig fenomen som flo og fjære. Hans forgjenger, Nigel Lawson, som hadde skrytt mest av det påståtte "økonomiske miraklet" på 1980- tallet, insisterte nå på at "den økonomiske syklusen er en del av livet. Det har alltid vært oppgangstider og nedgangstider, og det vil det alltid være".
Marx bet seg merke i at forretningsmenn alltid tror at alt går knirkefritt inntil krakket plutselig bryter ut: "Handelen fremstår alltid som bunnsolid helt til katastrofene kommer". Og nedgangen kommer alltid. Det fører alltid til en massiv ødeleggelse av folks liv og en massiv sløsing med ressursene. Responsen til sjefer og myndigheter er likevel alltid at "det er ikke nok til at det går rundt", og at "alle må ofre litt" og "nå må livreima strammes inn".
Under den økonomiske nedgangstiden på begynnelsen av 1990- tallet produserte den britiske økonomien 6% mindre enn det den kunne ha gjort - noe som førte til et gjennomsnittlig årlig tap på 36 millioner pund tre år på rad! For si det på en annen måte: Det årlige tapet var omtrent like mye som det som totalt brukes på offentlige helsetjenester. Den økonomiske nedgangstiden var ikke fullt så sterk i USA som i England. Likevel var tapet i produksjonen på mer enn 50 millioner dollar årlig. Om den hadde vist en svak vekst, ville det ha vært 150 millioner dollar ekstra årlig i produksjonen. Tallet tilsvarer hva hele den svarte befolkningen i det sørlige Afrika har å leve for.
Og dette er på ingen måte et overdrevent anslag på den voldsomme sløsinga som skjer. For dette var ikke den første, men den tredje krisa som den vestlige verden hadde erfart i løpet av de siste 16 åra. Om de vestlige økonomiene hadde hatt en vekst gjennom disse åra som var like rask som de 20 foregående åra ville den totale omsetningen vært mer enn 40% høyere enn det den virkelig var.
På verdensbasis er følgene av de økonomiske krisene mye større enn naturkatastrofer - alle jordskjelv, vulkanske utbrudd, flommer og epidemier, til sammen. Men økonomiske kriser er ikke naturkatastrofer.
Midlene for å produsere de tingene folk er helt avhengig av for å leve fortsetter å eksistere selv midt i en økonomisk krise - på den ene siden har du fabrikker, gruver, havner, åkrene osv. som har kapasitet til å produsere varer. På den andre siden har du arbeidere som er i stand til å gjøre jobben.
Det er ingen naturkatastrofe som hindrer arbeidsledige menn og kvinner i å jobbe i den avstengte industrien, men måten kapitalismen er organisert på.
Trass i sløsing, og ruineringen av vanlige folks liv forårsaket av kapitalistiske kriser, har de fleste "mainstream" økonomer prøvd å late som om det ikke egentlig skjer. De følger en lov utviklet av en fransk økonom som levde for to hundre år siden, Jan Baptiste Say. Han sa at kriser er umulige, ettersom hver gang en vare blir solgt av noen blir den kjøpt av noen andre. Denne loven er i dag bygd inn i den "marginalistiske" eller den "nyklassiske" økonomiske skole.
Den hevder at markedets "usynlige hånd" automatisk kontrollerer at alle goder som produseres kan bli kjøpt: "Tilbudet" stemmer overens med "etterspørselen". Prisen på varen, sier de, fungerer som et signal som kan fortelle kapitalisten hva de skal produsere. Denne "teorien" ligger under politikernes moteriktige lovprisning av markedet verden over.
Dette er deres måte å rettferdiggjøre en redusert kontroll, økt privatisering av industri og påstanden om at sosialisme er "gått ut av dato".
Denne "teorien" er full av hull.
"Prissignaler" kan ikke knytte tilbud og etterspørsel, kjøp og salg, produksjon og forbruk sammen på en fornuftig måte. Produksjon er alltid en prosess som nødvendigvis skjer over tid. "Prissignaler" forteller deg ikke hva som kommer til å bli etterspurt når produksjonen avsluttes, men hva som var etterspurt før den ble startet.
Denne tidsfaktoren skaper enorme problemer, selv ved de enkleste formene for vareproduksjon som f.eks. småbønders produksjon av hvete. Hvis det ett år er dårlig vær og avlingen ødelegges, så vil prisene utvilsomt stige. Dette kan imidlertid ikke endre det faktum at etterspørselen etter korn er høyere enn det som har blitt produsert. I den virkelige verden (det er den de økonomiske teoretikerne ikke befatter seg med!) må nemlig bøndene vente til neste vår med å så den neste avlingen. De kan reagere på "prissignalet" med å så på et større areal enn det foregående året. Men med mindre det tilfeldigvis er slik at et dårlig år blir etterfulgt av nok et dårlig år, vil det sannsynligvis bli produsert mer hvete enn det etterspørselen tilsier.
Det beste eksempelet på dette problemet kalles for "grise-sirkelen", fordi grisebønder gjentatte ganger har erfart at enten er etterspørselen etter svin større enn det antallet de kan selge, eller vice versa. Men slike økonomiske "berg-og-dalbaner" har alltid gjeldt for alle former for landbruksproduksjon.
Syklusene forsvinner ikke om vi forflytter oss over fra bøndenes verden og til den som består av gigantiske kapitalistiske firma. Tvert om, de blir tydeligere.
Industriell produksjon begynner ikke bare få måneder før det endelige forbruket. Den er avhengig av å gjøre store investeringer i fast kapital, på å bygge fabrikker og på å installere maskiner, flere år i forveien. Ettersom det er et "fritt marked" fins det ikke koordinering mellom de rivaliserende bedriftene. Så utslagene av "overproduksjon" og "for høy etterspørsel", av oppgangstider og nedgangstider, er faktisk sterkere her enn i landbruksproduksjon.
Den eneste måten disse dogmatiske teoretikerne kommer utenom dette problemet, er ved å ignorere det. Dette ble åpent innrømmet av Leon Walras som var en av grunnleggerne av "marginalismen". "Vi skal overkomme denne vanskeligheten", skrev han, "rett og slett ved å overse tidselementet på dette stadiet". Roy Radner, som på slutten av 1960- tallet satte seg fore å matematisk bevise at et konkurrerende marked ville skape et ekvilibrium - en stø balanse mellom hva som ble produsert og hva som var etterspurt - ble tvunget til å konkludere med at det var umulig. For hans matematiske formler antok nemlig at de som var involvert i systemet måtte finne en løsning i forkant på hvordan de ville reagere på alle mulighetene de eventuelt kunne komme til å møte i framtida. Modellen om en perfekt balanse, oppsummerte han, "spiller fullstendig fallitt" i møte med den umulige tanken om at folk skulle gjøre akkurat det.
I den virkelige verden er poenget at en mulig balanse mellom produksjon og forbruk ikke ville være utslag av et smidig, effektivt og smertefritt samspill mellom tilbud og etterspørsel, men ved et voldsom sammentreff - nemlig ved et krakk.
To pro-kapitalistiske skoler har erkjent dette.
Den store krisa på 1930- tallet førte til at enkelte økonomer, mest kjent er vel John Maynard Keynes, avviste den grove versjonen av Says lov. Keynes var tilhenger av kapitalisme - selv tjente han en formue på å spekulere i aksjemarkedet - men han ville redde systemet fra seg selv! Han aksepterte mye av det teoretiske rammeverket som de dominerende "marginalistene" bygde på. Men hvis systemet ble overlatt til seg sjøl, argumenterte han, ville nedgangstider komme der både markedet for varer og produksjon ville synke, slik at "tilbud" og "etterspørsel" bare ville være ekvivalente fordi de begge var på så lavt nivå. Dette førte til at han avviste den konvensjonelle kunnskapen i sin egen tid - og i våre dager, nesten 60 år senere - at økonomien automatisk vil blomstre hvis bare myndighetene sluttet med å "justere" på systemet. Keynes hevdet, tvert om, bare statlige inngrep kunne hindre en nedgangskonjunktur.
Fra 1940 til 1960- tallet var slike antagelser inkorporert i en bearbeidet versjon av "marginalismen", for deretter å bli en kjensgjerning akseptert av alle slags myndigheter og videre lært bort til økonomistudenter. John Samuelson, Nobelpris-vinneren som skrev datidens bestselgende økonomiske lærebøker, skrøt av at økonomiske nedgangsperioder aldri kom til å skje igjen: "Det nasjonale byrået for økonomisk forskning har gjort seg ferdig med en av sine første jobber, nemlig den økonomiske syklusen."
En slik tro på statlig inngrep i systemet overlevde ikke de store økonomiske tilbakeslagene i 1974-76. Økonomer og politikere som hadde forsvart den keynesianske doktrinen i over 30 år, skiftet praktisk talt mening over natta. De amerikanske økonomene Mankiw og Romer påpekte nettopp at "den keynesianske konsensus" hadde blitt erstattet ved at man hadde vendt tilbake til en gammel ide som sa at "markedet alltid rydder opp" og at "den usynlige hånden vil alltid rettlede økonomien til en effektiv allokering av ressursene".
Etter dette omfavnet politikere og økonomene, med varierende styrke, en doktrine som blir kalt "monetarisme". Denne tesen sier at løsningen ikke ligger i en statlig intervensjon, men heller at staten ikke bør intervenere i det hele tatt. Med unntak av å holde kontroll med den totale mengden penger som eksisterer i systemet, og stoppe "unaturlige monopoler", som f.eks. fagforeninger blir beskyldt for å gjøre når de forsvarer levestandarden.
Den triumferende tilbakevendingen til de gamle læresetningene på slutten av 1970- tallet og på begynnelsen av 1980- tallet ble markert gjennom å grave fram antagelsen om at markedet alltid sørger for at tilbud og etterspørsel er i balanse. Denne situasjonen ble uttrykt til det fulle av Thatcher-fraksjonen i Toryene (Høyre) i England, og av de som henga seg til lignende ideer i den tredje verden og de tidligere østblokklandene. Men det ble også etterplapret av mange som tidligere befant seg på venstresiden.
Men det fantes en såvidt synlig motsetning innenfor ideene til thatcheristene. For de var under påvirkning av en annen dissident (avvikende) skole, den såkalte "østerrikske skolen" hvor Friedrich Hayek kanskje er den mest kjente. Han hadde alltid opponert mot keynesianismen og statlig intervensjon med den begrunnelsen at dette skapte et "tyranni" og den underminerte "dynamikken" i markedet. Men han hadde aldri godtatt det nyklassiske, marginalistiske programmet, med dets fornektelser av kriser. Han anerkjente at systemet var mottakelig for destruktive oppgangstider og nedgangstider, og mente at "ekvilibrium" var "et noe uheldig begrep".
Hayek godtok også tanken om at systemet til tider også produserer det motsatte av hva folk trenger. "Konkurranse er bare gyldig så lenge resultatene er uforutsigbare, og ved at de skiller seg fra det enkelte eventuelt har kunnet forestille seg." "Øyeblikkelige ordre produsert av markedet, tilsvarer ikke nødvendigvis de behovene som folk mener det er riktig å dekke, i stedet for det som faktisk produseres."
Hayek, på sitt ærligste, insisterte på at markedet ikke førte til en smidig balanse mellom etterspørsel og tilbud, men fortsatte med det hans østerrikske kollega Joseph Schumpeter hadde kalt for "kreativ ødeleggelse", noe som fører til en økonomisk orden - ikke til en økonomisk balanse.
Dette er imidlertid ikke en spesielt egnet økonomisk doktrine for politikere som sanker stemmer eller for ideologer som søker tilhengere. Dette handler om en "kreativ ødeleggelse" av millioner av folks livsgrunnlag - og noen ganger om deres liv. Så den versjonen av Hayeks ideer som vanligvis predikes i dag er en hybrid, hvor det "nyklassiske" begrepet om en smidig balanse har erstattet ideen om den "kreative ødeleggelse".
Bildet som presenteres for oss er at de som omfavner markedet uten reservasjoner, vil få en umiddelbar velstand.
Dette er hva folk i de tidligere østblokklandene ble lovet etter at den gamle stalinist-økonomien hadde gått inn i en dyp økonomisk krise på slutten av 1980- tallet. Markedet, ble de fortalt, ville skape "økonomiske mirakler" slik Vest-Tyskland tilforlatelig hadde opplevd på 1950-og 1960- tallet; og det ville skje i løpet av 400-500 dager.
Den samme beskjeden har blitt pumpet ut av det Internasjonale pengefondet (IMF) til 60- 70 fattige land, med sitt "strukturelle tilpasningsprogram". Og det britiske Høyre-partiets hovedparole under valget i 1992 var av samme slag. Økonomiens comeback skulle starte, lovet de, i det samme sekund som de hadde gjenvunnet makten slik at de kunne spre det "frie" markedet til stadig nye sektorer.
Entusiasmen for de tilsynelatende mirakuløse kreftene til markedet er som oftest størst under oppgangstider. Når profitten øker, streber kapitalistene etter å være førstemann til å produsere mer varer. Noe av de rikdommene som kapitalistene besitter, drypper til tider på de under dem. Kontraktører gjør profitt på å bygge lagerbygninger, fabrikker og kontorer. Reklamebyrå finner ut at det eksisterer en "umettelig" etterspørsel. Eiendomsmeglere gjør store penger etterhvert som boliger skifter eier til stadig høyere priser. Store deler av middelklassen føler at det bare er å starte opp forretninger, så vil pengene ramle i fanget på dem.
Alle disse gruppene kjøper et større antall varer til seg selv, noe som skaper en økende etterspørsel etter luksusvarer - champagne og kaviar, Porscher og luksusleiligheter. De sørger også for at etterspørselen etter vanlig arbeidskraft stiger, ettersom det har blitt mer å gjøre på byggeplassene og i bilfabrikkene, hos eiendomsmeglerne og reisebyråene, i bankene og finansinstitusjonene. Mer reklame må selges og flere annonser må trykkes. Disse nye arbeiderne erfarer at de nå kan kjøpe ting de ikke hadde mulighet til før, og dette fører igjen til en større etterspørsel av varer fra et bredere spekter.
Til slutt faller arbeidsledigheten - selv om den ikke blir like lav som den en gang var. Arbeidsgivere, desperate etter å få tak i den riktig kvalifiserte arbeidskraften, overbyr hverandre og dermed stiger lønningene til arbeiderne litt. Andre arbeidere, mindre engstelige for tilbakeslag, begynner så smått å kreve deres del av de "rikdommene" de hører om i media, og noen arbeidsgiver føler seg da også tvunget til å ettergi de kravene som stilles.
Blant de som befinner seg lavest på rangstigen i samfunnet, er det ingen endring i livssituasjonen. Selv arbeiderne som har fått lønnsøkning merker at den ikke engang kompenserer for de stigende prisene. Men i en kort periode høres argumentet om at markedet fordeler godene, fornuftig ut. For de som ikke titter under overflaten og ser det som svarer til virkeligheten.
Alle de faktorene som gjør oppgangstid til en nedgangstid har allerede startet å virke, mens veksten er på sitt største: Stigende priser, en økende mangel på finanser til nye investeringer, og en økende lønn til faglært arbeidskraft. Men disse trekkene er skjult i oppstyret omkring den økonomiske oppgangen. Selv når noe av profitten begynner å gå ned, kan dette igjen føre til økte spekulasjoner og skape en febrilsk jakt etter mer profitt. Kapitalister, som tror det ingen ende er på profitten, endrer hurtig produksjonen etter hvor etterspørselen er størst. De kjøper råvarer fordi de tror at de vil være i stand til å selge varene sine til en høyere pris, de kjøper kontorbygninger med forhåpninger om at leien vil stige, de skryter stort i reklamekampanjer, og fyller børsen med penger i tro på at kursene aldri vil falle.
Svindlere og kjeltringer av alle slag blir feite i denne bli-rik-raskt perioden. Enhver liten svindler som klarer å praie en forretning som lover rask avkastning, uansett hvor tvilsomt prosjektet er, vil nesten automatisk finne en kjøper. Og den gigantiske kapitalisten som ønsker å bli større ved å jukse litt med regnskapet for å finansiere en overtagelse finner ut at dette er enkelt.
I denne uvirkelige atmosfæren, når penger synes å regne ned på den champagnedrikkende klassen, vil enhver forbindelse mellom det praktfulle markedet hvor sjefene svømmer i profitt og den skitne utbyttingen av arbeiderne omtrent være ikke-eksisterende. Slik var det f.eks. i England på slutten av 80- tallet, hvor Murdochfamilien og Maxwellfamilien, Hansonfamilien og Reichman-brødrene hadde absolutt makt. De som hadde dedikert sitt liv til profittsystemet trodde at deres tid hadde kommet.
Så stor var gjennomslagskraften til denne siste kapitalistiske oppgangstid en at selv folk som hadde kjempet mot systemet, ble vunnet over til sine motstandere. Marxisme ble fordømt fra alle kanter som irrelevant, og magasinet som faktisk ble kalt for Marxism Today annonserte dyre klær for den øvre middelklassen og synes det var pirrende å diskutere med statsrådene til Høyre. Vi var, ble vi fortalt, i en post-marxistisk verden - post-masseproduksjon, post-industriell, post-krise og postmoderne!
Og så, ganske forutsigbart for de som ikke var "post-marxister", slo krisa inn. En etter en gikk de store familiene konkurs - B & C, Colorol, Canary Wharf, Habitat, Maxwell, og til slutt det post-marxistiske Marxism Today .
Media snudde på femøringen. De som hadde brukt "økonomi-sidene" i avisene til å hylle oppgangstiden, annonserte nå plutselig at systemet vaklet, at det gikk nedover og at ingen kunne se bunnen.
Dette har skjedd hver eneste gang en oppgangstid har gått i oppløsning. Den amerikanske stålmagnaten Andrew Carnegie kunne i 1880- åra skrive:
Fabrikkeiere ser at de oppsparte midlene gjennom mange år bare blir mindre og mindre, uten håp om noen endring i situasjonen. Det skapes en situasjon der ethvert tegn på bedring ses på glade øyne. Fabrikkeieren er i samme situasjon som pasienten som forgjeves har førsøkt alle doktorer i årevis.
Dette var også kjente toner på begynnelsen av 1930- tallet, hvor desperasjonen i Tyskland og USA hadde nådd alle.
I slike tider vil økonomer og journalister som tidligere har priset markedssystemets undere, ty til alle slags bisarre og mystiske forklaringer på hvorfor økonomiske kriser inntreffer. I det nittende århundre skyldte en av grunnleggerne av "marginalistisk økonomi", Jevons, på solflekker som igjen påvirket været. Krisa som oppstod i 1973-74 førte til en plutselig interesse for teorier som påstod at verden gikk tom for olje, og at vi nærmet oss en ny istid! Krisa på begynnelsen av 1990- tallet førte til enda særere konklusjoner som de til William Huston, som ifølge Financial Times er en av "verdens mest respekterte eksperter på sykluser". Han sier at "kosmiske sykluser" - for eksempel de relative posisjonene som Jupiter og Saturn har i forhold til jorda - direkte kan forårsake økonomiske katastrofer. Andre, som Sir Roy Calne professor i kirurgi ved Universitetet i Cambridge, mener simpelthen at det er for mange mennesker i industrilandene til å kunne oppnå full sysselsetting. Det eneste svaret på dette er å begrense retten til å være foreldre til de som er over 25 år, ettersom de er dem som kan stå for "en tilstrekkelig modenhet og økonomisk sikkerhet som kan gi barna en trygg oppvekst".
Hånd i hånd med disse sinnssyke forklaringene på hva som går galt når de økonomiske kriser inntreffer, finnes det de som bærer spor av sannhet i seg. Den vanligste forklaringen er den som legger all skyld på spekulasjoner og spekulanter. Om bare dette aspektet ved kapitalisme ble unngått, sies det, så vil vi unngå kriser for alltid.
Spekulasjoner spiller avgjort en rolle. Det tillater at noen kapitalister blir rikere uten at det skjer en virkelig verdiskapning. Spekulanter tjener enormt på oppgangstider ved å låne penger slik at de kan presse prisene høyere, og presse prisene opp for å låne mer. Resultatet er et økt utlån som bidrar sterkt til en "bakruseffekt" idet krisen inntreffer. Spekulasjon fører også til flere problemer for en "kapitalistregjering" som desperat prøver å kontrollere det som skjer med den nasjonale økonomien etterhvert som milliarder og millioner av yen, dollar og pund daglig forflytter seg fra et land til et annet.
Uansett, spekulasjoner og spekulanter er ikke grunnen til de økonomiske nedgangstid-oppgangstid syklusene. Roten til det ligger i den kapitalistiske produksjonsmåten, i konkurransen mellom industri-kapitalister som kappes om profitt. Spekulasjoner og spekulanter forsterker oppgangstidene og nedgangstidene som uansett ville skjedd. De er ikke hovedparasittene som leder systemet inn i en krise, men heller parasitter som lever på andre parasitter.
Enkelte politikere og anerkjente kommentatorer hevder at alt hadde vært såre vel hvis bare spekulantene hadde blitt fjernet. Dette er gjerne et argument brukt av de som delvis vil reformere dagens kapitalistiske system. I 1964 sa den britiske statsministeren, Harold Wilson, at det var "gnomen i Zürich" som tvang ham til bryte valgløftene sine, mens det i virkeligheten var presset fra store deler av britisk næringsliv. Dagens økonomiske skribenter legger mesteparten av skylden på finansinstitusjonene for sin "kortsiktige tankegang", og overser praktisk talt den rollen som store industrialister spiller. Og på den mørkeblå høyresida har man alltid funnet det praktisk å skylde på "finansfolk" - ved å påstå at de er "fremmede", "kosmopolitter" eller "jøder". På denne måten klarer de å avlede folks aggresjon bort fra de store industri-kapitalistene. Det er faktisk sånn at industrikapitalister og finansfolk sjelden representerer to forskjellige grupper av mennesker. Industrikapitalister vil forsøke å øke profitten ved å spekulere når mulighetene er bra - ved f.eks. å gamble med utenlandsk valuta - mens finansfolk ofte prøver å forbedre den økonomiske situasjonen ved å kjøpe opp industriselskaper.
Et siste punkt: Folk forveksler ofte en krise med en "kollaps" i det kapitalistiske systemet, eller i det minste å hevde at en aldri kan komme seg opp fra krisen.
Men selv den kraftigste nedgangstiden tar ikke "livet av" alle kapitalistene. Det finnes alltid de som klarer å gjøre profitt av andre folks fattigdom - fra å åpne pantebutikker til å praie mat som har gått ut av dato, eller å bemanne bedrifter med nedskjæringsspesialister og starte private vaktselskaper som skal beskytte de rike fra de fattige. På denne måten klarer systemet å overleve de verste økonomiske krisene, med mindre vellykkede arbeiderkamper bytter ut det gamle systemet med et nytt og bedre samfunn.
Selv om krisene ikke ender automatisk og smidig, slik systemets tilhengere påstår, kommer man til et punkt hvor kapitalistene har blitt så sikre på at det er mulig å gjøre profitt at de igjen begynner investere. Det er faktisk slik at en økonomisk nedgangstid gjør det mulig for enkelte kapitalister å øke profitten ved å kjøpe opp billige råvarer og maskiner fra bedrifter og selskaper som har gått konkurs. Det fører som oftest til at det oppstår et press mot arbeidsforhold og lønninger, ettersom arbeiderne er livredde for at de skal miste jobben så godtar de nedskjæringene. Etter at lavkonjunkturene har vart en stund synker gjerne lånerenten slik at kapitalistene lettere blir i stand til å ta opp nye lån.
Så etter noen måneder eller år begynner produksjonen å ta seg opp igjen - en del arbeidere får jobb på nytt. Dette betyr at det oppstår et marked for andre firma som kan øke produksjonen, og ansette flere arbeidere osv. Den brutale syklusen bak nedgangstiden kan rydde vei for en "fruktbar" syklus som driver på inntil en ny oppgangsperiode står for døra - med en ny kortlevd besvergelse av overdreven optimisme blant kapitalistklassen og deres intellektuelle forsvarere. Nok en gang begynner man å prate om mirakler samtidig som ingrediensene til en ny, ødeleggende krise er i ferd med å bli til virkelighet.
forside * Forord og Introduksjon * Vanviddets verden * Hvordan forklare krisene? * Forverringer * Enda større * Tingene faller fra hverandre *